til. Men det var et tveegget sverd, tyske tropper i nord ville raskt utgjøre en potensiell trussel. Pavel Sudoplatovs samtale med Wollweber i Borodino hadde hintet om Kremls indre oppfatning. Men hvorfor skulle Sovjetunionen løfte en finger for Norge? Sett fra Moskva hadde den forsvarsløse naboen vært en tumleplass for både britiske og tyske interesser.
Panikk Ernst Wollwebers gruppe av kommunistiske sabotører hadde ingen direkte bånd til det norske kommunistpartiet. Trolig var det kun Ottar Lie og partiets politiske sekretær, Emil Løvlien, som kjente til organisasjonens virksomhet. Just Lippes kontakt med Spania-miljøet kan ha gitt ham en viss innsikt. I Wollwebers øyne var ikke Sovjetunionen imot aksjoner, han anså at NKP mistolket Sovjetunionens interesser gjennom en passiv fredslinje i Norge. Russerne ville neppe ha innvendinger mot en norsk nasjonal motstand, men foreløpig burde denne være knyttet til britiske krigsplaner mot Sovjetunionen.210 Det tyske angrepet hadde også overrasket Wollweber. Virksomheten i Oslo var truet, men foreløpig rådet det kaos i byen – noe som kunne utnyttes. Tiden var kommet for å mobilisere «våre norske kamerater», mente Wollweber. «Noen steder hadde norske soldater, særlig sjøartilleri, voldsom mot stand. Etter at de ikke lenger kunne opprettholde stillingene, kom de til Oslo hver for seg eller i grupper. (...) Våre kameraters første oppgave, etter at det var sikkert at tyskerne ville okkupere Oslo, var å forhindre dem i å arrestere soldater i uniform som krigsfanger», skrev Wollweber senere i livserindringene.211 I praksis besto den første lille aksjonen i at medlemmer av gruppa stilte seg opp i Karl Johans gate og ba alle soldater og sjømenn de fikk tak i, om å skaffe seg sivile klær. Andre nordmenn hjalp til med å spre beskjeden. I beste fall holdt man kampvillige nordmenn unna tyskerne og fikk dem til å søke seg til norsk motstandsmobilisering. Dagen etter kom oppfølgeren. Rundt lunsjtider 10. april begynte oslofolk i området rundt Slottsparken å løpe ut av sentrum. Omtrent klokka 12 gikk flyalarmen for andre gang samme dag. Alarmen ble signalet til en masseflukt fra byen. Biler fyltes opp, andre gikk eller løp i retning byens utkantstrøk. Ved Sinsen kjørte DEL 2: KRIGSTID –
141
