Egne steder by Kagge Forlag

Tilbaketrekning

Dajeg var liten, lekte jeg en lek i de lange, snørike vintrene i Nordland, der jeg vokste opp. Jeg pleide å gå til et jorde bak trafostasjonen ved hjemmet vårt, den som forsynte hele bygda med strøm, og risse opp konturene av et hus. Med føttene markerte jeg hvor veggene skulle være, jeg lagde døråpninger og vinduer, tråkket opp en veranda i den dype snøen. Jeg gledet meg over huset mitt og dro ofte dit og lekte der alene. Det var, til tross for det konkrete omrisset, et sted som først og fremst eksisterte i fantasien. Og jeg visste jo, idet jeg gikk hjem til det store huset der jeg bodde med foreldrene mine og søsteren min, at vinden med tiden ville blåse over sporene etter meg. Snart ville de være redusert til knapt merkbare søkk i terrenget, før de forsvant helt.

Det året jeg fylte førtien, kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike, fire mil nord for Middelhavet. På det tidspunktet hadde jeg vært gift i mange år og hadde to gutter på vei inn i tenårene, men verken mannen min eller barna våre hadde noen gang uttrykt noe ønske om å eie et hus i utlandet.

Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det til meg selv, for lånte penger. Det bandt opp familieøkonomien vår på en

lite gunstig måte, og noen klok investering var det heller ikke, siden hus i dette området ikke pleide å stige i verdi.

Det var ikke et vakkert hus. Sant å si var det ganske stygt. Et lite steinhus med sprukne skodder og smuldrende vegger, hvor en gammel klatreplante som ingen stelte, spredde de tørre greinene sine utover fasaden. Innvendig var rommene mørke og trange, pusset opp av ulike eiere over flere tiår, i takt med tidens krav til modernisering og komfort. Likevel var det ingenting ved huset som var moderne eller komfortabelt.

På baksiden lå det en terrasse, nordvendt og fattig på sol, med utsikt mot lave fjell. Over den ene hagedøren sto årstallet 1879 hogget ut i stein, men selve huset var trolig langt eldre, sa megleren, for landsbyen hadde røtter tilbake til middelalderen.

Et halvt år tidligere hadde jeg intervjuet den amerikanske forfatteren John Irving på Litteraturhuset i Oslo. Den vinteren hadde jeg sluttet som magasinredaktør i Aftenposten og begynt å jobbe for meg selv; forespørselen var lett å si ja til, kanskje var jeg også litt smigret over at jeg var valgt som samtalepartner for den verdenskjente forfatteren. I en drøy time snakket vi foran publikum før vi gikk ut for å spise på en restaurant i nærheten. Forlaget hadde invitert med en ung amerikansk forfatterdebutant som allerede hadde solgt den første romanen sin til flere land, en bok det norske forlaget nettopp hadde sikret seg rettighetene til. Under middagen ble jeg sittende ved siden av John Irving og debutanten. Samtalen mellom de to forfatterne gikk raskt og intenst, for den eldre virket oppriktig interessert i den yngre, som muligens minnet ham om ham selv i ung alder, mens den yngre sugde til seg livsvisdommen, erfaringene og rådene til den eldre.

I denne energiske utvekslingen var jeg egentlig overflødig. Jeg satt stille og lyttet til de to, forsøkte å spise sakte slik at jeg ikke skulle bli ferdig før bordkavalerene mine, men det var vanskelig, for så oppslukt var de av hverandre at de knapt hadde tid til maten foran seg. På et tidspunkt i samtalen, der det oppsto en naturlig pause, kunne jeg sagt at også jeg hadde debutert med en roman da jeg var på alder med den unge amerikaneren. Jeg kunne sagt at også den var blitt solgt til flere land før utgivelse, delt mine erfaringer, men det gjorde jeg ikke, for det falt meg ganske enkelt ikke inn. Det var lenge siden jeg hadde utgitt noe. Av en eller annen grunn virket mitt eget forfatterskap overhodet ikke relevant. I stedet lyttet jeg oppmerksomt, nikket vennlig og interessert, fylte rollen min, som i all hovedsak var å skape hygge for de to, ikke ulikt de tunge, røde gardinene som fylte vårt vesle chambre séparée med varme og harmoni.

