André Mundal KNUST AV SYSTEMET
Historier fra et Norge som har gått seg bort … og hvordan vi finner veien videre
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Johanne Hjorthol
Layout: Dag Brekke / Akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g / 1,8 Boka er satt med Sabon 11/14,5
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4139-2
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Stiftelsen Fritt Ord.
Kagge Forlag AS
Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Del 1 UTFORDRINGENE
Del 2 Løsninger for en fremtidsrettet offentlig sektor
Innledning
«Hei … unnskyld? er du …»
Snakket hun til meg, eller var det noen bak meg? Jeg var ikke helt sikker. Jeg kjente henne i hvert fall ikke.
«Du er han forfatteren av De flinkeste slutter, er du ikke?»
«Jo, det stemmer,» sa jeg forsiktig.
Hun satt på en benk foran meg, like ved Pollen i Arendal sentrum. Det var august, og solen skinte. Arendalsuka.
«Jeg ville bare si at det er utrolig kult at du har skrevet den boken. En høyst nødvendig bok.»
Jeg kjente det stramme seg litt i toppen. Ros kan være vanskelig å ta imot.
«Tusen takk, så hyggelig av deg,» svarte jeg. «Setter stor pris på at du sier det, takk.»
«Jeg har også litt erfaring med offentlig sektor,» fortsatte hun. «Men veldig kort.»
«Ok, hvordan da?» spurte jeg og satte meg ned på benken ved siden av henne.
Arendal kokte – her var hele Norge samlet på en liten flekk. Eller: Hele Elite-Norge er nok mer korrekt. I Arendal skulle vi klappe for hverandre. De som er opptatt av klima, skulle snakke om klima. De som er opptatt av energi, skulle snakke om energi. De som er opptatt av mat,
skulle snakke om mat. Sånn holdt vi på, hele gjengen. Alle blir hørt, og intet nytt blir gjort. Slik vi liker det i Norge.
«Jeg er jurist og jobbet lenge i det private,» fortsatte hun. «Da jeg fikk mitt første barn, gikk jeg over til offentlig sektor. Slik man gjør.»
Jeg ble overrasket, selv om jeg kjenner sektoren godt. Er dette «slik man gjør»?
«Ja, du vet: trygghet, roligere dager, stabile forhold,» la hun til. «Men etter tre måneder måtte jeg bare slutte. Jeg holdt på å bli fullstendig gal. Hvordan folk orker å jobbe der, forstår jeg ikke. Ikke fordi det var så mye å gjøre, men det var så dysfunksjonelt. Det var så tregt. Jeg gikk rett tilbake til det private igjen.»
Dette er en historie jeg skulle få høre utallige versjoner av i året som fulgte. Boken De flinkeste slutter handlet om mine erfaringer i offentlig sektor, om hvordan det er å være et lite menneske i et stort system. Jeg forsøkte å løfte blikket og peke på noen utfordringer som er felles for hele sektoren, og det var tydeligvis mange som kjente seg igjen – det var som om utgivelsen var en slags invitasjon til det norske folk til å få ut oppsamlet frustrasjon over et stadig mer dysfunksjonelt arbeidsliv.
Vi pratet litt til før jeg ruslet videre mens jeg tenkte på «det man gjør». Hva skjer med offentlig sektor hvis mange motiveres av å få roligere dager? Tankene gikk over til hvorfor vi egentlig jobber. Er det for å tjene penger? Er det for å bruke evnene våre? Er det for å realisere vårt potensial? Og ikke minst, hvorfor sikter stadig færre mot en jobb i offentlig sektor, mens stadig flere vil ut?
