Helserelatert sosialt arbeid

Helserelatert SOSIALT ARBEID

Amy Østertun Geirdal, Dagny Adriaenssen Johannessen, Hanne Skedsmo Nilsen (red.)

Amy Østertun Geirdal, Dagny Adriaenssen Johannessen, Hanne Skedsmo Nilsen (red.)

Helserelatert sosialt arbeid

Universitetsforlaget

© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget 2026

ISBN 9788215074160 Papirbok

ISBN 9788215076478 EPUB

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ellen Lorenzen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon

Hanne

Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

Innledning

Helserelatert sosialt arbeid er et fagområde innen sosialt arbeid og henviser til sosionomens spesifikke yrkesutøvelse i møte med helserelaterte utfordringer. Helsevesenet ble tidlig et felt for profesjonelt sosialt arbeid, og helserelatert sosialt arbeid utgjør fortsatt et stort virksomhetsområde for sosionomer i mange land. Internasjonalt benevnes dette fagområdet blant annet som medical social work, social work in health care eller health related social work. Denne antologien tar utgangspunkt i sistnevnte betegnelse – helserelatert sosialt arbeid.

Innen helserelatert sosialt arbeid møter sosionomer individer, familier og grupper i alle livets stadier, inkludert prenatal- og spedbarnsomsorg, barn og ungdommer, voksne, eldre og omsorg ved livets slutt. Helserelatert sosialt arbeid praktiseres på individ-, gruppe- og samfunnsnivå i ulike arenaer og helsefaglige arbeidskontekster. Dette omfatter helsetjenester innenfor somatikk, psykisk helse, avhengighet, habilitering og rehabilitering innen både det offentlige, private og frivillige tjenesteapparatet. Helserelatert sosialt arbeid kan beskrives på flere måter, avhengig av kontekst og fokusområde. Sosionomens roller i helserelatert arbeid har stor variasjon og omfatter et bredt spekter av sosialfaglige tilnærminger og intervensjoner. Antologien presenterer utvalgte sosialfaglige perspektiver og praksiser, og skisserer noen fellestrekk som er karakteristisk for dette fagområdet av sosialt arbeid.

Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

Historisk utvikling av helserelatert sosialt arbeid

Sosialt arbeid med helserelaterte utfordringer startet sin utvikling i USA og England i overgangen til 1900-tallet (Mannsåker, 2023; Levin, 2021; Blom et al., 2014). Flere sosialarbeidere var sentrale i dette tidlige stadiet av etableringen av helserelatert sosialt arbeid. I England startet det med veldedig arbeid gjennom Charity Organization Societies (COS), og hvor sosialarbeideren Charles Loch tok initiativ til opprettelsen av en sosialarbeiderutdanning som skulle kvalifisere til å jobbe i sykehus, såkalte «Hospital Almoners» (Blom et al., 2014; Mannsåker, 2023). En almoners hovedoppgave var å gjøre en sosial vurdering og kartlegging av den enkeltes økonomiske situasjon, og gi hjelp og støtte i samarbeid med hjelpeinstanser utenfor sykehuset (Blom et al., 2014). Mary Stewart ble ansatt som den første almoneren i England i 1895, og i løpet av en tiårsperiode ble almoners ansatt ved åtte ulike sykehus i England (Mannsåker, 2023). På samme tid gjorde først frivillige og senere profesjonelle sosialarbeidere sitt inntog i sykehus i USA. Den første «medisinske sosialarbeideren», Garnet Pelton, ble ansatt ved Massachusetts General Hospital i Boston i 1905 (Blom et al., 2014). Rollen var knyttet til å gjøre medisinsk informasjon forståelig for pasienten gjennom virke som «friendly visitor» ved hjemmebesøk i pasientens omgivelser. Jane Addams var en sentral bidragsyter ved etableringen av Hull House i Chicagos innvandrerområde sent på 1800-tallet (Mannsåker, 2023). Der arbeidet hun med andre sosialarbeidere for å forebygge utbredelsen av alvorlige tilstander som tuberkulose og infeksjonssykdom. Edward Devine ved COS i New York var sentral i dette arbeidet. Han hadde fokus på forebyggende arbeid med sosialt utsatte samfunnsgrupper med helseutfordringer (Blom et al., 2014). I samme tidsperiode ble sosialarbeideren Mary Richmond ansatt innen en veldedighetsorganisasjon i Baltimore og fikk nær tilknytting til Johns Hopkins University (Blom et al., 2014). Hun bidro til å utvikle sosial casework som metode gjennom utgivelsen av den anerkjente boken Social Diagnosis i 1917.

I takt med utvikling i legevitenskapen og biomedisinske fremskritt fra siste halvdel av 1800-tallet økte antallet pasienter som oppsøkte sykehusene med tilstander som det tidligere ikke hadde vært behandling for (Mannsåker, 2023). Spesielt i USA og England bidro dette til utviklingen av sosialt arbeid på sykehus fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet (Levin, 2021). Fremveksten av sykehussosionomer i europeiske land fulgte etter på begynnelsen av 1900-tallet (Mannsåker, 2023). I Norge ble Eva Koren ansatt som første sykehuskurator ved Ullevål sykehus i 1947 (Aamodt & Johannesdottir, 2019; Johannesdottir, 2006). Slik ble sosialt arbeid formelt en del av det norske helsevesenet, og siden har helserelatert sosialt arbeid utviklet seg til at

Kapittel 1 Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon sosionomer i dag har en sentral rolle i å ivareta sosiale og psykososiale behov blant pasienter og pårørende i helsevesenet.

I Norge må utviklingen av helserelatert sosialt arbeid forstås i lys av fremveksten av velferdsstaten (Mannsåker, 2023). Den private omsorgssektoren hadde stor betydning for det sosiale arbeidet på midten av 1800-tallet. I perioden fra slutten av århundret og frem til andre verdenskrig skjedde det imidlertid en dreining mot en offentliggjøring av omsorgssektoren (Mannsåker, 2023). Sosialdemokratiske mål om offentlige styring og sosial likhet i kombinasjon med fornyet innsikt om sammenheng mellom levekår og helse bidro i denne tiden til fremvekst av nye profesjoner innen helsesektoren (Johannesdottir, 2006). Mange av de første med et særlig fokus på pasientenes psykososiale behov var utdannet sykepleiere med sosialfaglig tilleggsutdannelse, som Eva Koren. Andre hadde utdanningsbakgrunn fra sosiallinjen ved Norges kommunal- og sosialskole, som ble etablert i 1950 og tilbød utdanning på to og et halvt år (Messel, 2014; Johannesdottir & Aamodt, 2019). I dette landskapet tok Norske Kvinners Nasjonalråd tidlig et viktig skritt mot profesjonalisering av omsorgsarbeidet med oppstarten av sociale kurser i 1920 (Levin, 2021). Kurset anses å være Norges første utdanning innen sosialt arbeid (Levin, 2021). Eva Koren, på sin side, hadde en sentral rolle i å løfte frem sykehussosionomens bidrag og rolle som bindeledd mellom pasientene og deres omgivelser (Johannesdottir & Aamodt, 2019). Koren tok videre et viktig skritt for profesjonaliseringen av sosialt helsearbeid da hun initierte opprettelsen og ledet fagforeningen for sykehuskuratorene i 1947 (Mannsåker, 2023). På midten av 1960-tallet ble sosionom anerkjent som yrkestittel, samtidig ble det vi i dag kjenner som sosionomutdanning, omgjort til en treårig høyskoleutdanning (Levin, 2021). Spørsmålet om autorisasjon og beskyttelse av yrkestittelen for sykehussosionomer, som allerede da sto på fagforeningens agenda (Mannsåker, 2023), er fortsatt uavklart i dag.

Hva kjennetegner helserelatert sosialt arbeid?