På trikken hjemover ble jeg sittende og tenke på hvordan alt dette hadde gått til. Hvordan hadde jeg gått fra å være en ung og lovende forfatter til å bli en gardin? Jeg steg av trikken, ruslet inn i det velpleide strøket av byen hvor jeg hørte til, låste meg inn i leiligheten i firemannsboligen vår, hvor mannen min satt og så på tv. Som alltid spurte han meg hvordan det hadde gått, og jeg svarte at det hadde gått fint. Det var jo sant, for i det store og hele syntes jeg at det hadde vært en hyggelig kveld. Men dette plagde meg også, for burde ikke min egen stillhet ha gjort meg mer opprørt? Burde jeg ikke ha reflektert mer over hvorfor jeg sluttet å skrive bøker etter at jeg giftet meg og fikk barn? Slik tenkte jeg sjelden. Med jevne mellomrom hendte det at jeg reiste bort for å forsøke å vekke det sovende forfatterskapet. Korte, hektiske økter i lånte rom

eller leiligheter, så kom jeg hjem igjen, mett og fornøyd, som om jeg hadde stilnet en sult som bare unntaksvis begynte å knurre. Jeg savnet ikke egentlig skrivingen. Var ikke misfornøyd, ikke utilfreds. Tvert imot kjente jeg ofte en dyp takknemlighet over familien min, over huset vårt og det livet vi levde der. Når noen spurte meg hva jeg drev med, svarte jeg aldri at jeg var forfatter.

«Nå har du tid til å skrive igjen», sa forleggeren min da jeg gikk inn i min nye tilværelse som frilanser. Han inviterte meg på kaffe, jeg tok trikken ned til kontoret hans, takknemlig for i det hele tatt å ha en forlegger, bekymret fordi jeg ikke hadde en eneste ide å presentere for ham. Vi pratet løst, uten at det resulterte i særlig mye. Da jeg forlot kontoret, begynte jeg å tvile på at jeg faktisk hadde lyst til å være forfatter; kanskje var det bare en tittel jeg ville smykke meg med, uten at jeg i realiteten hadde noe ønske om å skrive. Jo mer jeg tenkte på dette, desto mer overbevist ble jeg om at de to romanene mine, dem jeg hadde skrevet og utgitt da jeg var i slutten av tjueårene, var rene tilfeldigheter.

Jeg hadde sagt til meg selv at jeg ikke skrev fordi jeg aldri var alene og ikke hadde tid. Nå var jeg ikke lenger i fast jobb, hadde huset for meg selv i mange timer hver dag, i tillegg hadde jeg en raus sluttpakke fra min tidligere arbeidsgiver. Likevel gjorde jeg mer eller mindre det samme som før; jeg skrev artikler og redigerte tekster som andre hadde skrevet, takket ja til å skrive en spalte i avisen jeg nettopp hadde forlatt, gjorde intervjuer med andre forfattere. Alt det som hadde ligget og slumret i meg i årene etter at jeg giftet meg og fikk barn, skulle nå forløses, men det kom ingenting, i stedet satt det fast i meg med en oppsiktsvekkende gjenstridighet.

Det jeg hadde glemt, er at litteraturen ikke adlyder arbeidstider. Når jeg først påkalte den, kom den når den selv ville. I timene mellom åtte og tre satte jeg i gang et tankearbeid som etter hvert pågikk hele tiden, døgnet rundt, og som ble avbrutt straks barna mine kom inn døren når skoledagen var ferdig. Jeg hysjet på tankene mine, som tok mer og mer plass i meg, noen små og tilsynelatende ubetydelige, andre fyldigere og fulle av løfter. Guttene bredde seg utover rommene med sekker og lyder og klær de skrelte av seg, kom med ønsker om mat og saft og leksehjelp, en bestemt genser jeg hadde glemt å vaske, ønsker jeg forsøkte å ta imot, men som jeg ikke klarte å imøtekomme, siden jeg i virkeligheten var et annet sted. Jeg lagde middag mens jeg lengtet til dette stedet, som bare eksisterte som en abstrakt ide, satt ved spisebordet og lyttet til samtaler jeg verken klarte å følge med på eller ta del i fordi jeg var redd det ville fortrenge tankearbeidet jeg var midt oppi. Et arbeid som kanskje kunne bli til noe hvis jeg sørget for at det ikke stoppet opp.

Etter hvert kjente jeg en stor sorg over at jeg ikke klarte å skrive litteratur i det huset som var mitt hjem. Det var en sorg så urimelig at jeg ikke kunne dele den med noen, men som tynget meg på en slik måte at både familie og venner begynte å legge merke til det. Jeg tok til tårene for småting, var oppfarende og utålmodig, jeg benyttet enhver anledning til å være alene, likevel var jeg aldri alene nok. Om morgenen kunne jeg ligge i sengen under dyna og vente på at huset skulle tømmes. Jeg ventet på fraværet av mann og barn, gledet meg til det. Den yngste sønnen min åpnet døren for å gi meg en klem, jeg strakte armene mot ham og tenkte: Jeg elsker deg, men du må la meg være i fred. For første gang på ti år kunne jeg være

hjemme hele dagen og skrive, jeg kunne styre tiden min selv. Men det var som om dette hadde vakt en galskap i meg; ikke før hørte jeg nøkkelen i døren og ranslene deres som dunket i gulvet, følte jeg dette tunge bli kastet mot meg, det holdt meg nede, på et vis. «Kan dere være så greie å være stille», sa jeg til guttene, først kontrollert, så enda høyere når de ikke hørte etter, helt til jeg nesten skrek.

