Forord
Kun få dager etter 9. april 1940 bidro norske myndigheter til å bygge ut flyplasser i Oslo, Stavanger og Trondheim. Med norsk arbeidskraft ble det lagt til rette for at tyske bombefly kunne operere mest mulig effektivt, med fatale konsekvenser.
Nærmere 50 byer og tettsteder ble bombet i perioden frem til 10. juni. Mens det pågikk kamphandlinger i omtrent hele landet, ble norske flyplasser satt i stand med norsk innsats. Hvordan kunne det skje? Hva lå bak disse dramatiske beslutningene?
Høsten 2022 kom jeg over Innstilling av landssvikutvalget av 1955. 1 Stortinget hadde nedsatt en komite som utformet en rapport om landssvikoppgjøret. Her fremkom det et konkret eksempel på hvordan myndighetene i Oslo, i april 1940, samarbeidet med fienden for å utbedre Fornebu Flyplass. Flere entreprenører ble etter krigen stilt for retten fordi de hadde bidratt i dette arbeidet. Noen av dem mente de hadde blitt presset til å ta slikt arbeid. Fra utredningen kan man lese:
Et ytterligere moment av betydning var om der fra autoritativt hold, således som f.eks. skjedd i Oslo, Trondheim og Bergen, er avgitt uttalelser til entreprenørene hvorved de nærmest er oppfordret til å påta seg visse oppdrag.
Noen avsnitt lenger ned er det nevnt en rettssak fra 1947: «Etter tyske pålegg overtok entreprenørene S&B utførelsen av diverse brakkebygg på Fornebu.» Julius Rudolf Singer og Einar
Kristian Broch var anklaget for å ha jobbet på Fornebu Flyplass i aprildagene 1940, mens kamphandlingene ennå pågikk.
Sju år senere ble de to frifunnet i Oslo Byrett, 12. juni 1947.2 Påtalemyndighetene anket. Man kunne ikke hjelpe fienden på militære anlegg så lenge kampene i Norge pågikk, mente statsadvokaten. 12. mars 1948 forkastet Høyesterett påtalemyndighetenes anke. Høyesterett la til grunn at firmaet hadde fått anbefaling fra Administrasjonsrådet om å utføre arbeidet. Administrasjonsrådet ble opprettet av Høyesterett 15. april 1940. Det erstattet Quislings kuppregjering der han i en radiotale 9. april utnevnte seg selv til leder for en ny norsk regjering. Rådet fikk i oppgave å videreføre sivil norsk forvaltning i okkuperte områder. Singer og Broch slapp straff fordi myndighetene mente man burde samarbeide med tyskerne.
Det var leder av Høyesterett, Paal Berg som, uten samråd med konge og regjering, tok initiativet til opprettelsen av Administrasjonsrådet. Hvis Singer og Broch hadde blitt dømt for landssvik, ville det ført til at Paal Berg og de som satt i Administrasjonsrådet også måtte ha blitt stilt for retten. De politiske myndighetene, rådmenn, ordførere og fylkesmenn, som fulgte Administrasjonsrådets oppfordring, ville også blitt kalt inn på teppet. Det ble de ikke. Av de fem dommerne i Høyesterett som stod for frifinnelsen av Singer og Broch, hadde også én av dem vært med på å opprette Administrasjonsrådet. 3
Hvordan kunne myndighetene unngå å bli stilt til ansvar etter krigen? De fleste store og små virksomheter som var med på å bygge militære anlegg for tyskerne, unngikk straff. Samtidig vet vi at enkeltpersoner, som gjerne hadde vært passive medlemmer av Nasjonal Samling (NS), ble dømt for landssvik. Hvorfor var det slik? 4
Vi er lært opp til å tro at det norske landssvikoppgjøret ble gjennomført på en god og grundig måte. Eller som professor i
rettsvitenskap Johs. Andenæs fortalte meg da jeg var på besøk hjemme hos ham i 1993: «Landssvikoppgjøret var stort sett rettferdig.» Dette har blitt gjentatt av flere historikere. Professor Øystein Sørensen har forsket på rettsoppgjøret og mener at det i Norge ble dømt langt flere enn i noe annet tyskokkupert land sett i forhold til folketallet.
