Vi er oppdratt til å hate hverandre by Kagge Forlag

Vi er oppdratt til å hate hverandre

To studenters brevveksling mellom Gaza og Israel

Ide og forord: Dimitri Krier

Oversatt fra fransk av Agnete Øye

Originalens tittel: Nos cœurs invincibles

Oversetter: Agnete Øye

Omslagsdesign: Erland Banggren

Omslagsfoto: Getty Images / David Silverman

Kart: Mehdi Benyezzar og Xavier Lucas

Sats: Dag Brekke | akzidenz AS

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Adobe Garamond 13/16

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-4334-1

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Forord ved Dimitri Krier

Lørdag 7. oktober 2023 kom som en eksplosjon. Jeg hadde nettopp begynt å jobbe i utenlandsavdelingen til Nouvel Obs. Jeg var kommet hjem fra Beirut, der jeg hadde tilbrakt flere måneder i redaksjonen til L’Orient-Le Jour: min første journalistjobb i Midtøsten, en region jeg lenge har vært svært interessert i. De første artiklene jeg skrev, handlet om Israel og de økende splittelsene i et samfunn som var mer polarisert enn noen gang etter at det fikk sin mest høyreorienterte regjering i landets historie, og om lederen deres, Benjamin Netanyahu, like utskjelt som forgudet. Jeg hadde vært i Jerusalem tidligere, besøkt al-Aqsa-moskeen, ruslet på strendene og sittet på barene i Tel Aviv. Jeg oppdaget et land der noen fortsetter å danse på utestedene når flyalarmen går, mens andre styrter ned i kjelleren med barna i armene for å komme i sikkerhet. Et land der man kan drikke en kaffe på balkongen og høre den dumpe lyden av et missil som avskjæres i luften. Et

land der man kan støte på frikete ungdommer som streifer omkring og røyker jointer i solnedgangen på de tørrsvidde høydene over Dødehavet, uniformerte soldater som patruljerer i gatene med M16-geværer i bandolæret og ortodokse familier med pannen mot Klagemuren. Gaza, territoriet som har vært utsatt for blokade siden Hamas tok makten i 2007, kjente jeg til gjennom reportasjer som beskrev et 360 kvadratkilometer stort fengsel under åpen himmel, et territorium uten vindu mot verden, uten flyplass, og med grenser til havs og på land strengt kontrollert av Israel. Men det var også en enklave der universitetene og bibliotekene var fullsatte og der prosentandelen av lese- og skrivekyndige var blant de høyeste i hele den arabiske verden. I Gaza fortalte poeter, forfattere, musikere, journalister og idrettsutøvere om sitt folks og sin jords historie. Og om en hel generasjon formet av traumer og flere kriger med Israel, vant til varemangel, økonomiske problemer, arrestasjoner og henrettelser begått av Hamas’ autoritære regime.

Vi skjønte med en gang at 7. oktober ikke bare var nok en hendelse blant mange i konflikten mellom Israel og Palestina, men et historisk vendepunkt. For første gang siden den israelske staten ble opprettet i 1948, ble Israel utsatt for et massivt angrep på

eget territorium av palestinsk milits. På pickuper, motoriserte hangglidere eller til fots kom maskerte menn og drepte og bortførte så mange sivile de klarte, og trengte innover i det sørlige Israel. Mens flere tusen raketter avfyrt mot den israelske staten fra Gazastripen dannet sebrastriper på himmelen, dro de langs veiene som omga enklaven og dukket opp igjen på et titalls steder. Fra hus til hus i kibbutzer og byer sør i landet jaktet islamistiske terrorister på israelere som hadde samlet familien til en religiøs høytidsfeiring denne uka. I et raveparty under Nova-festivalen ute i ørkenen noen kilometer fra Gaza, danset flere tusen ungdommer fortsatt til teknorytmer i nattetimene. Terroristene kom, spredte frykt og lot volden få fritt utløp. Flere tusen israelere krøp sammen i tilfluktsrom i timevis, gjemte seg under lik eller i busker og kratt og kunne se voldsutøverne gå løs på deres egne. Noen ble drept, voldtatt, lemlestet, forbrent … Det var en skrekkens dag. En bevisst utryddelseshandling. Den største massakren av israelere siden staten Israel ble opprettet.