At antallet ansatte i offentlig sektor øker, men holder seg stabilt i prosent av folket, er av null betydning i denne
sammenheng. Dette er ikke en bok som legger mest vekt på det kvantitative, der man kan gjemme alt som egentlig teller. Det er ikke slik at et fotballag vil gjøre det bra, bare fordi de stiller med elleve spillere på banen. Nå sikter stadig færre studenter mot offentlig sektor, og stadig flere offentlig ansatte kan tenke seg å gå over til privat sektor. Finn.no sin jobbundersøkelse fra 2025 bekrefter denne tendensen: Hele 44 prosent av de ansatte i offentlig sektor svarte at de ville vurdert et jobbtilbud fra det private næringslivet, mens det i 2023 var 41 prosent og i 2021 36 prosent.1
Hva med dem som da blir værende, gjennom tykt og tynt? Hvorfor gjør de det? Er det fordi de vil tjene landet sitt? Er de hardbarkede idealister, alle sammen? Eller er det fordi tilværelsen er tryggere, roligere og mer forutsigbar i offentlig sektor? Er det kanskje fordi mange blir motivert av ganske god lønn i bytte for relativt lav innsats? Eller kan det være fordi mange rett og slett ikke har andre alternativer enn å jobbe akkurat der de er, akkurat nå? Den samme undersøkelsen viser at offentlig ansatte setter størst pris på jobbsikkerhet og stabilitet, gode pensjons- og velferdsordninger, og at jobben oppleves som samfunnsnyttig og meningsfull. Det siste er fint, det første er blitt et stadig økende problem. Det er nødvendig å se utviklingen i offentlig sektor i sammenheng med det som skjer i dagens verden og i dagens Norge. Det er så mye som er i endring samtidig. Det som endres mest av alt, er hastigheten.
It’s the speed, stupid
«It’s the economy, stupid» er en uttalelse som assosieres med tidligere president Bill Clinton (ordene tilhører opprinnelig James Carville, en av Clintons kampanjestrateger). Uttalelsen ble til en strategi, som igjen ble til seier
for demokratene i det amerikanske presidentvalget i 1992. De åtte årene som fulgte etter valget i 1992, er merkelige å se tilbake på. Kanskje vil akkurat disse årene stå igjen som uovertrufne i hele menneskehetens historie. Dette var en tid da svært mange piler pekte rett vei. Ikke bare i USA, men globalt. Så merkverdig fredelige og fremgangsrike var disse årene at selv USA, som i dag har en statsgjeld på 370 000 milliarder norske kroner, den gang hadde budsjettoverskudd.2 De siste 50 årene er faktisk perioden fra 1998 til 2001 de eneste årene da USA har gått med overskudd.
Samfunnsområder som økonomi, politikk og ideologi tenker vi på som noe aktivt, noe vi kan diskutere og pense inn på en ny kurs. Men det som former oss mest av alt i dag, er ikke retningen. Det er heller ikke økonomien eller politikken. Det er farten: «It’s the speed, stupid». Vi er vant til å tenke på tid som noe passivt, noe som bare går, men hastighet har blitt den usynlige kraften som driver oss. Kapitalismen akselererer, teknologien løper – og vi løper med, noen mer enn andre. Enkelte ikke i det hele tatt. Vi kaller denne hastigheten for effektivitet, innovasjon og vekst, men det er også hardt press, sterk slitasje og nådeløs oppløsning.
Også offentlig sektor står i dette. På den ene siden forsøker offentlig sektor å holde igjen. Det skjer på politikkens befaling, men også fordi sektoren er et offer for sin egen indre kultur. Den vil bremse, strukturere, skape logikk og oversikt i det uoversiktlige. Det er et nytteløst spill. På den andre siden gjør kapitalismen sitt ytterste for å øke hastigheten enda mer. Men som så ofte i verden, overkompenseres det i offentlig sektor, i retning av treghet og system. Offentlig sektor forsøker altså å holde igjen,
mens kapitalismen drar. Dermed strekkes vi alle sammen, mens midten forsvinner. For enten velger du fart, eller så velger du treghet. Det er et absurd valg, spesielt for oss som ønsker å stå i midten og holde det hele samlet. Kanskje er det nettopp derfor det finnes et uttrykk som sier at alle hater de moderate? De moderate sier ikke «kjør fort», ei heller «kjør sakte». De sier bare «kjør fornuftig». Hva er vel kjedeligere enn det?
For å forstå hva som skjer med samfunnet vårt i dag, må vi derfor se på noe så enkelt, og så komplisert, som hastighet. Kapitalismen beveger seg fort, siden vi mennesker beveger den stadig raskere, ved å tilføre så mye hastighet vi kan. Offentlig sektor beveger seg sakte, siden vi mennesker beveger den sakte, blant annet gjennom å tilføre så mye kompleksitet og organisering vi kan. Mellom disse to kreftene står vi, menneskene, og rives i både to og tre og fire.
