Håkon Opdal Elgjegerliv
Jakten på tilhørighet, natur og skogens konge
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Gisle Vagstein, Deturia Design
Layout: Dag Brekke, akzidenz as Forsidefoto: John Opdal
Papir: Holmen Book Cream, 70 g
Boka er satt med Dante 11,5/14,5
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4134-7
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
Ett skudd 11
Før jakten
Jegerprøven 15
Oppskyting 21
Jakten
Nordover 45
Halvarhytta 52
Bildene på veggen 61
Moderne jakt 65
Jegerufølsomheten 76
Første jaktdag 82
Elgfall 89
En ny jeger 99
Det farlige dyret 109
Bamse og farfar 118
Et moralsk rovdyr 126
Er jeg jeger nå? 135
Etter jakten
Høstmørket 151
Sommeren etter 157
En ny jakt 164
Forfatterens takk 171
Litteratur og inspirasjon 173
Til Halvar og Sigvald
Ser du framtiden?
Ser du hur inget växer, inget lever men ingen dör?
kent: «Sjukhus»
Ett skudd
DRognvann, september 2023
et spraker i proppen i venstre øre. På skurrete trøndersk hører jeg at det er observert «fersk elgskit og nye spor». Jeg synes å høre at det knekker i greiner, men lyden fra jaktradioen forstyrrer. «Det er definitivt elg i området», hører jeg i øret med proppen, med det andre lytter jeg intenst etter lydene i skogen foran meg. Jeg skal til å ta ut proppen av øret. Da står elgen der. På myra hundre meter unna står den med baken mot meg og speider etter jegeren med hunden. Tydelig jaget.
Nå skjer det. Pulsen stiger til det dobbelte.
I det vesle jakthuset malt brungrønt for å gå i ett med terrenget, der sitter jeg. Jeg har prøvd å rette kikkertsiktet mot trærne, prøvd å støtte opp geværet på ulike måter for å sikte best mulig. Med skarpladd rifle har jeg sittet helt stille. Så stille at en nøtteskrike satte seg bare et par meter unna. Og så en til. De nysgjerrige fuglene kikket på meg. Da de fløy sin vei, brøt de stillheten – det lød som smått rustne hengsler der vingene bar de vakre brune fuglene av sted.
Nå beveger elgen på de store, utstikkende ørene, forsøker å finne ut hvor jegeren og hunden er. Den må være engstelig. Jeg holder hardere rundt riflen og avsikrer. Elgen
snur seg og fortsetter over myra mot bakken som ligger skrått foran meg. Jeg ser at det er en elgku, og den har en kalv med seg. De to dyrene krysser terrenget på omtrent sytti meters hold. Skrått opp bakken går de, ikke fort som i en flukt, men rolig og kontrollert. Moren først med kalven like bak. Dette er ikke som på skytebanen. Der bestemmer man tempoet selv, legger seg ned, tar seg tid til å sikte. Nå er det bevegelig mål, og å plassere riflen stabilt kan jeg bare glemme.
Det er nå jeg har sjansen. Nøler jeg, er den borte. Jeg løfter riflen og finner elgkua i kikkertsiktet. Beveger siktet bakover mot kalven, følger dens rolige bevegelser noen meter og trekker av. Den gamle mauseren runger over hele jaktterrenget. Rekylen sparker i skulderen.
Før jakten
Jegerprøven
Det er mars 2023. Jeg sitter i lokalene til Åsane Jegerog Fiskerforening og lytter oppmerksomt til jegeren som forteller om sine opplevelser. Han er instruktør på jegerprøvekurset. En sikkert femten år gammel powerpointpresentasjon lyser bak ham. Det klikkes forbi bilder, og noen kornete videoer spilles av. Distraksjonene er mange, ikke bare for dem som sitter og hører på, men også for instruktøren. Den ene historien følger den andre. Tankene mine avledes av det hvite skjegget hans, som gjør ham slående lik skuespilleren Ron Perlman, en av skarpskytterne i filmen Enemy at the Gates.
Med sindig mine og rolig stemme legger jegeren ut om det han liker best. Han forteller om da han sovnet på et reinskinn ute på et jorde i måneskinnet og våknet midt blant hjorten som beitet rundt ham. Han fikk lirket til seg riflen og skutt den ene, skarpskytter som han er. Med innlevelse forteller han om alt det som ikke står på powerpointen. Om en praksis som verken kan forklares av teori eller fylles ut i et skjema. Han utstråler følelser for det han har opplevd, og respekt for det han er en del av. Han må være en ekte jeger.