Det norske landssvikoppgjøret var relativt sett trolig et av verdens mest omfattende rettsoppgjør. 92 805 saker ble etterforsket, det gjaldt nesten fem prosent av den voksne befolkningen. Omtrent 49 000 personer fikk en eller annen form for straff. Flertallet, eller cirka 27 000, av de som ble dømt, tilhørte de passive medlemmene av Nasjonal Samling. Alle offentlige ansatte som hadde vært medlem av NS under krigen ble etter frigjøringen suspendert fra sine stillinger, uten lønn.
Mens de ble gransket. 5
Det er mange historier om landssvikoppgjøret som ennå ikke er fortalt. Her kommer noen av dem.
Første henrettelse
21
. august 1945. Det var mørkt og stille på Akershus festning denne morgenen. 26 år gamle Reidar Haaland ble hentet i sin celle i Møllergata 19. Det tok bare et par minutter å få kjørt ham til Kruttårnet på Akershus festning. Kruttårnet var opprinnelig et kruttlager, men under krigen fungerte det som fengsel for norske patrioter og dødsdømte.
Politimester Kristian Welhaven ledet eksekusjonspelotongen. Han hadde selv tegnet et skyteskur, kjent som Apparat Welhaven. Tykke sandsekker omringet de solide plankene. Skuret skulle bli et symbol på det norske rettsoppgjøret og den harde behandlingen enkelte fanger fikk.
Haaland ble bundet på hender og føtter. Han fikk bind for øynene. En lege satte en hvit lapp over hjertet. En prest var også til stede. Direktør ved Akershus landsfengsel, Johnny GløerJohansen, et av Haalands torturofre, fikk være med som tilskuer. Gløer-Johansen var følelsesløs i den ene hånda, og hovednerven i den venstre leggen var blitt skadet. Han hadde blitt mishandlet av Haaland bare noen uker før frigjøringen.
Reidar Haaland ble født på Våland i Stavanger i 1919. Han var yngst av i alt 13 søsken og vokste opp i et strengt religiøst hjem. Til tross for at faren var lam og lenket til rullestolen, var familien velstående. Men da farens urmakerforretning gikk konkurs, ble det trange kår. Etter skolegang begynte Haaland å jobbe for en av byens kassefabrikker som laget emballasje til
byens sardinproduksjon. Her var han uforsiktig og kappet av seg to fingre da han kom for nær sagen. Han fikk erstatning fra Rikstrygdeverket. For pengene startet Haaland firmaet Frukt og Tobakk, sammen med en av sine brødre. Butikken gikk dårlig og ble lagt ned våren 1940.
Da krigen brøt ut 9. april 1940, var det flere i Stavanger som sympatiserte med Nasjonal Samling. Høyrefolk, de borgerlige og NS-folk var redde for kommunismen. Frykten for revolusjon var stor.6
Reidar Haaland valgte høsten 1940 å melde seg inn i Nasjonal Samling. Han ble en del av Hirden. De hadde egne uniformer, men var ikke bevæpnet. Under rettssaken forklarte han:
Bakgrunnen for innmeldelsen var den propaganda som tyskerne og NS drev, hvor det sterkt ble fremholdt at den eneste utvei til Norges frigjøring gikk over Nasjonal Samling. Videre var jeg av den oppfatning at det lønnet seg best å samarbeide med tyskerne for å oppnå størst mulige resultater til beste for det norske folk, så lenge tyskerne var herrer i landet.7
Frontkjemper og torturist
Høsten 1941 hadde ikke Reidar Haaland betalt medlemsavgift. Det førte til at medlemskapet ikke ble godkjent lenger enn ett år. Men da tok han et nytt dramatisk valg: Han meldte seg som frontkjemper. Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, hadde Vidkun Quisling oppfordret nordmenn til å melde seg som frontkjempere for å vinne over Sovjetunionen og kommunismen. Quislings propagandaminister Gulbrand Lunde advarte i sine mange taler om trusselen fra øst. 8 Haaland deltok på Leningradfronten som sjåfør fra februar til desember 1942. Han var også innom en tysk reserveavdeling
i Latvia og Sør-Tyskland. I mai 1943 kom han tilbake til Norge. På en fest i hjembyen var også Quislings justisminister Sverre Riisnæs til stede. Her ble Haaland vervet til å jobbe i Statspolitiet. Det var blitt opprettet i 1941 og var et redskap for å bekjempe motstandsbevegelsen. De samarbeidet tett med Gestapo.
Haaland søkte opptak i Oslo og begynte i Statspolitiet 9. juli 1943. Han ble, mot sin vilje, omplassert til Gestapos avdeling Referat IV 1 c, med hovedkontor i Victoria terrasse. Overordnede var Siegfried Wolfgang Fehmer. Fehmer var leder for Gestapos avdeling 4 i Oslo, kjent for å bruke tortur for å få frem opplysninger.