Kapitalismen har en brutal, men høyst effektiv evne: Den bruker det raskeste i oss mennesker. Den belønner dem av oss som reagerer raskest, dem som tilpasser seg, tar risiko og skaper noe nytt. Mer enn noe annet verdsetter kapitalismen fartstalent. I denne raske utviklingen er tåleevnen stor. Den tåler at folk slutter, starter på nytt og tester ideer som ikke virker. Feil koster litt, men det anses også som en verdi, noe som ikke dreper systemet, men forbedrer det. Dermed er systemet i den raske enden bygget for å tåle den typen feil som sikrer at farten kan forbli høy, eller aller helst øke. På mange måter er jeg selv bygget for dette. Jeg trives godt i fart, tåler slitasjen, og trives aldri så godt som når jeg kan være med og finne nye løsninger på gamle og nye problemer, spesielt der kompleksiteten er høy.
Offentlig sektor er annerledes. Den er treg fordi den er laget for å beskytte. Den skal beskytte mot urett, mot forskjeller og mot tilfeldigheter. Den skal sørge for at alle blir med, at alt er rettferdig, og at vi følger de riktige prosedyrene. Det er vakkert, på en måte, men det koster også tempo, altfor mye tempo. Spesielt når den også overkompenserer på den måten at det offentlige ikke (lenger) tåler feil.
I det offentlige kan en feil være urettferdig eller til og med irreversibel eller livstruende. Det er viktig å jobbe for at slike feil ikke skjer. Likevel dreier det seg i mange tilfeller om en annen type feil: en feil som ikke har reelle konsekvenser i seg selv, men som klassifiseres slik fordi systemet dikterer det. Egentlig er ikke dette et dilemma, fordi veien til rett går gjennom retten til feil. Men det har blitt det, i en verden der korte perspektiver og individets behov har vunnet over lange linjer og kollektivt ansvar. Dermed går det for raskt i det raske og for tregt i det trege.
Midt i alt dette står altså vi – du og jeg – i spenn. I et samfunn der hastighet nå former alt: hvordan vi tenker, hvordan vi jobber, hvordan vi verdsetter hverandre. Problemet er – akkurat som i fysikken – at når farten blir høy nok, og treg nok, samtidig, samt massen for tung, da kollapser systemet inn i seg selv. Slik det er med svarte hull. Det kollapser ikke med et smell, men i et stille og saktegående sammenbrudd, slik det nå utspiller seg i Norge. Der vi mister oversikt, verdi og fellesskap på veien. Ikke fordi noen ville det slik, men fordi ingen lenger klarer å holde takten. For hvilken takt skal man holde?
Spørsmålet vi bør stille oss, er ikke hvem som vinner, men hva som skjer med oss mennesker og samfunnet i spennet
vi befinner oss i. Det er dette vi skal se på i denne boken. For vi blir slitne. I møte med tempoet fra kapitalismen føler mange seg utilstrekkelige. I møte med systemtregheten i det offentlige føler mange seg fanget. Mange vil søke tilflukt fra fart i det trege, mens andre søker tilflukt fra treghet i det raske. Vi kjenner på dragkampen mellom fart og forvaltning. Mellom frihet og ansvar, mellom individ og fellesskap. Mellom det menneskelige og det systemiske. Men hva er vel fellesskap når vi får et samfunn der vi kun klapper for dem som er lik oss selv? Enten det er i privat sektor, hvor det klappes for alt og alle som bringer inn fart, eller i offentlig sektor, hvor det klappes for enhver som opprettholder tregheten, slik den er. Personlig tror jeg vi trenger en ny innretning for dette, et nytt arbeidsliv. En offentlig sektor som rommer både behovet for bevegelse og behovet for tilhørighet. Et arbeidsliv der vi ikke setter system over menneske, men heller ikke menneske over ansvar.
Systemparadokset
I spennet mellom treghet og fart og mellom system og mennesker oppstår det jeg kaller systemparadokset. Dette nøkkelbegrepet rommer flere ulike perspektiver, som jeg skal komme tilbake til og utdype en rekke ganger gjennom boken.
• I stedet for å ta tak i systemsvikten begynner vi med historiefortelling om hvor bra det går, mens vi lar analysen seile sin egen sjø.
• I det raske er talent løsningen, mens i det trege er mennesker problemet.
• Systemets rolle: I det raske er systemet problemet, i det trege er systemet selve løsningen. Dermed skal det minimaliseres i det ene og maksimeres i det andre. Menneske settes over system i det raske, og system over menneske i det trege.
