Tidligere utgitt av Karin Härjegård:
Å isbade blant fjellene
Syersken og friheten
Karin Härjegård
Pianisten ved fjellvannet
Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO
© 2024 Karin Härjegård by Agreement with Enberg Literary Agency AB
© Norsk utgave: 2026 Kagge Forlag AS
Originalens tittel: Pianisten vid fjällsjön
Oversetter: Eli-Ann Tandberg
Omslagsdesign: Trygve Skogrand
Papir: Creamy 60 g 2,0
Boka er satt med Adobe Garamond 12/15
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-4110-1
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Ida-Maja
ISENDE MIDTVINTER
Kapittel 1 HELENA
Helena går ned av krakken og tar noen skritt bakover for å kunne se resultatet. Det er ikke lenger mulig å ane at disse veggene har vært skittenbrune og flekkete. Nå, etter flere omganger med maling, lyser de hvite og håpefulle. Hun legger fra seg malerkosten og stryker hånden over pannen. Plutselig overmannet av trøtthet. Hun går inn på kjøkkenet og skjenker seg et glass saft og setter seg ved bordet ved vinduet. Stirrer ut på alt det hvite. Snøen som ligger tung over fjøstaket og engene, frosten som gnistrer i de bare bjørkene, den mykrosa himmelen. Skjønnheten hun er blitt overveldet av hver dag siden hun flyttet hit til gården.
Så mange morgener hun har sittet her ved vinduet og sett nattemørket forsvinne og daggryet bre seg ut og konturene av gården bli tydelige. Hun har tatt kaffekoppen med seg ut i kulden bare for å betrakte det gule huset som er hennes. Det store huset, fjøset og de små utleiehyttene er hennes. Den opptråkkede stien ned til sjøen er hennes. Følelsen av uvirkelighet.
Hun tar en slurk av solbærsaften. Det hadde vært utrolig mye bær denne sensommeren. Både rips og solbær. Hun hadde stått i ettermiddagssolen blant hissige veps og plukket i timevis. Mens bøtte etter bøtte ble fylt. Etterpå brukte hun
mange kvelder på å safte og sylte. Og lage gelé. Perfekt til elgsteikene som ligger og venter i fryseboksen i kjelleren.
Det ble en spesiell sommer med hardt arbeid da renoveringen begynte. Hun ser for seg hvordan hun strevde med glassverandaen, begynte å skrape maling rundt de buklete rutene for deretter å kunne male alt hvitt. Sto der med stålsparkelen i hånden og prøvde, men malingen satt beinhardt. «Dette er den beste som finnes,» hadde fyren på byggevarehuset sagt. «Bøyelig stål og gripevennlig håndtak.»
Det hjalp ikke. Malingen satt dønn fast, og hun kom ikke til i alle de små krikene og krokene rundt vinduskarmene.
Hun husker hvordan kreftene tok slutt og håpløsheten kom smygende. I tankene listet hun opp alt som skulle gjøres. Rom som skulle males eller tapetseres, de slitte korkflisene i trappen som skulle bort, taket på fjøset som måtte repareres. Hvor overveldet hun plutselig følte seg. Redd for at hun ikke skulle klare det. At det hadde vært dumdristig å kjøpe gården.
Hun reiser seg og går ut til glassverandaen. Det er isende kaldt der ute. Frostroser er meislet frem på rutene. Hun hadde ringt rundt og bedt om hjelp. Innsett at hun ikke kom til å klare alt alene. Jeg har virkelig forandret meg, tenker hun og tar enda en slurk av saften. Hun hadde bedt om hjelp, og hjelpen kom. Aller først kom Louise. Louise med flettene og de tindrende øynene. Louise som var blitt en så god venn.
Deretter Ella og Tyra, vennene til Louise som også var blitt venner av Helena. Rikard kom også. Da hun tok ham imot og han trakk henne inntil seg, håpet hun at han ikke skulle føle seg som en slags assistent eller vaktmester. Han hadde hjulpet henne mange ganger tidligere og spøkt med det.
«Er jeg kjæresten din eller renoveringsassistenten din?»
Nå, flere måneder senere, er hun fremdeles ikke sikker. Rikard hadde en gang hatt med seg faren hennes. Det var kanskje aller mest gledelig at faren kom. Å se hvordan han begeistret gikk løs på sånt som måtte gjøres. Hun fornemmet befrielsen han følte over å komme seg ut av leiligheten han ganske nylig hadde flyttet inn i. Han er ikke et leilighetsmenneske, tenker hun. Han er en mann som har behov for å røre på seg hele tiden, ordne ting, pusle, reparere, fikse. Hva om han flyttet hit i stedet, hva om hun gjorde i stand en av de små hyttene og faren kunne bo i den?
De hjalp hverandre med å skrape den hersens malingen for deretter å male alt. Helena glemmer ikke følelsen hun fikk da hun kunne sette de hvitlaserte møblene i uterommet, dem hun hadde kjøpt på et loppemarked i Ljusnedal. Så godt de gjorde seg der. Følelsen da hun stilte en sprukken vase med sensommerblomster på bordet.
Hun går inn i varmen igjen. Stanser opp i entreen og betrakter de nymalte veggene. Én ting av gangen, tenker hun. Ett rom, én vegg av gangen. Det er den eneste måten jeg kommer til å klare dette på. Hun husker hvordan hun med jevne mellomrom forlot de andre for å servere dem kaffe og nybakt pai med vaniljesaus. Eller gikk inn og slengte sammen en pastasalat til alle sammen. Og hun glemmer ikke de varme sommerkveldene da de løp ned til sjøen for å bade.
Telefonen ringer, og hun tar den opp av lommen. Det går et støt av smerte gjennom håndleddet. Hva er de egentlig for hverandre? Er han kjæresten hennes? Bruker man det ordet om par på deres alder? Og er de i det hele tatt et par? Hun vet fremdeles ikke. Ikke han heller. Men han vil gjerne vite det.
