Den argentinske datteren by Kagge Forlag

Tidligere utgitt av Soraya Lane:

Den italienske datteren

Den kubanske datteren

Den greske datteren

Alpenes datter

Den franske datteren

Soraya LANE Den argentinske datteren

Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

First published in Great Britain in 2025 by Storyfire Ltd trading as Bookouture.

Originalens tittel: The Spanish Daughter

Oversetter: Benedicta Windt-Val, MNO

Seriedesign: Debbie Clement

Omslagsdesign for norsk utgave: Trygve Skogrand

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Fanwood 11/14,5

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-4281-8

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

PROLOG

Argentina, 1939

Valentina lå under koralltreet, tett inntil Felipe, og stirret opp i de grønne bladene. Det var bare så vidt sollyset klarte å trenge igjennom det tette løvverket over dem. Hestene deres var tjoret like ved, godt fornøyde med å slappe av i morgensolen mens de unge rytterne deres strakte seg ut i gresset i den fjerneste enden av den store eiendommen.

«Jeg skulle ønske vi ikke var nødt til å dra tilbake,» mumlet Valentina, la seg over på siden og så på Felipe. Hun heiste seg opp på den ene albuen, og det lange, mørke håret gled ned over skuldrene hennes og strøk over ansiktet hans. «Jeg skulle ønske vi kunne bli her hele dagen.»

Felipe løftet hånden og lot fingrene gli lett over den nakne huden på armen hennes, fra skulderen og hele veien ned til håndleddet. Han sa ikke noe med én gang, men lente seg i stedet mot henne, la leppene mot hennes og kysset henne så mykt og ømt at hun følte det som om hun kunne smelte inn i armene hans da de la seg rundt henne.

SantiaGO -fami Lien S eiend O m

«Hvis faren din skulle oppdage oss …»

Valentina strøk håret hans vekk fra de kakaobrune øynene. «Men hvorfor kan vi ikke bare fortelle ham det? Ville det ikke være bedre for ham hvis han visste om oss?»

Felipe sperret opp øynene. «Fortelle ham det?»

Hun stjal seg til enda et kyss. En av hestene vrinsket – de hadde ventet lenge og begynte å bli utålmodige etter å ta fatt på hjemturen nå. De hadde vært borte lenger enn de burde, så de måtte antagelig galoppere hele veien hjemover for å unngå at Valentina havnet i vanskeligheter. Det hendte at hun drømte om å slippe alt dette hemmelighetskremmeriet og bare fortelle familien sin om Felipe og kjærligheten som var mellom dem. Hun var klar for det nå, etter å ha elsket ham i så mange år.

«Ja, jeg synes vi bør fortelle ham det. Jeg synes at du skal be om hans tillatelse,» hvisket hun inn mot kinnet til Felipe.

«Og hva om han sier nei?» spurte Felipe.

«Det gjør han ikke, det er jeg sikker på. Det eneste han vil, er at jeg skal være lykkelig.»

Så lenge Felipe ikke ba om tillatelse fra moren hennes, ville det nok gå bra. Valentina visste at moren heller ville holde henne innelåst på rommet hennes hele resten av livet enn å akseptere at hun hadde forelsket seg i en gutt som Felipe. Moren hadde langt høyere ambisjoner for sin eneste datter. Hun snakket alltid om de mulige ekteskapskandidatene hun drømte om å gifte henne bort til, og det eneste som holdt henne tilbake, var farens krav om at de måtte vente til Valentina ble eldre, så hun selv kunne være med på å bestemme hvem hun skulle gifte seg med. Egentlig ønsket han vel bare å beholde henne hjemme så lenge som mulig, tenkte Valentina, og det hadde hun absolutt ikke noe imot.

«Det er best vi drar tilbake nå,» sa Felipe. «Basilio kommer aldri til å tilgi meg hvis han blir nødt til å sende ut letemannskaper etter oss. Det ville bety slutten for oss lenge før jeg fikk samlet mot nok til å fortelle ham det.»

Valentina sukket og lot Felipe hjelpe henne opp. Hun flettet fingrene inn mellom hans og ønsket at de kunne få denne morgenstunden helt forfra igjen. Men da hun sto der og strøk hendene nedover blusen for å glatte ut skrukkene, så ingen skulle få mistanke om at de hadde ligget og rullet rundt i gresset, hørte hun galopperende hover som nærmet seg, og da en enslig rytter kom til syne, begynte hjertet hennes å slå raskere.

Det var ingen andre enn hun selv og Felipe som galopperte rundt på eiendommen på den måten, og spesielt ikke så tidlig om morgenen, så det måtte bety at noe var galt. Noe var veldig, veldig galt.

«Señorita Valentina,» ropte den andpustne rytteren da han nærmet seg. «Kom fort!»

Valentina kastet et hjelpeløst blikk på Felipe, som skyndte seg bort for å gjøre klar hestene for hjemturen.

Vær så snill, ikke la det være papá. La det være hvem som helst, bare ikke min elskede papá.

Ka

P itte L 1 L O nd O n, 2022

Rose skyndte seg gjennom glassdøren og ut på fortauet. Mens hun gikk bortover gaten, vekk fra advokatkontoret, lurte hun på om hun bare hadde drømt alt sammen. Alt det hun nettopp hadde hørt, forekom henne like uvirkelig, og hun våget nesten ikke å tenke på hvor forvirret hun måtte ha sett ut under møtet. Hun stakk hånden i lommen og kjente på det lille skrinet hun hadde fått utlevert, og lot fingrene gli frem og tilbake over det glatte treverket.

Hvordan kan noe av dette være mulig?