Det som forårsaker fremdrift i én sammenheng, hemmer den i en annen. I ytterpunktene går det imidlertid galt på begge sider. Det som skjer i det trege, er at systemer som opprinnelig skulle være verktøy for å løse problemer og skape utvikling, i stedet blir sitt eget formål. Dermed brukes ressurser nærmest grenseløst på ting som ikke kommer det norske folk til gode: intern administrasjon, kontroll og byråkrati fremfor reelle resultater. Helt til stadig større deler av offentlig sektor glemmer hvorfor den er til. Det pøses på med penger, men det trege forblir likevel tregt. Vi ser det i helsesektoren, utdanningssektoren og i en rekke andre sektorer samt i offentlig styring og forvaltning generelt. I ytterpunktet av det raske får vi en overslagseffekt der hastighet i seg selv blir målet, helt inn i Det hvite hus.
Som den reneste klisjé skjer det som bare må skje når kompleksiteten er høy og mennesket forblir enkelt: I det raske får det trege skylden, og i det trege får det raske skylden.
Det er ikke alle som klapper, langt derifra. En del av dem som forsøker å gjøre noe nyttig i stedet, som å bringe fart inn der treghet regjerer, vil du møte i denne boken. De er mennesker som ikke aksepterer konsekvensene av det som skjer. Mennesker som ser helheten, som brenner for samfunnet og som ønsker at vi skal være bedre enn det vi er i dag. Mennesker som tar risiko og som stiller seg laglig
til for hugg, for å skape noe bedre. Før vi møter den første av disse, skal vi ta en liten tur innom produktivitet. Dette ordet som forsøker å ta temperaturen på hvor raskt det går.
Produktivitet – en forflatet utgave av virkeligheten
Produktivitet. Det høres effektivt ut, rasjonelt og nødvendig, men det er også et ord som i seg selv forflater virkeligheten. Som om vi forsøker å måle havet med linjal. Etter mye arbeid vil du komme frem til et tall, men hvor ble det av dybden? Hva er den virkelige produktivitetseffekten for samfunnet vårt av at en 16-åring får hjelpen vedkommende trenger til å kunne leve et fullverdig liv? En 16-åring som står foran to ulike liv: ett som pasient på statens regning, og et annet som en som deltar, som jobber, bidrar og kjenner seg verdsatt. Jeg bryr meg ikke først og fremst om pengene i dette. Her vil nok en del økonomer steile. Økonomi er fundamentalt viktig i et samfunn, samtidig som det er en fattig inngang til viktige spørsmål. Spesielt i en verden der penger på mange måter er blitt en slags fantasi, med global gjeldsvekst fullstendig ute av kontroll. I 2025 har Meta tilbudt 100 millioner dollar i signeringsbonus for toppfolk innen kunstig intelligens. Altså én milliard kroner, til ett enkelt menneske, for å bytte jobb. Året før ble en banan tapet til en vegg solgt for 6,2 millioner dollar, og deretter spist. Det er fullstendig galskap, og selvsagt helt betimelig å spørre seg hvor i all verden vi er på vei. Det går for raskt i det raske, utvilsomt. Men jeg bryr uansett meg mest om denne 16-åringens uforløste potensial, og det enkle faktum at hans vei på ingen måte er hugget i stein. Den er det vi som bestemmer, som samfunn – men i statens
store Excel-ark er han blitt et spørsmål om kostnad. Han er gjemt bort i en budsjettlinje under en post under et direktorat under et departement, under en statsråd. Som om 16-åringen selv bærer hele dette systemets vekt på sine skuldre. Uten sjanse til å kunne forstå hva det er, hvordan det ser ut, eller hvordan det hele henger sammen. Når han en gang i livet kanskje får muligheten til å forstå, er det blitt for sent til at han kan ta tak i problemet. Derfor trenger han, og mange andre, at noen slåss for dem. Med innsikt, ikke bare følelser. Med helhet, ikke bare deler. I rammen av den lille delen av statsbudsjettet der denne 16-åringen hører hjemme, er investering i ham en utgift. I praksis er det en investering i fremtidig fellesskap, livskraft og håp. Og ja, i økonomi. Slik er det også med sykepleieren som tar seg tid til en ekstra samtale med en eldre mann som ligger alene med sin uro. Dette kan neppe måles i antall pasienter per time, eller produktivitetseffekt. Men kanskje kan det forebygge angst, føre til at vi unngår unødvendig medisinbruk, eller sågar gi en opplevelse av verdighet i livets siste fase. Er dette mindre verdifullt bare fordi vi ikke kan måle det?
