Esben S.B. Olesen, Cornelia H.B. Wiik
og Anna Ødegaard (red.)
TVANG og GRENSER i barne- og ungdomspsykiatrien
Esben S.B. Olesen, Cornelia H.B. Wiik og Anna Ødegaard (red.)
TVANG og GRENSER
i barne- og
ungdomspsykiatrien
universitetsforlaget
© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget, Oslo 2025
ISBN 978-82-15-06734-6
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Boken er fagfellevurdert.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslagsillustrasjon: Luca Louise Mørk
Omslag: ottaBOK
Illustrasjoner: Stine Kaasa / Sykehuspartner
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5
Papir: 120 g Amber Graphic 1,25
Kapittel 4 Ansattes
Aleksandra Eriksen Isham og Kari Evelin Arellano Lorentzen
Kapittel 5 Å forstå tvang: sett gjennom
Iselin Silja Kaspersen, Marius Storvik og Atle
Hvorfor bruker ikke alle ansatte like mye tvang – og hvorfor bruker noen tvang som ikke er lov?
Kapittel 6 Et vanskelig valg – mellom tvang og
Esben Olesen «Litt sånn halvveis frivillig, på en måte» ............. 94 «Jeg visste ikke at det var så strengt når man kom hit» .. 95
Kapittel
Innledning
Hvis du blir utsatt for tvang, vil du med stor sannsynlighet oppleve det som ubehagelig og krenkende i situasjonen. Du vil oppleve at din frihet blir tatt fra deg, og at andre kan bestemme at du skal gjøre ting som du absolutt ikke har lyst til. Samtidig kan det i noen situasjoner være nødvendig å bruke tvang for å hjelpe et annet menneske, selv om det både er ubehagelig for den som gjennomfører tvangen, og særlig for den som blir utsatt for det. For eksempel kan det i noen situasjoner være nødvendig å holde fast en person som prøver å skade seg selv eller andre. For leger eller helsepersonale kan det være nødvendig å gi behandling og hjelp til en ungdom som har alvorlige selvmordstanker, merkelige forestillinger om seg selv eller andre, eller en alvorlig spiseforstyrrelse, selv i tilfeller der ungdommen ikke vil ha hjelp og omsorg. Behandlingen kan da innebære tvang, med mål om å hjelpe ungdommen. Denne formen for tvang er temaet i denne boken. Vi vil se på ulike måter og fra ulike synsvinkler hvordan tvang brukes på barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger.
Boken er skrevet som del av et større forskningsprosjekt som undersøker tvangsbruk i norsk barne- og ungdomspsykiatri. Til tross for at det er 18 ungdomspsykiatriske avdelinger i Norge hvor det er tillatt å bruke tvang, er det forsket overraskende lite på dette. Det er derfor svært viktig å få ny kunnskap om hvordan tvang brukes, og få forståelse av hvilke konsekvenser bruk av tvang har. Dette vil bidra til å skape nye perspektiver på behandlingen av barn og unge i psykisk helsevern.
Formålet med boken er å gjøre lett forståelig informasjon og kunnskap om tvang tilgjengelig for både unge med egne erfarin-
ger fra psykisk helsevern, fagfolk, pårørende og andre interesserte.
Derfor er boken skrevet med tanke på å gjøre det lett for unge å forholde seg til innholdet. Boken inkluderer også et eget kapittel med bidrag fra unge som selv har opplevd tvang, hvor de med sin egen stemme forteller om sine opplevelser. I tillegg har boken viktige bidrag fra ansatte i helsevesenet og fra forskere.
Først noen fakta om tvang. Det er langt fra alle unge som blir innlagt på en psykiatrisk avdeling som blir utsatt for tvang. Tidligere undersøkelser har vist at omtrent 1 av 3 av alle pasienter blir utsatt for en eller annen form for tvang som sykehuset skal registrere (Olesen, 2020). Av disse pasientene blir ca. 1 av 3 utsatt for tvang én gang, og ca. 1 av 3 blir utsatt for tvang 2-4 ganger. Den siste tredjedelen av unge pasienter som blir utsatt for tvang, opplever å bli utsatt for tvang mange ganger. Omtrent halvparten av den siste gruppen blir utsatt for tvang mellom 4 og 10 ganger, mens den andre halvparten blir utsatt for tvang mer enn 10 ganger.