Hva er det spesielle ved sosialt arbeid som utøves innen helsetjenestene i forhold til andre praksisfelt? Opplevd sykdom, tap av fysisk og psykisk funksjon, skade og død innebærer en eksistensiell trussel og livskrise som er karakteristisk for det helserelaterte sosiale arbeidet. Sosionomen må intervenere i komplekse mellommenneskelige behov som berører både sosiale, kroppslige, emosjonelle, eksistensielle og relasjonelle aspekter av et menneskets liv, og som utspiller seg på en unik måte innen det helserelaterte sosiale arbeidet (Lalos et al., 2014). Helserelatert sosialt arbeid er iboende tverrfaglig og krever samarbeid med et bredt spekter av fagpersoner (Wyder, 2024).

Hanne Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

Sosionomen samvirker med helseprofesjoner i en medisinskfaglig kontekst som oftest har et funksjonelt og medisinsk rettet søkelys som skiller seg fra sosionomens helhetlige tilnærming til helserelaterte utfordringer.

Det helserelaterte sosiale arbeidets overgripende mål

Det overordnede målet for det sosiale arbeidet innen helse- og sykehussektoren kan sammenfattes som «å arbeide for å styrke pasienters og pårørendes mestring og livskvalitet ved ulike typer helseutfordringer». Dette kan sosionomen realisere gjennom følgende tilnærminger (Gåfvels, 2014):

• å styrke pasienters muligheter til å mestre både indre følelsesmessige forhold og ytre levekårsmessige utfordringer

• å arbeide for endringer i pasienters sosiale omgivelser for å styrke utvikling av livssituasjon og helse

• bevisstgjøre pasienter om deres egne ressurser og muligheter til å påvirke egen livssituasjon

• informere pasienter og samarbeidende profesjoner om velferdsordninger og samfunnsressurser som kan redusere sosiale utfordringer ved sykdom

• gi praktisk og emosjonell støtte til pasienters pårørende og nærstående, særlig viktig når dette er barn og ungdommer

• bevisstgjøre og lære opp medisinsk personell og andre samarbeidspartnere om den sosiale situasjonens betydning for helseutvikling og helseutfall

• påvirke og synliggjøre særlig utsatte pasientgruppers behov på samfunnsnivå

Helsesektorens sosiale ekspert

Sosionomen bidrar innenfor helsetjenestene med sine sosiale, psykologiske og samfunnsmessige kunnskaper til en helhetlig ivaretakelse av pasienter og deres pårørende. Sosionomen ivaretar hele spekteret av biopsykososiale, eksistensielle og miljømessige utfordringer som påvirker helse og livskvalitet. Dette utdypes nærmere i kapittel 2. Sosialt arbeids ressurs- og styrkebaserte, person-i-situasjonen-tilnærmingen gir det kontekstuelle fokuset som er nødvendig for pasient- og familieorientert tilnærming, og er enestående blant helseprofesjonene. Sosionomen har også unik kunnskap om sosiale helsedeterminanter og hvilke faktorer som påvirker helse- og sykdomsutvikling og utfall. I tillegg har yrkesgruppen en spesiell systemkunnskap om samfunnets velferdsordninger, ressurser og muligheter, og har samlet en kompetanse som utpeker sosionomen som helsektorens sosiale ekspert.

Kapittel 1 Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon

Helserelatert sosialt arbeid på individ-, gruppe- og samfunnsnivå

Helserelatert sosialt arbeid utøves på ulike nivåer og har til hensikt å styrke og fremme folks helse og livskvalitet relatert til helseutfordringer. Det handler om å bistå mennesker i deres utsatthet og sårbarhet som følge av helseutfordringer, sykdom og behandling (individ og gruppe), men også om å synliggjøre og endre forhold i samfunnet som skaper uhelse (samfunn) (Gåfvels, 2014). Sykdom og skade kan innebære at individet stilles overfor store endringer i eget liv avhengig av sykdommen og funksjonshinderets art og grad. Håndteringen og mestringen av de nye livsbetingelsene er en sentral del av det sosiale og psykososiale arbeidet som utøves innen helsesektoren. Arbeidet på individnivå omfatter kartlegging, vurdering og tiltak med hensyn til pasientens sosiale og psykososiale situasjon. Dette vil utdypes i kapittel 8. Sosionomens tilnærming og intervensjoner kan omhandle praktiske sosiale tiltak, informasjon, rådgivning, videre henvisning og ulike typer livsmestrende samtaler med vekt på støtte og endring. Sosionomen tar i bruk ulike typer intervensjoner i sitt endringsarbeid, så vel som i indre forhold relatert til pasientens tanker, følelser og adferd, som i den ytre sosiale situasjonen med økonomi, arbeid og bosted (Lundin, 2019). Dette illustreres i figur 1.1.

Arbeid

Relasjoner og samliv

Praktisk hjelp

Økonomi

Trygghet Uro og engstelse

Lover og regler

Utdanning

Transport

Psykisk helse

Avhengighet

Ensomhet og isolasjon

Mestringsressurser

Kriser og sorg

Tilhørighet

Boforhold

Figur 1.1: Indre og ytre fokusområder innen helserelatert sosialt arbeid.

Hanne Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

På gruppenivå kan sosionomens arbeid omhandle både forebyggende og behandlende tiltak. Sosionomen kan selv arbeide selvstendig med ulike typer av pasient- og pårørendegrupper, dette utdypes nærmere iblant annet i kapittel 22. Det kan også bedrives gruppevirksomhet i samarbeid med andre yrkesgrupper. Arbeidet kan være forankret i mestring av sosiale og psykososiale konsekvenser av en spesifikk sykdom, opplæring, informasjon og rådgivning.

Helserelatert sosialt arbeid på samfunnsnivå omhandler å identifisere behov, mangler og sosial urett. Kunnskapen om strukturelle barrierer og mangler i helsesektoren og samfunnet innhentes og sammenstilles med personene som rammes, og videreformidles gjennom påvirkning og endringsarbeid rettet mot relevante instanser og aktører på helsefeltet. Formålet med sosialt helsearbeid på samfunnsnivå er å styrke samfunnets forutsetninger for positiv helseutvikling uavhengig av sosial bakgrunn og posisjon. Helserelatert sosialt arbeid på samfunnsnivå utdypes i kapittel 7.

Kunnskapsutvikling innen helserelatert sosialt arbeid

Det økende kunnskapsgrunnlaget for sosialt arbeid i helsevesenet har resultert i en rekke internasjonale spesialiserte tidsskrifter som Medical Social Work, Health & Social Work og Social Work in Health Care. Siden 1995 har det vært arrangert internasjonale konferanser innen Social Work in Health and Mental Health, hvor akademikere og klinikere møtes for å utveksle kunnskap og erfaring.

Internasjonalt er forskning på helserelatert sosialt arbeid et etablert forskningsfelt. Denne forskningen vil kunne ha relevans og overføringsverdi til norske forhold. Det må imidlertid tas hensyn til nasjonale forholds innvirkning på utøvelse av sosialt arbeid som kan medføre ulike faglige problemstillinger, prioriteringer og utfordringer (Mannsåker, 2023). Kunnskap om helserelatert sosialt arbeid og sosionomers bidrag inn i dette fagområdet er viktig kunnskap. I Norge har det vært relativt få, men økende forskningsbidrag innen feltet. Forskergruppen SAFE (sosialt arbeid og folkehelse) ved OsloMet har blant annet gjennom flere år fordypet seg i helserelatert sosialt arbeid i både forskning og utvikling av videreutdanningen Helserelatert sosialt arbeid. SAFE består av vitenskapelig ansatte med sosialfaglig bakgrunn ved Institutt for sosialfag ved OsloMet og VID, forskere og klinikere med sosialfaglig bakgrunn ansatt ved Oslo universitetssykehus, Frambu og Sunnaas. Boken er et resultat fra dette samarbeidet, og er et bidrag til utviklingen av fagområdet.

Kapittel 1 Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon

Bokens hensikt og oppbygning

Denne boken har til hensikt å bidra til inspirasjon og synliggjøring av et viktig praksisfelt i Norge. Helserelatert sosialt arbeid favner bredt. I boken beveger vi oss mellom de ulike kontekstene, gruppene og intervensjonene for å gi en bred forståelse av sosionomens helserelaterte arbeid hvor bidragene står i dialog med hverandre.