Hun stanset og så seg om. Så løftet hun ansiktet mot solen og kjente varmen mot huden – en glede hun ikke hadde opplevd på mange dager, eller kanskje til og med uker. De siste månedene sto som i en tåke for henne, og hun husket knapt hvilken ukedag det var, eller når hun sist hadde tatt seg tid til bare å puste inn frisk luft. Noen skumpet borti henne og fikk henne til å vakle. Hun blunket og kikket rundt seg, nesten blendet av sollyset, og husket med ett hvor hun var. Sentrumsgaten var full av travle mennesker på vei til sine forskjellige gjøremål, og her sto hun som en hindring de måtte komme seg forbi.

Telefonen vibrerte nede i vesken hennes, og hun skyndte seg å ta den frem. Det var så vidt hun ikke mistet den i hastverket med å lese meldingen da hun så at den kom fra morens pleier.

Alt vel her. Moren din sover. Bare ta den tiden du trenger.

Rose følte seg fristet til å skynde seg hjem likevel, men det var lenge siden sist hun hadde vært ute av huset, og hun hadde fortsatt to timer på seg før pleieren skulle gå. Hun bestemte seg for å fortsette hjemturen til fots og se om hun fant en kafé, og hun hadde ikke vært underveis i mer enn fem minutter før hun fikk øye på en. Hun gikk rett inn og måtte øyeblikkelig smile da den forlokkende duften av kaffe slo mot henne. Det var deilig å komme vekk fra trengselen ute på fortauet, og freden og roen her inne var akkurat hva hun hadde bruk for nå.

«Du ser ut som du virkelig kunne trenge en kopp kaffe!»

Rose oppdaget at baristaen betraktet henne mens han strakte seg etter et pappkrus og plasserte det under maskinen.

«Er det så åpenbart?» spurte hun.

«Ikke til å ta feil av, nei.»

Rose lo. Ikke bare var det lenge siden hun hadde drukket ordentlig kaffe – det var lenge siden hun hadde ledd også, og det kjentes godt.

«La oss bare si at jeg har levd på pulverkaffe de siste mange ukene,» sa hun.

«La meg gjette,» sa han og satte opp en mine som om han konsentrerte seg dypt. Så flirte han. «Flat white på lett?»

Hun visste ikke helt om hun var imponert eller irritert over at hun var så lett å lese, men hun bestemte seg for imponert. «Der traff du blink.»

Hun betalte for kaffen og bestilte Eggs Benedict i samme slengen for å roe ned den knurrende magen. Hvis hun ikke hadde vært så nysgjerrig etter å finne ut hva det lille treskrinet inneholdt, ville hun

ha blitt stående der og flørte med den hyggelige baristaen en stund til. Så lenge hun arbeidet, hadde hun stukket innom den nærmeste kaféen hver morgen på vei til kontoret, gledet seg over den muntre replikkvekslingen og gått videre med et smil om munnen og en kaffe i hånden. Det var ikke så mye selve jobben eller rutinene fra det tidligere livet sitt hun savnet, det var det sosiale samspillet med andre mennesker.

Hun slo seg ned ved et lite bord i et hjørne og tok frem skrinet hun hadde fått utlevert på advokatkontoret, studerte det fra alle kanter og leste det håndskrevne navneskiltet som var festet til det. Hyssingen som var bundet rundt det, var gammel, og da hun begynte å bearbeide knuten med neglene, løsnet det små fibre fra den som svevde ut i luften. Da hun hadde klart å få opp knuten, la hun hyssingen på bordet og begynte langsomt og forsiktig å åpne skrinet. Treverket var glatt mot huden hennes. Hun nølte litt før hun tok lokket helt av, nervøs for hva hun ville få se, og overveldet av en plutselig tristhet. Jeg skulle ønske du kunne ha vært her og åpnet det sammen med meg, bestemor.

Skrinet var lite, og hun hadde ingen anelse om hva hun kunne vente seg. Likevel ble hun fullstendig overrumplet av det hun fant i det da hun omsider åpnet det. Øverst lå det et stykke himmelblå silke som så ut som det var blitt skåret – eller kanskje forsiktig revet – av et større stykke stoff. Da hun tok det opp, fikk hun se en utsøkt liten hestefigur på bunnen av skrinet. Hun la fra seg stoffbiten og løftet hesten varsomt opp. Fingertuppene hennes strøk over de avrundede kantene på trefiguren mens hun beundret de intrikate utskjæringene. Den var så liten, og så omhyggelig laget – hun antok at det ville kreve mange timers arbeid å skape noe slikt for hånd.

«Flat white?»

Rose nikket til servitøren som hadde stanset ved bordet hennes, og mumlet en takk uten å se opp. Hun klarte rett og slett ikke å ta blikket fra den lille hesten, og hun strevde med å forstå hva det egentlig var hun så på – å forestille seg hvem som kunne ha laget

den, og hvordan det kunne ha seg at den var blitt lagt igjen til bestemoren hennes. Den kvinnen som hadde snakket under møtet, Mia, hadde påstått at skrinet var blitt etterlatt til Roses bestemor på et sted ved navn Hope’s House, der hun visstnok var blitt født og senere adoptert bort fra. Det var nesten ufattelig at det hadde vært skjult der i mange tiår og bare ventet på å bli oppdaget.

Til slutt la hun fra seg hesten og kikket ned i skrinet igjen. Hun holdt det til og med opp ned, for hun var sikker på at hun måtte ha oversett noe. Burde det ikke ha fulgt med et brev, eller i hvert fall en slags forklaring på det hun hadde funnet? Men det var ikke noe mer der, bare disse to små gjenstandene som visstnok skulle være en slags nøkkel til å avdekke familiens sanne opprinnelse.