Som Gestapo-agent hjalp Haaland tyskerne med å finne motstandsfolk, særlig de som jobbet med illegale aviser. En del av jobben bestod i å avhøre fanger, ofte med innslag av tortur i kjelleren på Victoria terrasse.
Rettssaken mot Reidar Haaland startet i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945. Hovedanklagene var at han hadde vært medlem av Nasjonal Samling, vært frontkjemper, jobbet i Statspolitiet og for Gestapo samt tjenestegjort i Hirden − og ikke minst hadde han drevet med tortur.
Rettssaken mot ham var ikke tilfeldig valgt ut. Den skulle statuere et eksempel og gi presedens for de kommende rettssakene hvor henrettelse var aktuelt. Han hadde innrømmet det meste, så det ble sett på som unødvendig med mange vitner. Rettssaken ble gjort unna på fire dager.
At de skal ha uttalt at jeg var sadist og at jeg nøt å se folk lide, det tør jeg ikke benekte. Det er mulig jeg har sagt det for å stive meg selv opp. For av natur er jeg helt imot alt som har med tvang eller mishandling å gjøre.9
Aktoratet hadde innkalt ni vitner som hadde blitt torturert. Første gang Haaland gjennomførte tortur, var mot Trygve Lundgreen.
Lundgreen hadde vært en del av motstandsbevegelsen og hjalp til med å spre illegale aviser:
Da han ikke fikk noe ut av meg ved å slå, begynte han å tråkke meg på tærne. For at dette skulle gjøre mest mulig vondt, trampet han først på foten min, deretter vred han sin egen fot frem og tilbake mens han stod på min ... Strømpene ble helt gjennomtrukket av blod. Haaland tråkket også på føttene mine, slik at flere av neglene på tærne løsnet. Disse kunne jeg plukke vekk med fingrene et par dager etter.10
En av de mest brutale sakene var torturen av senere fengselsdirektør Johnny Gløer-Johansen. Han hadde vært med i motstandsorganisasjonen Milorg, men tyskerne mistenkte ham for å ha vært spion for britene. Under et timelangt avhør på
Victoria terrasse ble han 29. mars 1945 revet i håret, utsatt for knyttneveslag, slått med kosteskaft, påsatt håndjern og bundet på føttene:
Da de ikke fikk noe positivt ut av meg, spurte Haaland meg plutselig om jeg var glad i å bade. Han fortsatte med å si at nå skulle jeg få se på et bad som jeg aldri ville glemme.11
Gløer-Johansen ble kastet i et badekar med iskaldt vann. Hodet ble presset under vann til han mistet bevisstheten.
Rettens formann var høyesterettsdommer Erik Solem. Aktor for påtalemyndighetene var riksadvokat Sven Arntzen. Høyesterettsadvokat Carl. A. Thorstensen var Haalands forsvarer. Thorstensen åpnet med å hevde at saken måtte avvises. Han mente at eksilregjeringen ikke hadde hatt rett til å lage provisoriske anordninger med hjemmel i Grunnloven. Han mente de ikke kunne lage nye lover. Dette var midlertidige lover som ble vedtatt av regjeringen Nygaardsvold i London under krigen, og som
derfor ikke var gjeldende. Retten mente at denne påstanden var uholdbar.
Haalands forsvarer hevdet i neste punkt at anordningen om dødsstraff ikke var kunngjort på riktig måte, og at en lov, ifølge Grunnloven, ikke kunne ha tilbakevirkende kraft. Han viste til at alle nye bestemmelser skulle kunngjøres i Lovtidende.
Retten fant det derimot godt nok at regjeringen hadde benyttet London Radio, de norske nyhetssendingene fra BBC. Her kunne man også høre taler av kong Haakon og informasjon til Hjemmefronten i Norge, ofte formidlet av Toralv Øksnevad, også kjent som «stemmen fra London». Her var retten på tynn is. Radioapparatene ble inndratt av tyskerne 20. august 1941. De provisoriske anordningene ble utformet etter dette, og loven om dødsstraff ble innført 3. oktober 1941.12 Det var naturlig nok kun de som hadde tilgang til radioapparater, som kunne høre på radio, og følgelig ble ikke anordningene allment kunngjort.
