I MOSSADS BLODSPOR
FRA SKYGGEKRIG TIL FOLKEMORD
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Anders Timrén
Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0
Boka er satt med: Sabon 11,5/14,5
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4014-2
Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Kagge Forlag
Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte å gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningskrav og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Berit, min elskede, kloke ektefelle, viktigste inspirator og kritiker – også i denne boken.
INNHOLD
PROLOG 9
DEL I: JaktEn På DEn RøDE PRInsEn 11
DEL II: DREP nummER én! 155
DEL III: VEIEn mOt Et fOLkEmORD 239
EPILOG 379
takk 383
Om kILDER 385
kILDER 387
REGIstER 393
PROLOG
I 1970-å RE n E fu LG t E JEG en skjult krig mellom Mossad og palestinske motstandsfolk som utspilte seg i Europa. Palestinske flyktninger, fordrevet fra sine hjem, kjempet desperat for å få verden til å anerkjenne deres historie. Samtidig opererte Mossads agenter i det skjulte, fast bestemt på å knuse den palestinske frigjøringsbevegelsen.
«Hvis noen kommer for å drepe deg, reis deg og drep ham først», var som et motto i Mossad. Agentene siterte Talmud – jødedommens viktigste skriftsamling ved siden av Den hebraiske bibel. Få snakket om at palestinerne kom for å ta tilbake landet som sionistene hadde ranet fra dem.
Årene gikk og Israel ville ta mer land, også utenfor det historiske Palestina. I juni 1982 invaderte den israelske militærmakten Libanon. Tre måneder senere var jeg øyenvitne til en grusom massakre på palestinske flyktninger i Beirut. Israels hær omringet leirene og beskyttet sine kristne allierte mens de drepte barn, kvinner og menn med kuler, økser og kniver. Militsene hev spedbarn i bakken fra avsatser på hus. Jeg talte lik, kastet opp og rapporterte til NRKs lyttere og seere.
I det okkuperte Palestina vokste motstanden, og israelerne måtte tenke nytt. Selv i skyggen av samtaler om fred brukte israelerne
brutale metoder for å gjøre livet vanskeligere for palestinerne. Høyreorienterte krefter tok gradvis over styringen i Israel for å kolonisere mer land og fordrive enda flere palestinere.
Tidlig om morgenen 7. oktober 2023 brøt et uventet helvete løs for israelere som bodde nær Gazastripen. Over fem tusen palestinere krysset det som skulle være verdens best bevoktede frontlinje. De militante inntrengerne drepte tolv hundre israelere –sivile og soldater – og tok 251 gisler til Gaza.
Verden holdt pusten. Israelerne svarte nådeløst. De bombet hele kyststripen og sendte store bakkestyrker inn. De la sykehus, skoler, universiteter, forretninger, industri og hjem i ruiner, drepte, torturerte og tok selv gisler.
Israels regjering nektet hjelpeorganisasjoner å sende inn mat og medisiner. Det skulle heller ikke leveres strøm, vann eller drivstoff.
Alle, både barn, voksne og eldre, skulle lide. Per 1. januar 2024 hadde israelerne drept 21 000 sivile palestinere, blant dem 7000 barn. I tillegg lå rundt 7000 begravd under ruinene.
Den internasjonale domstolen (ICJ) – FNs øverste juridiske organ, med sete i Haag – har siden 2024 etterforsket Israel for mulig folkemord. Den internasjonale straffedomstolen (ICC), også den i Haag, utstedte i november 2024 arrestordre på statsminister Benjamin Netanyahu og andre israelske og palestinske ledere, alle anklaget for krigsforbrytelser.
«Dette er folkemord», erklærte Amnesty International i en sjokkerende rapport om Israels krigføring. En rekke folkerettsjurister og historikere betegnet også ødeleggelsen av det sivile palestinske samfunnet som folkemord.
Det kan se ut som om palestinerne og israelske sionister er bundet sammen i en endeløs spiral av vold og drap.