«Må man definere alt?» sa hun sist han dro herfra. Og merket at hun gjentok seg selv. Som den platespilleren som
hadde stått i barndomshjemmet da hun vokste opp. LP-en med George Michael som hadde fått et hakk, sånn at ordene og tonene gjentok seg. The careless whispers of a good friend. The careless whispers of a good friend.
Hun lar være å svare Rikard og stryker hånden forsiktig over veggen. Hun får ringe ham senere. Håper inderlig at hun var nøye nok da hun tørket støv av veggen, sånn at malingen fikk skikkelig feste.
Kapittel 2 HELENA
Gjennom et av kjøkkenvinduene ser Helena noen komme gående på ski og en golden retriever som løper ivrig ved siden av. Hun tar på seg jakke og sko og går ut på gårdsplassen.
«Hei!» roper hun og vinker.
«Hei!» roper Louise tilbake og vinker med en av stavene.
De klemmer hverandre da Louise er fremme på gårdsplassen. Flettene glitrer hvitt av rimfrost. Helena klapper Benya, som vifter så voldsomt med halen at det ser ut som den når som helst kan løsne og fly av sted.
«Hvor har du gått?» spør Helena.
Louise trekker på skuldrene.
«Bare en tur nede ved sjøen. Jeg følte behov for å være alene, og det ante meg at det ikke kom til å være noen andre der nede på en sånn dag.» Hun tar opp en snusboks av anorakklommen og dytter inn en pris. «Jeg tenkte først jeg skulle kjøre snøbrett, men det er mye folk på Funäsdalsberget, og jeg orket ikke det i dag.»
Helena skulle ønske hun hadde tatt med seg en lue i forbifarten, det er bitende kaldt. Kulden stikker i hodet.
Louise er stille et øyeblikk før hun fortsetter:
«Jeg må innrømme at jeg er sliten etter all helgejobbingen. Vi har hatt sykt mye folk i møbelbutikken både rundt jul og
nyttår. Og trettendehelgen hadde vi kassarekord. Pluss at jeg hele tiden får flere kunder i min egen bedrift. Jeg kan bli litt lei av folk iblant.»
Hun står og støtter seg på stavene. Beveger skiene stille frem og tilbake. Det er uvant å se Louise trøtt, tenker Helena. Hun pleier alltid å være full av energi og pågangsmot.
«Hva gjør du i dag?» spør Louise.
Helena legger armene i kors, prøver å oppdrive litt varme.
«Jeg har malt entreen, den er helt ferdig nå. Vil du se? Kanskje du vil ha en kopp kaffe?»
«Nei, jeg rekker ikke, dessverre. Jeg skal en tur oppom hyttefeltet, der jeg skal påta meg et lite objekt.» Hun gjør til stemmen da hun sier de siste ordene.
«Du skal innrede det?»
«Jepp. Jeg har funnet flere forskjellige tapeter som jeg skal vise frem til herskapet, fargepaletter som jeg tror passer deres aktive og eventyrlige livsstil.»
Hun prøver seg på å snakke stockholmsdialekt, og Helena ler høyt.
«Du er håpløs.»
Louise ser fornøyd ut, og så ser hun opp mot huset.
«Og hvordan går det her ellers?»
Helena trekker pusten dypt.
«Jeg har fått innvilget skjenkebevilling etter en evigvarende mailsamtale, det er ikke helt enkelt, dette her. Jeg måtte for eksempel bestå en skriftlig prøve for å vise at jeg hadde kunnskaper om alkoholloven. Härjedalen kommune mente tydeligvis at jeg er en egnet restauranteier og ga meg bevil–ling.»
«Gratulerer!»
«Takk.»
Helena betrakter Benya, som streifer omkring på gårdsplassen. Det er noe avslappende ved det å ha en hund som går rundt og snuser og undersøker.
«Og bergvarmen er installert,» fortsetter Helena. «Det føles utrolig deilig. Neste uke skal de komme og gjøre kjøkkenet helt ferdig. Og så har jeg leid inn håndverkere som skal tapetsere spisestuen. Det føles for tungt å gjøre det selv.»
«Bra,» sier Louise. «Det går virkelig fremover her.»
«Etterpå har jeg tenkt å ta fatt på kammerset,» fortsetter Helena og stikker hendene i jakkelommene. De har rukket å bli iskalde på denne korte stunden. «Eller peisestuen, som jeg skal kalle det. Jeg kommer til å følge forslagene dine til punkt og prikke.»
«Så bra,» sier Louise.
Helena blir stående. Lar tankene fly. Peisen som nå består av rødbrune mursteiner, skal males helt hvit.
«Ja, det går fremover,» sier hun. «Og planen er klar, innvielse av restauranten om knapt tre måneder, i slutten av mars. På vaffeldagen, for å være presis.»
«Du skal servere vafler på innvielsen, altså?»
«Ja, jeg skal faktisk det. Jeg har tenkt å forene de to tilværelsene mine.»
«Så bra,» sier Louise og strekker ut ryggen.
Benya kommer bort til dem en kort stund, men forsvinner av sted igjen. Lunter rundt i snøen.
«Så har jeg bryllupet til Ella og Michaela i begynnelsen av april. Og etter det blir det påskebuffé.»
Louise trer hendene inn i løkkene på stavene.
«Fantastisk,» sier hun. «Det er umulig å begripe at du er det samme mennesket som det bedrøvelige vraket som kom
inn til meg på vaffelbruket den sommerdagen for … hvor lenge siden er det?»
«Snart to år,» sier Helena og kastes kjapt tilbake til hvordan alt var den gangen.
«Du var huløyd og elendig,» fortsetter Louise. «Nesten gjennomsiktig. Og se på deg nå. Så kraftfull. Ingen skulle tro at du nærmer deg femti.»
Det ligger et alvor bak ordene til Louise, selv om hun nok prøver å høres litt munter ut. Kanskje noe livsviktig. En innsikt om at livet faktisk kan forandre seg. Til tross for at man ikke tror det når alt er på det mørkeste.
Louise plystrer på Benya, og hunden kommer umiddelbart springende mot henne. Snøen virvler opp rundt potene.
