3 minute read
Peder Tyvand: Altruisme – „uegennytte
Altruisme – “uegennytte”
Redaktøren har bedt prof. Peder Tyvand om en kommentar til Gud, Darwin og det gode liv fra bogen ANIS, se omtalen side 30.
Af prof. Peder Tyvand
Man må se på forutsetningene for de matematiske modellene for tilblivelse av “uegennytte” (altruisme). Slike matematiske modeller kan lett blir tryllemidler for å få fram en bestemt konklusjon. Om man overser hva som faktisk er puttet inn i modellene som forutsetninger.
Nissen skriver allerede i begynnelsen:
“Det er altså tydeligt at kreationisme og teisme verken er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for etikk.”
Hadde han enda skrevet “begrunnelse” istedenfor “betingelse”. “Begrunnelser” kan jo være subjektive påskudd for mye rart [da: mærkværdigt]. Men “betingelse” har et skinn av objektivitet og nøktern vurdering av en observatør. Det vår observatør Nissen her skriver, medfører egentlig noen ganske hårreisende påstander: (1) Det er ikke NØDVENDIG å ha gudstro for å begrunne etikk. Nei vel, men hva skiller en slik “etikk” fra “mangel på anledning”? Innholdet av denne etikk er jo helt vilkårlig. Bortsett da fra en darwinistisk basis som vil gjøre at alt blir egoisme dypest sett. En egoisme som prøver å forkle seg som etisk. Det er på den annen side ikke nødvendig å ha gudstro for å handle etisk, dersom man velger ikke å følger darwinismens tvangstanker. Slik at man velger å følge en samvittighetens stemme som ikke er brakt helt til taushet. (2) For det andre sier han at gudstro ikke er en TILSTREKKELIG begrunnelse for etikk! Det betyr så vidt jeg kan forstå at gudstro alene gjør oss umoralske – uten etiske holdepunkter. Antagelig mener han at man må ha en slump ateisme eller vitenskapsovertro for å danne den etikk som gudstroen da i neste omgang kan benytte seg av. mener vel at urcellen eller de aller første reproduserende organismene har vært altruistiske. Det har altså i følge darwinismen vært egoismen som har vært dominerende ganske lenge i den darwinistiske historiefortelling. Dermed er det klart at når altruismen i såfall opptrer første gang, må den ha vært til stede i et forsvinnende mindretall i en populasjon. Hvordan kan denne altruismen starte og utbre seg fra et utgangspunkt hvor den er i et mikroskopisk mindretall? Nissen har så vidt jeg skjønner følgende svar på dette spørsmålet: Når det først oppstår altruister, må disse organisere seg og danne grupper, om de skal ha noen sjanse. For i en befolkning som er homogen i den forstand at den ikke har undergrupper, vil altruismen alltid tape. Men det å isolere seg og danne undergrupper, er ikke særlig altruistisk. For det er jo å opptre egoistisk i forhold til andre grupper. En annen ting Nissen antar, er at en av undergruppene kan starte med å ha et flertall altruister i utgangspunktet. Disse var altså så “altruistiske” at de heller ville organisere seg og sine egne enn å dele sin altruisme med alle. Når en så tar hensyn til slektskap innenfor en gruppe, får en liksom gitt en begrunnelse for at altruisme er “lønnsomt”. Men da har en jo fjernet den ideologiske altruisme og gjort den til en egoisme på vegne av egne gener.
All denne altruismen til Nissen blir dermed egoisme likevel: Egoisme på vegne av egne gener, som ytrer seg som altruisme overfor egne slektninger, og som så igjen summerer seg opp i en egoisme på vegne av ens egen gruppe.
Det at disse darwinistiske altruistene isolerer seg og danner sin egen gruppe hvor de er i flertall og ekskluderer egoistene, er absurd. Altruister kan aldri være seg selv nok. Det at det blir gjort på denne ekskluderende måten, er konklusjonen man skal fram til. Man skal for enhver pris framskaffe det resultatet at altruisme er lønnsomt. Og for å få akkurat dette resultatet, velger man betingelsene deretter.
Det er flere ting som er absurde i denne modellen: Siden de forskjellige gruppene konkurrerer, er de egentlig like i de relevante egenskapene. Det er ingenting annet enn de to versjonene av allelene som karakteriserer dem, og det er ikke blitt definert noen annen forskjell fra gruppe til gruppe.
