Øivind Bratberg
storbritannia på 200 sider
landet som ble en verdensmakt
© 2025 kagge Forlag as
omslagsdesign og layout: gisle vagstein | deturia design omslagsFoto: sturlason
donald mckague/library and archives canada/Wikimedia commons | imperial War museum/Wikimedia commons | raph_ph/Wikimedia commons | emi/Wikimedia commons | phil noble/pa photos/ntb scanpix papir: zero oFFset 115 g boka er satt med minion 11/15 trykk og innbinding: livonia print | latvia
ForFatteren har mottatt støtte Fra norsk Faglitterær ForFatter- og oversetterForening.
isbn: 978-82-489-4166-8
kagge Forlag as akersgata 45 0162 oslo
WWW.kagge.no
Til pappa
FORORD
«Skriv en bok om noe du gløder for. Gjør det kort, tilgjengelig, men også dypsindig. Og sørg for å si noe som ikke er sagt alle andre steder fra før.» Det er en umulig arbeidsordre, men bok ble det likevel. Den som skal ha den største æren for det, er forlagsredaktør Maiken Fotland, som fant klare argumenter og skapte noe som ligner formidling.
Ulf Andenæs og Sverre Diesen har bistått med kloke lesninger underveis. En stor takk går til dem, til Ståle for innsikt og løfterike foto og til Juan og Knuttan for inspirasjonen til å tenke videre om tiåret da vi var unge og britene likeså.
Øivind Bratberg
Løvenstad, 3. august 2025
Prolog
GAMLE ENGLAND
«She is a better horseman than me!» sier mannen som springer av hesten. Han er skuespiller, og hun som er en bedre hestekar enn ham, er fra gården i enden av veien. Vi står utenfor en kro i Cirencester i Gloucestershire. Vest i England, utenfor allfarvei. Byens navn er fra castra, latin for festning eller militærforlegning. Og har du lest Ringenes herre, fester du deg sikkert også ved betegnelsen shire, som normannerne strengt tatt skiftet ut med county etter invasjonen i 1066.
Det er ingen romere her, ikke hobbiter eller normannere heller. Men gammelt, det er det sannelig. Bindingsverk og stråtak, bøketrær som har sett langt mer enn deg og meg til sammen. Vi står midt i gamle England, omgitt av fasan, kristtorn og varmekjære løvtrær. Min bror er her for å lage film fra dronning Victorias tidsalder. Og han som står for rekvisittene, har nøyd seg med å be om bytte fra vindjakke til tweed. Men det har hun jo allerede, damen med hesten. Gamle England. Leste du om det da du var barn? Det gjorde jeg – og ble overveldet. Var det enklere å finne kjernen av det britiske da? Det var vel kanskje det. Alle
disse referansene som knytter an til historien og blir stående der. Shakespeare. Jane Austen. Dickens. Dyrlegen i Yorkshire. Churchill under krigen. Lassie – eller var det Brontë-søstrene – i sprang over heiene i Yorkshire. Robin Hood og Lille-John. Hvor ble det av dem i alt mylderet?
Jeg vil gjerne at vi vender tilbake til det gamle. Vi skal gjøre det for å forstå hva Storbritannia har vært, både fra et britisk ståsted og sett utenfra. Slik kan vi også forstå mer av hva britene ser i speilet i dag, samt hva vi ser, vi som kikker på dem fra utsiden.
Og vi kan gjerne ta sats fra Cirencester, blant kameraer og vissent løv og forsøket på å iscenesette en gammel fortelling. Gamle England er også iscenesettelse. Men det som rammes inn i kameraet, er ekte på bunnen. Kulturhistorien er med oss slik den også er med britene i deres forsøk på å få grep om det tjueførste århundre.
Det er ingen enkel situasjon, dette med å dra med seg gammel status i møte med en verden som er ny. Mange i Vesten kjenner seg igjen i slik higen etter en stolt fortid. Vi lever i en tid med presserende behov for å gjøre eget land og sivilisasjon great again. Men behovet har noe særegent ved seg i tidligere imperieland.