Bokens del 1 har til hensikt å redegjøre for relevante teoretiske perspektiver som er sentrale for det helserelaterte sosiale arbeidet, mens del 2 konsentreres rundt utvalgte praksisarenaer for det sosiale helsearbeidet. Bokens del 2 har også som mål å vise teori og forskningsforankring i den kliniske hverdagen, og også vise praksisbidrag til forskning. Det er en pågående diskusjon om sosialt arbeid, helserelatert sosialt arbeid og psykososialt arbeid som begrep. Bokens bidrag veksler mellom disse begrepene.

I del 1 og bokens kapittel 2 redegjør Hanne Skedsmo Nilsen om perspektiver på helse og sykdom gjennom å vise og diskutere den historiske utviklingen av forståelse av sykdom og helse, hvordan sosial ulikhet og helsedeterminanter har betydning for den enkeltes helse, og hvilke faktorer som kan innvirke beskyttende og negativt på utvikling av helse.

Dagny Adriaenssen Johannessens bidrag i kapitlene 3, 6 og 7 redegjør for og drøfter betydningen av bevissthet knyttet til systemteoretiske perspektiver i helserelatert sosialt arbeid, helserelatert empowerment og perspektiver på endring, mens hun i kapittel 13 viser hvordan organisatoriske rammer har betydning for helserelatert sosialt arbeid. Spesielt systemteori og empowerment kan oppfattes som generelle teorier og perspektiver som er relevante i alt sosialt arbeid. Dette er riktig, men også helt avgjørende perspektiver i det helserelaterte sosiale arbeidet som fremheves i disse kapitlene.

Mens relasjonsbasert tilnærming ligger som basis i relasjonen mellom sosionom og pasient i helserelatert sosialt arbeid, er livskvalitet, mestring og salutogenese kjernen av de overordnede målene for det helserelaterte sosiale arbeidet. I kapitlene 4 og 5 viser Amy Østertun Geirdal til hvordan begrepene kan forankres i ulike teoretiske tilnærminger, defineres og anvendes. Både relasjonsbasert tilnærming, livskvalitet og mestring er gjenstand for store faglige diskusjoner, boken tar ikke stilling til om én tilnærming nødvendigvis er bedre enn en annen. Målet har vært å vise en mulig bredde og forståelse i et felt med stor spennvidde.

Psykososial kartlegging og vurdering er kjernekompetanse innen helserelatert sosialt arbeid. Kompetansen belyses av Hanne Skedsmo Nilsen og Siri Nordahl Tveitan i kapittel 8. Her vises hvordan avansert faglige vurderinger bygger på sosionomens kunnskapsgrunnlag, ferdigheter og etiske vurderin-

Hanne Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

ger, i tillegg til mulig bruk av relevante kartleggingsverktøy i form av gyldige og pålitelige skjemaer. Målet med all psykososial kartlegging er å identifisere, analysere og tilrettelegge tiltak for økt mestring og livskvalitet for pasienter og deres pårørende.

Kunnskap om sorg- og krisereaksjoner er av avgjørende betydning. I kapitlene 9 og 14 redegjør Knut Andersen for dette. Mens kapittel 9 har søkelys på en teoretisk gjennomgang og forståelsesmodeller, har kapittel 14 en forankring i den kliniske hverdagen og tar utgangspunkt i akronymet S.O.R.G; Systemperspektivet, Opplevelsesperspektivet, Reaksjonsperspektivet og Gjennomføringsperspektivet. Kapitlene knytter dermed teori og praktisk tilnærming til en enhet og forståelse knyttet til sorg- og krisearbeid i den aktuelle konteksten.

Med utgangspunkt i sin egen forskning om sykehussosionomers praksis og profesjonsperspektiv i akutt behandling diskuterer Ida Kragh-Rønne Mannsåker i kapittel 10 betydningen av tverrprofesjonelt samarbeid. Hun retter oppmerksomheten mot hvordan sosionomene begrunner sitt arbeid, synliggjør kompetanse og jobber på tvers av profesjoner. Kapittelet avsluttes med å diskutere faktorer som kan hemme og fremme tverrprofesjonelt samarbeid.

Helsekompetanse forutsetter tilgang på relevant informasjon og kunnskap en trenger for mestringstro og navigering i helseapparatet. Sosionomen har en viktig rolle i dette arbeidet i møte med pasienter. I kapittel 11 belyser Una Stenberg hvor viktig helsekompetanse er i møte med helseutfordringer, og hvordan sosionomen i det helserelaterte sosiale arbeidet har en viktig rolle og et bidrag inn i dette.

Ira Malmberg-Heimonen og Joakim Finne bidrar med både teoretisk forståelse og hvordan forskningen må forankres i en klinisk hverdag med sine bidrag om evidensbasert praksis (EBP) i helserelatert sosialt arbeid i kapitlene 12 og 23. I det siste av disse kapitlene synliggjøres hvordan EBP og manualbaserte intervensjoner (IPS) kan anvendes med utgangspunkt i psykisk helsearbeid. De viser til at slike intervensjoner kan, i kombinasjon med veiledning og tilpasning, bidra til kompetanseheving hos sosionomene, og understreker at EBP samsvarer med verdigrunnlaget i sosialt arbeid. På den annen side viser de at EBP kan oppfattes av sosionomer som forvirrende, og at det kanskje faller lettere å forholde seg til retningslinjer og manualer i feltet. Dette mener de kan ha sammenheng med mindre trening hos sosionomene i å identifisere og implementere best tilgjengelig forskning tilpasset pasientene sammenlignet med andre profesjoner i det helserelaterte arbeidet.

I bokens del 2 og kapittel 15 viser Caroline Steen Abrahamsen hvordan sosialt arbeid kan utføres i møte med alvorlig sykdom hos pasient og pårøren-

Kapittel 1 Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon de. Beskrivelsene og drøftingen bygger på erfaring i spesialisthelsetjenesten, og peker på viktige faktorer i sosionomens rolle i palliasjon. Forfatteren peker på viktigheten av å være opptatt av åndelige og eksistensielle behov, et område som ofte er blitt underkommunisert, også i sosialt arbeid, og viser til kartleggingsverktøyet H.O.P.E., som er et akronym for håp, organisert religion/livssyn, personlig åndelig praksis og effekt på medisinsk behandling og livets sluttfase. Kapittelet inkluderer betydningen av å se hele familien og kartlegging av pårørendes behov i tillegg til pasientens og synliggjør det spesielle ved barn som pårørende.

I forlengelsen av dette skriver Jannike Kathrine Vikan og Gry Velvin om når livet tar en ny retning med utgangspunkt i spesialisert rehabilitering i somatikk i kapittel 16. Kapittelet redegjør for sosionomens tilnærming i møte med pasient, pårørende og det tverrfaglige teamet. De refererer til og synligjør hvordan ulike tilnærminger og teorier brukes aktivt i rehabiliteringen, og knytter dermed også del 2 til del 1 i boken. Eksempler på dette er hvordan de viser til helhetlig kartlegging, bevisst bruk av relasjonskompetanse og å fremme pasientens helsekompetanse.

Medvirkning er lovpålagt og avgjørende i de aller fleste møter mellom sosionom og pasient, og et viktig bidrag til bokens helhet er Tone Larsen Hoels kapittel 17. Kapittelet tar utgangspunkt i et kasus fra psykisk helsevern og redegjør for medvirkningens utfordringer og muligheter på et individuelt nivå i rammene av samarbeidsalliansen, grenser for medvirkning og pårørendemedvirkning. Det vises til betydningen av målrettet, dynamisk og prosessorientert arbeid og ulike normerte metoder og verktøy i tilrettelegging av medvirkning.

Aud R. Misund viser hvordan psykososialt arbeid på sykehus med familier med for tidlig fødte barn kan utføres i kapittel 18. Her redegjøres for det psykososiale arbeidet i helserelatert kontekst og intersubjektiv teori som begge er viktige referanserammer i møte med disse familiene. Alliansen mellom sosionom og foreldre er av avgjørende betydning, og det redegjøres for og diskuteres hvordan sosionom og forelder understreker følelsesmessige reaksjoner, om kontakten med nyfødt barn, foreldrerolle og parforhold. Overordnet tematiseres sosionomens helhetsforståelse og teoretiske utgangspunkt for det psykososiale arbeidet.