Vi vet også fra tidligere undersøkelser (Olesen, 2020) at den vanligste formen for tvang på ungdomspsykiatriske avdelinger er fysisk fastholding, altså hvor de ansatte holder fast pasienten. Denne formen for tvang utgjør omtrent 80 prosent av all tvang. Nummer to på listen er fastspenning med belter og remmer (også kalt mekaniske tvangsmidler), hvor ansatte spenner fast en pasient til en seng. Denne formen for tvang utgjør ca. 13 prosent. Noen få pasienter opplever også å få beroligende medisin, og enda færre opplever å bli låst inn på et rom. De to siste formene for tvang brukes ganske sjelden i ungdomspsykiatrien.
Det er bare en liten gruppe barn og unge som er innlagt på psykiatriske avdelinger, som blir utsatt for en stor del av den samlede mengden tvang. Faktisk blir ca. 15 prosent av alle pasienter utsatt for 75 prosent av all tvang som sykehusene registrerer. Langt de fleste pasientene i denne gruppen er unge som er innlagt med en spiseforstyrrelse, og som er så undervektige at det er farlig for helsen deres. Grunnen til at de blir utsatt for så mye tvang, er at disse pasientene blir behandlet med det som ansatte på sykehuset kaller tvangsernæring. Det betyr at de blir holdt fast av personalet som gir mat gjennom en slange i nesen (også kalt en sonde). Hvis
pasienten ikke aksepterer å få sondemat, er det nødvendig å holde fast pasienten for at pasienten ikke skal dra ut slangen.
Når noen bruker tvang overfor andre, er det alltid mange spørsmål som dukker opp: Var det nødvendig? Var det lovlig? Kunne man ha gjort noe annet? Hjalp det, eller gjorde det situasjonen verre?
Dette er spesielt viktige spørsmål når voksne bruker tvang overfor barn, da barn ikke kan forsvare seg og passe på seg selv på samme måte som en voksen. Derfor er det viktig at vi snakker om og diskuterer hva tvang er, hvordan tvang brukes, og hvordan det oppleves å bli utsatt for tvang.
Hvem har skrevet boken?
Nordlandsforskning (som er et forskningsinstitutt) leder prosjektet og samarbeider med UiT Norges arktiske universitet, Høgskulen på Vestlandet, Københavns Professionshøjskole, Mental Helse Ungdom og KvIP (Kvalitet i Institusjonsbehandling i Psykisk helsevern). I prosjektet har forskerne vært i kontakt med de 18 ungdomspsykiatriske avdelingene i Norge som Helsedirektoratet har godkjent for bruk av tvang. Forskerne har gjennomført ulike typer undersøkelser på disse avdelingene. De som har skrevet denne boken, er
– unge som har delt sine erfaringer med tvang fra psykisk helsevern
– ansatte i psykisk helsevern som har delt sine erfaringer og opplevelser fra psykiatriske avdelinger
– Anna Ødegaard, som jobber i Mental Helse Ungdom, og som har egen erfaring fra psykisk helsevern
– Cornelia H.B. Wiik, som jobber hos Mental Helse Ungdom
– Esben S.B. Olesen, som er prosjektleder i forskningsprosjektet, og som jobber på Nordlandsforskning
– Trond Bliksvær, som jobber på Nordlandsforskning
– Marius Storvik, som jobber på UiT Norges arktiske universitet
– Ann-Karina Eske Henriksen, som jobber på Københavns Professionshøjskole
– Tone Jørgensen, som jobber på Høgskulen på Vestlandet
– Iselin Silja Kaspersen, som jobber på Nordlandsforskning
– Atle Ødegård, som jobber på Høgskolen i Molde
– Kari Evelin Arellano Lorentzen, som er nettverksleder i KvIP, Akerhus Universitetssykehus (Ahus)
– Aleksandra Eriksen Isham, som har vært prosjektmedarbeider i KvIP, Akershus Universitetssykehus (Ahus)
Litt bakgrunnsinformasjon
Intervju og observasjoner
I forskningsprosjektet som denne boken bygger på, har forskere besøkt ulike psykiatriske avdelinger, hvor de har snakket med pasienter, foreldre og ansatte. På noen av avdelingene har forskerne oppholdt seg over lengre tid. Her har de sett og hørt hvordan hverdagen på disse avdelingene fortoner seg. I alt har forskerne snakket med (eller intervjuet, som man kaller det på forskerspråk) omtrent 80 ansatte, 10 foreldre og 15 ungdommer. De har oppholdt seg i ca. 50 dager på avdelingene.