Vi sier at det som måles, blir gjort. Noe som fører til at vi gjør mer av det vi kan måle. Da blir det slik at det vi velger å måle, også former måten vi tenker på. Dermed har det blitt altfor mye vi ikke måler, som i virkeligheten er det vi ikke har råd til å overse: relasjoner, tilhørighet, trygghet, omsorg, langsiktighet, robusthet. Dette er bærebjelkene i velfungerende fellesskap og samfunn. Disse kvalitetene passer dårlig inn i regnearkenes logikk, og de lar seg ikke lett forene med hastighet på sitt verste. Derfor trenger vi en dypere forståelse av verdiskaping enn det måling legger til rette for.
Samtidig må vi – igjen – unngå å falle i den andre grøften. Vi må også fortsette å måle. Vi trenger imidlertid en bedre forståelse av hvordan ting henger sammen, i et komplekst samfunn med «ville problemer» på hvert eneste gatehjørne.
Ville problemer er problemer som er så komplekse, tverrfaglige og foranderlige at de ikke har noen løsning, siden selve problemet forandrer seg mens du forsøker å løse det. Mennesker er i seg selv ville problemer. Vi er både ulogiske og komplekse. Vi preges av erfaring, følelser, skiftende behov og uforutsigbare reaksjoner. Ingen algoritme kan fullt ut fange et menneske. Vi endrer oss når vi blir sett. Vi forvandler oss i møte med andre. Det finnes ingen standardløsninger for oss, bare relasjoner, tillit og tilnærminger som må prøves, forstås og tilpasses. Men vi trenger likevel en viss grad av standardløsninger for at vi skal kunne lage system i kaoset. Samtidig kan vi ikke gå for langt og redusere oss mennesker til tall eller samfunnet til produksjonslinjer.
Kanskje er det ikke produktivitetsbegrepet i seg selv som er problemet, men hva vi lar definere det? For hvis vi bare teller det som er lett å telle, risikerer vi å miste det som egentlig teller mest.
Ubalansen i systemet
Dette er altså ikke en bok som hyller det raske, ei heller det trege. Det går for raskt i det raske, og det går for tregt i det trege. Men i Norge går det mye tregere i det trege enn det går raskt i det raske. Ekstremt mye av potensialet for tempo brukes til å bevege det trege som ikke lar seg bevege. Vi bruker milliarder av skattekroner for å få det raske til å
gjøre det trege raskere, uten at vi får tilstrekkelig valuta for pengene. Problemet er at unnskyldningen i det trege er å peke på at det går for raskt i det raske, og unnskyldningen i det raske er at det går for tregt i det trege. Begge har rett og alle tar feil. Dermed er vi på vei i full fart inn i en farlig splittelse. På toppen av det hele er politikkens logikk dysfunksjonell i sin grunnleggende natur. Det er ikke en statshemmelighet at demokratiet ikke er optimalt, vi bare antar at det er bedre enn alle andre alternativer. Vi lever i en tid der demokratier sliter over hele verden, og det er det grunner til, som vi skal komme inn på. Den banaliserte tilnærmingen til problemløsning vi har i dag, fungerer imidlertid ikke over tid i samfunnet slik det er blitt. Det fungerte betraktelig bedre i en tid der problemene var enklere av natur, mulighetene færre, hastigheten lavere og samfunnet generelt var i en oppadgående kurve. Etter 80 år med kontinuerlig opptur har vi dratt det så langt som det var mulig å dra det, på individnivå: mer frihet, mer kos, mer tid, mer av alle disse ordene vi elsker å elske, men som likevel ikke gir oss proporsjonalt mer liv, mer glede, mer lykke.
Livet og samfunnet er en balanseøvelse, men vi er dermed i massiv ubalanse. Det er denne ubalansen vi skal se på i denne boken, ut fra stikkord du skal bli kjent med etter hvert: ville problemer, individets tyranni, systemisk opprettholdelse, modig ledelse, talent, kjønnsdynamikk, insentiver, arbeidsliv. Ja, denne boken gaper høyt. Målet mitt er å si noe om helheten. Det er den som teller, og i helheten står mennesket i sentrum.
Knust av systemet er en bok om folk som vil noe godt, og som likevel møter motstand fra det de trodde skulle hjelpe dem. I denne boken skal jeg ta for meg sentrale
samfunnsområder som helse, utdanning og offentlig styring og forvaltning, men den handler enda mer om verdier, virkelighet og vilje. Den handler om paradokser, mennesker, og om et samfunn som står i fare for å miste det vi trodde vi skulle beskytte: vår evne til å forstå, bevege oss fremover og ta vare på hverandre.