«Jeg må komme meg videre,» sier Louise, men stopper opp. «Altså … jeg har jo vokst opp i en familie som er selvstendig næringsdrivende. Mamma og pappa har jobbet døgnet rundt. Jeg jobber døgnet rundt. Det er mye slit, selv om det meste er veldig gøy. Men …» Hun nøler, virker usikker på hvordan hun skal fortsette. «Men ser du for deg at du skal klare restauranten helt alene? Det er veldig mye jobb med …»
Helena vifter med den ene hånden.
«Jeg skjønner det,» sier hun. «Og jeg er selvfølgelig forberedt på å jobbe hardt. Men for å klare dette og gjøre det så bra og proft som mulig, har jeg bare tenkt å ha forhåndsreserverte middager. Du vet, bryllupsfester og femtiårsfeiringer og sånt.»
«Lurt,» sier Louise. «Veldig lurt.»
«Og planen er også å ha åpent for spontane kafégjester,» fortsetter Helena. «Å kunne tilby en god kopp kaffe eller varm sjokolade med pisket krem til folk som har vært ute på
ski eller fottur. Alltid ha godt med kake i fryseren som jeg kan servere. Synes du det virker fornuftig?»
«Absolutt,» sier Louise. «Og veldig, veldig koselig. Jeg gleder meg til å komme hit og ta en kaffe.» Hun retter på skibrillene og begynner å stake ut av gårdsplassen, med Benya løpende ved siden av.
«Vi ses en annen dag!» roper Helena.
Louise løfter staven og roper tilbake:
«Det gjør vi!»
Kapittel 3
EMILY
«Kan du ikke engang ta på deg en ny kjole på en kveld som denne?» sier mamma og kniper i det grønne stoffet i kjoleermet. «Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men …»
Hun snur seg bort mot spisestuebordet og oppdekningen hun holdt på med.
«Den er ny,» får jeg frem.
Mamma strekker seg over bordet mot blomsterbuketten og retter på noen blader.
«Du vet hva jeg mener, Emily. Ny som i nyprodusert. Ikke ny som i at du nettopp har kjøpt den i en av de elskede bruktbutikkene dine.»
Jeg stirrer ned i gulvet. Steinhellene pappa spesialbestilte fra Marokko etter mammas ønske. Ikke med et sånt herlig mønster som mange marokkanske steinheller har, men ensfargede, svalt grå.
«Jeg er snart tjueåtte,» sier jeg lavt. «Jeg kan vel velge selv hva slags klær jeg vil gå med.»
Mamma går bort til kjøkkenøya, der cateringmaten er lagt opp på serveringsfat og i glassboller. Hun retter på dem sånn at de står akkurat som hun vil ha dem.
«Kan du ta et bilde?» sier hun. «Send det til meg etterpå. Du er mye bedre til å fotografere mat enn det jeg er.»
Jeg tar kameraet opp av vesken og gjør et forsøk. Ser de små lappene der navnene på de ulike rettene er skrevet med elegant skrift. Urtestekt kalkun med sprøstekt løk. Saltbakt rotselleri med mild dressing på trøffel og lokalprodusert svartkål fra Huvudsta hage. Grand reserve (geitost) med vintermarmelade på sviske og kanel. Ganske bra fargekombinasjoner. Jeg tar noen bilder. De er ok.
«Kjempebra, Emily,» sier hun og gir meg et overdrevent slengkyss.
Mamma legger frem sølvbestikket til salaten, men det virker ikke som om hun har tenkt å gi seg.
«Faren din har fylt femti, og vi skal feire ham,» sier hun, og stemmen er metallisk. «Det burde være innlysende selv for deg at du skal ta på deg noe nytt. Jeg tror du skjønner nøyaktig hva jeg mener.» Hun retter på den svarte kjolen sin som for å understreke dette med nye klær. Så stryker hun seg forsiktig over den lyse, kortklipte frisyren. Hvert eneste hårstrå ligger som det skal. Ikke en eneste maskaraklump blant øyevippene. Underlagskremen er i nøyaktig samme nyanse som hennes egen hudtone. Rougen lagt med så lett hånd at den bare anes over kinnene. Som alltid.
«Det er klart jeg skal skifte,» sier jeg. Men jeg hadde håpet å slippe. Jeg hadde håpet at hun bare skulle tie stille og la meg gå med den kjolen jeg ville. Likevel hadde jeg i all hast kvelden i forveien stukket innom NK og kjøpt en kjole. For sikkerhets skyld.
Hvordan kan jeg være så ulik henne? Det er umulig å forstå. Umulig å ta inn at jeg med mitt store hår og viltre, mørke lokker og forkjærlighet for bruktkjoler, er datteren hennes. Jeg ligner ikke på pappa heller. De to, derimot, ligner hverandre, i væremåte og stil, har de samme interessene, verdiene, til og med samme yrke innen økonomi. Jeg har
alltid vært annerledes. Studerer i og for seg også økonomi, men blir liksom aldri ferdig. Vil ikke bli ferdig. Vet ikke hva jeg skal gjøre etter studiene. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt pappa fortelle vennene sine om meg og fremtiden min.
«Ja, du vet, Emily studerer også økonomi.» Stoltheten som vibrerer i ordene. «Men hun hadde kunnet studere hva som helst. Høyeste karakter i alle fag på naturfaglinjen på videregående.»
Men i fortellingene hans om meg finnes det ikke et spor av tvilen min, uroen, utilstrekkeligheten. Ingen tegn til at jeg ikke har peiling på hva jeg vil med livet mitt. Mamma og pappa med deres ambisjoner og mål som de alltid når. Jeg med tvilen min. Det er de to sammen på den ene siden og jeg på den andre. Som to forskjellige lag i samme familie.
Kanskje har jeg følt meg som en bytting hele livet. Jeg husker da jeg leste Selma Lagerlöfs novelle som veldig ung og syntes jeg så en forbindelse. Bondeparet som rir med barnet sitt i skogen da hestene plutselig steiler og det nyfødte barnet slynges ut av morens armer. Etter en stund finner de igjen det lille barnet på bakken, men noe er galt. Det ligner mistenkelig på et troll.