Anordningene ble riktignok publisert i illegale aviser, men det var et spørsmål om dette var juridisk holdbart, med tanke på kravet om hvordan en lov måtte kunngjøres for å bli gjeldende. Dødsstraff var en del av den militære straffeloven, så lenge en krig pågikk. Siden det var vanskelig for regjeringen å henrette personer under krigen, var det ikke ulogisk at regjeringen ønsket å benytte seg av denne muligheten etter krigen.13
Lagmannsretten hevdet at eksilregjeringens innføring av dødsstraff var nødvendig av generalpreventive hensyn og for å fremme et rettsoppgjør på lovlig grunnlag uten gatejustis. Trusselen om dødsstraff skulle ha en avskrekkende funksjon under krigen. Behandlingen av tyskerjentene under fredssommeren 1945 viste at folk tok loven i egne hender.
Ingen av ofrene som Haaland hadde torturert hadde dødd. Det kunne tale til hans fordel. I realiteten satt Haaland igjen med ett eneste håp: at han ville bli trodd på at han ble tvunget
til å utføre ordre fra Gestapo. «Hadde jeg ikke fulgt ordre, ville jeg sikkert blitt likvidert», uttalte han i retten.
Aktor la ned påstand om dødsstraff. Haaland erklærte seg ikke skyldig etter tiltalen. Dagen etter at rettssaken startet, kunne man lese denne overskriften i VG: «Jeg er sadist.» VG mente han skulle dømmes til døden. De viste til vitner som hadde blitt torturert av Haaland.
16. juli 1945 ble Reidar Haaland enstemmig dømt til døden i Eidsivating lagmannsrett. En uke senere skrev Haaland et brev til en av dem han hadde torturert, Gunnar Johansen. Han hadde fått tid til å tenke over sine misgjerninger:
Jo mer jeg tenker, dess mer ufattelig forekommer det meg, alt sammen. Dess mer blir det klart for meg at det absolutt intet fins som kan tjene til min unnskyldning ... Jeg må dog innrømme at jeg ærlig har fortjent den strengeste straff.14
Gud velsigne dere, hilsen Reidar Haaland.
Tre uker etter dommen kritiserte professor dr. juris Jon Skeie de provisoriske anordningene. Skeie mente at dødsstraff brøt med Grunnloven og at den var unødvendig:
Den er gyldig som straffebud for fremtiden. Men å anvende den på handlinger som var foretatt da loven ble vedtatt, ville jo utvilsomt være i strid med forbudet i Grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»15
Skeie var en av de fremste ekspertene på strafferett på denne tiden. Han mente de provisoriske anordningene manglet et konstitusjonelt grunnlag. Skeie mente også at høyesterettsdommer
Erik Solem og høyesterettsjustitiarius Paal Berg var inhabile og ikke burde sitte som dommere. Han mente det var feil at Paal
Berg i det hele tatt kunne sitte i Høyesterett siden han hadde vært med på forberedelsene til å lage de nye lovene, de provisoriske anordningene.
Haaland anket dommen til Høyesterett. Han ønsket å få en ny sjanse – å gjøre det godt igjen. Haaland innså at han hadde gjort straffbare handlinger, men argumenterte med sin unge alder, en vanskelig oppvekst og at han nå hadde en gravid kone. Hans forsvarer mente også at retten hadde brukt uriktig saksbehandling og lovanvendelse.
Skeies juridiske innsigelser ble trukket frem da Høyesterett behandlet saken. Dommerne Edvin Alten og Einar Hansen dissenterte og mente Haaland burde få tvangsarbeid i 20 år. De påpekte at ingen av ofrene døde, og at dødsstraff skulle inntreffe ved grovere tilfeller. Anken ble forkastet med begrunnelse i at Kongen og regjeringen i London måtte ha en ekstraordinær lovgivningsmyndighet for å kunne lede Norges deltagelse i krigen og forberede frigjøringen.16
Gerhardsens tyngste dag
Nå gjenstod bare et ørlite håp for Haaland: benådning. Haalands argumenter ble vurdert da statsminister Einar Gerhardsen i en ekstraordinær regjeringskonferanse 14. august 1945 behandlet søknaden. Benådningen ble avslått med ni mot to stemmer. Finansminister Gunnar Jahn og justisminister Johan Cappelen stemte imot.17 I tiden mellom regjeringskonferansen og Kongen i statsråd kom Reidar Haalands eldre søster, Marie, på besøk til Gerhardsen.18 Hun forsøkte ikke å forsvare de grusomme handlingene broren hadde gjort. Hun ba bare om at de skulle spare lillebrorens liv. Gerhardsen skrev i sin bok Fellesskap i krig og fred:
Jeg synes jeg har vært med på litt av hvert, men dette var noe av det tyngste og vondeste. Jeg forsøkte å si henne det så skånsomt jeg kunne, men måtte si at slik situasjonen da var i vårt land, kunne regjeringen ikke gi seg til å omgjøre domstolenes avgjørelser. Hun gikk stille ut.19
Gerhardsen ble sittende lenge og tenke over hvilken situasjon han befant seg i. Han og regjeringen var med på å bestemme om en person skulle leve eller dø. Gerhardsen hadde også det kommende stortingvalget i bakhodet: «Jeg kjente meg også sikker på at det ville reise seg en storm i landet, dersom regjeringen skulle begynne å benåde de dødsdømte.»
