for å opprettholde kontakten mellom gruppa. Asbjørn Sunde bestyrte den norske delen, med utstrakt reisevirksomhet over kjølen. I Sverige besørget Spania-veteraner som Karl Staf og Karl Einar Risto et fungerende nettverk under ledelse av Gösta Andersson. Martin Hjelmens organisering tilsa at de enkelte ledd ikke visste mer om det neste enn det strengt tatt behøvde. Bare slik kunne sikkerheten ivaretas. Opplegget var det samme i Finland. To av Hjelmens nærmeste medarbeidere i nordområdene var havnearbeideren Barly Pettersen og svenske Gustav Söder, en venn fra tiden i ISH. Begge var lojale kommunister som opererte på tvers av grensene. En annen involvert nordmann var Monthey Røse, som hadde fått erfaring med sabotasjeaksjoner bak fascistenes linjer i Spania. Etter at han kom tilbake fra Moskva, ønsket Wollweber å skape mer aktivitet i den finske gruppa som var isolert av vinterkrigen. Wollweber snakket om å sprenge jernbanelinjer som forsynte den russiske fronten. Andre fabulerte om å blåse det finske statspolitiets lokaler i lufta. Nå var ikke sprenging av nordiske, landbaserte installasjoner en ny tanke. Allerede i 1938 hadde Ernst Wollweber og Martin Hjelmen planlagt å sette kraftverket i Porjus ved Luleåelven i Jokkmokk ut av drift. Målet var å kutte strømforsyningen til malmbanen Narvik–Kiruna som forsynte Tyskland med råstoff til våpenindustrien. Men utviklingen i aksjonen hadde i stedet satt svensk etterretning på sporet av Martin Hjelmen. Samtidig som organisasjonen vokste og finske sabotasjeplaner tok form, var nordmannen uvitende om at han var i ferd med å bli identifisert.
Forvirrede sporhunder Gjennom 1939 hadde både norsk og svensk politi arbeidet under høytrykk for å avsløre den kommunistiske sabotasjegruppa. Trådene som med velvillig tysk assistanse ble nøstet opp fra Stockholm og Oslo, pekte samme vei: mot Ernst Wollweber og et nettverk av hjelpere i nordiske land. Men underveis skapte den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten et dilemma for tyskerne. Skytset måtte inntil videre snus vekk fra Moskva. Hitlers etterretningsapparat hevdet plutselig at det var britiske agenter som sto bak sabotasjene politiet etterforsket som kommunistiske aksjoner. Da det dårlig skjulte propagandautspillet nådde avisene, kom det overrumplende på de nordiske politietatene. De hadde jobbet tett med Gestapo, 126 – FORFULGT AV STATEN