DEL I: Jakten på Den røde prinsen
NOEN VIKTIGE PERSONER OG ORGANISASJONER
ISRAEL S
s y LVI a Rafa EL – agent i Mossad, dekknavn Patricia Roxborough
mI k E Ha R a RI – leder for Mossads drapsgruppe
Z VI Zam IR – sjef for Mossad
G OLD a mEIR – statsminister
E H u D Ba R ak – oberstløytnant, general og statsminister
sHI n B E t – Israels indre etterretningstjeneste
mO ssa D – Israels ytre etterretningstjeneste aman – Israels militære etterretningstjeneste
PALESTINA
y as IR aR afat – en grunnlegger av geriljaorganisasjonen
Fatah i 1959, leder av PLO fra 1969
aLI Hassan s a L am EH – kalt Abu Hassan, Arafats sikkerhetssjef; Mossad ga ham kodenavnet Den røde prinsen
s a L a H kH a L af – kalt Abu Iyad, en av Fatahs grunnleggere, geriljaens etterretningssjef
s ty R k E 17 – Arafats sikkerhets- og etterretningstjeneste
JORDAN
Wasf I t a L , statsminister
Huss EI n BI n t a L a L , konge
LIBANON
Bas HIR G E may EL – kristen militsleder, valgt til president
m ustafa Z EI n – kontakt mellom CIA og Abu Hassan
USA
R OBER t a m E s – CIA-agent
1.
«J EG ER f R a kO nt ORE t og har fått beskjed fra familien om at de ikke ønsker reportere eller fotografer her», sa den unge sikkerhetsvakten til en journalist som ville inn i den lille gravlunden.
«Kontoret» var navnet Mossads kvinner og menn brukte om arbeidsplassen, og «familien» var den norske høyesterettsadvokaten Annæus Schjødt. Men den sørgende enkemannen hadde ikke bedt pressen om å holde seg unna. «Så lenge det som ble skrevet, var korrekt, var jeg interessert i omtale av Sylvia», sa Schjødt.
Ledelsen i Mossad ville ikke ha journalister der mens urnen ble lagt i jorden. Sylvias kolleger fra den hemmelige tjenesten kunne bli eksponert.
Rundt graven sto flere titalls menn og kvinner. Aktive agenter og pensjonister. Noen av de eldre så skrøpelige ut. Andre virket spreke til tross for alderen. Flere av dem hadde vært med på å ta livet av en rekke fremstående palestinere, enkelte også i jakten på palestineren
Ali Hassan Salameh, med kodenavnet Den røde prinsen.
Noen av de pensjonerte Mossad-lederne hadde i sin tid klistret opp små portrettfoto av målene på innsiden av garderobeskapet.
Her krysset de av en stor X for hvert vellykket attentat.
Det var ikke mange som hadde fått det privilegium å bli begravd to ganger, ble det sagt om Sylvia Rafael Schjødt. Hun var nemlig først blitt gravlagt under en kristen seremoni i hjemlandet
Sør-Afrika like etter at hun døde av kreft 9. februar 2005. Men hun ønsket at urnen med asken skulle sendes til kibbutz Ramat HaKovesh (navnet betyr «Erobrerhøydene») i det sentrale Israel. Det var der Mossads berømte agent ville ha sin endelige hvile.
En tidligere leder av spiontjenestens drapsgruppe holdt gravtalen. «Tiden er ikke kommet for den historiske sannheten om Sylvia. Hun var ingen agent. Hun var en keiserinne av en edel rase. Hun kjempet for Israel i en rekke land, enten alene eller med partnere», sa Mike Harari.
Prosjektdirektør var den tørre tittelen Harari hadde. Han kom selv aldri over å være skyldig i Mossads største fiasko. Fadesen skjedde på Lillehammer – byen som agentene senere omtalte som Leil-ha-Mar, «den bitre natten».
2.
En s O mm ER m ORGE n I 1959 møtte en ung kvinne opp på rekrutteringskontoret til den israelske kibbutzbevegelsen i Tel Aviv. Hun kom rett fra flyplassen etter å ha forlatt hjemlandet og en voldelig kjæreste.
Deler av Sylvia Rafaels familie var jødisk, en minoritet på rundt femti tusen i Sør-Afrika den gangen. Faren, Ferdinand, gikk i synagogen hver lørdag. Sylvias mor, Miriam, var kristen, men drev en husholdning i tråd med jødisk tradisjon. Sylvia var ikke religiøs, men følte seg knyttet til jødedommen selv om det er mødrene, og ikke fedrene, som gir barn den religiøse retten til å kalle seg jødisk.