Intervjuene med ungdommene ble gjennomført av en forsker.
Noen ganger var det også med en erfaringskonsulent fra Mental Helse Ungdom. Erfaringskonsulenten var en ungdom med egen erfaring fra psykisk helsevern. I intervjuene spurte vi ungdommene om deres opplevelser med husregler, kontroll og tvang på avdelingen. Ungdommene fortalte om mange ulike erfaringer og opplevelser. Det var ulike grunner til at de unge var lagt inn. Noen hadde for eksempel vært psykotiske, mens andre hadde store utfordringer med å spise. De unge hadde også ulike opplevelser med tvang. Noen var innlagt på foreldresamtykke (de var under 16 år), andre var innlagt frivillig, og noen var innlagt på tvang. Noen satte stor pris på hjelpen de fikk ved å være innlagt, mens andre ikke ønsket å være der. Noen av de unge hadde opplevd å bli holdt fast av personalet eller fått medisin mot sin vilje. Noen hadde opplevd at de måtte spise uten å ha lyst til det, og noen hadde lyst til å forlate avdelingen, men kunne ikke fordi døren var låst.
Unge som selv har erfaringer fra psykisk helsevern, hjelper forskerne i prosjektet. De har blant annet bidratt til å formulere gode og fornuftige spørsmål som forskerne kunne stille til ungdommene som var innlagt, deres foreldre samt til ansatte som jobbet på avdelingene.
Vi har spurt de unge om mange ulike ting, og vi har vært oppmerksomme på hvordan vår forståelse av situasjoner og våre roller som forskere har påvirket våre spørsmål og hva vi mener er interessant i de unges fortellinger. Med andre ord har vi ikke forsøkt å være nøytrale eller helt objektive i vårt møte med de unge, da vi er av den overbevisning at dette ikke er mulig når man driver med denne typen forskning. Vi som forskere vil alltid, som alle andre mennesker, ha en spesifikk bakgrunn, utdannelse og status som påvirker hvordan vi møter og forstår de personene vi snakker med. Dette er de fleste samfunnsvitenskapelige forskere enige om.
Spørreskjemaundersøkelse
I kapittel 5 i boken ser vi på svar fra en spørreundersøkelse som ble sendt ut til folk som jobber i sykehusavdelinger for barn og unge med psykiske problemer. Også her fikk vi hjelp av unge som har erfaring med psykisk helsevern, for å lage gode spørsmål. Totalt svarte 324 ansatte fra 17 forskjellige avdelinger på undersøkelsen. De som svarte, jobber som sykepleiere, sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, psykologer, leger og psykiatere. Undersøkelsen hadde mange spørsmål som hjelper oss med å forstå hvordan ansatte bruker tvang på disse avdelingene.
Frivillighet og samtykke
Det har vært helt frivillig å delta i forskningsprosjektet, både for unge som var innlagt, foreldre og ansatte. Alle som har deltatt i prosjektet, har fått muntlig og skriftlig informasjon om formålet med forskningsprosjektet og har gitt samtykke til å delta. For unge under 16 år har foreldrene deres også samtykket til at deres barn kunne delta i prosjektet.
Alle deler av forskningsprosjektet er blitt kontrollert og vurdert av personer som er eksperter på hva som er lov å forske på, og hvordan man gjør det på en riktig måte. Dette er personer som
jobber for Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør. Disse har gått god for at prosjektet overholder helseforskningsloven og personopplysningsloven. Dette betyr at vi som forskere har tenkt grundig over hvordan vi oppfører oss når vi møter personer som deltar i forskningsprosjektet, og hvordan vi bruker den informasjonen som disse personene har fortalt oss, ofte i fortrolighet.