Stine Harstads bidrag i kapittel 19 synliggjør psykososialt arbeid med barn og unge i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Kapittelet er bredt anlagt, fra et historisk perspektiv via utviklingsnivå og forebygging til årsaksforklaringer og behandling illustrert med kasuseksempler. Gjennomgående vises sosionomens rolle som sentralt i helserelatert sosialt arbeid. Også i dette kapittelet fremheves betydningen av å møte personen i situasjonen.

Hanne Skedsmo Nilsen, Amy Østertun Geirdal og Dagny Adriaenssen Johannessen

Cecilie Mentzoni beskriver i kapittel 20 arbeid med eldre i sykehus gjennom praksiseksempelet med «Ivar» og hans møte med sosionomen. Det redegjøres for hvem den eldre pasienten er, og deretter hvordan sosialt arbeid med denne gruppen gjennomføres, ved å vise til kartlegging og iverksetting av tiltak, styrking av nettverk og sosial støtte, styrking gjenværende funksjon og meningsfull aktivitet, tilrettelegging og livsmestrende samtaler. Kapittelet knytter seg sammen med de øvrige bidragene i både del 1 og 2, og bidrar til en rød tråd i boken.

Også kapittel 21 har søkelys på eldre i sykehjem, med utgangspunkt i sosial velferdsteknologi. Sehrish Andleeb Akhtar redegjør for begrepet og introduserer den sosiale teknologien «Komp» som et kommunikasjonsmiddel for å ivareta sosial kontakt. Kapittelet er et eksempel på hvordan forskning, som i dette tilfelle er hennes egen, kan forankres og overføres til den kliniske hverdagen gjennom å belyse hvordan sosionomens kunnskap kan integreres med innovative teknologiske løsninger for å sikre helhetlige omsorgspraksiser. Bruken av et salutogenetisk perspektiv viser hvordan velferdsteknologien kan ha betydning for helse og sosial praksis.

I sosialt arbeid anvendes individuelt, gruppe- og samfunnsarbeid ut fra hensiktsmessighet og kontekst. Anna Maria Dükler redegjør i kapittel 22 om bruk av sosialt gruppearbeid i rus og avhengighet. Kapittelet baseres på praksiserfaring i tverrfaglig spesialisert behandling og synliggjør sosionomens bidrag i den tverrfaglige innsatsen for å ta opp avhengighetens biopsykososiale følger. Hun viser hvordan gruppebasert tilnærming som en del av integrerte metoder bidrar til å møte sammensatte utfordringen hos pasienter i denne konteksten.

Betydningen av helserelatert sosialt arbeid er dokumentert gjennom både forskning og praksis. Likevel trenger vi mer forskning, gode kliniske bidrag og teori for å fremme og forstå det helserelaterte sosiale arbeidet. Bokens bidrag i en norsk kontekst er resultat av samarbeid på tvers av forskningsog undervisningsmiljøer og praksisfeltet, og belyser det helserelaterte sosiale arbeidet i ulike kontekster, forvaltningsnivåer og med ulike intervensjoner.

Kapittel 1 Helserelatert sosialt arbeid: introduksjon

Litteratur

Blom, B., Lalos, A., Morén, S. & Olsson, M. (2014). Hälso- och sjukvården – en central arena för socialt arbete. I A. Lalos, B. Blom, S. Morén & M. Olsson (red.), Socialt arbete i hälso- och sjukvård (s. 17–31). Natur & Kultur.

Gåfvels, C. (2014). Socialt arbeide i en medicinsk kontext. I A. Lalos, B. Blom, S. Morén & M. Olsson (red.), Socialt arbete i hälso- och sjukvård (s. 50–68). Natur & Kultur.

Johannesdottir, H. (2006). Eva Koren – en pioner i sosialt arbeid. Om profesjonsutvikling i et historisk perspektiv. Nordisk sosialt arbeid, 26(1), 14–26. https://doi. org/10.18261/ISSN1504-3037-2006-01-03

Johannesdottir, H. & Aamodt, L. G. (2019). Pionerer i sosialt arbeid. Samtaler om profesjonalisering og yrkesidentitet. Fagbokforlaget.

Lalos, A., Blom, B., Morén, S. & Olsson, M. (red.) (2014). Socialt arbete i hälso- och sjukvård.Villkor, innehåll och utmaningar. Natur & Kultur.

Levin, I. (2021). Hva er sosialt arbeid (2. utg.). Universitetsforlaget.

Lundin, A., Benkel, I., de Neergaard, G., Johansson, B.-M. & Öhrling, C. (2019).  Kurator inom hälso- och sjukvård. Studentlitteratur.

Mannsåker, K. R. I. (2023). Sykehussosionomens praksis ved akutt og kritisk sykdom hos barn og unge – begrunnelser, grensearbeid og kompetanser [Doktorgradsavhandling, OsloMet – storbyuniversitetet].

Messel, J. (2014). Sosialarbeiderne. I R. Slagstad & J. Messel (red.), Profesjonshistorier. Pax forlag.

Wyder, M. (2024). Navigating the complexities of social work in healthcare and mental health. Australian Social Work, 77(1), 1–3. https://doi.org/10.1080/031240 7X.2024.2429839

Del 1 Perspektiver i helserelatert sosialt arbeid

Kapittel 2

Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

Hanne Skedsmo Nilsen

Innledning

Sosionomen har lenge vært en naturlig del av den tverrfaglige sammensetningen av profesjoner i helse- og omsorgstjenester. Sosionomen har i samarbeid med andre yrkesgrupper en viktig rolle i å behandle og forebygge sykdom og skade, og dessuten forebygge og fremme god helse. Dette betydningsfulle samfunnsoppdraget manifesterer og danner utgangspunkt for det helserelaterte sosiale arbeidet som utøves i de norske helse- og omsorgstjenestene. Forståelsen og defineringen av helse og sykdom vil påvirke hvordan sosialt arbeid utøves innenfor helsektoren. Kapittelets hensikt er å belyse relevante perspektiver på helse og sykdom som er retningsgivende for helserelatert sosialt arbeid. Først vil utvalgte forståelser og oppfatninger av sykdom presenteres med utgangspunkt i Mælands modell (2021), mens siste del av kapittelet vil omhandle sosial ulikhet i helse og sosiale helsedeterminanter som presenteres som viktige perspektiver for utøvelsen av helserelatert sosialt arbeid.

Forståelser av helse

Forståelser av helse og sykdom er i konstant utvikling formet av rådende holdninger, tro, politiske, sosiokulturelle og historiske hendelser, sosiale standarder og endringer i teknisk og medisinsk kunnskap (Petrakis & Lethborg, 2022). Helsebegrepet er svært komplekst og omdiskutert, og er opp igjen-

nom historien blitt definert på ulike måter innen forskjellige fagområder. Definisjonen av helse er ikke bare et teoretisk spørsmål, men har mange implikasjoner for praksis, politikk, helsetjenester og helsefremmende arbeid (Leonardi, 2018). Begrepet «helse» har ikke en universelt anerkjent og entydig definisjon hverken i norsk eller internasjonal faglitteratur, men har ulike betydninger avhengig av konteksten det anvendes i (Øversveen & Rydland, 2021). Det er imidlertid utviklet flere teoretiske definisjoner, tilnærminger og modeller som på ulike måter forklarer forståelsen av sykdom og helse. De ulike perspektivene vil påvirke hvordan sosialt arbeid utøves innenfor helseog omsorgstjenestene. Hvilke briller vi tar på oss, og hvilke modeller vi legger til grunn for helse- og sykdomsforståelse, vil forme hvordan vi forstår og vurderer praksis og hva som vektlegges i våre pasientmøter som sosionomer. Det er derfor viktig med kjennskap til og bevissthet om ulike definisjoner og forståelser av helsebegrepet. Utvalgte forståelser og tilnærminger innen helse presenteres i tabell 2.1 etter inspirasjon fra Mæland (2021, s. 27), men er utvidet og justert i henhold til relevans for helserelatert sosialt arbeid.