På venterommet i kontoret på Leonardo da Vinci-gaten i Tel Aviv satt flere unge kvinner og menn som ville melde seg til å arbeide gratis i de populære kibbutzene. Da det ble Sylvias tur, fikk hun det samme spørsmålet som alle andre. Hun svarte kontant: «Jeg vil være her så lenge jeg kan gjøre noe nyttig.»
Hun fortalte litt om oppveksten i Sør-Afrika og at hun lenge hadde vært opptatt av å ville hjelpe jøder til å bygge Israel. Fra hjemlandet var hun utdannet musikklærer.
«Kibbutzer trenger ikke musikklærere», sa intervjueren. De israelske jordbrukskollektivene trengte først og fremst arbeidskraft.
«Kan du ikke noe annet?»
«Jeg kan gjøre hva som helst.»
Kort tid etter var Sylvia på vei med buss til en kibbutz nord i Israel.
I ukene som fulgte, jobbet hun i fruktpakkeriet og studerte hebraisk på fritiden. Men etter fire måneder hadde hun fått nok av det landlige kibbutzlivet. Hun var sosial og urban, pakket sakene sine og dro tilbake til den pulserende storbyen Tel Aviv – en by med hovedsakelig jødisk befolkning.
I Tel Aviv kunne hun kanskje få oppleve drømmen om å bli skuespiller, men først tok hun jobb som engelsklærer på en ungdomsskole. Hun delte leilighet med en israelsk kvinnelig student. Kvinnen hadde en kjæreste som ofte kom på besøk. Selv om han også snakket med Sylvia, nevnte han aldri noe om sin jobb i en av
Israels hemmelige tjenester.
En maikveld i 1960 mens Sylvia rettet oppgaver, lyttet hun til klassisk musikk fra radioen. Sendingen ble plutselig avbrutt, og en stemme annonserte: «Statsminister David Ben-Gurion har informert Knesset om at den kriminelle nazisten Adolf Eichmann er tatt i Argentina av Mossad og skal stilles for retten i Israel.»
Sylvia lyttet med stor interesse og skjønte at Eichmann hadde vært sentral i gjennomføringen av holocaust og drapene på seks millioner jøder. Eichmann hadde rømt fra Tyskland da han erkjente nederlaget mot slutten av krigen. Israelske agenter hadde pågrepet og dopet ham i Buenos Aires og fraktet ham til Israel i et privatfly. Slik ble Sylvia introdusert til Mossad, den hemmelige israelske spiontjenesten.
I Tel Aviv nøt hun livet og hadde lett for å komme i kontakt med folk. Hun var «chic og tiltrekkende, med øyne glitrende som stjerneskudd», for å bruke ordene til en av dem som møtte henne.
Den vakre sørafrikanske kvinnen var populær i en stadig voksende omgangskrets, også fordi hun var humørfylt og vittig.
En oktoberkveld i 1962, mens Sylvia Rafael hjemme i leiligheten leste Den jødiske krigen – historien om jødenes krig mot romerne –av Josefus Flavius, ringte telefonen. En ukjent stemme presenterte seg som offentlig ansatt og sa at de søkte etter kvalifiserte folk. Nå hadde han et interessant tilbud til henne.
«Hvem sa at jeg ser etter en ny jobb?»
«En av dine venner», sa den ukjente stemmen, men uten å røpe at det var kjæresten til romvenninnen som hadde tipset Mossad.
«Hva slags jobb er det?»
«Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Kan vi møtes i morgen på en kafé i nærheten?»
Det hun fikk høre av mannen, som presenterte seg som Gadi, vekket hennes interesse, særlig da det ble snakk om en jobb innen
etterretning. Gadis rette navn var Moti Kfir. Han ledet Mossads rekrutteringsskole for «spesialoperasjoner», og allerede etter det første møtet meddelte han sine kolleger at den sørafrikanske kvinnen hadde potensial til å bli en Mossad-agent.
3.
I s I n B a R n DO m I 1950-årene syntes Ali Hassan Salameh det var plagsomt å være sønn av en palestinsk krigshelt. Moren ville at han skulle bli som faren. Sønnen Hassan ville helst leve et så vanlig liv som mulig.