I kapittel 3 presenteres de unges egne erfaringer med tvang på psykiatriske avdelinger. Erfaringsbidragene er skrevet og sendt inn av unge selv til Mental Helse Ungdom. Tekstene har gjennomgått noe språklig og grammatisk bearbeiding og korrektur i etterkant, men det originale innholdet og budskapet er bevart. Mental Helse Ungdom har delt flere innlegg på sosiale medier med informasjon om boken og mulighet for å bidra med egne erfaringer.
I kapittel 4 kan du lese om hvordan ansatte på psykiatriske avdelinger opplever å bruke tvang overfor unge som er innlagt. Samtalene med ansatte og innsamlingen av deres tekster har foregått via nettverket Kvalitet i Institusjonsbehandling i Psykisk helsevern (KvIP). KvIP er et læringsnettverk bestående av alle døgnavdelinger i psykisk helsevern for barn og unge i Norge og brukerorganisasjonene Mental Helse Ungdom (MHU) og Voksne for Barn (VfB). I KvIP jobber man sammen for å forbedre tjenestene i døgnenheter for barn og unge.
Takk til alle pasienter, foreldre og ansatte som har delt sine tanker og erfaringer med oss, samt referansegruppen fra MHU, SPISFO og VfB og deres nettverk av unge frivillige som har gitt innspill til boken.
Ordliste
Tvang: Tvang betyr at noen får deg til å gjøre noe du egentlig ikke har lyst til.
Frihet: Frihet betyr både å kunne gjøre det du selv vil, og å få hjelp av andre til å oppnå det du ønsker.
Vedtak: Et vedtak er en viktig avgjørelse som blir tatt av for eksempel en lege eller en annen offentlig person. Vedtaket bestemmer hva du har rett til, eller hva du må gjøre. Slike avgjørelser følger lovene. På en ungdomspsykiatrisk avdeling kan ansatte gjøre vedtak ut fra noe som heter psykisk helsevernloven.
Tvangsvedtak: Et tvangsvedtak er en avgjørelse om at ansatte på en psykiatrisk avdeling har lov til å bruke tvang. Det kan være at de holder deg fast, gir deg medisiner du ikke vil ha, eller bestemmer at du ikke får gå ut.
Registrert tvang: Dette er tvang som må skrives ned og dokumenteres av de ansatte. Det er et krav i psykisk helsevernloven.
Uregistrert tvang: Dette er tvang som ikke trenger å skrives ned. Det kan være at noen presser deg til å gjøre noe, eller at du må vente lenge på å bli skrevet ut fordi legen ikke er til stede.
Opplevd tvang: Dette er det du selv føler som tvang, selv om det kanskje ikke blir regnet som det av andre.
Fastholding: Fastholding betyr at noen fysisk holder deg fast, slik at du ikke kan bevege deg.
Tvangsprotokoll: En tvangsprotokoll er et skjema der ansatte skriver ned hvilken type tvang og hvor mange ganger de bruker tvang mot pasienter.
Tvangsernæring: Tvangsernæring betyr at du får mat eller næring uten at du selv vil det eller har sagt ja.
En sonde: En sonde er en tynn, myk slange som settes inn gjennom nesen og ned i magen. Den brukes til å gi mat og drikke hvis du ikke klarer eller vil spise selv – for eksempel ved tvangsernæring.
Samtykke: Samtykke betyr at du sier ja til noe, helt frivillig. For eksempel å si ja til å bli innlagt på en psykiatrisk avdeling.
Foreldresamtykke: Foreldresamtykke betyr at foreldrene dine (eller foresatte) gir lov til at du får behandling – hvis du er under 16 år.
16-årsgrensen: Når du er 16 år eller eldre, kan du selv bestemme om du vil ha psykisk helsehjelp eller ikke. Du kan også si nei til behandling.
Psykisk helsevern: Dette er den delen av helsetjenestene som har ansvar for å gi behandling og støtte til personer med psykiske lidelser. Dette innebærer alt fra samtaleterapi og medisinering til mer omfattende tiltak som tvungen behandling.