Tabell. 2.1: Ulike forståelser av helse

Helse Som fravær av sykdom

Beskrivelse Fravær av sykdomstegn og symptomer

Relasjon til sykdom

Modell/ tilnærming

Ødelegges av sykdom

Som samspill mellom sosiale, psykiske og biologiske faktorer

Samspillet av biologiske, psykologiske og sosiale forhold utvikler og opprettholder sykdom

Som evne og ressurs Som velbefinnende

Styrke Robusthet Motstandskraft Opplevd velvære Aktiv Gode relasjoner

Utvikler og opprettholder sykdom Gir motstand mot sykdom Kan oppleves til tross for sykdom

Biomedisinsk Biopsykososial Salutogen Livskvalitet

Helse som fravær av sykdom

Helse- og omsorgstjenestene har tradisjonelt utgått fra en biomedisinsk tilnærming hvor det søkes etter årsaker til sykdom (patogenese) og biologiske komponenter av sykdom (Leonardi, 2018). På 1500- og 1600-tallet utviklet det seg en sykdomsorientert forståelse av helse som en konsekvens av naturvitenskapens gjennombrudd (Kristoffersen, 2021). Menneskets fysiske og biologiske dimensjon ble ensidig vektlagt med søkelys på forstyrrelser i men-

Kapittel 2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid neskers indre organer, og helse ble forstått som fravær av sykdom (Borse, 1977). Den biomedisinske tilnærmingen forstår sykdom som en tilstand som er direkte forårsaket av en spesifikk og isolerbar årsak, som for eksempel en infeksjon. Modellen vektlegger objektive, målbare data som kan inkludere laboratorietester, røntgen og andre kvantifiserbare målinger (Gammersvik & Larsen, 2018). Pasienten får en diagnose, og på bakgrunn av denne mottas den behandlingen som synes medisinsk nødvendig. Modellen forstår i all hovedsak kropp og sinn som to separate enheter (Leonardi, 2018). Sykdom anses som fysiske avvik og forstyrrelser i kroppen, uavhengig av psykologiske, miljømessige eller sosiale faktorer (Øversveen & Rydland, 2021). WHOs (2019) internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, gjerne forkortet som ICD-11, kan forstås som en del av den biomedisinske tradisjonen (Lalos, 2014; Sarkohi & Andersson, 2019).

Som utøvende sosionomer innenfor helsetjenestene er det viktig å ha forståelse av begreper og tradisjoner innenfor den biomedisinske tradisjonen som fortsatt er rådende innenfor den medisinske verdenen, både med hensyn til samarbeid med andre medisinskfaglige profesjoner, og for å kunne forstå hvordan de ulike profesjonene prioriterer og tilnærmer seg pasienter og deres familier.

Den biomedisinske modellens styrke er dens evne til å identifisere og behandle et stort antall sykdommer svært effektivt, og har vært helt avgjørende for mange fremskritt innen medisinsk forskning og behandling. Tilnærmingen har bidratt til stor kunnskapsutvikling og forbedring av folkehelsen (Isaksson et al., 2022). Modellens sårbarhet er at den overser psykologiske, sosiale og miljømessige faktorer som kan bidra til utvikling og håndtering av sykdom, og den har vært kritisert for å være for snever (Leonardi, 2018; Isaksson et al., 2022).

Helse som samspill mellom sosiale, psykiske og biologiske faktorer

Flere fagmiljøer ble etter andre verdenskrig kritisk til den tradisjonelle biomedisinske forståelsen. Motstanden kan gjenspeiles i Verdens helseorganisasjons (WHO, 1946) definisjon av helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser». Definisjonen ble spredt over hele verden i det forrige århundret og har hatt en viktig rolle i utviklingen av det internasjonale helsevesenet (Leonardi, 2018; Isaksson et al., 2022). Den bidro til et betydelig skifte fra et ensidig søkelys på helse som en fysisk-biologisk tilstand til en utvidet forståelsen av helse-

begrepet som inkluderte fysiske, kognitive og sosiale dimensjoner av helse (Petrakis & Lethborg, 2022).

Definisjonen ble til dels kritisert for å være utopisk med mål om «fullstendig velvære» som synes uoppnåelig og mindre egnet til å forstå og ivareta det økende antallet mennesker med kroniske sykdommer (Leonardi, 2018).

Definisjonen fremsto imidlertid som et forsøk på å få med alt som er betydningsfullt for menneskers livskvalitet. Med dette som bakteppe utarbeidet den amerikanske psykiateren og indremedisineren George Libman Engel (1913–1999) den biopsykososiale modellen i 1977. Den har en holistisk og helhetlig tilnærming til helse og sykdom, og ble utviklet for å ta hensyn til biologiske, psykologiske og sosiale forhold i utvikling og opprettholdelse av sykdom (Engel, 1977). Den var et motsvar til datidens sterke vektlegging av rene biologiske forhold i medisinen generelt og psykiatrien spesielt (Heggestad, 2019). I denne modellen forstås helse som samspillet mellom sosiale, psykiske, fysiske og biologiske forhold. Den omhandler tre overlappende aspekter tilknyttet pasientens funksjon; «bio» refererer til fysisk helse og de biologiske og medisinske aspektene ved pasientens helse, «psyko» viser til pasientens psykiske helse, selvfølelse, adferd, kognisjon, motivasjon, personlighet/temperament, tilknytning og andre emosjonelle forhold og ressurser relatert til sykdommen, «sosial» refererer til de sosiale omgivelsene som familie og nettverk, relasjoner, utdanning, arbeid og sosioøkonomiske forhold og hvordan det påvirker pasienten (Watts & Hodgson, 2022; Engel, 1977). I en forlengelse av Engels modell er det i nyere tid understreket betydningen av åndelige og eksistensielle dimensjoner av helse, i det som er blitt betegnet

Sosiale forhold

HELSE Biologiske forhold Psykiske forhold

Figur 2.1: Den biopsykososiale helsemodellen.

Kapittel 2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

som en bio-psyko-sosial-åndelig tilnærming innen helserelatert sosialt arbeid (Watts & Hodgson, 2022; Dennelly, 2019; Hunt, 2014).

Den biopsykososiale modellen er også blitt kritisert for å være for vag og for ikke å belyse inngående hvordan de tre faktorene i modellen samhandler og bidrar til helse og sykdom (Karunamuni et al., 2021). Det finnes imidlertid nyere forskning som presenterer årsakssammenhenger mellom de biopsykososiale variablene (Bolton & Gillett, 2019; Haslam et al., 2019; Karunamuni et al., 2021), og som til dels tilbakeviser denne kritikken.

Den biopsykososiale modellen har fått stor betydning gjennom koblingen til WHOs (2001) internasjonale modell for klassifisering av funksjon, funksjonshemming og helse (ICF), og som er grunnlagt på bakgrunn av den biopsykososiale helsetilnærmingen. Menneskers helse og funksjon forstås i lys av deres mulighet til å delta i aktiviteter og sosiale sammenhenger. Hvordan den biopsykososiale modellen og bruk av ICF kan praktiseres, vil blant annet eksemplifiseres nærmere i kapittel 16 med søkelys på sosialt arbeid innen helserelatert rehabilitering.

Helse som mestringsevne og ressurs

Flere teoretiske bidrag fremhever en positiv og holistisk forståelse av helse som hviler på den biopsykososiale tilnærmingen med en bred sammensetning av biologiske, seksuelle, psykologiske, sosiale, kulturelle og eksistensielle faktorer (Lalos et al., 2014).

Helse forstås ut fra disse bidragene som menneskets evne til å håndtere utfordringer og hverdagsstress, i tillegg til å omstille seg nye livssituasjoner og nå egne mål i livet (Antonovsky, 1979; 1987; Hjort, 1982; Nordenfelt, 1995). Dette er sammenfallende med Verdens helseorganisasjons presisering av helsebegrepet som tilkom i 1986. Den kan forstås som et forsøk på å redefinere den noe utopiske visjonen fra 1946 (Leonardi, 2018), hvor helse ble definert som en ressurs for hverdagslivet, ikke målet med livet (WHO, 1986). Helse ble i større grad sett på som en ressurs for å mestre dagliglivet. Dette samsvarer med Hjorts (1982) forståelse av helse som overskudd i henhold til hverdagens krav, og med Leonardis (2018) forslag til en ny overordnet definisjon av helse som evnen til å takle og håndtere egen sykdom og eget velvære.