Tidligere offiserer var bekymret over å se Israels militærmakt svekkes under en regjering som besto av tilhengere av israelsk overherredømme og ultranasjonalister med fanatiske ambisjoner. De hadde i

månedene før angrepet prøvd å advare statsminister Benjamin Netanyahu om at det kunne være overhengende fare for et snarlig angrep fra Hamas – som var i ferd med å lagre ammunisjon og trene opp en angrepsstyrke – men til ingen nytte. Den 65 kilometer lange muren som skilte den israelske staten fra Gazastripen og var utstyrt med hundrevis av radarer, sensorer og kameraer, holdt ikke. Myten om det uinntakelige israelske fortet gikk i oppløsning. De 1195 som døde den 7. oktober, hvorav 815 sivile, samt de 251 gislene Hamas tok – menn, kvinner, barn, sivile og soldater – brakte på brutalt vis denne nesten evige konflikten tilbake i søkelyset igjen, en konflikt om det to ganger lovede land med røtter som strekker seg mer enn hundre år tilbake i tid.

Svaret fra den israelske hæren var umiddelbart, skånselløst og katastrofalt for Gaza. Siden 7. oktober 2023 er det palestinske territoriet blitt bombet uten nåde. Nærmere to millioner innbyggere er blitt beordret til å forlate hjemmene sine og flykte sørover i enklaven. Israel har invadert Gazastripen og beleiret området militært. Tilgangen til drikkevann, mat og elektrisitet er brutt. Nesten to år senere er Gaza bare en jordflekk utvisket fra kartet, tilintetgjort, desimert og fragmentert av nye korridorer kontrollert av det

israelske militæret, og over nitti prosent av området er ødelagt: sykehus, skoler, religiøse bygninger, boliger … Ifølge flere titalls uavhengige organisasjoner er innbyggerne på Gaza ofre for ekstrem nød, akutt matvarekrise og sult, og de utsettes for stadig nye tvangsforflytninger. Ifølge en rapport fra Hamas’ helsedepartement som FN fester lit til, er nesten 69 000 innbyggere i Gaza blitt drept så langt, omtrent 19 400 av dem barn, og nesten 170 000 mennesker er blitt såret. Seksti prosent av ofrene er kvinner og barn.1 Fengselet under åpen himmel har forvandlet seg til en gravlund. Slektstrær er blitt beskåret, og hele familiegreiner er borte. Studenter, fotografer, spedbarn, kirurger, ambulansesjåfører, lærere, brannmenn, sjåfører, poeter, forfattere … Siden krigen tok til, er 1700 helsearbeidere2 og mer enn 220 journalister3 blitt drept i Gaza, selv om de ikke har vært involvert i kamphandlingene. Det er en humanitær katastrofe.

Ingen kan unnslippe den fryktelige stormen som Midtøsten har vært i siden 7. oktober 2023. En spiral av vold, hevn og hybris, i stor grad tilskyndet av en Netanyahu som tviholder på makten, og som Den internasjonale straffedomstolen i Haag har utstedt arrestordre på for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Den israelske

staten har helt siden 7. oktober telt sine døde. Av de 251 gislene som ble tatt 7. oktober, døde 50 i fangenskap. Levningene etter minst 20 av dem er fortsatt i Hamas’ hender i Gaza.4 Det er en pine for familiene deres, og en ulidelig smerte for en hel nasjon som fortsatt sliter med å lege sårene etter 7. oktober, dagen da et helt folk opplevde å bli nektet retten til å eksistere sammen. En dag som skapte en sjokkbølge verden over, og førte til et oppsving av antisemittisme og en rekke ulike forsøk på å bruke hendelsen til politisk vinning. Samtidig anklager en del av verden Israel for å begå folkemord mot det palestinske folket.

Hvordan kan man fortelle om denne krigen?

Vi journalister ble raskt konfrontert med at Israel forbyr alle medier tilgang til Gazastripen. En massiv presseblokade. For å beskrive virkeligheten, for å gjengi den, trenger vi ansikter, vi må høre ord bli sagt, være vitne til hendelser, vi trenger intervjuer, vitnesbyrd, fakta. Vi måtte nøye oss med å kontakte palestinere i Gaza tidlig om morgenen eller sent på kvelden, da de hadde en viss telefondekning. Mens Gaza var i ferd med å synke ned i en krig for lukkede dører, måtte vi gjøre en ekstra innsats for å kunne fortsette å fortelle leserne våre om det dramatiske som utspiller seg i enklaven.