Faren, sjeik Hassan Salameh, hadde kjempet for palestinsk selvstyre mot den britiske kolonimakten i Palestina, som hadde styrt landet etter første verdenskrig. Britene satte skuddpremie på sjeikens hode.
Da britene i 1939 nærmest hadde knust palestinernes geriljahær, så sjeik Salameh ingen annen utvei enn å flykte. Det samme gjorde muslimenes religiøse leder i Jerusalem, hajj Amin Husseini, som også var øverste kommandant i palestinernes kamp mot britene og sionistene.
De to dro først til Damaskus, derfra til Bagdad. Sjeik Salameh giftet seg senere med en palestinsk kvinne. Deres første barn, Ali Hassan, kom til verden i den irakiske hovedstaden i 1942.
Da Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, dro sjeik Salameh til Beirut, og etter staten Israels opprettelse i mai 1948 reiste han tilbake til Palestina for å slåss. Men allerede noen uker senere var kampen over for geriljalederen. Sjeik Salameh ble drept av en israelsk granatsplint, bare 35 år gammel.
Fra slutten av 1947 og frem til begynnelsen av 1949 fordrev sionistene rundt 750 000 palestinere fra sine hjem og ødela over 500 landsbyer. I palestinernes historie ble fordrivelsene kalt Nakba – det arabiske ordet for katastrofe.
Etter krigen vokste Ali Hassan opp i Beiruts kristne bydel, Ashrafieh, sammen med mor og to søstre. Senere flyttet de til Kairo etter å ha blitt invitert av Egypts president Gamal Abdel Nasser. Han ville hedre den berømte krigshelten, sjeik Salameh.
Som ung mann fikk Ali Hassan et stipend for å studere til ingeniør i Vest-Tyskland. Han tok ikke studiene særlig alvorlig,
men brukte mye tid på å lære seg karate og annen kampsport. Den unge, atletiske palestineren fikk også smaken på europeisk mat og vin, nattklubblivet med villige kvinner, god whisky, dyre klær og sko, med svart som favorittfarge.
Han ble boende to år i Vest-Tyskland, men fullførte ikke studiene. Tilbake i Kairo i 1963 snakket han i det minste godt tysk. Men heller ikke her tok han studiene på alvor. Ali Hassan levde nærmest som en playboy og lot seg en tid i all hemmelighet forsørge av en eldre italiensk kvinne som forgudet den unge atleten. Hun spanderte reiser til Roma og gjorde det som var mulig for å holde på ham. Det hjalp ikke.
Ali Hassan hadde forelsket seg i en ung palestinsk kvinne fra en rik familie fra Haifa, som nå lå i Israel. Nasrawan Sharif studerte fransk, var vakker og intelligent. Det virket som en perfekt match da de giftet seg. Ektemannen hadde omsider studert videre i Kairo og sikret seg en bachelorgrad med bevis på at han var ingeniør.
4.
I tEL aVIV k O m Sylvia Rafael seg gjennom de første testene uten vansker og sa opp jobben som lærer. Heretter ble arbeidsplassen Enhet 188, gruppen for «spesialoperasjoner». Kontoret holdt til i en gammel bygning i det sentrale Tel Aviv, tidligere eid av den kristne tyske sekten Tempelselskapet. Tyskerne var kommet hit lenge før Israel ble dannet.
Sylvia skulle, som de andre agentene, få et falskt navn. Til instruktør valgte Gadi en tidligere fallskjermsoldat som hadde deltatt i en rekke Mossad-oppdrag. Da de to møttes første gang, betraktet Sylvia mannen foran seg. Så snudde hun seg mot Gadi og sa: «Hva skal dette bety?»
«Hva mener du?»
«Jeg trodde jeg hadde klart alle testene hittil. Er dette for å se om jeg kan motstå sjarmen til en filmstjerne?»
Alle lo.
Så begynte alvoret. Sylvia fikk opplæring i å lese kart, analysere luftfoto, huske ordrer i detalj, lære kampteknikk og unngå å bli sporet.
En morgen hadde instruktøren med seg en filmprojektor. Han blendet for vinduene og kjørte i gang filmen. Den handlet om en ung, fransk tenåringsjente som ble forelsket i læreren. Hun inviterte ham hjem til bursdagen sin, og sammen med foreldre og venner satt de utendørs rundt et bord som sto under et tre. Moren serverte maten.