Psykiatri: Psykiatri er den delen av helsevitenskapen som handler om psykiske sykdommer – hvordan man finner ut av lidelsene (diagnostisering), behandler dem og gjennom forebygging hindrer at de kommer tilbake.
Psykisk helsevernloven: Dette er en lov som sier hvordan psykiatrisk behandling skal foregå i Norge. Den skal både sørge for at mennesker med psykiske lidelser får god hjelp, og at de har rettigheter – også når det gjelder bruk av tvang.
Kontrollkommisjonen: Kontrollkommisjonen er en gruppe mennesker som passer på at pasientene i psykiatrien blir behandlet rettferdig, spesielt når det gjelder tvang. De består blant annet av en jurist og en lege, og de behandler klager fra pasienter.
Velferdskontroll: Velferdskontroll er når kontrollkommisjonen besøker psykiatriske avdelinger. De sjekker om tvangsbruken er lovlig, og snakker med pasienter som vil si noe.
Veiledningsplikt: Dette betyr at kontrollkommisjonen også skal hjelpe ansatte med å forstå reglene og lære dem hvordan tvang kan brukes på en riktig måte.
Viktige paragrafer
i Grunnloven, straffeloven og psykisk helsevernloven
Grunnloven § 113 – Legalitetsprinsippet: betyr at all lovlig tvang skal stå i loven.
Straffeloven § 251 – Tvang: sier hva tvang er, og hva som skal til for at noen kan straffes for tvang. Politiet kan bruke denne mot tvang som det ikke står noe om i de andre lovbestemmelsene.
Psykisk helsevernloven § 2-1 – Hovedregelen om samtykke: sier at all behandling i psykiatrien som hovedregel og i utgangspunkt skal skje basert på samtykke. Foresatte skal samtykke for barn som ikke har fylt 16 år.
Psykisk helsevernloven § 2-2 – Samtykke til tvang: sier at det kan samtykkes til tvang. Om psykiatrien skal nekte dem som ikke har fylt 16 år, å forlate avdelingen, må de få foresatte til å samtykke til det etter denne regelen.
Psykisk helsevernloven § 3-3 – Tvungent psykisk helsevern: sier hva som skal til for at det skal bestemmes «tvungent psykisk helsevern». Tvungent psykisk helsevern er en «nøkkel» som åpner døren til andre typer tvang.
Psykisk helsevernloven § 3-2 – Tvungen observasjon: sier akkurat det samme som § 3-3, men denne paragrafen brukes der-
som man er usikker på om vilkårene i § 3-3 er oppfylt. I tillegg gjelder denne bare i maksimalt 10 dager.
Psykisk helsevernloven § 3-5 – Hva tvungent psykisk helsevern innebærer: sier at folk kan nektes å forlate avdelingen og eventuelt tilbakeføring hvis en har forlatt den. For dem som har fylt 16 år, krever bestemmelsen at det foreligger vedtak etter § 3-3. For dem som ikke har fylt 16 år, krever § 2-2 at foreldrene har samtykket til ikke bare behandlingen, men også utgangsnekt og eventuelt tilbakeføring.
Psykisk helsevernloven § 4-4 – Tvangsmedisinering og tvangsernæring: sier hva som skal til for at pasienter som har fylt 16 år, skal gis medisiner eller tvangsernæring uten samtykke.
Psykisk helsevernloven § 4-8 – Tvangsmidler: sier at ungdommer kan holdes fast dersom det er siste utvei for å hindre dem fra å skade seg selv eller andre.
Advarsel om voldsomme beskrivelser
I denne boken er det flere detaljerte beskrivelser av opplevelser med bruk av tvang. Noen av tekstene kan være voldsomme eller triggende å lese. I kapittel 3 har vi samlet inn bidrag fra ungdom som selv har opplevd tvang. I kapittel 4 deler ansatte i barne- og ungdomspsykiatrien sine historier og perspektiver. Flere av disse tekstene inkluderer sterke skildringer av sondeernæring, selvskading, fastholding og vonde opplevelser knyttet til bruken av tvang. Dersom du merker at innholdet påvirker deg negativt, anbefaler vi at du tar pauser underveis, snakker med noen du stoler på, eller oppsøker støtte. Du er ikke alene, det finnes hjelp å få.