Kanskje fordi jeg selv er tjueseks år gammel, ble jeg svært tidlig opptatt av å formidle stemmene til ungdommen, som ble trukket med i denne tragedien og ikke ble hørt under våpenstøyen. Femti prosent av israelerne og sytti prosent av palestinerne er under tretti år. Jeg begynte derfor å lete på sosiale medier, på internett og ved å kontakte personlige bekjentskaper, for å finne noen som kunne fortelle om hvordan det var å være ung i denne krigen, fanget i en uløselig konflikt. I desember 2023 ba jeg derfor fire unge kvinner – to israelere og to palestinere –om å skrive, og alle sa ja til å bidra med en tekst til tidsskriftet vårt. Nowar Diab, student ved al-Azharuniversitetet, fortalte om da hun flyktet fra Gaza by uten annet enn et par langbukser, en bluse og en pose nudler, siden hun trodde at det ville bli et kortvarig eksil. To måneder senere var hun teltflyktning helt sør i Gaza, like ved grensen til Egypt, langt unna leiligheten sin, der den lange, blå ballkjolen med paljetter hang og ventet på vitnemålsutdelingen. Rebecca A., en ung israelsk dataingeniør i Jerusalem, skrev at hun følte seg hjemsøkt av øynene til Kfir Bibas, den ti måneder gamle babyen som ble tatt som gissel av Hamas den 7. oktober. Tala Albanna, en palestinsk jente, savnet lukten av jord, asfalt, våte trær og lyden av dråper mot vinduene på dager med regn. Sanseopplevelser som var blitt overdøvet

av bombeangrep, alarmer og skrik og tildekket av lukten av blod, krutt og mugg. En israelsk student bosatt i Storbritannia fortalte om hvordan det var å komme hjem til et land som var forvandlet, lammet og fullt av soldater og skytevåpen, rystet og fortsatt i sjokk etter angrepet fra Hamas.

Dette var sterke og gripende vitnesbyrd. Jeg var stolt over å kunne publisere dem på nettsiden til Nouvel Obs og la de fire jentene komme til orde. Men jeg la også merke til at nesten ingen av dem nevnte den andre. Naboen de tross alt delte land med. Naboen som var ansvarlig for lidelsene deres. Det så ut til at nesten ingen av dem visste, og langt mindre forsto, hva som foregikk på den andre siden av grensen. To kvestede motparter hjemsøkt av et ønske om gjengjeldelse og hevn, to motparter som teller sine døde.

Så fikk jeg en ny idé: Tenk om de kunne skrive til hverandre? Tenk om hver av dem leste hva den andre skrev, og svarte? Konteksten virket mer anspent enn noen gang, men jeg visste at lignende utvekslinger hadde skjedd. Dermed begynte jeg å lete etter tidligere brevvekslinger mellom israelere og palestinere. Mange er allerede blitt utgitt, både virkelige og fiktive. Jeg kom over Brev til min palestinske nabo, en rekke brev skrevet av den israelske

forfatteren og journalisten Yossi Klein Halevi til en tenkt palestinsk nabo på den andre siden av åsen i Øst-Jerusalem. Starten på brevet gjorde et sterkt inntrykk.

[J]eg kaller deg «nabo», for jeg kjenner ikke navnet ditt og vet ingenting personlig om deg. Gitt omstendighetene er «nabo» kanskje for upresist til å beskrive forholdet vårt. Vi er inntrengere i hverandres drømmer, og krenker den andres hjemfølelse. Vi er levende eksempler på hverandres verste historiske mareritt. Naboer? Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skulle henvende meg til deg. En gang i tiden trodde jeg faktisk at vi kom til å møtes. Jeg skriver til deg i det håp at vi fremdeles kan gjøre det. Jeg ser deg for meg i huset ditt på den neste åsen, rett bortenfor terrassen min. Vi kjenner ikke hverandre, men livene våre er innfiltret i hverandre. […] Hvilket annet valg har vi enn å dele dette landet? Med det mener jeg både begrepsmessig og konkret deling. Vi må lære å gi plass til hverandres narrativer. Det er derfor jeg fortsetter å skrive til deg og ønsker å nå ut til deg. Vi er ikke langt borte fra hverandre, men mellom din og min ås finnes en dyp avgrunn.5

Deretter oppdaget jeg historien til Daniela Norris, tidligere rådgiver for Israels FN-utsending, og

Shireen Anabtawi, medlem av den palestinske FNdelegasjonen. Etter å ha blitt kjent med hverandre i Genève, dro de to kvinnene hver til sitt – den ene til Tel Aviv, den andre til Ramallah – der de begynte på en brevveksling som varte i atten måneder fra 2008 til 2009.