Rose tok silken i den ene hånden og hesten i den andre og så fra den ene til den andre av de to. Hun glemte alt om kaffen og lukket i stedet hendene rundt dem, som om bare følelsen av dem skulle være nok til å gi henne et svar.

Men sannheten var at hun aldri hadde vært så forbløffet over noe i sitt liv, og hun klarte ikke å la være å undre seg over hva alt dette kunne bety for henne, nå når hun sto på terskelen til å miste det eneste familiemedlemmet hun hadde igjen. Det gikk en iling gjennom Rose da hun så ned på ledetrådene. Det var ikke lenge siden bestemoren hennes døde, knappe seks måneder før moren til Rose fikk sin diagnose, og derfor var det en bittersøt opplevelse for henne å finne denne forbindelsen til fortiden akkurat nå. Hun hadde vokst opp som enebarn, og hun og moren hadde bodd i bestemorens hjem etter at faren reiste til utlandet for å arbeide der. Det hadde blitt til en flergenerasjonsbolig der hun og moren og bestemoren levde livet sitt sammen, og Rose hadde alltid hatt følelsen av at hun hadde to mødre som elsket henne, og ikke bare én.

Hun skyndte seg å blunke vekk noen tårer, for hun hadde ikke lyst til å gi etter for dem inne på en kafé. Men akkurat der og da følte hun seg så uendelig ensom. Hun ville ha gitt hva som helst for

å ha bestemoren sittende her ved siden av seg nå, med den myke, skrøpelige hånden sin i hennes, og møte det varme, vennlige blikket hennes. Eller å merke morens kjærlige øyne som hvilte på henne idet de vekslet et overrasket blikk over innholdet i skrinet. Det var nesten umulig å fatte at hun snart ville ha mistet dem begge, og det i løpet av bare ett eneste år. Hadde hun i det hele tatt lyst til å grave frem fortiden uten dem? Rose sukket. Kanskje det finnes enkelte ting som helst bør få ligge urørt.

Hun måtte smile litt av seg selv. Det hadde alltid vært bestemorens munnhell, og ingen kommentar kunne vel ha vært mer passende akkurat nå.

«Vekk ikke en sovende bjørn, vennen min. Det har aldri kommet noe godt ut av å stikke nesen inn på steder der den ikke hører hjemme.»

Men det er vel ikke det jeg gjør når noen med vitende og vilje har lagt igjen dette til deg, bestemor? Skylder jeg deg ikke å prøve å avdekke fortiden din?

Rose tørket vekk en tåre fra kinnet og flyttet ledetrådene over på den andre siden av bordet før hun begynte å spise. Hun var nysgjerrig, selvsagt var hun nysgjerrig, men tidspunktet kunne ikke ha vært dårligere, med alt det som skjedde rundt henne akkurat nå.

Ka P itte L 2

tO månede R S ene R e

Rose satt omgitt av morens eiendeler, med et halvtømt glass prosecco i den ene hånden, og betraktet sin beste venninne som beveget seg rundt med en energi som gjorde henne utmattet. Hvis hun hadde vært alene, hadde hun antagelig sittet der med et papirlommetørkle i hånden i stedet for et glass, men Jessica hadde blåst inn i Roses leilighet som en storm, feid henne inn i en varm klem og nektet å la henne velte seg i sorgen. Den første timen hadde de grått sammen, men så hadde Jessica tatt styringen. Hun hadde bestilt matvarer levert på døren, og deretter hadde hun satt i gang med å rydde opp så effektivt som om hun skulle være en profesjonell husholderske og ikke en diplomat som nettopp var ankommet med fly fra New York.

Og nå, seks timer senere, satt de inne på morens rom, og Jessica hadde fortsatt ikke satt ned farten.

«Vil du høre min mening?» spurte hun mens hun samlet det lange håret i en knute øverst på hodet.

Rose så på henne. «Har det noen gang skjedd at du ikke har delt meningene dine med meg?»

Jessicas smil var varmt og hun hadde et mildt uttrykk i øynene da hun møtte blikket hennes. «Du har nettopp mistet moren din, Rose. Jeg har ikke tenkt å foreta meg noe uten å spørre deg først.»

Rose nippet til proseccoen. I utgangspunktet hadde det nesten virket uforskammet å drikke noe som vanligvis hørte sammen med fest og glede, bare to døgn etter morens død, men Jessica hadde minnet henne på alle de gangene de hadde delt en flaske med moren hennes når hun kom på besøk fra New York. Det var så godt som en tradisjon. De to hadde vært bestevenninner siden den første dagen på videregående skole, og Jessica hadde sluppet alt hun hadde i hendene, og kastet seg på det første mulige flyet fra New York med en gang hun fikk nyheten.

«Jeg synes ikke du skal forhaste deg med å ta stilling til alle tingene hennes,» sa Jessica nå. «Jeg kan ikke se noen grunn til at du skal skynde deg igjennom denne delen av sorgprosessen.»

Rose nikket og svelget en klump i halsen mens hun så seg om i rommet. Jessica hadde rett. Hun hadde ikke noe ønske om å viske ut morens minne. Dette var bare noe hun gjorde fordi hun trodde det var det som ble forventet av henne.

«Det vil sikkert føles lettere for deg å komme inn her og gå gjennom eiendelene hennes om noen måneder, når sorgen har rukket å legge seg litt.» Jessica tidde et øyeblikk. «Når du selv føler at du er klar til det,» avsluttet hun.

«Hva skal vi gjøre nå, da?» spurte Rose og så seg om i rommet. Hun visste hvor heldig hun var som hadde en venninne som Jessica.