«Emily!» Pappa kommer stormende inn på kjøkkenet. Den vakre faren min i mørk dress, lyseblå skjorte og slurvete knyttet slips, på den måten bare han kan ha slurvete knyttet slips og likevel se helt riktig ut. Han omfavner meg. Lukten av etterbarberingsvann er kvelende. «Så fint at min høyt elskede datter ville komme på festen min.» Han bruker den mest teatralske stemmen sin og slipper meg like fort. «Når kommer gjestene, Sophie?» spør han mamma.
Hun kikker på sportsklokken på håndleddet.
«De er her om en halvtime.»
Han ser seg om på kjøkkenet og lurer på om han kan hjelpe til med noe. Mamma rister på hodet.
«Så vi har alt under kontroll?» spør han og kysser henne på kinnet.
«Selvfølgelig har vi det.» Mamma lyder litt irritert. «Det er det samme cateringfirmaet som vi alltid bruker. De er til å stole på.»
«Har dere hørt noe fra Filip?» spør jeg.
«Ja da,» sier mamma. «Han ringte i dag tidlig og ønsket oss en hyggelig fest.»
Selvfølgelig gjorde han det. Selvfølgelig husket han å ringe pappa til riktig tid, til tross for at han befinner seg i et annet land, i en annen verden. Det er sånn lillebroren min er. Han har kontroll på alt. Jusstudiene ved University of Westminster i London, som han begynte på da han var ferdig ved Cambridge. Tennisen, alle vennene, kjæresten Alexandra fra Lund som studerer ved samme universitet som ham, men en annen studieretning. Alt er så velordnet rundt Filip, så velkjemmet og velregissert. Flaks at mamma og pappa i det minste fikk ett sånt barn.
«Skulle hilse så mye,» sier pappa.
«Takk! Var alt bra med ham?»
«Ja visst, du vet jo hvordan Filip er. Det er alltid bra med ham.»
Kapittel 4
EMILY
Pappa henter en av champagneflaskene fra kjøleskapet og tryller øyeblikkelig frem tre glass. Snart har vi hvert vårt glass i hånden, og han skjenker i til oss. Det bobler og freser. Han skal akkurat til å heve glasset og skåle med oss da telefonen hans ringer. Den ringer alltid, spesielt de gangene man helst ikke vil at den skal ringe. Han setter fra seg glasset og svarer.
«Ja, ja,» sier mamma og smiler bredt til meg. «Typisk Johannes. Da får vel du og jeg skåle så lenge. Skål!»
Jeg hever også glasset.
«Skål!»
Pappa forsvinner av sted forbi det oppdekkede spisestuebordet og mot balkongen. Det er ikke lenger mulig å høre hva han sier, men det er en selvfølge at det handler om jobben. Jeg vurderer ikke engang muligheten for at det kan være noe annet.
Mamma tar med seg glasset sitt og går ut i entreen, kanskje for å se seg selv i det store helfigurspeilet en siste gang før gjestene kommer.
Jeg går bort til det store panoramavinduet som vender mot hagen. Tunge skyer henger over villakvarteret. Lokket ligger over bassenget jeg alltid badet i som barn og tenåring, hagemøblene ser nye ut, og det forundrer meg at de står
fremme nå midt på vinteren. Gressplenen er brunbeige og flekkete, ikke som om sommeren, når den alltid er trimmet, når robotklipperen alltid er klar. Men aldri noen blomster eller planter i sommermånedene, ingenting som kan stjele tid fra arbeidet eller fritidsinteressene til foreldrene mine.
Bortkastet kvinneenergi, sier mamma når det blir snakk om hagestell. En mann kommer gående bortover gaten, han strever i vinden. I samme stund begynner det å regne, det smeller mot rutene i det enorme vinduet. Typisk uppsalavinter.
I neste øyeblikk er både mamma og pappa tilbake ved kjøkkenøya.
«Da skåler vi igjen,» sier mamma og smiler mot både meg og pappa.
Men pappa hever ikke glasset sitt. Den vannkjemmede bakoversleiken er rufset til på en måte jeg knapt har sett før. Jeg kan skimte krøller i hårfestet. Mamma glatter på håret hans og sier skarpt:
«Hva er det, Johannes?»
Han legger den ene hånden over munnen, pannen hans rynker seg, det kommer en lyd ut av munnen hans. Det høres ut som gråt.
«Men herregud, hva er det?»
Mamma stirrer på ham.
«Pappa er død,» sier han.
Jeg ser på ham i flere sekunder. Det sammentrukne ansiktet. Så trekker jeg ham inntil meg. Han gråter mot skulderen min. Jeg har vanskelig for å ta inn det som skjer. Gråter pappa mot skulderen min? Rister kroppen hans av gråt? Over en far han aldri har hatt noe særlig kontakt med, en person vi ikke har truffet siden jeg var liten? Jeg slipper ham forsiktig. Han er ømtålig som et barn.
Mamma går fra oss. Hun finner telefonen sin på kjøkkenøya og taster inn et nummer. Så skritter hun bortover gulvet, og de høyhælte skoene gjaller mot steinhellene. Jeg skjønner at hun ringer rundt til gjestene. Jeg hører bare bruddstykker av samtalene. Hei, det er Sophie … Vi må dessverre avlyse … Et problem på jobben som må løses … Feire ved en annen anledning … Det finnes ingen som er så handlekraftig og initiativrik som moren min. Ingen tid må gå til spille. Ingen tårer må gråtes når venner er på besøk.
«De kommer en annen kveld,» sier hun og kommer tilbake til oss. «Vi får gå igjennom kalenderne våre i morgen og finne en ny dato.» Hun betrakter pappa. Stryker ham varsomt over armen. «En whisky, Johannes?»
Han tørker seg rundt øynene med håndbaken. Hun drar av et stykke papir fra kjøkkenrullen og rekker det til ham.
«Ja,» sier han, og stemmen vil ikke bære helt. «Det ville kanskje være bra med noe sterkt.»
Hun forsvinner av sted mot barskapet og sier i forbifarten:
«Vil noen av dere spise? Er dere sultne?»
Pappa og jeg ser på hverandre.
«Nei,» sier vi begge to.