Jeg tenkte: Jeg sitter fast i dette huset. Det er ikke plass til meg og arbeidet mitt her. Jeg tenkte: Jeg elsker familien min, men jeg elsker også stillheten, hvor de ødslige, unyttige tankene kan bo.

«Jeg går her og lider og kan ikke arbejde», skrev Amalie Skram til ektemannen Erik Skram i september 1893. «Jeg må i det heletat føle mig i fuldstændig tryghed og ensomhed for at kunne skrive om alle disse mennesker. Ikke sidde og være bange for at det skal ringe eller at noget slags jordisk væsen skal forstyrre mig. Og derfor min elskværdige, altid så rimelige og omhyggelige mand, gå ud fra noget som er absolut nødvendigt at jeg må få leje mig en liden kvisthybel i nærheden af vort hjem, hvor jeg kan gå hen og sidde for mig selv med mit arbejde.»

Hun var førtisju år gammel og gift for andre gang. Ni år tidligere hadde hun flyttet til København for å bo sammen med Erik i en leilighet i Øster Farimagsgade

51, «en liten dukkeleilighet på fire værelser». Sønnene Jacob og Ludvig på femten og sytten ble igjen i Norge, de var nesten voksne, hun syntes de kunne klare seg på egen hånd. I månedsvis hadde hun utsatt å fortelle



dem om avgjørelsen om å flytte til Danmark. Da hun omsider måtte, greide hun ikke å gjøre det. En venninne fikk oppdraget mens hun selv drev omkring utenfor på fortauet og gråt.

En skisse Erik tegnet av leiligheten i København, viser at han og Amalie hadde hvert sitt arbeidsrom i denne første boligen. I lange, detaljerte brev diskuterte de innredningen og hvordan rommene skulle fordeles, hvilke farger de skulle ha, og hvordan de skulle møbleres. Amalies rom ble malt i en «slem karmosin», og det var her, i det røde værelset, at forfatteren i henne ble vakt. Hun ble ikke født der, hun fantes fra før, hadde ligget i henne fra barndommen av. I løpet av det første året skrev Amalie ferdig debutromanen Constance Ring. Året etter fulgte første bind av Hellemyrsfolket, i tillegg skrev hun flere noveller for tidsskrifter og et skuespill sammen med Erik. Men hun bekymret seg for guttene, som manglet penger til utdannelse og hadde problemer med å få seg jobb. Ludvig var syk og trivdes dårlig som ekstrahjelp i onkelens butikk. Jacob var blitt arbeidsledig, hadde solgt møblene sine og lånt penger som han hadde festet bort på byen. Amalie reiste til Norge og tok Jacob med til København. Året etter kom Ludvig, begge guttene fikk seg jobb i byen, og plutselig var de fire voksne mennesker og en tjenestepike i den lille dukkeleiligheten. Nå klarte ikke Amalie lenger å finne arbeidsro. Hun kjempet med ordene, de som hadde kommet så lett til henne mellom de hissige veggene. «Det er ligsom jeg stadig må grave i hjernen for at finne en stump af noget, en trådfin, spiralformet elastisk stump, som jeg så må trække i», skrev hun til Erik våren 1889, da hun var i Norge for å gjøre ferdig tredje bind av Hellemyrsfolket. «Og hvis jeg

formår ikke at slippe taget får jeg slidt ud af hjernen hvad jeg vil, men glipper det, er alt spildt for så springer den elastiske tråd tilbage og jeg må gi mig til at grave og grave og søge på ny, indtil jeg finner stumpen ...»

Da hun kom tilbake til København, var romanen fortsatt ikke ferdig. Derimot oppdaget hun at hun var gravid.

