Alt som var nytt, var galt DEN MYTEOMSPUNDNE DARWIN: At Darwin stod for et paradigmeskifte, er sikkert og vist. Men det kan være lidt trættende med alle superlativerne i det bagudskuende skønmaleri af “geniet” Darwin som åbenbart kun kan tage til frem mod Darwinåret i 2009. “Biologiens Newton” osv. Her i Origo er vi lidt mere nede på jorden i følgende kætterske fremstilling, nemlig at Darwin måske blot var en nok så almindelig mand med ualmindelig interesse for naturforskning. (Denne artikel er en forkortet udgave af originalen; www. skabelse.dk viser vej.) Av Jostein Andreassen
I boka Evolution from Space (1981) levner ikke forfatterne, Sir Fred Hoyle og Nalin Chandra Wickramasinghe, teorien til Darwin en sjanse. “Dokumentene som bekrefter evolusjonen, lekker som en sil,” sier de (s. 77). Som et apropos trekker de fram en professors kommentar – den falt da Darwin og Wallaces teori ble presentert første gang i 1858: “Alt som var nytt, var galt, og det som var riktig, var gammelt.” De to astrofysikerne samstemmer og avslutter boka med følgende sats: “Dette, tror vi, vil bli den endelige dommen om saken, darwinismens gravskrift.” (s. 159) Her tok de jammen godt i! Det kunne være interessant å undersøke det gamle utsagnet litt nærmere, og det gjøres herved:
Haughton Det var professor i geologi ved Trinity College i Dublin, Samuel Haughton (1821-97) som kom med ordene som er gjengitt ovenfor. Ordrett lød de slik: “Denne spekulasjonen til herrene Darwin og Wallace ville knapt vært verd å merke seg, hadde det ikke
10
vært for autoriteten til personene [Lyell og Hookers] som tok den under sin beskyttelse og brakte den fram. (...) Hvis den mener det som den sier, er dette en selvinnlysende sannhet; hvis den mener noe som helst mer, motsier den fakta.” Darwin sendte siden uttalelsen som et vedlegg i brevet til sin venn og botanikkprofessor J. D. Hooker den 3. mai 1859. I det hele er Darwin forundret over hvor lite “støy” den felles fremleggelsen i the Linnaean Society 1. juli 1858 vakte. Det var Thomas Bell (1792-1880) som ledet møtet. Han var professor i zoologi ved King’s College i London og president i The Linnean Society 1853-61. Bell pleide gjerne å invitere til debatt etter slike “lesninger”. Hooker, som var til stede, berettet siden at det var ingen tegn til diskusjon. Saken ble kun snakket om over en kopp te etterpå. “Dette året som har passert,” skrev Bell utrolig nok i sin presidential address i mai 1859, “har ikke i det hele tatt vært merkert av noen av de oppsiktsvekkende oppdagelsene som så og si øyeblikkelig revolusjonerer vitenskapen. Og Darwins biograf Janes Browne kommenterer lakonisk etter først å ha anført dette sitatet: “Selv om Bells bemerkning var presis nok på kort sikt, var den bestemt til å bli kjent som en av de mest uheldige feilvurderinger i vitenskapens historie.” (Browne 2002:42) Darwin var ikke til stede på møtet; heller ikke Wallace, selvsagt, som var i Østen. Darwin og Bell kjente hverandre fra før. For det var faktisk samme Bell som mange år tidligere hadde undersøkt de krypdyrene som han hadde hatt med fra sin jordomseiling.
Boka Darwin videreutvikler og utdyper sin teori i boka “On the Origin of Species” som kommer ut nesten halvannet år senere. Uten tvil satte den et markert tidsskille. Engelskmannens senere apostler har vært veldig flinke til å understreke at den betydde et “paradigmeskifte”. Sikkert. Men en blir litt matt av alle de blomstrende uttrykkene som brukes for å geniforklare Darwin som “Biologiens Newton” og tilsvarende. Det er godt forståelig – når en baserer sitt syn på verden på Darwin og lar darwinismen mer eller mindre være sin personlige religion, faller en lett for fristelsen til å blåse det hele ORIGO 108