«Nei vel,» sier hun. «Grønnsakene og frukten kan vi bruke til smoothie i morgen tidlig, og kanskje det passer med en salat til lunsj? Kjøttet må vi vel kunne fryse ned og spise en annen gang.»
Hun er snart tilbake med to glass whisky. Hun rekker det ene til pappa og tar det andre selv.
«Og hva vil du ha, Emily? En kopp te?»
Jeg motstår trangen til å le. Jeg er snart tretti, men hun byr meg ikke på whisky.
«Ja, jeg kan ta en kopp te.»
Kapittel 5
EMILY
En liten stund senere har mamma skiftet til de myke klærne hun kaller loungeklær, dem hun drar på seg når den lange arbeidsdagen er slutt og hun endelig kan fjerne sminken. Det har hun gjort nå også, og hun ser plutselig så ung ut, som et lite barn. Pappa har fortsatt på seg dressen, men skjorten er kneppet opp, og slipset er borte. Jeg sitter sammenkrøpet i en lenestol, og de sitter ved siden av hverandre i sofaen. Mamma har tent opp i peisen og funnet noe hun synes er passende på Spotify, soft musikk, den typen som spilles på de uutholdelige spaanleggene hun pleier å drasse meg med til. Nå strømmer den ut av de innebygde høyttalerne på hver side av peisen. Telysene er tent, og på bordet foran mamma og pappa står whiskyglassene. Jeg har en kopp te i hendene og stirrer inn i flammene. Blir ført av gårde av de patetiske, drømmelignende saksofontonene. Lengter etter strikketøyet mitt. Hvorfor tok jeg ikke med meg strikketøyet? Jeg drar jo aldri noen steder uten det. Ser for meg strikkepinnene og garnnøstene som ligger hjemme i leiligheten. Strikketøyet som skal bli en genser med høy hals i forskjellige grå og fiolette nyanser. Strikket i et Fair Isle-mønster. Hvordan kan man lengte så inderlig at det skriker i kroppen etter et håndarbeid? Jeg lar fingrene
omslutte koppen i stedet. Varmen strømmer gjennom porselenet. Fingertuppene trommer usynlig. Strikketøyet ble redningen da jeg ikke lenger kunne spille piano. Da fingrene ikke lenger kunne danse frem toner over tangentene. Som jeg savnet å lage musikk med fingertuppene. Hvor gammel var jeg sist jeg spilte? Gikk jeg i sjuende? Eller kanskje åttende?
Jeg tar kameraet opp av vesken og går forsiktig bort til peisen. Tar noen bilder av flammene. Vil fange stillheten de formidler.
Jeg ser for meg farfar, den siste gangen jeg traff ham. Jeg hadde nettopp fylt tolv. Pappa og jeg hadde reist til ham på Fårö for å hjelpe til med salget av huset. Rønna, som pappa alltid kalte det huset. Det var en rønne. Eternittplater som hadde flyttet på seg i vindene fra Østersjøen. Tapeter som løsnet fra veggene. Møbler fra en annen tid. Men farfar gråt over huset.
«Jeg vokste opp her,» sa han da vi sto utenfor og betraktet huset og den løvrike hagen, og sjøen bare et steinkast unna.
Håret hans var for langt, krøllete og skifergrått, den rutete flanellsskjorten utvasket, jeansene slitte. Jeg husker jeg tenkte at det var vanskelig å forestille seg at han var faren til faren min. Da de sto ved siden av hverandre, var det som å se to forskjellige planeter møtes. «Jeg har bodd her store deler av livet.» Den brede neven som strøk over ansiktet. Jeg husker at jeg ville klemme ham, men vi hadde aldri klemt hverandre. Vi hadde nesten aldri truffet hverandre. Han var en fremmed. I det øyeblikket en fortvilet fremmed.
«Man kan ikke beholde et hus bare fordi man alltid har bodd der,» sa pappa, og det var stress i blikket hans. «Vi har jo funnet en veldig trivelig leilighet til deg i Visby. Nyoppusset, kort vei til alt. Ingen hage som du må prøve å holde orden på.»
«Men viddene,» sa farfar. «Jeg trenger viddene.»
Jeg husker at pappa fnøs. Men det ble ikke noe salg. Farfar ble værende i det lille huset helt til han døde. Nå er det han som er fortvilet, faren min. Jeg tenker på det mens jeg ser på ham. Han sitter der i sofaen og stirrer tomt rett ut i rommet. Den ene foten vibrerer voldsomt mot gulvet. Mammas hånd på låret hans.
«Hvordan går det med deg?» sier jeg til pappa. Håret ligger som det skal igjen.
«Jo, det går bra,» sier han. «Men det er et sjokk. Jeg visste ikke engang at han var syk.» Han tar glasset og drikker en slurk. Skjærer en behersket grimase.
«Vi er nødt til å planlegge begravelsen,» sier mamma og farer opp for å hente telefonen. Hun taster intenst, og jeg tipper at hun har åpnet en av notatappene sine. Skal sikkert begynne på en huskeliste.
«Mamma,» sier jeg lavt. «Det haster ikke.»
Hun ser irritert på meg.
«Det er vel like greit å ta fatt på det med en gang. Hvorfor skal man vente med sånt?»
«Kanskje fordi sorg trenger tid og rom.» Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra, men de kommer helt naturlig.
Hun legger fra seg telefonen, om enn litt motvillig.
«Det er nok ikke vi som skal ta oss av begravelsen,» sier pappa lavt. «Det gjør sikkert noen av søsknene mine … halvsøsknene. Jeg kan tenke meg at Annie, den eldste halvsøsteren min …» Han avbryter seg selv midt i setningen. Lener seg frem over knærne. «Men sorg,» fortsetter han. «Hvordan kan jeg egentlig føle sorg over en far jeg knapt kjente?»
Jeg merker at jeg nesten slutter å puste, som om jeg ikke tør. Plutselig er vi inne i en samtale jeg har ønsket meg i mange, mange år.
«Hvorfor har dere ikke truffet hverandre?» sier jeg, og ordene er små. Som om de er såpebobler som står i fare for å sprekke.