«Jeg orker ikke tanken på å sitte med hendene i fanget.»

«Vi lager mat!» erklærte Jessica, som om det var den eneste soleklare beslutningen i verden.

Rose måtte le, trass i alt. Hun ble med venninnen ut på kjøkkenet og begynte å pakke ut alle varene Jessica hadde bestilt. Da hun var ferdig, fylte hun glassene deres igjen, og satte seg ved kjøkkenbenken for å se på mens venninnen laget mat og snakket om de fire år gamle tvillingdøtrene sine, som Rose var gudmor til.

«Det ser ut som du har en haug med uåpnet post der,» sa Jessica etter en stund og pekte på den store bunken som lå på enden av benken. «Vil du at jeg skal gå igjennom den i morgen, så du slipper? Jeg er her for å gjøre hva som helst du måtte ha bruk for, vet du.»

Rose sukket og reiste seg for å hente brevene. «Nei, jeg skal gjøre det nå. Det ble litt for mye med alt det som kom fra advokatene, sykehuset og forsikringsselskapet, men jeg kan jo ikke stikke hodet i sanden for godt.»

«Jeg vet at dette er et vanskelig tema,» sa Jessica da Rose begynte å sortere konvoluttene. «Men har du hørt noe fra Luke?»

Rose så opp. «Jeg tror jeg gjorde det rimelig klart for ham at jeg ikke hadde noe ønske om å høre fra ham igjen, noensinne, så jeg burde ikke være forbauset, men svaret er nei. Han har ikke sendt meg så mye som en tekstmelding etter at jeg flyttet ut.» Ikke engang for å spørre hvordan det gikk med mor.

Jessica skar en grimase. «Han virket så hyggelig den første tiden.» sa hun. «Men det er jo tydelig at jeg er elendig til å bedømme andre mennesker, ettersom han viste seg å være en real drittsekk.»

«Jeg ville lyve hvis jeg påsto at jeg ikke trodde at han var den rette, så da er vi vel like elendige menneskekjennere, begge to.»

Luke hadde vært perfekt på papiret, ja, han hadde faktisk vært perfekt rent generelt, helt til han begynte å kritisere henne for at hun tok seg fri fra jobben et år, og deretter stilte henne et ultimatum da hun sa at hun ville flytte inn hos moren for å pleie henne til hun gikk bort. Dermed ble det åpenbart at han ikke eide medfølelse med andre, og Rose ville ikke ha byttet bort de siste månedene hun hadde tilbrakt sammen med moren, for noe som helst – og så visst ikke for Luke.

«Og hva med jobben?» spurte Jessica. «Hvor lang tid har du på å bestemme om du vil gå tilbake til den eller ikke?»

Rose fortsatte å sortere brevene mens de snakket.

«Jeg har to uker på meg fra nå av,» svarte hun. «De har vært helt utrolig forståelsesfulle, men de kan ikke gi meg permisjon i all evighet.»

«Og den nølende undertonen i stemmen din skyldes at …»

«Den skyldes at jeg ikke vet om jeg i det hele tatt har lyst til å fortsette som advokat lenger.» Rose var forbauset over hvor lett det var å sette ord på denne tanken. «Det finnes ikke så mye som en gnist av glede eller forventning i meg når jeg tenker på å gå tilbake til jobben og begynne å praktisere igjen – gå inn i hele den verdenen igjen. Jeg vet rett og slett ikke om det er noe for meg.»

«Du har nettopp mistet moren din, så det er antagelig helt normalt å føle det slik. Men på den andre siden kan det hende at alt det som har skjedd, har fått deg til å se alt i et klarere lys. Hvis du ikke trives med det du gjør …»

«Det kjennes som om hjertet mitt ikke er med i det lenger. Jeg tror jeg har behov for et sceneskifte, eller kanskje jeg bare trenger en skikkelig hvilepause etter alt sammen, tid til å få igjen pusten.»

Rose hadde tenkt igjennom dette gang på gang for å prøve å bli klar over om hun ønsket å gå tilbake til jobben, eller om hun i det hele tatt var modig nok til å snu ryggen til den karrieren hun hadde brukt så mye tid på å studere og arbeide for.

«Kanskje jeg kunne friste deg til å komme til New York, da?

Jentene og jeg ville sette stor pris på å ha deg i nærheten, og det kunne kanskje være den forandringen du lengter etter.»

«Det ville være fantastisk å se mer til dem, men …» Rose tidde og så undersøkende på den siste konvolutten i bunken. Avsenderadressen fastslo klart og tydelig at den kom fra Argentina. «Hva i all verden er dette?» mumlet hun med rynkede bryn.

Hun glemte helt hva de hadde snakket om, stakk neglen inn under seglet, og ble forbauset over kvaliteten på konvolutten og det matchende, kremfargede arket den inneholdt. Hun hadde tatt seg av morens affærer i ganske lang tid nå, men hun hadde aldri sett noe slikt som dette før. Som regel var det bare snakk om

korrespondanse som omhandlet kundeforholdet til banken eller forsikringsselskapet, men dette … Rose brettet ut arket og lot blikket gli over ordene. Ubevisst la hun hånden over munnen og gispet, ute av stand til å tro det som sto der.

«Hva er det?» Jessica kom bort og stilte seg ved siden av henne. «Du vet at mannen min er villig til å slåss med forsikringsselskapet for deg hvis de nekter å …»

«Det er ikke det,» sa Rose åndsfraværende og leste brevet en gang til før hun rakte det til Jessica. «Det er fra et advokatfirma i Buenos Aires. Det er adressert til moren min.»