Amalie Skram var nitten år første gang hun ble mor. Nå var hun førtito. Da datteren Johanne ble født, flyttet familien til en ny bolig i Østersøgade 102, hvor rommene likevel ikke strakk til, og hvor barnepikene kom og gikk. Det var som om de ikke orket å være der, i den overfylte leiligheten hvor dørene ble rent ned av beskjeder, bud og regninger, uanmeldte visitter fra venner, og hvor den søvnløse, irritable moren ikke lenger klarte å være høflig. Hun var ulykkelig når skrivingen tok henne bort fra Johanne, og ulykkelig når Johanne forstyrret skrivingen; bøkene lå som en «tusind kilos bør» på skuldrene hennes. Da hun skrev Forrådt, fikk hun bo noen uker hos venner på Frederiksberg. Erik tok seg av Johanne, men Amalie var så utmattet at hun de første dagene ikke klarte å gjøre noe som helst. Hun hostet og sov dårlig, og skrivingen var et ork. «Jeg sidder her om dagene time efter time med blyanten i hånda og papiret foran mig og bare græmmer mig, mens tankerne farer viden om og ikke er til at fængsle ved arbejdet», skrev hun til Erik. «Det er en fryktelig tilstand. Hva skal jeg arme menneske dog gjøre!»

Til slutt fikk Amalie arbeidsværelset sitt. Det lå i Ryesgade, «et dejlig rolig, fryktelig trist og stygt og mørkt værelse til at sidde og skrive i, hvilket er utladet til at gruble og

græmme mig, for skrive kan jeg ikke mere», skrev hun til en venninne.

Hun kom ingen vei. Skrivingen var fremdeles et slit, værelset hjalp ikke, det var som om arbeidsevnen, dette trykket som hun hadde stolt på, hadde sviktet henne helt.

«Hvorfor leier du ikke bare et kontor?» spurte en venninne meg da jeg fortalte henne om problemet mitt, som ikke hadde noe navn. Hun siterte Virginia Woolf, som skrev at kvinner trengte penger og et eget rom for å skrive romaner. Nå hadde jeg jo sluttpakken min, argumenterte hun, hva om jeg bare skaffet meg et lite skriveværelse i nærheten av hjemmet mitt som jeg kunne gå til hver dag? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare venninnen min, for jeg hadde ikke lest Et eget rom, jeg likte bare å sitere fra den. Riktignok hadde jeg den hjemme, hvor den hadde stått urørt i bokhyllen i flere år, en norsk nyoversettelse jeg hadde fått tilsendt da jeg fortsatt jobbet som redaktør. Kanskje hadde jeg tatt den med meg hjem fordi jeg tenkte at jeg ville skrive noe om den. Det hadde aldri skjedd. Nå hadde innmaten gulnet svakt, forlagsstemplet på tittelbladet var nesten forsvunnet.

Et eget rom, tenkte jeg og dro den ut av bokhyllen, hvem har ikke det? Så løftet jeg blikket og så meg omkring i leiligheten vår, som vi flyttet til da den yngste sønnen vår nettopp hadde lært å gå. Ti år hadde vi brukt på å pusse opp denne leiligheten. Vi hadde gravd ut underetasjen, flyttet trapper, revet vegger og hyret arkitekter til å tegne en ny planløsning tilpasset våre behov.



Ikke en eneste gang i denne prosessen hadde jeg tenkt at jeg skulle ha et rom for meg selv. Barna mine hadde eget rom, men ikke jeg.

Om kveldene, etter at guttene var i seng, satt jeg med laptopen i fanget og så på hus. Jeg visste ikke hva jeg lette etter, foreløpig var det bare en lek, for jeg hadde ikke penger til å kjøpe hus for og heller ingen fast inntekt, noe banken passet på å påpeke da jeg ringte for å forhøre meg om et lite lån. I det ene øyeblikket var jeg ved et vann i Østre Viken, i det neste ved nordkysten av Danmark, i Österås fant jeg en tidligere brannstasjon som var lagt ut med tårn og pumper, men uten vann og strøm. Jeg satte opp lister over hva jeg ønsket meg av skrivestedet mitt, kriterier som var vanskelige å innfri der jeg bodde, spesielt når man ikke hadde penger, men enklere når man beveget seg sørover i Europa, til steder som var nokså ubeskrevet på det norske turistkartet. Jeg sendte e-poster til meglere, det var tross alt uforpliktende, skisserte i knappe ordelag hva jeg var ute etter: noe billig, helst med en hageflekk, gjerne et oppussingsprosjekt, noe jeg kunne forme selv. De svarte med opplysninger om solforhold og bademuligheter, parkering og avstand til nærmeste flyplass. Jeg forsøkte å forklare at jeg verken skulle svømme eller sole meg; jeg skulle arbeide. For første gang siden jeg giftet meg og fikk barn, skulle jeg skrive en roman.