Pappa tar enda en slurk og ser på meg.
«Jeg holdt ikke ut til slutt,» sier han hardt. «Faren min, og ja, moren min også, var …» Ordene stokker seg, de vil ikke ut. Han rister hjelpeløst på hodet.
Jeg vet ingenting om dem, tenker jeg, og tankene virrer hit og dit. Jeg vet ingenting om farmoren og farfaren min, pappa har aldri villet fortelle. Det har ofte føltes som om det livet han levde før han traff mamma, er en parentes, at den tiden befinner seg i et rom der døren er lukket og låst. En gang han hadde drukket litt for mye, sa han at livet hans begynte da han traff mamma. De var unge da, hadde nettopp gått ut av videregående og begynt på universitetet.
«Sammen med henne kunne jeg bli den jeg er.» Det var det han sa. Jeg husker det veldig godt.
«Når traff du ham sist?» spør jeg likevel, selv om jeg hadde tenkt å la være.
Han reiser seg fort.
«Nei, jeg fikser ikke dette,» sier han. «Jeg orker ikke å snakke om det.» Med et smell setter han fra seg glasset på peishyllen og går ut av rommet.
Det er da tårene mine kommer. Uvisst om det er farfar jeg gråter over eller det faktum at jeg gjorde pappa opprørt. Men det er i alle fall en følelse av å ha mislykkes som strømmer gjennom kroppen.
«Jeg går og legger meg,» sier mamma og ser på sportsklokken sin. «Det er litt for tidlig, men av og til må man gjøre et unntak.» Hun går bort til meg, og jeg reiser meg. Hun gir meg en lang klem. «Elskede lille Emily,» sier hun.
Kapittel 6
EMILY
Det er nok bare fordi huset til mamma og pappa er så stort at pikerommet mitt har fått stå urørt, selv om det er lenge siden jeg flyttet hjemmefra. Hadde huset hatt færre rom, ville dette ha blitt gjort om til gjesterom eller walk-in-garderobe. Men nå ser det ut som det gjorde den dagen jeg dro av sted for å studere ved Cambridge rett etter videregående. De samme luftige gardinene, det gråskimrende sengeteppet og de plassbygde klesskapene langs den ene veggen. Men ingen blomster i vinduskarmene. Hvordan skulle mamma og pappa ha tid til å vanne blomster? Unødvendig. Bortkastet kvinneenergi. Borkastet menneskeenergi.
De skulle ha sett vinduene i leiligheten min. Brudeorkideene, fredsliljene, den makeløse novemberkaktusen, porselensblomstene i ampel. De skulle ha sett hvordan jeg steller med dem. Pappa ville ha fnyst, mamma ville reagere sterkt og understreke betydningen av å investere tid i sånt som fører en videre, som gir avkastning på en eller annen måte. Hun ville ha snakket om blomstene mine på samme måte som hun snakker om strikketøyet mitt. Med mild overbærenhet, men med ord som viste tydelig at det jeg bruker så mye tid på, er fullstendig meningsløst.
«Hva skal du gjøre med alt du strikker?» sa hun en gang og holdt opp et par votter jeg hadde strikket i marineblått og hvitt ullgarn. Med et mønster jeg hadde laget selv og kalt Vinterkveld.
«Gi dem bort,» svarte jeg lett. «Kanskje du vil ha et par?
Det er jo snart vinter.»
Hun lo. En kort latter.
«Mange takk, men jeg bruker skinnhansker. Da blir man verken våt eller kald.»
Jeg tar av meg kjolen og henger den over stolen ved skrivebordet. Får et glimt av meg selv i speilet. Det store håret, den magre kroppen, den hvite huden. Nesten gjennomsiktig, bortsett fra prikkene som brer seg utover både armer og bein. Jeg tenker på farmor. Hvem var hun egentlig? Det eneste jeg vet, er at hun kom fra fjellet et sted i Norrland, at pappa aldri har vært der og at hun døde da jeg var nyfødt. Hun skal ha rukket å holde meg i armene sine ved en anledning, pappa knipset tydeligvis et bilde da, men jeg har aldri sett det. Jeg dristet meg til å spørre ham om det en gang. Men jeg vet ikke om han hørte hva jeg sa.
Mamma eller pappa har lagt en haug med sengetøy på kommoden, og jeg begynner å re opp. Det lukter rent, men ikke friskt. Kanskje mamma har tatt med alt til renseriet før denne helgen. Jeg kryper ned under dynen, det er som å være på et snobbete hotell. Tankene flagrer og flyr. Farfar, farmor, pappa oppløst i tårer, studiene som er ferdige om et drøyt år. Hva skal jeg gjøre etterpå når jeg ikke lenger har den merkelige tryggheten i forelesningssalene og seminarrommene? Hva skal jeg ta meg til når de mye yngre studiekameratene mine ikke lenger er en del av min verden? Om et års tid har jeg eksamen, da er jeg en alumn. Da skal jeg ut i yrkeslivet. Bli forretningsutvikler eller account
manager, analytiker, fondsadministrator, kapitalrådgiver, ledelsesrådgiver … Panikken river i meg bare jeg tenker på det.
Jeg var hos studieveilederen for bare noen dager siden. Han så ut til å være yngre enn meg.
«Du vet fremdeles ikke hva du vil?» sa han, og skepsisen lyste i de blå øynene.
«Nei,» sa jeg og hadde absolutt ikke noe mer å si. Det var tomt. Blankt i hodet.
«Du har ingen planer? Ingen mål?»
Jeg trakk på skuldrene. Han lot til å bli nervøs av min åpenbare mangel på ambisjoner. Begynte å taste intenst på datamaskinen. Jeg rettet på den blomstrete kjolen og dro den ned over knærne. Fikk øye på et hull i de plommefargede strømpebuksene.
«Har du hatt kontakt med noen interessante bedrifter i løpet av studietiden?» forsøkte han. «Kanskje skrevet en avhandling som …»
«Nei, det har jeg ikke,» sa jeg og reiste meg. Jeg grep ryggsekken som sto på gulvet og slengte den over skulderen.