«Buenos Aires? Er du sikker?»

Rose nikket og grep etter glasset sitt. Hun tok en stor slurk av proseccoen, og så enda en, og forsøkte å få hendene til å slutte å skjelve.

«Hva slags forbindelse hadde moren din til Argentina?» spurte Jessica og grep brevet. «Hvorfor skulle et advokatfirma fra den andre siden av kloden skrive til henne?»

Rose svarte ikke. Hun bare satt der og forsøkte å ta inn over seg det hun nettopp hadde lest, og ventet på at venninnen skulle få med seg innholdet i brevet. Jessica var taus mens hun leste.

«Men i alle dager, Rose – her står det jo at moren din er enearving til en stor eiendom i Argentina!» Jessica stirret storøyd på henne.

«Det står at familiens kvinnelige overhode er gått bort, og at ...»

«At moren min nå er eier av den store eiendommen hennes med poloponnier og alt, pluss saldoen i banken hennes, fordi hun er arving til Santiago-familiens gods,» avsluttet Rose for henne. Hun husket innholdet i brevet så godt som ordrett. «Det står også at det opprinnelig var meningen at arven skulle gå til bestemoren min fra hennes biologiske mor, men ettersom bestemor ikke lenger er i live, går den til mor i stedet.»

Jessica møtte blikket hennes. «Og det betyr at siden din mor ikke er her lenger …»

Rose blunket flere ganger i trekk. Hun klarte nesten ikke å fatte omfanget av alt dette.

«Rose, det betyr at det er du som kommer til å arve dette nå. Du er enearving til din mors etterlatenskaper, ikke sant?»

Rose nikket. «Ja,» sa hun med en stemme så hes at det nesten bare ble en hvisking. «Ja, det er jeg.»

«Og du har ikke visst noe om alt dette?» spurte Jessica forundret. «Om denne familieforbindelsen, mener jeg? For slik som jeg forstår det, dreier det seg ikke bare om en gammel dame med noen få euro i banken – det virker som det er snakk om noe mye, mye større. Det høres som om …» Hun ristet på hodet. «Rose, dette høres som noe som kan komme til å forandre et menneskes liv. Har du hørt om Santiago-familien noen gang? Har du i det hele tatt vært i Buenos Aires?»

«Jeg har ikke visst noe om dette, og jeg er villig til å vedde på at mor heller ikke visste noe. Hun ville aldri ha holdt noe slikt som dette skjult for meg, og spesielt ikke nå i den siste tiden vi hadde sammen før hun døde. Vi fortalte hverandre absolutt alt de siste månedene.» Rose lukket øynene. Med ett kom hun til å tenke på det lille skrinet med hestefiguren – hun hadde følt seg så forvirret da hun så ledetrådene. Det hadde skjedd så mye etterpå at hun ikke hadde hatt tid til å tenke mer på dem, men nå sto de med ett så klart for henne igjen. Dette var annen gang hun hadde mottatt et uventet brev fra en advokat i løpet av bare noen måneder.

«Vent litt.» Rose spratt opp og løp inn på soverommet sitt, åpnet nattbordskuffen og rotet rundt helt bakerst i den til hun fikk tak i skrinet. Da hun kom ut på kjøkkenet igjen, sto Jessica ved benken og skar opp sopp til den berømte carbonaraen sin, men hun la fra seg kniven da hun så at Rose var tilbake.

«Jeg tror kanskje det kan ha noe med dette å gjøre,» sa Rose og følte seg plutselig andpusten. Alle følelsene fra den første gangen hun åpnet skrinet, kom plutselig tilbake til henne med full styrke.

«Det må være en forbindelse her, noe annet ville være for mye av et sammentreff.»

Jessica tok skrinet fra henne og åpnet det. Hun tok opp figuren og silkestoffet og studerte det med et uttrykk av forvirring i ansiktet.

«Hva er dette for noe?» spurte hun. «Hvor har du fått disse gjenstandene fra, Rose? Og hvorfor ligger de i dette treskrinet?»

Rose så inn i Jessicas oppsperrede øyne. «Jeg tror at disse gjenstandene er knyttet til bestemoren min, og til arven fra Argentina. For bare noen måneder siden fikk jeg vite at bestemor ble født på et sted som het Hope’s House, her i London, men frem til nå har jeg ikke hatt noen anelse om hva slags betydning de har.»

Hun tenkte seg om. «Men dette brevet kan jo faktisk forklare alt sammen.»

Ka P itte L 3

«Jeg er forbauset over at du ikke har nevnt noe om dette før, men på den andre siden vet jeg jo at du har hatt mye å tenke på,» sa Jessica.

Rose stirret ned på hestefiguren. «Den dagen jeg kom hjem etter at jeg hadde fått utlevert skrinet, var også den dagen vi fikk mammas siste prøveresultater,» sa hun stille. «Jeg hadde gledet meg til å vise henne alt sammen og fortelle henne om møtet, men verden falt sammen rundt oss før jeg fikk anledning til det. Jeg la skrinet i skuffen, og ærlig talt skjenket jeg det ikke en tanke i tiden som fulgte. Det var så mye annet å ta seg av.»

Jessica la hånden på skulderen hennes i forbifarten da hun gikk tilbake til arbeidet ved benken. «Begynn helt fra begynnelsen. Jeg vil høre alt sammen.»

Rose satte seg godt til rette og fortalte Jessica hele historien – om brevet som var kommet, om møtet på advokatens kontor, om de andre kvinnene som var blitt innkalt på samme måte som henne – og da hun var ferdig, var Jessica klar til å øse den kremete carbonaraen med kylling og sopp opp på to tallerkener.