Aaron Antonovsky (1979; 1987) er en sentral bidragsyter innenfor dette helseperspektivet gjennom utvikling av teorien om salutogenese. Istedenfor å ha et tradisjonelt søkelys på hvorfor mennesker blir syke (patogen), introduserte han et nytt helseparadigme hvor han er opptatt av hva som bidrar til helse (salutogen), og hvorfor noen ikke blir syke til tross for store påkjennin-

33

ger. Oppmerksomheten rettes mot menneskers styrker og motstandsressurser som kan fremme mestring. Perspektivet er nær knyttet til mestringsbegrepene, og helse forstås som en ressurs for å mestre livet (Mæland, 2021). Evnen til å være deltagende og aktiv blir helt essensielt, og man får tilført et handlingsperspektiv på helse med mobilisering av enkeltindividets ressurser (Gammersvik & Larsen, 2018).

Helse som mestringsevne og ressurs som perspektiv er retningsgivende for det helserelaterte sosiale arbeidet, og er i tråd med sosionomens mål om sosialt endringsarbeid med vekt på å styrke ressurser og mestringskompetanse. I arbeidet med å mobilisere pasientens ressurser er det viktig å tilrettelegge for en mer aktiv og myndiggjørende pasientrolle, noe som vil utdypes nærmere i kapittel 17 om brukermedvirkning. Som omtalt i kapittel 6 er empowerment et nøkkelbegrep for dette, hvor sosionomer arbeider for å gi mennesker makt og kontroll over forhold som påvirker helse og livskvalitet. Til tross for kroniske sykdommer og plager kan man lære å takle helseutfordringer slik at livet ut ifra egne premisser og begrensninger oppleves som godt å leve. Menneskers handlingsevne og livsinnstilling blir her avgjørende og beskrives nærmere i teorien om salutogenese som vil utdypes i kapittel 5.

Helse som velbefinnende

Den positive og holistiske helsetilnærmingen betoner også en forståelse av helse som lykke og velbefinnende, og ligger nær det som gjerne omtales som livskvalitet (Mæland, 2021). Dette gjenspeiles i Verdens helseorganisasjons (1948) definisjon på helse som fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velbefinnende. Det er en idealbeskrivelse som vektlegger at mennesket har et fysisk og mentalt overskudd med opplevelse av velvære, harmoni, trygghet, gode nettverksrelasjoner. I tillegg er det sentralt at man får brukt seg selv som menneske gjennom deltagelse, mestring og selvutvikling (Mæland, 2021; Helsedirektoratet, 2016).

Livskvalitetsbegrepet har ifølge Mæland (2021) delvis erstattet og komplementert helse som et mer moderne overordnet begrep den senere tid. Livskvalitet har mange betydninger og forståelser av hva et godt liv innebærer, og uttrykker psykologisk og til dels også sosiale aspekter ved livet, mens det tradisjonelle helsebegrepet har et mer biomedisinsk innhold knyttet til funksjon og prestasjon (Mæland, 2021). Livskvalitetsbegrepet er sentralt for det helserelaterte sosiale arbeidet og danner grunnlaget for sosionomens overordnede målsetting om å styrke pasienters mestring og livskvalitet ved ulike typer helseutfordringer, og vil utdypes mer inngående i kapittel 5.

Kapittel 2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

Sosiale ulikheter i helse

Helseutviklingen i Norge er preget av betydelig nedgang i dødelighet og tilbakegang av en rekke alvorlige sykdommer. Samtidig er folks opplevde sykelighet og helsetjenesteforbruk økende, og de sosiale helseforskjellene er blitt stadig større til tross for velferdsutviklingen i vestlige land (Mæland, 2021; Øversveen & Rydland, 2021; Dahl et al., 2014). Dette helseparadokset er en utfordring for helsetjenestene og samfunnet som helhet. Til tross for et betydelig antall velferdsordninger og tjenester som er ment å utjevne sosiale forskjeller, så kommer de dårlig stilte fortsatt dårligst ut (Dahl et al., 2014). Sosiale ulikheter i helse kan betegnes som en av våre største og mest gjennomgripende helseutfordringer (Dahl et al., 2014). Biomedisinsk forskning har hatt stor suksess med å presisere sykdomsdiagnoser og nye behandlingsmuligheter, men den gir ikke tilstrekkelig svar på hvorfor noen blir syke (Mæland, 2020). Det har ført til fornyet interesse for forskning på hvordan sosiale faktorer påvirker folks risiko for sykdom og helsesvikt. Sosiale faktorer er av større betydning for folks helse enn tidligere antatt, og forskningen som har avdekket dette, kan forenklet oppsummeres slik (Mæland, 2020, s. 17):

• Folkehelsen følger en klar sosial gradient som tilsier at jo høyere sosioøkonomisk status, desto bedre helse

• Trygghet, stabilitet og positiv stimulans i barneårene er ofte avgjørende for fremtidig psykisk og somatisk helse

• Et menneskes livshistorie innskrives i kroppen og former helsen også på lang sikt

• Samhandling og tillitsfulle relasjoner med andre mennesker har betydelige konsekvenser for helsen

• Diskriminering og utstøting fra fellesskapet er en stor helserisiko

• Et samfunns ressurs- og maktfordeling, kollektive velferdsordninger og fellesskapsfølelse har innvirkning på folkehelsen

Helsedeterminanter

Helsen påvirkes av en rekke påvirkningsfaktorer som gjerne betegnes som helsedeterminanter (Mæland, 2021). Sosiale helsedeterminanter defineres som sosialt betingede årsaksfaktorer som har kausal effekt for menneskers helse og velvære (Øversveen & Rydland, 2021). Det henspeiler på de forholdene der mennesker blir født, vokser, lever, jobber og eldes i, inkludert helsesystemet (WHO, 2005). Begrepet dekker alle typer faktorer som påvirker

befolkningens helse – fra arvelige og biologiske personfaktorer til miljømessige og samfunnsmessige faktorer (Mæland, 2021). Perspektivet med sosiale helsedeterminanter understreker det sosiale miljøets betydning for helsen, og bringer en ny kompleksitet til forståelse av helse og velvære (Marmot, 2005). Det er et av de mest sentrale perspektivene innen helseulikehetsforskningen (Øversveen & Rydland, 2021). Bak de fleste sykdommer ligger påvirkning fra det sosiale miljøet som omgir oss. Kunnskap om slike sosiale årsaker og påfølgende årsakskjeder er avgjørende for å kunne forebygge sykdom og fremme helse og motstandskraft i befolkningen (Mæland, 2021; Petrakis & Lethborg, 2022). Dette er et betydningsfullt perspektiv innenfor helserelatert sosialt arbeid.