Med ett stanset instruktøren filmen, og rommet ble mørkt.
«Hva slags klær hadde faren på seg?»
«Hvit skjorte, hatt og mørke bukser.»
Svaret kom kontant.
«Hva spiste de?»
«En gryterett, salat og brød.»
«Hva drakk de?»
«Rødvin.»
«Hadde vinflaskene etiketter?»
«Nei.»
«Glimrende.»
Instruktøren satte filmen i gang igjen, stoppet den flere ganger, nye spørsmål og nye svar. Han fikk bekreftet sin antakelse; Sylvia hadde en helt ekstraordinær evne til observasjon.
Til tross for sine fortreffeligheter unnslapp ikke Sylvia psykologene i enheten for «spesialoperasjoner». Mossad ville ha agenter som kunne operere uavhengig og være gode skuespillere. Unge kvinner burde ha tiltrekningskraft på menn.
Testene viste at hun egnet seg for hemmelige oppdrag. Sylvia var henrykt. Nå kunne hun få drømmen om å bli skuespiller oppfylt med roller i det virkelige livet.
Neste fase var å læres opp til å drepe. Hun fikk høre historien om attentatet på den egyptiske etterretningssjefen general Mustafa Hafez i Gaza. Siden 1948 hadde kyststripen vært et egyptisk protektorat.
Generalen var en mistenksom mann. Derfor kunne han ikke drepes med en bombe sendt i posten. Hafez sørget alltid for at brev og pakker ble undersøkt før levering til kontoret.
Israelerne laget derfor en kløktig plan. De ville utnytte egypteren Abu Jamil i staben til generalen. Han var blitt rekruttert av Mossad, men i virkeligheten var han lojal overfor sin egen sjef. Israelerne hadde oppdaget dobbeltspillet hans. Agenten var derimot ikke klar over at han var avslørt.
Da Abu Jamils israelske føringsoffiser fortalte at sjefen for politiet i Gaza var blitt en agent for Mossad og trengte en miniatyrradio gjemt i en bok, brakte Abu Jamil opplysningen videre til general Hafez. Da Abu Jamil ble bedt om å levere boken til politisjefen, tok han den i stedet til generalen. Det verken Abu Jamil eller Hafez visste, var at boken ikke inneholdt en radio, men en bombe. Hafez takket, åpnet boken, som eksploderte og drepte ham.
Sylvia var imponert. Hun hadde ennå mye å lære.
Før Sylvia kunne utføre oppdrag for Mossad, måtte hun skaffes en ny identitet. Spiontjenesten sørget for et kanadisk pass med navnet Patricia Roxborough. Sylvia fikk ikke vite at den ekte Patricia Roxborough var en 30 år gammel sekretær ansatt i et advokatfirma i Montreal. Hennes kjæreste var jødisk og en såkalt sayan, hebraisk for «hjelper» – en som gjorde tjenester for Mossad når han eller hun ble bedt om det. Den israelske spiontjenesten hadde et godt etablert kontaktnett over store deler av verden.
En dag Patricia hadde det ekstra hyggelig med kjæresten, spurte han: «Kan du gjøre meg en tjeneste?»
«Selvsagt, min elskede.»
«La meg låne passet ditt en stund. Israel trenger det.»
«Jeg kan ikke nekte deg det. Hvis jeg ikke får det tilbake, får jeg melde det som mistet», sa Patricia.
Mossad laget et manipulert bilde av Sylvia i passet sammen med andre nødvendige endringer. Den rette Patricia Roxborough var tre år eldre enn den falske, og Sylvia mislikte at hun var gjort eldre på passbildet.
Den falske Patricia Roxborough ble sendt til Vancouver på Canadas vestkyst. Montreal og Vancouver lå i to ulike provinser, uten føderal koordinering. Dermed ville faren være liten for at noen skulle oppdage navnetyveriet.
Fra nå av skulle den falske Patricia bygge seg opp som profesjonell nyhetsfotograf. Hun fikk penger til å kjøpe det rette fotoutstyret og begynte å ta bilder. Yrket passet henne godt; hun likte å fotografere og hadde blikk for komposisjon.