«Bare for å oppsummere hele historien: Vi kan gå ut fra at din bestemor ble født på dette Hope’s House-stedet, som var et hjem for ugifte mødre, men at hun sannsynligvis ikke hadde noen anelse om at hun var adoptert?» spurte Jessica. «Og vi kan også gå ut fra at moren din ikke visste noe om adopsjonen, eller om det lille skrinet som ble satt igjen der, eller om brevet som nettopp kom? Alt sammen var en eneste stor hemmelighet?»

«Jeg kan ikke tro at noen av dem ville ha holdt noe slikt skjult for meg. Vi var rett og slett ikke en familie som hadde hemmeligheter. Jeg mener, du vet hvordan vi var, vi holdt ikke mye tilbake. Vi var tre kvinner som bodde i samme hus, og vi snakket om alt mulig.»

«Fortalte bestemoren din noe om barndommen og oppveksten sin mens du var liten? Sa hun noe som kunne tyde på at hun var adoptert?»

«Hun sa alltid at foreldrene hennes var svært strenge, og at de forventet mye av sin eneste datter, men jeg tenkte alltid at det var ganske typisk for den generasjonen, det var ikke noe uvanlig i det. Jeg vet ikke om foreldre i det hele tatt ville ha snakket med barna sine om adopsjon på den tiden. Ville de ikke bare ha latt som om de selv hadde satt henne til verden?» Men nå når Rose tenkte på det, var det kanskje ikke så mange familier med bare ett barn den gangen heller. Kanskje det var avslørende i seg selv?

De spiste i taushet, og Rose tenkte på hvilken forskjell mat kunne utgjøre. Det var noe ved en porsjon hjemmelaget, kremet italiensk mat som fikk henne til å føle det som om noen hadde lagt armene rundt henne og gitt henne en diger klem. Det var nøyaktig det hun hadde bruk for.

«Jeg har en fornemmelse av at grunnen til at du ikke har bestemt deg for om du skal gå tilbake til den gamle jobben din eller ikke, er at du har ventet på et tegn,» sa Jessica med ett.

Rose sukket. «Og nå tror du at dette er mitt tegn fra universet?»

«Kanskje,» nikket Jessica. «Jeg mener, hvis du ønsket deg en unnskyldning for ikke å gjenoppta den gamle tilværelsen din, har

du fått den nå. Vi er intelligente, velutdannede kvinner begge to, og jeg vet at det betyr at vi burde satse fullt og helt på fornuft og logikk, men av og til er vi nødt til å tro på at det er noe annet som trekker i trådene, at universet virkelig forsøker å fortelle oss noe. Du har et valg her, Rose, og du er ikke nødt til å gjøre noe du ikke selv har lyst til.»

Rose tvinnet fettuccinen rundt gaffelen før hun så opp. «Du synes at jeg bør reise til Argentina og ta et møte med dette advokatfirmaet, ikke sant?»

Jessicas klare, blå øyne møtte hennes. «Jeg synes at vi bør begynne med å foreta en del undersøkelser, og hvis alt ser ut til å være i orden, ja, da synes jeg du bør reise til Argentina. Etter min mening ville det være sprøtt å la det være, med tanke på hva som står på spill her.»

Rose nikket og konsentrerte seg om maten igjen, selv om hun nesten hadde mistet appetitten. Plutselig klarte hun ikke å tenke på noe annet enn moren sin. Hun ønsket så inderlig at hun også hadde sittet her på kjøkkenet sammen med dem og diskutert dette mysteriet, rød i kinnene av spenning ved tanken på hemmelighetene de var i ferd med å avdekke. Hun ville ha frydet seg. Hvis Rose lukket øynene, kunne hun høre morens myke latter, kunne se for seg hvordan hun la hodet bakover og gapskrattet over en eller annen morsom historie som Jessica fortalte, eller se henne sperre opp øynene i forventning mens de googlet Argentina. De tre hadde alltid hatt det så morsomt sammen.

Hun åpnet øynene da Jessica grep hånden hennes og klemte den for å hente henne tilbake til nåtiden. Stemmen hennes var lav og forståelsesfull.

«Du er nødt til å arbeide deg gjennom dette,» hvisket Jessica, men Rose så at hun hadde tårer i øynene. «Men det kommer til å bli litt enklere for hver dag som går, og til slutt vil det gå opp for deg hvor sterk du faktisk er.»

«Jeg vet det. Jeg skulle bare …» Rose renset stemmen og tørket vekk noen tårer med fingertuppene. «Jeg skulle bare ønske at hun var her, at hun var en del av alt dette. Jeg skulle ønske vi hadde fått mer tid sammen.»

«La oss spise opp maten nå, så kan vi krølle oss sammen i sofaen etterpå og undersøke litt på nettet eller se en film,» foreslo Jessica. «Jeg tenker sjokolade eller iskrem …»

Rose smilte gjennom tårene. «Jeg synes det høres helt perfekt ut. Men hvis du blir her i mer enn tre dager, kommer jeg ikke til å klare å få på meg jeansen lenger.»

Tredve minutter senere hadde de bestemt seg for å ta på seg pyjamaser og slå seg ned i sengen til Rose i stedet for sofaen, med hver sin laptop balanserende på knærne. Sjokoladen lå i en skål mellom dem, men Rose var altfor opptatt med å prøve å la være å måpe til i det hele tatt å tenke på å spise noe av den.

«Jess,» sa hun og dyttet til venninnen med albuen. «Det kan ikke være dette stedet – kan det vel?»

Jessica bøyde seg frem med brillene balanserende på nesen.