«Så hva skal du gjøre?» sa han, som om det var hans problem og ikke mitt.
«Jeg vet ikke.» Jeg gikk mot døren, la hånden på dørhåndtaket og skulle akkurat til å trykke det ned før jeg snudde meg og sa: «Foreldrene mine ville at jeg skulle studere økonomi, medisin eller juss. Jeg ville egentlig ikke ta noen av de studieretningene, men valgte likevel økonomi, kanskje fordi både mamma og pappa hadde studert det. Men vet du hva?»
Han ristet forvirret på hodet.
«Jeg skulle ikke ha studert i det hele tatt. Jeg ville egentlig ikke.»
Han reiste seg og stakk hendene i bukselommen, så enda yngre ut nå.
«Men hvorfor gjorde du det?»
Jeg svelget hardt.
«Jeg holdt ikke ut å se skuffelsen i øynene til foreldrene mine. Skjønner du?»
Jeg drar dynen tettere rundt meg. Lukker øynene, men det er umulig å sove. Vrir og vender på meg. Blir liggende og stirre ut i mørket. Tankene flyr som kraksende kaier mot nattehimmelen. Jeg tar frem telefonen, finner musikk av Ólafur Arnald. Den islandske samtidskomponisten med en sjelden evne til stillhet i tonene. Det er bare pianomusikk som får meg til å falle til ro når jeg har det sånn som nå.
Kapittel 7 HELENA
Det er alltid så fint å se ham. Det er det Helena tenker da Rikard går ut av bilen utenfor huset. Det gråsprengte håret, skjegget, den myke gangen over den snødekte bakken. Hun går mot ham. De klemmer hverandre, lar leppene møtes.
«Jeg har savnet deg,» sier hun og innser at hun mener det. Til tross for at hun knapt har rukket å tenke på ham siden sist de sa ha det. Når dagene er fylt opp med å slipe, male, måke snø og planlegge fremtiden, er det ikke mange ledige stunder til å tenke.
«Og jeg deg,» sier han inn i håret hennes. De står urørlig en lang stund før hun tar hånden hans.
«Kom, jeg har laget middag.»
De går inn, og hun drar ham med inn på det nyoppussede kjøkkenet.
«Tadaa!» sier hun. «Det er her all den deilige maten skal tilberedes fremover.»
Han ser seg om. Det er beundring i blikket.
«Veldig fint,» sier han. «Veldig, veldig fint.»
«Jeg ville ikke at det skulle bli et sånt nakent, minimalistisk industrikjøkken som er så vanlig. Derfor valgte jeg en varm farge på tapetene og blomstrete fliser.» Hun strekker seg over kjøkkenbenken og stryker over flisene. «Louise syntes
de var helt forferdelige og sa de overhodet ikke stemte med inspirasjonstavlen hennes. Men til sjuende og sist er det jo mitt kjøkken og mitt hjem, ikke sant?»
Han kommer mot henne og drar henne inntil seg.
«Du har gjort det helt riktig,» sier han. Leppene hans finner veien ned mot nakken hennes. «Det er noe fransk over dette kjøkkenet, det kler deg.»
«Artig at du sier det,» får hun frem og trekker seg ut av omfavnelsen. «For jeg har faktisk laget fransk mat.» Hun henter gryten som står på komfyren. «Ta med gryteunderlaget på benken, så går vi og setter oss i spisestuen.»
Hun har dekket på et av de mindre bordene, og stearinlysene er tent. De går og setter seg rett overfor hverandre. Hun løfter av lokket på gryten.
«Vær så god,» sier hun. «Det er boeuf bourguignon.»
«Å, fantastisk!» utbryter han og øser opp en stor porsjon.
«Hvordan har du hatt det siden sist?» spør hun og skjenker rødvin i glassene deres.
Men han svarer ikke, i stedet sier han:
«Det er virkelig vinter her oppe. Mye mer snø enn hos oss.»
Hun ser ut av vinduet, men der ute er det bare kveldsmørke.
«Likevel er det ikke så mye snø som det kan være. Jeg har ikke trengt å måke hver dag.» Hun forsyner seg også av maten. Duften av hvitløken og det røkte sideflesket når henne. «Du svarte ikke på spørsmålet,» sier hun og ser inngående på ham.
Han ser ned i tallerkenen.
«Nei, det er ganske tungt,» sier han. «Men jeg vil ikke komme hit til deg og klage.»
«Men jeg vil jo vite det.»
Han nøler i flere sekunder. Fingrer med vinglasset.
«Huset er så forbanna tomt,» sier han til slutt og tar en slurk. «Frida har tatt alt hun har krav på, så jeg mangler en masse møbler og greier. Det ser ut som en tarvelig ungkarshule. Og å bo der og ikke ha en eneste unge hjemme, er så jævlig trist.»
Han ser ut av et av vinduene. Blunker flere ganger. Helena legger hånden sin på hans.
«Det er en stor omstilling for deg,» sier hun. «Du har levd sammen med Frida og barna i mange år, det er klart det blir tungt når du er alene tilbake.»
Han rister på seg, som om en iskald vind går gjennom kroppen.
«Nei, nå snakker vi om noe annet,» sier han. Han tar enda en munnfull. «Utrolig godt.»
Hun kjenner det selv også. Akkurat passe mengde tørket timian.
«Restauranten, for eksempel,» sier han og presser frem et smil, prøver tydeligvis å se entusiastisk ut. «Hva slags kuriositeter skal du servere?»
«Tja, kuriositeter vet jeg ikke helt. Sunn og ordentlig mat, lokale råvarer, noe sånt.»
Rikard forsyner seg mer av maten.
«Som hva da?»
Hun vet nøyaktig hva slags mat hun skal servere i restauranten. Mange av de nettene da hun ikke har fått sove, har hun sittet ved kjøkkenbordet og lagt planer. Og en av de nettene laget hun maten hun hadde tenkt ut. Innså galskapen i å stå ved komfyren klokken 02.18 med alle mulige ingredienser på benkene rundt seg. Men hva gjør man når søvnen nekter å innfinne seg? Når man uansett bare ligger der og stirrer tomt ut i mørket og truende tanker kommer veltende over en?