Det er lett å høre hva den andre siden sier, men mye vanskeligere å godta at det finnes legitime krav. Og for å være ærlig, er de færreste klare til å godta dette. Den eneste løsningen er derfor dialog. Uten dialog får vi verken fred, framskritt eller håp.6

Jeg fant også romanen Une bouteille dans la mer de Gaza, skrevet av franske Valérie Zenatti i 2005.

Her lar forfatteren den israelske tenåringsjenta Tal, som er opprørt over den voldelige konflikten mellom Israel og Palestina, brevveksle med Naïm, en palestinsk gutt i Gaza. Kontakten oppstår etter en flaskepost kastet i havet.

Tjue år senere var denne teksten fortsatt svært aktuell, om den var aldri så oppdiktet. Hvordan kunne man få lagt til rette for en samtale mellom en israeler og en palestinsk innbygger i Gaza? Å møtes

ansikt til ansikt var umulig, og kontakt via sosiale medier og telefon var risikabelt, siden telefonlinjene ble nøye overvåket. I smarttelefonenes og den nye teknologiens tid virket det skrevne brevet fortsatt som en aktuell løsning. Jeg bestemte meg derfor for denne langsomme formen, det motsatte av de digitale medienes umiddelbarhet – vi visste jo allerede at krigen kunne komme til å trekke i langdrag – en form som ville gi de to deltakerne tid til å tenke seg om, analysere og sette på papiret mer private tanker, og kanskje også forstå den andre bedre. Bak brevprosjektet lå det også en tanke om å prøve å bygge en bro mellom to folk atskilt av en mur. Jeg visste at det kom til å innskrive seg i historien til Nouvel Obs, et tidsskrift som alltid har vært opptatt av å la begge sider i en konflikt komme til orde og holde fast ved en fredelig form for kommunikasjon.

Nå måtte jeg bare finne to som kunne delta. Siden jeg alltid har vært opptatt av å la de unge komme til orde, den generasjonen som aldri har opplevd annet enn at krigshissere sitter ved makten i landene deres, bestemte jeg meg for å snakke med Tala Albanna, den palestinske tjueåringen fra Gaza som jeg hadde kontakt med, og som allerede hadde skrevet for Nouvel Obs. Jeg hadde lest flere av tekstene hennes på den engelskspråklige nettsiden We Are

Not Numbers, opprettet i 2014 av en amerikansk journalist og den palestinske dikteren Refaat Alareer, som ble drept av israelske styrker i 2023, i samarbeid med den ideelle organisasjonen EuroMediterranean Human Rights Monitor. Sammen danner de en plattform som bidrar til å gi flere unge palestinere i Gaza skrivetrening.

Tala er en intelligent jusstudent på al-Azhar-universitetet, i tillegg til å være skribent og menneskerettighetsaktivist. Hun kommer fra en middelklassefamilie med seks barn, er barnebarn av Ahmad, en sentral skikkelse som bidro til å opprette den palestinske selvstyremyndigheten i Gaza og på Vestbredden etter Oslo-avtalene i 1993, og datter av Imad, en embetsmann i administrasjonen i Gaza som ble avsatt etter at Hamas kom til makten. Familien er engasjert i arbeidet for landet sitt og opptatt av fredssaken. Etter 7. oktober måtte Tala flykte fra Gaza by nord i enklaven, på grunn av den israelske hærens bombeangrep og bakkeinvasjon. Hun måtte forlate hjemmet sitt og yndlingskafeen Baba Roti, der hun pleide å gå igjennom forelesningsnotater og lese favorittromanen sin, Morgen i Jenin av den palestinsk-amerikanske forfatteren susan abulhawa. Det var altså denne jenta, en selverklært lesehest som sluker alle bøker hun kommer over, som elsker

palestinsk broderi og grønn te, både litt forfengelig (hun liker å lakke neglene og pleie ansiktet) og

ærgjerrig (hun drømmer om en gang å studere ved Oxford i Storbritannia), denne jenta var det jeg foreslo dette prosjektet for, og kastet dermed selv en flaskepost i havet:

3. mars 2024, kl. 11:

Hei, Tala. Jeg håper du er i sikkerhet. Jeg har et forslag til deg. Jeg vet ikke om du kommer til å si ja, men jeg kaster meg ut i det! Jeg har lyst til å få til en samtale mellom deg og en israelsk jente på din alder, slik at dere kan snakke med hverandre om deres egen situasjon. Du kommer ikke til å snakke direkte med henne, dere vil kommunisere via digitale brev som går gjennom meg på WhatsApp. Samtalene kommer til å bli publisert på nettsiden til Nouvel Obs. Slik kan du fortelle historien om folket ditt, om hva som gjør deg sint og redd, hva du skjønner av denne krigen og hva du ikke skjønner. Du har lov til å spørre henne om ting og gi uttrykk for hva du er engstelig for. Den eneste regelen er at samtalene må være preget av respekt. Hva synes du?

Tala, som aldri hadde snakket med en israeler, nølte lenge før hun svarte. Hun lurte på hva familien

kom til å si dersom de leste brevvekslingen, om hun risikerte å bli anklaget for kollaborasjon med den israelske staten. Hun søkte råd hos venner, som advarte henne: Det ender med at det du sier, blir brukt mot deg. Hun snakket med familien, ikke minst faren, som hadde hatt omgang med israelere i barndommen og var overbevist om at megling er bedre enn konfrontasjon, at det er en vrangforestilling å tro at alt kan løses med makt. Ingen kan forstå andre uten å kjenne dem litt, tenkte hun. I tillegg kom savnet, sorgen som aldri kommer til å få noen ordentlig avslutning: sorgen over Yousef Dawas, studiekameraten som ble drept av en israelsk bombe 14. oktober 2023. Den siste hun fortsatt hadde krefter igjen til å gråte over. Siden da har det ene dødsfallet fulgt det andre. Det har vært om å gjøre å finne mat, et sted å søke tilflukt, en slags stabilitet. «Hvis den israelske jenta har det like vondt på grunn av denne krigen som jeg, kan jeg gjerne snakke med henne og fortelle hvordan ting ser ut fra mitt ståsted. Vi er jo blitt oppdratt til å hate hverandre, men jeg er nysgjerrig etter å finne ut om vi har noe felles», var meldingen hun la igjen på telefonsvareren min neste dag. Hun ba meg også om å si til den israelske jenta at hun ikke måtte dele personopplysningene hennes med andre israelere.

Noen dager senere skrev jeg til Michelle Amzalak, en tjuefireåring fra Sderot, den israelske byen som ligger nærmest Gaza. Jeg hadde fått kontakt med henne gjennom felles kjente, og det var henne jeg hadde bestemt meg for å spørre om å delta i denne brevvekslingen. Michelle er født i Jerusalem og studerer juss. Hun har vokst opp i det enkelte kaller «fredsleiren» og gikk på blandingsskole – den eneste skolen i Israel der jødiske og palestinske elever får undervisning sammen. Samtidig som hun bærer på familiens smertefulle historie – besteforeldrene på morssiden ble utsatt for religiøs forfølgelse i Marokko – anerkjenner hun at palestinerne har vært utsatt for lidelser, ikke minst i forbindelse med Nakba, tvangsforflytningen av 700 000 palestinere da staten Israel ble opprettet i 1948. Hun er også tydelig på hvor viktig og riktig det er at jøder må ha et trygt sted å være for å slippe å bli forfulgt.

Michelle er en venstreorientert israeler som er sterkt knyttet til landet sitt, og kommer fra en familie som har vært i Israel i ti generasjoner. Hun avskyr Benjamin Netanyahu og hans allierte på den ytre høyrefløyen i regjeringen, blir opprørt over alle de ekstremistiske og fanatiske ytringene deres og deltar i demonstrasjoner for å få slutt på krigen. Michelle er glad i å lese russiske klassikere, har arbeidet for folk som har havnet i unåde og progressive politikere

(spesielt lederen for de arabiske partiene i Knesset, Ayman Odeh, som hun ikke arbeider for i dag), og jeg tenkte at hun kanskje ville si ja til å delta i en slik brevveksling. Hun fikk forespørselen min mens hun oppholdt seg i Zoran, midt i Israel, der hun hadde søkt tilflukt hos foreldrene til kjæresten sin etter 7. oktober.