«Var dette det stedet du fant?»

«Ja, men det kan jo umulig stemme, kan det vel?» Rose bladde seg tilbake gjennom bildene til det nettstedet hun hadde kommet over med en gang hun begynte å lete. Familien Santiago figurerte i en lang rekke oppslag som strakte seg flere tiår tilbake i tid, men det hun var mest interessert i, var en reportasje som rangerte de vakreste privateide eiendommene i Argentina. Det lot til at deres eiendom var satt opp som nummer tre på listen. «Det kan ta pusten fra noen hver.»

Jessica tok laptopen til Rose og holdt den tettere opptil ansiktet, som om heller ikke hun kunne tro sine egne øyne. «Er det dette stedet vi snakker om? Er dette familiegodset til Santiagoene?»

Rose nikket og tok tilbake laptopen for å se nærmere på fotografiene, som viste et langstrakt, lavt hus i spansk stil, med rødt

terrakottatak, omgitt av en gruppe store stallbygninger og endeløse beitemarker der hester gikk og gresset. Hvis noen hadde bedt henne om å forestille seg den mest pittoreske, fantastiske eiendommen i Argentina, kunne det gjerne ha vært denne. Den var også så forskjellig som vel mulig fra den arkitekturen og det landskapet hun var vant til fra England.

«Men det kan jo være mer enn én familie som heter Santiago,» påpekte hun. «Kanskje det er et helt vanlig navn i Argentina. Kanskje det ikke er denne i det hele tatt? Det er sikkert bare snakk om et beskjedent hus med noen få stallplasser.»

Jessica ristet på hodet. «Selv om du skulle ha rett i at Santiago er et vanlig etternavn, tviler jeg på at det er så veldig mange av dem som heter det, som har poloeiendommer? Jeg tror ikke du tar feil – dette er den riktige eiendommen. Se der, det står at den har plass til bokstavelig talt hundrevis av hester. Det må være den.»

Rose bet seg i leppen mens hun fortsatte å skrolle. «Folk blir narret av slikt som dette hver eneste dag, vet du. Hvor mange ganger har du fått en mail der det står at du har arvet flere millioner, og at alt du trenger å gjøre er å oppgi kontonummeret ditt? Disse bildene er sikkert bare en del av svindelen.»

Jessica sendte henne et knusende blikk. «Dette er ikke noen falsk e-post, og det møtet du var med på her i London, var ikke svindel, det heller. Og hvis du virkelig ikke føler deg sikker, kan du ta med deg din egen advokat, eller i det minste få en til å skrive tilbake på dine vegne. Jeg er overbevist om at dette er ekte.»

Rose nølte. Moren hadde hatt en forsikring som dekket mesteparten av den ekstra pleien hun hadde hatt behov for gjennom de siste månedene, og hun eide sin egen leilighet, men Rose var fortsatt bekymret for økonomien. Det var ikke så mye igjen av hennes egne sparepenger, og hvis hun ikke gikk tilbake til arbeidet, måtte hun være mer forsiktig med finansene enn noen gang før. Men hun var advokat. Hun var absolutt i stand til å representere seg selv og håndtere advokatfirmaet i Argentina. Problemet var at med alt som

hadde skjedd den siste tiden, var hun rett og slett ikke sikker på at hun var følelsesmessig sterk nok til å gjøre det akkurat nå. Eller at hun kunne stole på sin egen dømmekraft, for den saks skyld.

«Rose?»

«Du har rett. Jeg er ikke objektiv nok til å vurdere alt dette på egen hånd, så du kan ringe til dem i morgen tidlig.»

Jessica lo. «Jeg? Jeg er ingen advokat.»

«Nei, men du har alltid hatt en utpreget evne til å avsløre bløffmakere.»

De måtte le av dette, begge to, og da Jessica la hodet inn mot Roses, måtte hun kjempe mot en ny bølge av tårer.

«Og hvis jeg ikke avslører noen bløff, og alt virker legitimt og hederlig, synes jeg vi skal kjøpe en billett til Buenos Aires til deg.»

Hjertet til Rose hoppet over et slag eller to. «Jeg er ikke sikker på at det er den beste idéen du har kommet med.»

Jessica skjøv laptopen litt vekk fra seg og vinklet den så Rose også kunne se skjermen. «Ser du denne praktfulle eiendommen?

Ser du hvor vakkert det er der? For ikke å snakke om at det faktisk er hester der. Hester, Rose.»

«Jeg vet ikke engang om jeg liker hester!»

«Tro meg, du liker hester,» forsikret Jessica. Rose var ikke så overbevist. Hun likte dyr, men hester var bare så … store.

Hun så seg om i sin barndoms soveværelse, stedet som hadde vært hennes trygge tilfluktssted helt siden hun hadde flyttet tilbake hit for å være sammen med moren. Hun var ikke sikker på om hun var i stand til å forlate det, ikke ennå. Alt gikk så altfor fort.

«Jeg er ikke så sikker,» begynte hun.

«Og mens du er der, kan det hende at du treffer en feiende flott argentiner som slår bena vekk under deg.»

Rose måtte le igjen. Stol på Jessica. «Luke har vaksinert meg mot menn for evig og alltid,» forsikret hun. «Men jeg liker tanken på det.»

«Betyr det at du vil dra, altså?»

Rose trakk pusten dypt.

«Du kunne reise hjem igjen via New York, vet du,» fortsatte Jessica.

«Det ville vel være litt av en omvei, men …»

«Vær så snill,» ba Jessica. «Kom til New York etterpå og la meg ta vare på deg. Jentene ville bli henrykt, og vi kunne gå ut og spise middag og bare være sammen, slik som nå. Det ville være akkurat det du har bruk for, det garanterer jeg.»