Kroppen og helsen vår følger oss gjennom hele livet. Din og min kropp kan ha forskjellige utgangspunkt, men ingen av oss er beskyttet mot å bli utsatt for skader. Hvem av oss som havner i en alvorlig bilulykke eller blir utsatt for traumatiske opplevelser, er tilfeldig. Det er også tilfeldig hvor alvorlige skadene blir, og hvordan de påvirker oss. Den samme krasjen kan treffe alle involverte veldig ulikt. Uavhengig av om krasjen oppstår på motorveien eller dypt inne i oss, blir vi truffet av noe vi ikke har kontroll over.
For mange er det lettere å kunne peke på det som gjør vondt. Ingen spør om å få se under bandasjen din for å være sikre på om du faktisk har brukket armen. I mange tilfeller kan vi slite med ting som verken kan ses eller bandasjeres. Den psykiske helsen vår påvirkes også av livet vi lever. Den angår oss alle, og sammen med kroppen vår følger den oss gjennom livet.
Akkurat som vi tar vare på kroppen vår ved å hvile når vi er slitne eller oppsøke lege når vi er syke, er det like viktig å ta vare på den psykiske helsen vår. Å ha utfordringer betyr ikke at noe er «galt» med deg – det betyr at du er menneskelig. Psykisk helse er ikke bare noe som gjelder «andre» – det gjelder oss alle, på samme måte som fysisk helse. Det er ingen skam i å snakke om hvordan man har det, eller å be om hjelp. Det er ingen grunn til å vente til ting føles uhåndterlig før man tar grep. Forskning viser faktisk at jo tidligere vi søker støtte, jo bedre går det.
Mental Helse Ungdoms hjelpechat er en lavterskeltjeneste der du anonymt kan snakke med noen som forstår. De er der for deg hvis du trenger noen å dele tankene dine med. Enten du trenger noen å snakke med, verktøy for å håndtere stress eller bare en bekreftelse på at du ikke er alene – det finnes hjelp. Og den er for alle, uansett hvor du er i livet. Med lav terskel. Ingen dørstokkmil.
Bare omsorg og støtte når du trenger det.
Ta vare på deg selv, og husk at du alltid har rett til å sette grenser for hva du eksponerer deg for. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og du fortjener å ha det bra.
Tvang og frihet
Esben Olesen
Tvang og frihet
Hvis man ønsker å forstå hvordan tvang brukes og oppleves på ungdomspsykiatriske avdelinger, kan man tenke over hva vi egentlig mener når vi snakker om tvang. Tvang er på den ene siden noe veldig konkret, som når du blir holdt fast mot din vilje. På den andre siden kan det også være noe utydelig, som når noen overtaler eller lokker en til å gjøre noe man faktisk ikke har lyst til. Med andre ord er tvang et veldig innviklet fenomen, og som det ofte er med ting som er innviklede, så er det ikke mulig å spikre fast en gang for alle hva tvang presist er. Derfor kan jeg i dette kapittelet ikke legge frem et entydig svar på når man blir utsatt for tvang, og ikke. Derimot vil jeg prøve å se på tvang fra ulike vinkler. Et av mine sentrale poenger i kapittelet er at tvang er noe man blir utsatt for i større og mindre grad.
Hvis vi ser på hva ordet «tvang» betyr når vi snakker med hverandre i hverdagen, så vil vi ofte bruke ordet tvang når vi beskriver at noen eller noe gjør en handling mot sin vilje eller natur. Man kan for eksempel tvinge en genser ned i en sekk eller åpne en dør med tvang. En person kan bli tvunget til å spise, eller man kan tvinge en person ned på bakken. Når vi sier at et menneske blir utsatt for tvang, dreier det seg altså om å få noen til å gjøre noe som de i utgangspunktet ikke vil. Sagt på en annen måte er tvang å frata en person deler av, eller hele, sin frihet. For å skjønne hva tvang virkelig handler om, må vi først forstå frihet. Tvang og frihet er alltid knyttet sammen.