6. mars 2024, kl. 18:

Hei, Michelle. Jeg skulle gjerne ha fått i stand en samtale mellom deg og en palestinsk jente fra Gaza. Hun heter Tala, er tjue år og studerer juss akkurat som deg. Hun snakker svært godt engelsk. Jeg tenkte dere kunne utveksle tanker om hvordan livet har vært etter 7. oktober. Hva tror du?

Michelle hadde heller aldri snakket med noen fra Gaza i hele sitt liv, og ble interessert med en gang. Hun spurte familien til råds. Moren og søsteren advarte henne mot de potensielle følgene brevvekslingen med Tala kunne få dersom den ble lest i Israel. Men faren, som er en ivrig fredstilhenger og har bodd i Frankrike i mange år, oppmuntret henne. Michelle sa ja, overbevist om at «dette viktige prosjektet kunne gi henne mye», og at det ville hjelpe henne

til «ikke å fortape seg i sinne og bitterhet, som så mange andre».

Etter at begge hadde sagt ja, avtalte vi hvordan brevvekslingen skulle foregå. De skulle skrive brevene på engelsk og sende dem til meg, som så skulle videreformidle dem til mottakeren. Jeg skulle spille rollen som mellommann, komme med forslag til temaer og eventuelt foreslå små justeringer. Det som virker helt opplagt for dem, er det ikke nødvendigvis for oss som betrakter konflikten fra Europa. Brevvekslingen begynte den 11. mars 2024.

Michelle skrev de første brevene på rommet til kjæresten. Hun fortalte meg at det hadde tatt tid å formulere de første setningene, for hun måtte prøve å finne ut hva hun egentlig ville si og hva hun syntes det var viktig at Tala forsto. Så «snakket hun med hjertet sitt», og ordene kom så fort at hun ikke kunne ta fingrene fra tastaturet. Tala begynner derimot alltid brevene med å ta notater i en skrivebok. Deretter overfører hun tankene til et tekstbehandlingsprogram på mobilen og skriver dem ut der.

Brevene forteller først om to unge kvinner som har fått livet snudd på hodet etter 7. oktober. I grålysningen den dagen fikk Michelle vite at palestinske terrorister hadde kommet seg inn i Israel.

Hun og kjæresten fortet seg å søke ly i et tilfluktsrom, der hun ble sittende i nesten to dager uten elektrisitet og uten telefondekning mens det smalt av raketter og geværskudd fra Hamas, som drepte 53 israelere i byen, både menn, kvinner og barn. Familien til kjæresten kom og hentet dem og hjalp dem med å flykte innover i landet. Der bodde hun i åtte måneder i relativ trygghet, men fremdeles dypt traumatisert av det førtiåtte timer lange angrepet. Hun mistet en god venn: Hersh Goldberg-Polin, kjent for å ha nære vennskapsbånd til palestinerne, ble tatt som gissel og døde i fangenskap. Michelle er fortsatt sjokkert over volden, over alt som ble ødelagt på disse dagene, og det at så mange av ofrene lenge hadde vært ivrige fredsaktivister, akkurat som hun selv, går sterkt innpå henne. I tiden som har gått etterpå, har hun tatt bacheloreksamen i juss og flyttet tilbake til Sderot. Byen er ikke til å kjenne igjen. Butikkene er stengt, gatene er tomme eller fulle av bombekrater. Hjemme i leiligheten har sjokkbølgene etter et missil blåst ut et vindu. Veggene har kulehull. Nå bor hun i et strøk som er tømt for innbyggere, som jevnlig utsettes for rakettangrep fra Hamas, og der de som er igjen, ikke ser for seg noen framtid uten at den islamistiske gruppen blir totalt utslettet. Likevel sier hun at hun er dypt rystet over krigen det israelske militæret fører i Gaza, og

hun nøler ikke med å uttrykke det i svært sterke, fordømmende ordelag. Fra skrivebordet på rommet sitt i Sderot hører Michelle stadig bombene regne over enklaven. Det er her hun skriver brevene til Tala.