«Er du sikker på at Ryan ikke vil ha noe imot det?»

«Det vet du godt at han ikke vil, han er jo så glad i deg.»

Rose lukket øynene en liten stund mens hun forsøkte å skaffe seg en oversikt over hva det egentlig var hun gikk med på. Det eneste hun ville, var å krype sammen og holde seg hjemme i lang tid fremover, men Jessica hadde rett. Det ville helt sikkert gjøre henne godt å komme seg vekk og gjøre noe som ikke hele tiden minnet henne om hva hun hadde mistet, til tross for at hun selv mente at det var for tidlig ennå. Dessuten hadde hun tilbrakt de siste seks månedene hjemme. Det var på tide hun gjorde noe for seg selv og prøvde å leve livet sitt igjen.

«Ja vel – jeg gjør det,» nikket hun.

Jessica hevet brynene. «Mener du det?»

Rose stønnet. Hun hadde allerede lyst til å ombestemme seg. «Ja.»

«Strålende! La oss google litt mer, da. Jeg vil se hvordan Santiagofamilien så ut.» Jessica trakk til seg laptopen igjen. «Og jeg vil se om vi kan finne noen ledetråder som peker mot den blå silken som lå i skrinet.»

Rose lente seg inn mot Jessica mens hun bladde igjennom fotografiene. Hun forsøkte å se bestemorens trekk i noen av ansiktene på skjermen, eller i hvert fall finne noen likheter som kunne vise henne en forbindelse.

«Jeg undres om advokaten kan forklare det som var lagt ned i skrinet,» sa hun ettertenksomt. «Siden han var den som fikk i oppdrag å ta kontakt med familien min, må han vel vite alt om adopsjonen også? Kanskje han sitter med alle svarene?»

«Kanskje det. Vi kan jo håpe på det. Men kanskje alt sammen ble holdt hemmelig?»

Jessica ble taus et øyeblikk. Hun hadde akkurat klikket på et bilde av en smilende og svært kjekk polospiller som satt på en hest.

«Er han en Santiago? Han er utrolig flott!» utbrøt Rose.

«Nei, dette er Nacho Figueras, verdens mest berømte polospiller. Jeg hadde bare lyst til å studere ham et øyeblikk, ettersom han dukker opp i nesten hvert eneste treff på argentinske polofamilier.»

Rose dasket henne over fingrene. «Jeg stilte deg et seriøst spørsmål!»

«Unnskyld. Jeg hørte deg. Men svaret er nei. Jeg tror ikke det blir så enkelt.»

«Ikke det?»

«Jeg tror det tar lang tid å nøste opp i den typen familiehemmeligheter, og en person som har vært involvert bare i sin profesjonelle kapasitet, er ikke nødvendigvis oppmerksom på de mer personlige detaljene.» Jessica lukket laptopen og så på Rose. «Hun har kanskje etterlatt eiendommen til datteren sin, eller til datterdatteren i dette tilfellet, men jeg vil tro at det finnes en mengde detaljer som advokaten hennes ikke har kjennskap til. Slik jeg oppfatter det, har dette antagelig vært holdt hemmelig i lang, lang tid, og det betyr at det er svært få mennesker som kjenner sannheten.»

Hun kastet et blikk på skjermen til Rose og pekte på noe. «Se på dette, Rose. Det er en dødsannonse for en Valentina Santiago, datert for tre måneder siden.»

Rose leste det som sto der, tung om hjertet ved tanken på det triste sammentreffet at to kvinner fra to generasjoner av en og samme familie var gått bort innenfor et så kort tidsrom.

Valentina Santiago, datter av avdøde Basilio Santiago, en av de mest suksessrike landeiere og forretningsmenn i Buenos Aires i 1930-årene, døde stille og fredelig i sitt hjem. Hun er kjent for et livslangt velgjørenhetsarbeid rettet inn mot polo og kvinner i idretten, og hun vil alltid bli husket for sine sjenerøse og utslagsgivende bidrag.

«Det står ikke noe om at hun har etterlatt seg familie,» påpekte Jessica.

Rose leste den lille notisen en gang til. Det var vanskelig for henne å tro på at hun kanskje skulle være i slekt med den kvinnen hun leste om.

«Vi kan lete videre i morgen,» gjespet Jessica. «Jeg tror at jetlagen omsider er i ferd med å innhente meg.»

Hun kysset Rose på kinnet og la laptopen på nattbordet, og Rose fulgte eksempelet. Men da de hadde slukket lyset og lå side om side i sengen, skjønte Rose at det var umulig for henne å få sove. Det eneste hun kunne tenke på, var den telefonsamtalen Jessica skulle ta neste morgen, og om det var dumt av henne å tenke på å reise til Buenos Aires, selv om det bare ville bli for noen få dager.

Jeg skulle ønske du var her, mamma.

Antagelig var det nettopp derfor hun måtte dra og finne ut hva denne advokaten hadde å si. Hvis hun hadde familie et sted der ute i verden som ventet på å få treffe henne, eller en arv som måtte tas hånd om, skyldte hun både moren og bestemoren sin å finne ut så mye som mulig. Det var den beste måten å hedre deres minne på.

Hun kastet et blikk på Jessica, som lå på siden med ryggen til Rose og sov som en stein. Jessica var som den søsteren hun aldri selv hadde hatt, og hun visste at hvis alt annet slo feil, kunne hun alltids flytte nærmere henne.

Men først måtte hun bli klar over hva som ventet henne i Argentina. Etterpå kunne hun bekymre seg om resten av livet sitt.