De helsefremmende og sykdomsskapende sosiale faktorene spenner fra oppvekstforhold og livshistorie via sosiale nettverk, nærmiljø og levekår til samfunnsmessige forhold. Dette illustreres gjennom Whitehead og Dahlgrens (1991) fortsatt så relevante modell for de viktigste påvirkningsfaktorene for helse (Mæland, 2020/2021). Sentralt i modellen finner vi arveanlegg, kjønn og alder, og stabile trekk ved personen som langt på vei er genetisk bestemt, men som også påvirkes av livsbetingelsene i de første leveårene. Eksempler på slike faktorer er intelligens og personlighet. Til sammen så bestemmer disse individuelle egenskapene personens fysiske og mentale robusthet eller sårbarhet overfor ytre påvirkninger, og kan betegnes som individuell disposisjon for helse og sykdom. Det neste laget av påvirkningsfaktorer er knyttet til individuell livsstil og livsfaktorer, og kan relateres til aktiviteter som spisevaner og kosthold, fysisk aktivitet og bruk av tobakk, alkohol og andre typer rusmidler som påvirker risiko for senere sykdom og død. En helserelatert livsstil uttrykker ikke bare individuelle valg, men også påvirkning fra omgivelsene og fra personer i det sosiale nettverket og nærmiljøet som representerer neste lag i modellen. Sosialt nettverk utgjør de nærmeste personer, grupper og miljøer, og er spesielt viktige kilder for sosial støtte, læring og personlig identitet. En trygg og forutsigbar familiesituasjon med gode nære venner og sosial tilhørighet er forhold som verner mot ulike typer helseutfordringer. Svikt i disse forholdene øker risikoen for helseskade. Det tredje laget av ytre påvirkningsfaktorer er knyttet til forhold ved levekår og arbeid. Det omhandler boligstandard, sanitære forhold, ernæring og tilgang på utdanning, arbeid, arbeidsmiljø og helsetjenester. Levekårene beskrevet ovenfor bestemmes i stor grad av de generelle, økonomiske, kulturelle og miljømessige forholdene i samfunnet, og representerer det ytterste laget av påvirkningsfaktorer. Modellen tydeliggjør at de biologiske og adferdsmessige faktorene som tradisjonell medisinsk praksis har lagt størst vekt på, må suppleres av et komplekst nettverk av sosiale, kulturelle og samfunnsmessige

Kapittel 2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

helsedeterminanter (Mæland, 2021). De sosiale helsedeterminantene er ikke tilfeldig fordelt, men er knyttet til sosial posisjon og sosioøkonomisk status som skaper en sosial gradient som viser til en lineær og gradvis sammenheng mellom sosial posisjon og helse (Øversveen & Rydland, 2021).

GENERELLESOSIOØKONOMISKE,

Vann og sanitære forhold

Utdanning

Jordbruk og matproduksjon

KULTURELLE OG

Leve- og arbeidsvilkår

Arbeidsledighet

SOSIALE NETTVERKLIVSSTIL

MILJØMESSIGEBETINGELSER

Arbeidsmiljø

Helseog omsorgstjenester Boligforhold

Alder, kjønn og biologi

Figur 2.2: De viktigste påvirkningsfaktorene for helse (Whitehead & Dahlgren,1991).

Beskyttende faktorer og sårbarhetsfaktorer for helse

En rekke psykososiale faktorer bidrar til å forklare hvordan sosiale determinanter former fysisk og psykisk helse, samt helseadferd (Public Health England, 2017). I figur 2.3 fremkommer faktorene som både kan være beskyttende faktorer og negative sårbarhetsfaktorer for helse. De beskyttende faktorer inkluderer faktorer som støtter eller styrker utviklingen av individuelle egenskaper som mestringsevner, resiliens og motstandskraft, og evnen til å lære og utvikle sosiale ferdigheter som kan bidra til velfungerende adferd, psykisk helse og velvære. Disse egenskapene styrker evnen til å ha kontroll over eget liv. Beskyttende faktorer på gruppe -og samfunnsnivå inkluderer velfungerende sosiale nettverk og nettverksamhold som kommer til uttrykk i sosial støtte og beskyttende påvirkninger organisert i skoler, nabolag og arbeidsplasser. Negative faktorer eller såkalte sårbarhetsfaktorer for helse svekker utviklingen av individuelle egenskaper og reduserer evnen til å positiv helseutvik-

ling. På individnivå inkluderes faktorer som negative opplevelser i barne- og ungdomstid, stress, svake eller vanskelige nettverksforhold, sosial isolasjon, økonomiske bekymringer, lav kontroll og mestring. Traumatiske hendelser inngår også, som for eksempel ulykker, vold/langvarige overgrep, naturkatastrofer og alvorlige sykdommer. Negative sårbarhetsfaktorer på familie-/ samfunnsnivå inkluderer dårlig bolig, dårlig kvalitet på nabolagsmiljø, lav sosial kapital, sosial isolasjon og arbeidsforhold som skaper stress.

Sosionomen innehar et mikro- og makrofokus på problemstillinger i helsevesenet som muliggjør en forståelse av komplekse koblinger mellom sosiale determinanter og helse, beskyttelses- og sårbarhetsfaktorer, og mulige årsaker til ulikhet i utfall og tilgang til helsetjenester (Petrakis & Lethborg, 2022), som illustrert i figur 2.3.

Makrofaktorer

Den politiske, sosiale, økonomiske, kulturelle kontekst.

Sosial posisjon

Utdanning, Yrke, Inntekt, Bosted, Etnisitet, Kjønn, Seksuell orientering, Alder, Funksjonshemming

Ulikheter i eksponering og sårbarhet for faktorer i

Barndoms- og oppvekstmiljø. Skolegang

Arbeidsliv Inntekt/formue Bostandard Nærmiljø Miljø og omgivelser

Sosiale determinanter for helse og helseulikheter

(materielle forhold)

Psykososiale faktorer

Sårbarhetsfaktorer Individuelle:

Negative opplevelser i barndom og ungdomstid Stress

Lav kontroll/mestring

Svakt sosialt nettverk Sosial isolasjon

Nærmiljø/lokalsamfunn: Lav sosial kapital og samhold

Beskyttende faktorer individuelle: Resilliens

Positiv mestringsforventning Høy kontroll/mestring Evne til å lære

Sosiale ferdigheter

Nærmiljø/lokalsamfunn: Velfungerende sosiale nettverk og sosialt samhold

Kognitive og emosjonelle reaksjoner

Atferd og handlinger Helserealtert livsstil Selvregulering Sykdomsatferd

Somatisk og mental helse Kroppslige prosesser Nevroendokrine Metabilske Immunologiske Kardiovaskulære

Helsetjeneste (tilgjengelighet, kvalitet)

Figur 2.3: Rammeverk for sosiale helsedeterminanter og sosial ulikhet i helse (Public Health England 2017 etter Mæland, 2020).

2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

Oppsummering

Biopsykososial resursorientert tilnærming til helserelatert sosialt arbeid

De siste 40 årene er det gjort mange viktige forsøk på å finne en overordnet definisjon av helse (Leonardi, 2018). Helse er et svært komplekst fenomen som nødvendiggjør å ha flere definisjoner og tilnærminger til helse. Alle de presenterte perspektivene på helse i kapittelet gjenfinnes på ulike arenaer og med ulik tyngde innen de norske helsetjenestene. Helse som fravær av sykdom innenfor den biomedisinske tilnærming har vært og er til dels det dominerende helseperspektivet (Kusnato et al., 2018). Den biopsykososiale tilnærmingen og forskningen om sosial ulikhet i helse har utfordret den dominerende biomedisinske modellen som fortsatt er innflytelsesrik i dag (Karunamuni et al. 2021; Øversveen & Rydland, 2021).

Helsebegrepet innenfor helserelatert sosialt arbeid baserer seg på en holistisk ressursorientert forståelse av helse og sykdom. Sosionomens arbeid i helse- og omsorgstjenestene er grunnlagt i en biopsykososial tilnærming hvor helse anses å være påvirket både av medisinske, fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle faktorer. Sosionomen har en særlig kompetanse og nøkkelrolle i å vurdere pasienters psykososiale behov (utdypes i kapittel 8), og er opplært til å se hele mennesket i hans eller hennes miljø, som inkluderer å forstå sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse, samt individets plass i en større samfunnsmessig sammenheng (Dennelly, 2019). Helserelatert sosialt arbeid tar utgangspunkt i den presenterte forskningen som viser at somatisk og psykisk sykdom og sosiale utfordringer integreres i et komplekst biopsykososialt samspill (Mæland, 2021; Øversveen & Rydland, 2021; Dobrof et al., 2019; Graig et al., 2013; Giles, 2009). Ut fra dette bringer sosionomen med seg en særlig viktig kunnskap om sosiale helsedeterminanter til helsetjenestene, og om hvordan ulike sosiale og sosioøkonomiske faktorer påvirker helse, sykdom og livskvalitet (Eriksson, 2022; Lalos et al., 2014). Kort oppsummert anses en utvidet biopsykososial-ressursorientert helseforståelse som relevant for sosionomens arbeid med å styrke mestring og livskvalitet hos mennesker med helseutfordringer, noe som vil utdypes mer inngående i kapittel 5 om livskvalitet, mestring og salutogenese og eksemplifiseres videre i bokens del 2 med praksisbeskrivelser fra helserelatert sosialt arbeid på ulike nivåer og arenaer.