Da jeg ropte ut i De flinkeste slutter, ropte samfunnet tilbake. Jeg hadde forsøkt å finne frem til den ærligheten som trengs for å gjøre det rette heller enn det lette, og ble regelrett nedrent av mennesker som ville dele sine historier. Som ville fortelle at «sånn du beskriver det, er det også her». Det har vært smått utfordrende for en person som ikke klarer å la være å svare når noen roper ut i natten. Samtidig har det vært et stort privilegium. Store deler av offentlig sektor har åpnet dørene på vidt gap, som helsesektoren, utdanningssektoren, kommunalforvaltningen, Nav, politiet, Forsvaret og samferdsel. I tillegg har også deler av privat sektor villig stilt opp.
Dette viste seg å være en ærlighet mange har ventet på; dette ville samfunnet åpenbart snakke mer om. Jeg hadde en vag formening om at det var slik, men kunne selvsagt ikke basere slutninger på indisier, ut fra mitt eget virke i diplomatiet og Forsvaret. Etter et år med foredrag rundt om i hele Norge, tusener av meldinger fra ansatte og ledere og mange hundre samtaler vet jeg mer. Systemparadokset er et stadig voksende samfunnsproblem, og det angår oss alle.
Før vi går i gang, vil jeg takke alle i offentlig sektor som forsøker, på tross av stadig mer krevende arbeidsforhold. En ekstra stor takk går til dem som prøver å skape utvikling der utvikling ikke ønskes velkommen. Jeg vet hvor krevende det er. Menneskene som jobber for å skape
morgendagens offentlige sektor, er ekstremt viktige. Det siste året har jeg møtt en hærskare av mennesker som vil flytte maskinen fremover. Jeg har fått tilgang til toppledere, mellomledere og ansatte på et nivå og i en mengde jeg ikke trodde var mulig. Jeg har valfartet Norge fra topp til bunn, fra øst til vest, og deltatt i berikende og viktige samtaler. Og jeg opplever på det jevne at det er mulig å skape forståelse på tvers av ulike innganger. Det er mulig, så lenge vi åpner rommet, er ærlige og utviser toleranse for andres synspunkter, uten at vi trenger å være enige om alt. Denne boken har blitt til på grunn av alle disse samtalene, og spesielt på grunn av de modige sjelene som står frem i den. Så til alle dere: Hjertelig takk!
Før vi går løs på løsningene, skal vi dykke enda litt lenger ned i problemet. Dette er ikke uten hensikt. Enkelte vil noen ganger spørre: Hvorfor skal vi være så problemorientert? Det er en åpenbar grunn til det. Problemer lar seg løse ganske greit, så fort vi er enige om deres eksistens og hva de gjør med oss. På det personlige plan er det ikke uvanlig å møte veggen før man ser lyset og endrer kurs. Dessverre er det heller ikke uvanlig at samfunn gjør dette, sågar land. Det må vi unngå, og det er en viktig del av min motivasjon. Etter bokens problemdel skal vi kaste oss over løsningene. Alt dette skal vi gjøre gjennom møter med en rekke modige mennesker på tvers av offentlig styring og forvaltning, helsesektoren og utdanningssektoren. Folk som jobber i offentlig sektor, og folk som har sluttet, inkludert dem som sluttet mens denne boken ble skrevet. Folk som er på toppen, og folk som er på bunnen. Disse intervjuene er det bærende elementet i boken, og de danner utgangspunktet for analysene. Du vil oppdage at utfordringene de forteller
om, er påfallende like, noe som gjør det mulig å trekke ut noen helt sentrale problemstillinger vi ikke kommer utenom å gjøre noe med hvis Norge skal fortsette å være et velfungerende samfunn fremover. Samtidig er jeg naturligvis opptatt av forskning, og trekker inn relevant statistikk og teori. Det koster å være ærlig, ikke minst i offentligheten. Jeg har forsøkt å sette intervjuobjektenes erfaringer inn i en større sammenheng. Helheten og konklusjonene er det jeg som må stå til ansvar for.
Vi skal begynne i noe av det som kanskje er mest absurd i dagens Norge. Et område der avviket mellom historien vi liker å fortelle oss selv, og utviklingen slik den er, har blitt enormt. Et systemparadoksalt gap, om du vil. Vi skal begynne i en av Norges 357 kommuner.