15. august 1945 skulle Kongen i statsråd ta stilling til om Reidar Haaland skulle benådes. 12 av 16 ministre var på plass. Noen dager før, 9. august, hadde Reidar Haaland skrevet brev til kongen:
Jeg finner videre at den straff jeg er idømt ikke er for streng, men derimot rettferdig, og at den står i nøie forhold til de ugjerninger jeg har gjort meg skyldig i ... Når jeg nu allikevel söker om at nåde må gå foran rett, så er det vesentlig fordi jeg selv finner det så meningslöst å skulle forlate livet med så mange ugjerninger tett innpå meg. 20
Han nevnte at kona også satt fengslet. Haaland hadde funnet kjærligheten på Victoria terrasse. 11. november 1944 giftet han seg med Agnes Schaaning. Hun jobbet som tolk og kontordame for Gestapo. Da de ble arrestert i maidagene 1945, var hun gravid i femte måned.
I statsråd orienterte Einar Gerhardsen kronprinsen om hvorfor de ikke kunne benåde Haaland. Nå var det kun Gunnar Jahn som gikk imot dødsstraff. Justisminister Cappelen
stemte med flertallet. Kronprinsen fulgte Gerhardsens råd. Benådningssøknaden ble avslått.
Fengselsdirektør Johnny Gløer-Johansen hadde i mellomtiden fått et brev fra den dødsdømte. Det førte til at han tok kontakt med prest Peder Olsen og ba ham besøke Haaland i cellen. Olsen noterte i sin dagbok: «Han virket rolig og glad, og i et strålende humør, ja nesten opprømt. Men hans reaksjoner var normale og hans tanke klar.»
Det som fyller meg nå, er en stor takk til Gud ... Jeg synes bare det er så altfor galt at jeg skal bli skutt, for dermed får jeg jo ingen straff. Det er jo urettferdig. Ved å skytes slipper jeg alt − all straff. 21
Det var noe ganske annet om han hadde fått 20 års fengsel, fortalte Haaland.
Presten sa: «Jeg har lest brevet som du skrev til ham (GløerJohansen). Det grep meg å lese det.» Ifølge prestens dagbok reagerte Haaland med engstelse: «... Hils ham endelig tilbake», sa Haaland.
Reidar Haaland var ikke klar over at han allerede dagen etter skulle få treffe sitt torturoffer på Akershus festning siden fengselsdirektøren var til stede under henrettelsen.
To lyskastere, ti geværer og tjue skudd. Én ekstra pistol var klar i tilfelle man måtte benytte seg av et nakkeskudd. To av våpnene var ladd med løspatron. Fem meter fra Apparat Welhaven stod ti politisoldater. De siktet på den hvite lappen. Klokka var 05.30. Kristian Welhaven ga signal, og det smalt fra geværene. Reidar Haalands hode falt fremover, men han rørte på seg. Hodet, armene og beina var i bevegelse. Pelotongens leder løp frem og ga ham nådeskuddet med en pistol.
En bøtte og en kost stod klar slik at veggen kunne bli vasket ren for blod. Samme dag ble liket sendt til Vestre Gravlund for å bli kremert. Enken fikk urnen først 20. desember 1945.22 Hun hadde da allerede født en sønn som hadde fått navnet Reidar.
Siden Haaland ble dømt til lovens strengeste straff, fikk retten et grunnlag for å dømme flere til døden. Riksadvokaten antok høsten 1946 at mer enn 200 skulle henrettes.23
Fire dager etter at Haaland ble henrettet, startet rettssaken mot Vidkun Quisling.