«Til å begynne med kommer jeg til å ha to forskjellige menyer å velge mellom,» sier hun. «Så kan jeg utvide tilbudet etter hvert.»
«Lurt,» sier han.
«Så,» sier hun og snakker litt teatralsk: «Meny én tilbyr en forrett bestående av utsøkte ruller av lufttørket skinke og geitostkrem med kjøtt og ost fra en gård i Bruksvallarna.»
Rikard legger ned bestikket og tar en slurk av vinen. Hun fortsetter:
«Hovedretten blir elgfilet med urtesmør og traktkantarellsaus. Kantarellene plukket jeg i høst.»
«Imponerende,» sier han. «Og desserten?»
«En luksuriøs multepannacotta med bær jeg har plukket helt på egen hånd.» Hun hører selv hvor stolt hun lyder. «Skal vi gå en tur? Jeg er stappmett.»
Kapittel 8 HELENA
Mørket hviler tungt over gårdsplassen da de kommer ut. Helena grøsser, og Rikard legger en arm rundt skuldrene hennes. De begynner å gå opp mot veien. Himmelen er stjerneklar.
«Og meny to?» sier Rikard.
Hun ser på ham. Snart kommer han til å ha rim i skjegget.
«Posteibakkels med bacon og blåbær til forrett. Fjellrøyefilet med beurre blanc til hovedrett, og en kremet gino med multer, bringebær og blåbær til dessert.»
Det knirker under skoene der de går. Pusten blir til is i mørket. De tar av til venstre, går langs hovedveien.
«Det høres utrolig godt ut, alt sammen,» sier Rikard.
«Takk,» sier hun og trykker seg nærmere inntil ham. Synes hun kan kjenne varmen fra kroppen hans gjennom de tykke boblejakkene. «Det er selvfølgelig noen restaurantgjester som kommer til å ønske seg en helt egen meny.» Hun himler med øynene. «For eksempel mitt kjære brudepar Ella og Michaela. De vil heller ha elgfilet med spisskål og parmesan, så da får de det.»
Alt er helt stille, ikke en eneste bil passerer langs veien.
Det er bare de to og vintermørket.
«Jeg tenkte på en ting,» sier han etter en stund. De stanser.
«Ja vel? Hva da?»
«Du har jo et fjøs,» sier han. «Jeg er nysgjerrig på det.»
«På fjøset?»
«Ja, jeg kikket på det da jeg kom. Fin bygning, men ikke i så veldig god stand.»
«Jeg har ikke engang vært der inne,» sier hun. «Jeg tør nesten ikke innrømme det. Men jeg har ikke hatt tid. Eller, jeg har ikke prioritert det. Det er huset jeg trenger å konsentrere meg om.»
«Jeg elsker gamle fjøs,» sier han. «Kan vi ikke gå og ta en titt på det?»
Hun ler og dulter ham lett i armen.
«Det er klart vi kan det.»
De begynner å gå tilbake mot gården. Det lyser i noen hus på oversiden av veien, kanskje turister som har kommet for å tilbringe helgen her. Som tenner opp i kaminen i kveld og lengter etter morgendagens skitur.
Da Helena og Rikard kommer frem til fjøset, børster hun vekk snøen og åpner den glisne døren. Lukten slår imot dem. Lukten av gammelt høy, kanskje av ku. Kan sånne lukter sitte igjen i veggene etter så mange år? Det er mørkt der inne, og Helena famler etter en lysbryter, men finner ingen.
«Det er nok ikke lagt inn strøm her,» sier Rikard.
Helena tar hodelykten opp av jakkelommen.
«Vet du når de hadde dyr her sist?»
Helena tar noen skritt inn og lyser rundt seg. «Jeg er blitt fortalt at Ragnar, mannen til Hilda, drev jordbruk, men sluttet med det da den første kona hans døde. Jeg tror det var en gang på femtitallet. Siden da har det nok mest vært brukt som lager.»
Rikard skrur på lommelykten på mobilen og går rundt og ser, Helena står helt stille. Det er noe med denne bygningen som føles ubehagelig. Brunt, vissent høy utover gulvet, jordbruksredskaper opphengt på veggene, båser og trau. Alt er skittent og illeluktende. Hun ser for seg hvordan Ragnar og den første kona hans jobbet her side om side. Fôret dyrene, ga dem vann, klappet de myke mulene.
«Neimen, har du sett!» roper Rikard.
Helena går etter ham.
«Hva er det?»
«En skuter,» sier han. «Et skikkelig klenodium.»
Han går rundt, legger hendene på den. Hun betrakter den lyseblå skuteren, og ser at den ligner den som faren hadde da hun var barn. Den han kjørte, med moren, Kattis og henne i en slede bak.
«Det er en Sno-Tric,» sier Rikard. «Fra slutten av sekstitallet, tipper jeg. I utrolig god stand.»
«Går den, tror du?» sier hun og går nærmere.
Med vant hånd åpner han panseret.
«Jeg kan tenke meg det bare er å rengjøre tennpluggen og fylle på ny bensin,» sier han og lyser med mobilen ned i motoren. Han fortsetter å snakke, men hun hører ikke helt hva han sier.
«Ok,» sier hun bare og går derfra. Hun trenger frisk luft.
Da hun kommer ut, trekker hun pusten dypt. Lengter etter å dusje av seg alt det gamle og skitne. Hva skal hun gjøre med det fjøset? Skal hun rive det? Jevne det med jorden? Det aner henne at Rikard kommer til å ha innvendinger til den ideen. Eller skal hun renovere og gjøre i stand fjøset og bruke det til noe fornuftig? Gjøre det til et lyst og romslig lokale til store fester? Hun ser for seg grovhugde langbord og benker, rustikt servise og stearinlys i gamle glassflasker. Hun
går bort mot huset. Alt er svart nå. Bare noen få stjerner som desperat prøver å lyse opp kveldshimmelen.
I det øyeblikket hører hun en motor og kan se for seg Rikards triumferende mine da skuteren starter. Hun går inn og henger av seg. Brygger kaffe til desserten.