Jeg er blitt førti år og har bestemt meg for å ta jegerprøven. Fiske har jeg gjort hele livet, med alt fra lukket haspel som barn til fluestang i klasse ti etter laks de siste årene. Der fiske
er mer tilgjengelig og en sommeraktivitet for de fleste, er jakt og våpen forbundet med alvor og strenge reguleringer. Spesielt sett utenfra. Ikke engang jeg, som har hatt det nært innpå meg i familien, er blitt dratt inn i aktiviteten. Min far er elgjeger. Min farfar og onkel var det, men begge gikk bort for over ti år siden. Minnene om dem preger mitt syn på jegeren, og nå har det vakt en nysgjerrighet i meg.
Jeg skal gjøre et forsøk på å bli jeger. Hva vil det si å være jeger i dag? Er det noe man blir, eller er vi alle jegere, sånn innerst inne? Jeg er nysgjerrig. Elgjakten har vært viktig i min familie, men jeg har ikke vært med på den. Kanskje jeg føler meg litt annerledes på grunn av det, litt på siden. Det er nok en av grunnene til at jeg nå vil bli kjent med den delen av familietradisjonen som jeg bare så vidt kjenner. Og slik bli bedre kjent med både min far og farfar og forstå bedre hvor og hva jeg kommer fra. Jeg lurer på om jegerprøven vil forandre noe som kanskje ligger der inne i meg.
Rundt meg i rommet sitter det hovedsakelig unge voksne. Noen par – en dame på rundt tredve som har funnet sammen med en litt eldre fyr med grålig hår sirlig kjemmet bakover. De har sikkert gått på turer i skogen sammen, overnattet i telt og overbevist hverandre om at dette må vi ta videre. Motivert av forelskelse, både til hverandre og til naturen, vil de gjøre jakten til sin greie, tenker jeg. Distansere seg fra det som kanskje har vært et tidligere liv. De er allerede kledd for anledningen, med grønn jaktbukse og tynn ullgenser.
Lenger bak sitter det en gjeng ungdommer henslengt på hver sin stol. Noen med hetten over hodet og løs dongeribukse. Forsiktig trekker de frem boken sin og legger telefonen i lommen da instruktøren starter oppropet. Noen noterer flittig gjennom hele kurset. Andre fisker frem
mobilen igjen etter få minutter, holder den usynlig inni foldede hender. Kanskje ble de lokket med av en kamerat som ikke ville gå alene, og angrer allerede. Utover i kurset løsner den anspente stemningen litt. Mannen og damen på raden bak meg setter seg nærmere hverandre for hver pause som går. Og da vi kommer til skytebanen, er isen smeltet. Vi er tredve ulike deltagere som vil bli jegere. Jeg synes å merke at vi alle har en innebygget respekt for det vi skal begi oss ut på. Også han som må stanses da han virrer rundt med haglen på skytebanen før instruktøren får sagt at den kun skal peke utover. Til og med de som åpenbart har håndtert et våpen tidligere, kan jeg føle har denne respekten. Eller kanskje særlig dem. De svarer villig på spørsmål om sikkerhetsavstander og ulike typer ammunisjon. Jeg kjenner igjen typene fra ungdomsskolen, de som alltid visste litt mer enn oss andre.
Jegerprøven ble innført i 1986. Før det ble kunnskap om jakt formidlet videre mellom generasjoner i familier eller til venner. Kunnskapen var kanskje mer tilfeldig, og mer etter prøve-og-feile-metoden. Jeg tenker at de to på kurset som kan det meste om våpen, garantert allerede ville vært jegere om de hadde vært tyve år eldre. Nå er den teoretiske tilnærmingen til jakt blitt vanligere. Det er fint at prøven sikrer at jegerne kan et minimum om de ulike delene av jakten, så slipper vi forhåpentlig noen ulykker, som jeg kan tenke meg det var flere av når nybegynnere var mer overlatt til seg selv. I dag er ferskingene kanskje mer forsiktige. Jegerprøven er omfattende, og for oss uten jakterfaring er det meste helt nytt. Det kan virke overveldende, og det er vanskelig å huske alt. Men det er vel heller ikke slik at bare man har tatt jegerprøven, så er man jeger, selv om det er tilfellet på papiret.
Instruktøren viser hvordan det kreves mer enn teori for å bli jeger, og understreker stadig vekk med historier hvor viktige opplevelsene er. Innimellom er kurset som en kveld på hytta, der instruktøren legger ut om ettersøk etter skadet vilt. Alle som jakter en stund, kommer før eller siden til å skadeskyte et dyr, og da er du pliktig til å søke etter det til du har sporet det opp. Han bruker seg selv som eksempel.
Ikke for å skremme, men for å vise at det som står i bøkene, bare er skissene til en jakt. Han forteller om fortvilelsen da han måtte gå to dager i lys og mørke i bratte vestlandske fjellsider etter en skadet hjort. Det er en del av å være jeger.
Slike historier fester seg for en som ikke er det ennå. De gir et innblikk i naturen slik den fremtrer for en jeger, dessuten viser de hvilken omsorg han må ha for dyret.