Kanskje tenker du at frihet er å kunne bestemme over deg selv og selv velge hvem du vil være sammen med, hvor du kan bevege deg, hva du vil spise og så videre. Kanskje du tenker at frihet er noe mennesker har, eller ikke har. At enten lever man i et fritt samfunn eller i et ikke-fritt samfunn. Men frihet, og dermed også tvang, er mer komplisert enn som så.
Gunnar C. Aakvaag, som forsker på hvordan mennesker lever og fungerer sammen, sier at frihet betyr å gjøre det du vil, uten at noen stopper deg (Aakvaag, 2013, s. 44). Med dette mener
Aakvaag at frihet er muligheten til å gjøre en handling som man gjerne vil, uten å bli møtt av begrensninger. Man kan kalle dette en «frihet fra begrensninger». Forestill deg at du har utrolig lyst på en Monster til frokost, men dine foreldre sier «nei» fordi det ikke er sunt, og gir deg vann isteden. Dette føles som om valget ditt er tatt fra deg, og du vil kanskje ha en opplevelse av at du er blitt utsatt for en form for tvang. Denne måten å se frihet på betyr også at friheten din begrenses hvis du blir stoppet fra å ikke gjøre noe (det er ikke så komplisert som det høres ut!). Hvis for eksempel en jente på 16 år som er innlagt på en psykiatrisk avdeling, ikke har lyst til å spise, men hun blir overtalt eller presset til å spise en brødskive allikevel av de ansatte på avdelingen, er jentas frihet blitt begrenset. Dette også selv om de ansatte mener at jentas vekt er for lav og hun trenger mat. I dette tilfellet vil jentas handling, eller nærmere hennes «ikke-handling», altså å ikke spise, bli begrenset av de ansattes krav om at hun skal spise. I begge disse eksemplene vurderer jeg at ungdommene blir utsatt for tvang, da de blir begrenset i å gjøre det de gjerne vil. De blir begrenset i å utøve deres frihet. Kanskje tenker du: «Nei, det høres feil ut. Det er vel ganske fornuftig at man ikke drikker energidrikk til frokost, og at en ungdom som er svært undervektig, spiser mat.» Kanskje tenker du at de voksne i disse to tilfellene ikke utøver tvang, fordi de passer på ungdommene og hjelper dem med å gjøre den fornuftige og riktige handlingen. Til dette vil jeg si at du ikke skal tenke at tvang er noe man enten blir utsatt for eller ikke blir utsatt for. Derimot er tvang noe man blir utsatt for i større eller mindre grad. Jeg mener at det er utrolig sjelden at en person blir utsatt for absolutt og 100 prosent tvang og ikke har noen handlingsmulig-
Hva er egentlig tvang – og hvordan oppleves det?
Når barn og unge blir utsatt for tvang i psykisk helsevern, er det ofte med mål om å beskytte og hjelpe. Men hvordan oppleves det å bli holdt fast, stengt inne eller tvunget til å spise? Tvang og grenser i barne- og ungdomspsykiatrien tar leseren med inn i barne- og ungdomspsykiatriens mest krevende rom – der omsorg, makt og grenser møtes.
Gjennom sterke fortellinger fra unge med egne erfaringer, refleksjoner fra ansatte i helsevesenet og innsiktsfull fagkunnskap utforsker boken hvordan tvang brukes, forstås og oppleves. Den stiller de vanskelige spørsmålene: Når er tvang nødvendig? Når er den lovlig? Og hvordan kan vi bedre forstå og ivareta de som rammes?
Boken er skrevet som en del av et forskningsprosjekt ledet av Nordlandsforskning i samarbeid med Mental Helse Ungdom og er et viktig bidrag til åpenhet og kunnskap om psykisk helse og barns rettigheter. Selv om tvang er tillatt ved 18 avdelinger i Norge, finnes det lite forskning på feltet. Boken bidrar med ny kunnskap og skal gjøre informasjon om tvang lett tilgjengelig og forståelig. Den er relevant for studenter og fagfolk, men også for pårørende og barn og unge som vil forstå mer om bruk av tvang i psykisk helsevern.