På den andre siden av muren fikk Tala og flere tusen andre innbyggere i Gaza den 14. oktober 2023 ordre om å evakuere fra den nordlige delen av enklaven. Tre av søsknene og hun selv fikk flytte inn hos en venn av familien i Deir al-Balah. Faren, stemoren og de to småsøstrene på to og fem år ble igjen i Gaza by for å passe på huset. Uten internettilgang, uten elektrisitet og derfor nødt til å lage mat fra hermetikkbokser på en leirovn, opplevde Tala at hverdagslivet forvandlet seg til en arkaisk, etter hvert absurd tilværelse. Hun levde for å overleve, og måtte ut i gater fulle av søppel og eselkjerrer og stå i kø for å skaffe vann som ofte var urent eller brakkvann. Hele tiden iakttatt av israelske droner som durte ustoppelig på himmelen, og om natten ofte kunne forveksles med stjerner. Siden har Tala blitt fordrevet flere ganger. I ukedagene bor hun nå i Deir al-Balah, der hun leier et lite rom med bad for 150 dollar7 i måneden, og helgene tilbringer hun i Gaza by sammen med resten av familien. Trass i elendige sanitærforhold og følelsen av å være en fugl

i bur som blir beskutt i blinde, arbeider Tala på et sykehus som aktivitetsleder for barn, der hun tilrettelegger leker for å gi fordrevne barn psykososial hjelp. Hun fortsetter å studere juss via nettet, på kafeer eller sentre opprettet for å gi folk internettilgang. Bacheloreksamenen, som hun egentlig skulle ha tatt i august i fjor, er utsatt til 2026.

I halvannet år skrev Tala og Michelle brev til hverandre. Brevvekslingen har vart gjennom alle disse periodene: den israelske hærens intense bombing av Gaza, en skjør våpenhvile, frigjøringen av gisler, drap på gisler, titusener av sivile drept i Gaza, sult i den palestinske enklaven, krigen mellom libanesiske Hizbollah og Israel, militære konfrontasjoner mellom Israel og Iran, Trumps gjeninnsettelse som president i USA …

Gjennom brevene har de oppdaget at de er like opptatt av lov og rett, og at det er noe som må respekteres. Og at familiehistoriene deres krysser hverandre: Begge har forfedre som har bodd i Jaffa, «Middelhavets skjønnhet». Hver på sitt vis er de blitt krigens stemme, og brevene har åpnet et overraskende vindu mot den andres land og liv. Som når Tala beskriver mangelen på helsetilbud for gravide kvinner i Gaza og ødelagte sykehus, eller det at man ikke engang lenger har tid til å gråte over de døde.

Eller når Michelle forteller om de glemte gislene, om Benjamin Netanyahus politiske kynisme og hvor sviktet en del av israelerne føler seg. Sammen stiller de spørsmålstegn ved hva som er beveggrunnen for avgjørelsene myndighetene i begge land tar, om maktbruken er legitim, og hva slags ringvirkninger konflikten har ellers i verden – på universiteter, i domstoler, i den politiske diskursen; de snakker om hvilke ord som er de rette å bruke – gissel eller fange, folkemord eller etnisk rensning – og om ordenes symbolvirkning. De diskuterer økningen i antisemittisme, hvordan det brukes politisk, hvordan den israelske regjeringen fordreier begrepet. De drøfter også hva som var bakgrunnen for 7. oktober, og mer generelt hva som lå bak denne krigen som har vart så altfor lenge. Men de snakker også om kjærlighet i krigstid: Michelle har nettopp forlovet seg, og Tala undrer seg om hun noen gang får seg en kjæreste. De vet ikke hvor lenge de orker å bli i hjemlandet, der begge lever et liv de lider under. Men hvem blir igjen hvis de reiser? Hva blir igjen av folket deres, kulturen deres, deres rett til å eksistere? Hvem skal snakke hvis de fredselskende stemmene flykter? Hvem skal gjøre motstand?

Michelle og Tala hadde ikke trodd at brevvekslingen skulle pågå i så lang tid. Men krigen

trekker i langdrag. Michelle vokste opp med en forestilling om at alle i Gaza støttet opp om Hamas, og at de hatet israelere dypt og inderlig. Hun så for seg den palestinske enklaven som et ultrareligiøst territorium med et undertrykkende og autoritært regime. Tala har fortalt henne om et helt alminnelig liv: studiedrømmer, familieforpliktelser, matmangel, et hverdagsliv som må finnes opp på nytt hver dag. Michelle var klar over at Israel hadde pålagt Gaza restriksjoner, men hun ante ikke hvor altomfattende kontrollen er – at den til og med gjelder basismatvarer. Tala føler nå at det er lettere å kjenne sympati med motparten, selv om hun fortsatt har et klart blikk på krigen og hvem som står ansvarlig for den, har hun nylig skrevet og fortalt meg. Hun har også sagt at hun har oppdaget en annen side ved Israel, nemlig en kritisk og fredsorientert venstreside, som Michelle er det konkrete eksemplet på. Selv om Tala er klar over at Michelle ikke representerer flertallet av den israelske befolkningen, har hun begynt å lese tekster skrevet av innbyggere i Israel, og har begynt å forstå at det finnes kritiske stemmer også innenfor landets grenser.