Litteratur

Antonovsky, A. (1979). Health, stress and coping. Jossey-Bass. Antonovsky, A. (1987). Unravelling the mystery of health. Jossey-Bass. Benning, T. B. (2015). Limitations of the biopsychosocial model in psychiatry.  Advances in Medical Education and Practice, 6, 347–352. https://doi.org/10.2147/ AMEP.S82937

Bolton, D. & Gillett, G. (2019). The biopsychosocial model of health and disease: New philosophical and scientific developments. Palgrave Pivot. https://doi.org/10.1007/9783-030-11899-0

Boorse, C. (1977). Health as a theoretical concept. Philosophy of Science, 44(4), 542–573.

Craig, S. L., Bejan, R. & Muskat, B. (2013). Making the invisible visible: Are health social workers addressing the social determinants of health? Social Work in Health Care, 52(4), 311–331. https://doi.org/10.1080/00981389.2013.764379

Dahl, E., Bergsli, H. & van der Wel, K. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt. Høgskolen i Oslo og Akershus. https://hdl.handle. net/20.500.12199/738

Dennelly, L. (2019). Navigating psychosocial challenges in primary care with an integrated behavioral health model. Clinical Social Work Journal, 47(3), 276–283. https:// doi.org/10.1007/s10615-019-00708-1

Dobrof, J., Bussey, S. & Muzina, K. (2019). Thriving in today’s health care environment: Strategies for social work leadership in population health. Social Work in Health Care, 58(6), 527–546. https://doi.org/10.1080/00981389.2019.1602099

Engel, G. L. (1977). The need for a new medical model: A challenge for biomedicine. Science, 196(4286), 129–136.

Eriksson, M. (2022). Vetenskaplig essä om sociala ramverk för hälso- och sjukvårdskuratorernas arbete. Socionomens forskningssupplement, (52), vårterminen 2022. Socialt arbete inom hälso- och sjukvård – ett kunskapsfält i förändring.

Gammersvik, Å. & Larsen, T. B. (2018). Helsefremmende sykepleie – i teori og praksis Fagbokforlaget.

Giles, R. (2009). Developing a health equality imagination: Hospital practice challenges for social work priorities. International Social Work, 52(4), 525–537. https://doi. org/10.1177/0020872809104255

Haslam, S. A., Haslam, C., Jetten, J., Cruwys, T. & Bentley, S. (2019). Group life shapes the psychology and biology of health: The case for a sociopsychobio model. Social Science & Medicine, 248. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2020.113566 Helsedirektoratet. (2016). Gode liv i Norge. Utredning om måling av livskvalitet https:// www.helsedirektoratet.no/rapporter/gode-liv-i-norge-utredning-om-maling-av-befolkningens-livskvalitet

Hjort, P. F. (1982). Helsebegrepet, helseidealet og helsepolitiske mål. I P. E. Lorentzen, T. Berge & J. Åker (red.), Helsepolitikk og helseadministrasjon (s. 11–31). Tanum-Norli. Hunt, J. (2014). Bio-psycho-social-spiritual assessment? Teaching the skill of spiritual assessment. Social Work and Christianity, 41(4), 373–384.

Kapittel 2 Perspektiv på helse og sykdom i helserelatert sosialt arbeid

Isaksson, J. et al. (2023). Perspektiv på relationen patient-sjukvård. I Perspektiv på hälsooch sjukvårdskuratorns mångfacetterade arbete (s. 21–36). Studentlitteratur.

Karunamuni, N. et al. (2021). Pathways to well-being: Untangling the causal relationships among biopsychosocial variables. Social Science & Medicine, 272, 112846. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2020.112846

Kristoffersen, N. J. (2021). Helse og sykdom – utvikling og begreper. I N. J. Kristoffersen, E. A. Skaug, S. A. Steinadal & G. H. Grimsbø (red.), Grunnleggende sykepleie 1. Fag og profesjon (s. 129–175). Gyldendal.

Kusnanto, H., Agustian, D. & Hilmanto, D. (2018). Biopsychosocial model of illnesses in primary care: A hermeneutic literature review. Journal of Family Medicine and Primary Care, 7(3), 497–500. https://doi.org/10.4103/jfmpc.jfmpc_145_17

Marmot, M. (2005). Social determinants of health inequalities. The Lancet, 365(9464), 1099–1104.

Mæland, J. G. (2020). Sykdommers sosiale røtter. Gyldendal.

Mæland, J. G. (2021). Forebyggende helsearbeid. Folkehelsearbeid i teori og praksis (5. utg.). Universitetsforlaget.

Nordenfelt, L. (1995). On the nature of health: An action-theoretical approach (2. utg.). Kluwer Academic Publishers.

Øversveen, E. & Rydland, T. H. (2021). Sosial ulikhet i helse. En samfunnsvitenskapelig innføring. Fagbokforlaget.

Petrakis, M. & Lethborg, C. (2022). An introduction to health and health services practice, and the social determinants of health. I Social work practice in health. An introduction to contexts, theories and skills (s. 3–14). Routledge. https://doi. org/10.4324/9781003330745-2

Public Health England. (2017). Psychosocial pathways and health outcomes: Informing action on health inequalities. UCL Institute of Health Equity.

Skaug, E.-A. & Grimsbø, G. H. (red.). (2021). Grunnleggende sykepleie. Bind 1 (4. utg.). Gyldendal.

Wade, D. T. & Halligan, P. W. (2017). The biopsychosocial model of illness: A model whose time has come. Clinical Rehabilitation, 31(8), 995–1004.

Watts, L. & Hodgson, D. (2022). A social justice perspective on the bio psycho-social-spiritual dimensions of health. I Social work practice in health. An introduction to contexts, theories and skills (s. 15–25). Routledge. https://doi. org/10.4324/9781003330745-2

World Health Organization. (1946). Constitution of the World Health Organization. World Health Organization. (1986). The Ottawa Charter for health promotion

World Health Organization. (2001). ICF: Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. Helsedirektoratet.

World Health Organization. (2005). Commission on Social Determinants of Health. https://www.who.int/social_determinants/thecommission/en/

World Health Organization. (2019). ICD-11. International Classification of Diseases, 11th Revision. The global standard for diagnostic health information

41

Helsevesenet ble tidlig et felt for profesjonelt sosialt arbeid, og helserelatert sosialt arbeid utgjør et viktig virksomhetsområde for sosionomer i Norge og internasjonalt. I denne antologien presenteres ulike perspektiver og praksiser som sosionomer anlegger innen helserelatert sosialt arbeid.

Innen helserelatert sosialt arbeid møter sosionomer individer, familier og grupper i alle livets stadier, inkludert prenatal­ og spedbarnsomsorg, barn og ungdom, voksne, eldre, og omsorg ved livets slutt. Helserelatert sosialt arbeid praktiseres på individ­, gruppe­, og samfunnsnivå i ulike arenaer og helsefaglige arbeidskontekster.

Dette omfatter helsetjenester innenfor somatikk, psykisk helse, avhengighet, habilitering og rehabilitering innen både det offentlige, private og frivillige tjenesteapparatet. Sosionomens roller i helserelatert arbeid har stor variasjon og omfatter et bredt spekter av sosialfaglige tilnærminger og intervensjoner. Boken gir en bred og praksisnær innføring i sosionomens oppgaver i helsefaglig arbeid.

Boken er et viktig bidrag til utvikling av fagfeltet helserelatert sosialt arbeid. Det er den første antologien som vektlegger helserelatert sosialt arbeid i en norsk kontekst.

Boken er egnet for studenter på bachelor­ og masternivå og ulike videreutdanninger, sosionomer og sosialarbeidere i praksisfeltet, samt andre helseprofesjoner som er interessert i tverrfaglig samarbeid.

ISBN 978­82­15­07416­0