Det er ikke godt å si hvem av oss kursdeltagere denne våren som faktisk blir jegere til slutt. Over en halv million nordmenn har tatt jegerprøven. I 2023 betalte over 180 000 av disse jegeravgiften, og like over 130 000 var det som faktisk jaktet. I statistikken kan vi lese at det er klart flest menn som går på jakt, men at det stadig blir flere kvinner, og at gjennomsnittsalderen på jegeren øker. Dette er fakta som også forteller oss at vi er en nasjon av jegere. Nesten ingen land i verden har like mange registrerte jegere per innbygger som Norge.
Men er det noe som forener alle disse jegerne i statistikken, bortsett fra at de har tatt det obligatoriske kurset på tredve timer? Kurset alene er definitivt ikke nok til å danne et fellesskap. Dette er blant tingene jeg håper å finne ut av de neste månedene, ved å komme på innsiden av jegermiljøet.
Nå sitter nok de fleste i rommet og tenker på eksamen, på alle de ulike fugleartene man må kunne navnet på, på
jakttider og om man kan skyte rådyr med hagle. Og hva var en muflon nå igjen? Når vi blir ferdige med det teoretiske og beveger oss ut i naturen, tror jeg fellesskapet vil komme. Om ikke med en gang, håper jeg at det gradvis vil skje noe når jeg omsetter teorien til praksis. At jeg vil se ting i naturen jeg ikke tidligere har sett. Kanskje nye sammenhenger vil dukke opp, og jeg vil oppdage sider ved meg selv som passer inn i det jeg vil utforske.
Hovedgrunnen til at jeg nå sitter her og skal ta jegereksamen, er mine somre på familiehytta med utsikt over Rognvatnet i Overhalla i Trøndelag. Mitt første gode fiskeminne er derfra. En gang da jeg var liten, satte jeg fast spinneren like utenfor bekken. Jeg tok båten og rodde med vinglete årer og solen i ansiktet utover vannet for å løsne den. Den satt godt fast i en rot, jeg lente meg over ripa og ned i vannet og fikk lirket den løs. Idet jeg satte meg ned med vått erme på T-skjorten og med spinneren dinglende fra stangen, vaket det en voldsom fisk ved siden av båten. Jeg kastet bare et par meter ut, og den hogg kontant til. Etter en rask innsveiving lempet jeg den opp i båten. Nærheten til en nydelig fisk og måten jeg fanget den på, var eventyrlig.
Etter det ble nesten hvert ledige minutt på hytta brukt med stangen. Hvis vi måtte forlate hytta og vannet og reise ned til bygda til huset til farfar og farmor, ble jeg alltid litt trist og lengtet allerede tilbake. Heldigvis renner Namsen like forbi huset, så noen dager fikk jeg fiske etter laksen. Selv om det ikke ble storlaks på kroken, var det spennende. Hogget kunne komme når som helst. Motivasjonen ble holdt oppe av at jeg så de sølvblanke laksene plutselig skyte opp av vannet eller slå i overflaten med den voldsomme halen.
Jeg kikket alltid etter vak. Og slik fortsatte det sommer etter sommer mens jeg gikk i fjellet langsmed vannene og elvene, eller satt i baksetet i bilen mens den svingte seg over fjelloverganger og gjennom daler fra Odda på Vestlandet til Overhalla. Særlig husker jeg de grønne, blå eller krystallklare elvene. Dette har ikke forandret seg. Som sjåfør av bilen vil nok mange fiskere kjenne seg igjen i at det lett kan oppstå farlige situasjoner i trafikken hvis det vaker hyppig i elven eller vannet man kjører forbi.
Men hytta er også omgitt av jaktterreng, hvor min far, farfar og onkel har jaktet. Nå lurer jeg på hvordan området rundt hytta vil arte seg denne sommeren og høsten, etter mange dager på skytebanen og med den teoretiske kunnskapen som skal til for å jakte. Vil jeg allerede nå legge merke til andre ting i naturen med riflen i tankene, eller over skulderen? Som gunstige lysninger i skogen og gode steder i terrenget for å sette seg på post. Kanskje vil jeg til og med begynne å gå forbi vakene uten å legge merke til dem.
Eksamen er unnagjort på en halv time. Jeg får ikke spørsmål om muflon, heller ikke om mange ulike typer ender og andre fugler som ikke er så enkle å skille fra hverandre. Resultatet er godt innenfor feilmarginen, og jeg kjenner lettelse over å ha bestått testen. Jeg tenker på farfar. Mitt forhold til ham vil alltid være at jeg er et barnebarn som liker å gjøre den gamle stolt. Jeg håper han hadde vært fornøyd nå som jeg er litt nærmere å kunne ta opp hans arv.