Det var første gang i Mossads historie at spiontjenesten utdannet en fotograf som skulle operere på oppdrag for Israel. Hemmelige tjenester i USA, Frankrike, Sovjetunionen og Storbritannia hadde brukt falske journalister så mange ganger at yrket ble sett på med mistenksomhet i den arabiske verden. En fotograf ville ikke være så utsatt.
I Vancouver leide den falske Patricia Roxborough en leilighet i en seksetasjes boligblokk i Victoria på sørspissen av Vancouverhalvøya. Victoria var et sjarmerende og pittoresk område, og Patricia fant seg fort til rette og kom lett i kontakt med naboene.
Under oppholdet i Vancouver hadde Sylvia verken kontakt med israelere eller sørafrikanere. Hun tok bilder av barna i blokken, ga kopier til foreldrene og leverte bilder til byens aviser. En dag fikk hun et på trykk i Victoria News, kreditert «Foto: Patricia Roxborough».
Dermed var Mossad-agenten offisielt etablert som nyhetsfotograf.
I 1966, etter et halvt år i Canada, dukket hennes nyeste Mossadkontakt opp i Vancouver. Mannen, som kalte seg Yitzhak, var en som kunne menge seg med en forsamling uten å vekke oppsikt. Knapt noen ville huske ham. Det var et fortrinn for en spion.
Yitzhak fortalte at Mossad ville sende henne til Paris, der flere internasjonale billedbyråer hadde sine hovedkvarter. Selv skulle han fly til London dagen etter for å snakke med en annen sayan – en britisk hjelper – som kunne sette henne i kontakt med rette person i Paris.
Nå skulle alvoret begynne. Hun visste ikke mer enn at Mossad ville utnytte hennes nye yrke. Og det kunne bli farlig.
5.
aLI Hassan s a L am EH V a R stolt av å være en av de utvalgte som samlet seg på Hotel InterContinental i øst-Jerusalem i juni 1964. Han var en av over fire hundre menn som der grunnla PLO – Den palestinske frigjøringsorganisasjonen. De fleste palestinske utsendingene i øst-Jerusalem kjente til faren hans – den store helten fra palestinernes tidligere frigjøringskamp – og sønnen nøt glansen i samtaler med utsendingene, særlig de som hadde vært med på å bygge opp en hemmelig palestinsk gerilja.
Men Ali Hassan innså at PLO ikke ville bli noe annet enn en papirtiger: farlig i navnet, men ikke i gavnet. Araberstatene ønsket ikke krig med Israel, aller minst Egypts president Gamal Abdel Nasser. Ali Hassan mente at palestinernes arabiske brødre ikke hadde gitt dem den hjelpen de fortjente, og mente de selv som palestinere måtte kjempe med våpen for å ta hjemlandet tilbake.
Fem år tidligere hadde noen av palestinerne som deltok i østJerusalem, dannet en hemmelig geriljagruppe i Kuwait, kalt Fatah. Det var et bokstavord for Palestinas frigjøringsorganisasjon. På arabisk ville forkortelsen bli hataf, ordet for død, men lest bakfra ble det fatah, som kunne bety erobring. Det navnet passet bedre.
Da en av lederne i Fatah spurte unge Salameh om han ville jobbe med rekruttering av palestinere til geriljaen i Kuwait, svarte han ja. Hjemme igjen i Kairo pakket Ali Hassan sakene sine for å dra med sin kone Nasrawan til oljeemiratet i Persiabukten.
Kuwait hadde budt på store muligheter for de fordrevne palestinerne fra 1948. Nesten hver femte av landets nær en halv million innbyggere var palestinske flyktninger. Mange sendte penger hjem til familiene sine, som var spredt i Jordan, Libanon og Egypt.
Ekteparet Salameh flyttet inn i en liten leilighet i Kuwait by, der Ali Hassan skrev seg inn ved universitetet. Han ble valgt som leder av palestinernes studentforening og rekrutterte etter hvert mange palestinske ungdommer til Fatah.
Da Nasrawan fødte en sønn, kalte de ham opp etter den berømte farfaren. Fra nå av ble moren etter arabisk tradisjon omtalt som Umm Hassan – mor til Hassan – og faren Abu Hassan, far til Hassan.