For når du har regjert over store deler av resten av verden, og det helt frem til tiårene etter annen verdenskrig, blir omveltningen ekstra stor. Og innvandringen til eget land får et helt annet, nær sagt personlig, preg idet forsøket på å reise ut og underlegge seg fremmede land følges av at imperiets barn søker seg til dets sentrum. For britene har illusjonen om familiebånd med gamle kolonier blitt til sosial uro og vanskelige diskusjoner om fortidens urett.
Etter annen verdenskrig fikk Storbritannia – i likhet med Frankrike – en slags foreviget status som atommakt og fast medlem i FNs sikkerhetsråd. Siden har begge nasjoner gjennomlevd ymse identitetskriser. Disse krisene er ofte verst for britene, som ikke har sett seg i stand til å støtte noe europeisk fellesprosjekt som erstatning for alt som har gått tapt.
Storbritannia har levert så mye av grunnlaget for institusjoner, verdier og språk andre steder i verden. Denne arven ligger under innflytelsen landet fortsatt har, kulturelt og politisk. Skal vi forstå noe av den, kommer vi ingen vei uten historiekunnskap – ikke bare fordi britene selv er opptatt av historien, men fordi også så mange som forholder seg til dem, er det.
Forhistorie behøves dessuten så det kan etableres en ramme rundt dramatiske nyheter som kommer ut av det blå. Sommeren 2024 var det gateopptøyer i en rekke engelske byer, og i samme stund blusset uro opp i Belfast. Sinte folk var det mange av. De var samlet om innvandringsmotstand og en forakt for den politiske eliten, ble det sagt.
Nå kan vi etter hvert forlenge en linje for hver gang uroen har blusset opp i senere år. I 2011 var det først studentopprør, deretter gatekamper og vandalisme; ni år senere var det Black Lives Matter. I 2024 kom opptøyene som respons på et hjerteskjærende drap på tre småjenter, der gjerningsmannen hadde utenlandsk opphav.
Mellom alle disse utslagene av uro kom folkeavstemningen som tok Storbritannia ut av Den europeiske union (EU) i 2016. Den var ikke ledsaget av gatekamper. Men frustrasjonen som kom til uttrykk – og splittelsen – ble av
mange tolket som enda et tegn på et land som ikke riktig vet hvor det vil, og hvordan uløste problemer skal adresseres.
Ulike kamper, ulike saker, med en uro som ligger og dupper under samfunnets overflate. Bak felles overskrifter om folk som ikke lenger har tro på storsamfunn og politikere, ligger det et mangfold av forhistorier. Noen handler om klasse og fordeling, andre om masseinnvandring og identitet, atter andre om makt og fraværet av den.
Men avmakt og misnøye gir ikke samme utslag alle steder. I Skottland var det ingen kamper i gatene i 2024, til tross for høy innvandring og vel så mye fattigdom som i England. Og her stemte et feiende flertall ja til EU, i skarp motsetning til i England og Wales. Hvorfor det?
Som nordmenn har vi lett for å tenke at vi her til lands har sving på sakene. Vi samarbeider og finner ut av ting, i et samfunn der det er kort vei fra elite til folk flest.
Sammenligner du med Storbritannia, er det lett å se at fredelige skandinaver har løst mange oppgaver mer rasjonelt og med mindre konflikt. Vi får det til.
Men selvtilfredshet skygger fort for muligheter til å lære. Storbritannia er som et laboratorium med skiftende samfunnsklasser, sosial ulikhet og politikk som stundom hjelper fattigfolk og stundom bringer dem nærmere avgrunnen. Er du interessert i flerkulturens muligheter og
London 2011: Folket møter makten – eller er det middelklasseungdom som demonstrerer fordi alt var bedre før? Generasjonen før dem slapp i alle fall å betale store summer for å få gå på universitetet.
trøblete sider, er det mye å lære av et land som har diskutert innvandring all sin tid. Grubler du over beredskap i tette bysamfunn, kan du ha noe nytt å oppdage. Og vi som tenker at når krybben er tom, bites hestene – ja, hva vet vel vi om det?
Utenfor kroa i Cirencester. Kjølig høstvind, siste tagning med postmann til hest. Bak oss vinduer med gammelt bly-
glass. En tung eikedør på gløtt. Innenfor blinker det muntert fra en ruter som gir nettilgang. På menyen står ploughman’s pie og noe indisk i dag. Jammen serverer de lokal sider også. La oss gå inn.
Hadrians mur