De fjorten brevene som er samlet her, er en utveksling helt uten sidestykke – siden 7. oktober har det ikke eksistert en eneste offentlig korrespondanse

mellom Gaza og Israel. Brevene har vært en ventil for de to unge kvinnene, og de er også en politisk handling. Først og fremst har de imidlertid gjort det mulig å åpne en samtale som så å si har vært ikke-eksisterende mellom Gaza og Israel. Denne brevvekslingen har ikke som mål å støtte den ene eller den andre siden, men å skape forståelse for den andre. Den innskriver seg i et mye bredere perspektiv, som mange uten å lykkes har forsøkt å gi forrang i flere tiår, nemlig fredens.

Et perspektiv som alltid har vært ledende for Nouvel Obs og dets grunnlegger Jean Daniel.

Et perspektiv som deles av Rami og Bassam i Colum McCanns roman Apeirogon, basert på den sanne historien om to sørgende fedre som blir venner og ikke minst fredsaktivister etter å ha mistet døtrene sine – den ene rammet i et attentat begått av en palestinsk selvmordsbomber, den andre drept ved en tilfeldighet av en israelsk grensevakt. Min journalistkollega Doan Bui i Nouvel Obs møtte dem etter 7. oktober. De snakket motfallent om at «det konkurreres om hvem som har lidd mest», en konkurranse som gikk i høye bølger mellom de to partene etter at krigen tok til igjen.

Et perspektiv som deles av de fire regissørene bak dokumentarfilmen No Other Land, som fikk Oscar

i 2025: Palestinerne Basel Adra og Hamdan Ballal og israelerne Yuval Abraham og Rachel Szor viser her hvordan en palestinsk landsby blir ødelagt. Fra scenen i Dolby Theatre i Los Angeles sa en av dem dette:

«Det finnes en annen vei å ta – en politisk løsning uten etnisk overherredømme, med nasjonale rettigheter for de to folkene våre. […] Ser dere ikke at vi er forbundet med hverandre? At mitt folk aldri kan være ordentlig trygt før Basels folk virkelig lever i frihet og trygghet?»8

Et perspektiv som deles av den israelske forfatteren

David Grossman, en sentral fredsforkjemper som selv mistet en sønn i Libanon i 2006, og som har valgt å skrive for å kjempe mot den spiralen av hevn og gjengjeldelse som folket hans var involvert i.

Et perspektiv som også deles av Mahmoud Darwish, en symbolskikkelse innenfor palestinsk 1900-tallspoesi, som aldri ga opp troen på ordenes kraft mot stillheten, og i prosadiktet «Et minne for glemselen» skrev disse linjene:

Jeg vil snakke, ikke for å overbevise, men for å si at vi finnes.

Vi er ikke skygger, og heller ikke terrorister av natur.

Vi har en historie, et språk, en glede over havet.

Vi har oliventrærnes tålmodighet og regnets hukommelse.

Det vi vil, er å leve side om side med dere.

Ikke erstatte dere.9

Fredens vei er smal. Den er skjør og kronglete, og få ferdes der. Enten du støtter Israel, Palestina, begge eller ingen av dem, enten du deltok i demonstrasjoner etter angrepet den 7. oktober eller for Palestinas rett til å eksistere i de nesten to årene som har gått siden da, så ligger denne boka åpen for deg.

Michelle og Tala prøver ikke å forsones i brevene sine. De deler sin egen sannhet med hverandre. Og i det ligger kanskje den eneste muligheten til å oppnå fred: å akseptere at flere ulike og motstridende fortellinger eksisterer side om side.

Michelle og Tala står egentlig ikke så langt fra hverandre. De sier det selv: Ingen andre på denne kloden kan virkelig forstå hverdagslivet, sorgene og de indre konfliktene deres, gjentatt som de er i generasjon etter generasjon.

De har uovervinnelige hjerter.

Dimitri Krier, 31. juli 2025 (revidert 5. november 2025)