Det gikk en direkterute fra Oslo til Béziers på den tiden, og det var den jeg reiste med første gangen. Flyplassen besto av fire stolrader og et bagasjebånd og ble utelukkende betjent av lavprisselskapet jeg kom med. Ruten skulle

legges ned en måned senere, men det var som om dette ikke riktig festet seg hos meg, som om jeg befant meg i en slags våkendrøm hvor slike realiteter ikke grep inn. Kanskje var det også derfor mannen min hadde stilt så få spørsmål ved reisen, fordi han betraktet den som et innfall, en slags fiks ide som bare kunne kureres ved at jeg forsøkte å leve den ut.

Jeg hentet ut leiebilen og kjørte inn i det oksitanske landskapet for første gang. Solen hang lavt over åsene, langs veien dukket det opp skilt til ukjente landsbyer, enkle steinhus midt i vinmarkene, et og annet hagesenter med portene lukket for dagen. Det var kveld da jeg kom til Béziers. Jeg rotet rundt i bakgater, passerte mørklagte butikkvinduer før jeg fant et sted hvor jeg kunne sette fra meg bilen. Studioet jeg hadde leid, lå i en gammel bygård like ved rutebilstasjonen. Eieren tok kofferten min og bar den opp fire etasjer, viste meg hvordan wifien og klimaanlegget fungerte, og ønsket meg et godt opphold. Fra vinduet kunne jeg se bussene idet de svingte ut på gaten under meg. Navn på landsbyer og småsteder lyste på toppen av frontruten, de betydde ingenting for meg. Jeg visste ikke egentlig hvor jeg var. Studioet var hyggelig, men også upersonlig, innredet for å imøtekomme hundrevis av potensielle gjester. Det var ingenting der inne jeg ville valgt selv. Jeg åpnet kofferten, tok ut et par tynne T-skjorter, la bøkene mine på nattbordet, satte tannbørsten på badehyllen. Gjennom disse enkle øvelsene forsøkte jeg å gjøre rommet til mitt, men jeg fikk det ikke riktig til, for studioet var fremdeles like glatt og pregløst. Det fantes ikke noe virkelig nærvær der. Kanskje måtte det være slik, på steder hvor ingen hørte til.

«Jeg har lurt på om dersom man plasserer et hvilket som helst menneske alene i et rom, uten ytre påvirkning, så vil dette til slutt skje, at mennesket vil begynne å skrive», skriver Kjersti Annesdatter Skomsvold i Den andre forsvinninga.

Jeg har lurt på det samme. I middelalderen gjennomgikk nesten alle skrivende kvinner en form for frivillig tilbaketrekning. En av de første bøkene på engelsk som er skrevet av en kvinne, ble ført i pennen av Julian av Norwich, som var anakoret, en betegnelse på mennesker som valgte å leve fullstendig isolert fra omverdenen. Julian var i midten av trettiårene da hun lot seg mure inn i et lite rom i St. Julians kirke i Norwich. Her skulle hun sitte innesperret til sin død. I rommet sitt hadde hun tre vinduer: ett mot kirken, hvor hun tok imot nattverd og andre sakramenter, ett mot assistentene som brakte henne mat og drikke, og ett mot kirkegården og veien utenfor. Noen dør fantes ikke. I de mange tiårene Julian levde i dette rommet, gikk hun trolig aldri ut.

Det er ikke mye vi vet om Julian av Norwich. Den lille kunnskapen vi har om henne, kommer hovedsakelig fra boken hun skrev, Sixteen Revelations of Divine Love, som finnes i to versjoner, en kort og en lang. Vi vet at hun ble syk av pest da hun var rundt tretti år gammel, en ikke uvanlig hendelse i middelalderens Norwich, og at hun hadde overlevd pestbølger tidligere. Denne gangen, i mai 1373, ble hun så dårlig at en prest kom for å gi henne en siste olje. I timene som fulgte, opplevde hun det hun har beskrevet som en rekke åpenbaringer, hvor Kristus selv trådde fram for henne og forsikret henne om at alt kom til å gå bra. Synene stemte, for Julian ble bedre, og hun bestemte seg for å bruke resten av livet på å reflektere over

det hun hadde sett. Kanskje var hun gift på det tidspunktet da hun trakk seg tilbake. Kanskje hadde hun også barn, det sier hun ikke noe om. Det finnes kilder som tyder på at hun ble nesten nitti år gammel, noe som betyr at hun satt innemurt i kirkeveggen ved havna i Norwich i over femti år. Det er en tilværelse som på mange måter virker ekstrem, men som for henne antagelig fortonet seg som det motsatte: som en form for frihet. Ikke frihet i form av muligheter, rettigheter eller valg, men frihet fra: frihet fra forstyrrelser, fra ytre påvirkning, fra andre forpliktelser.

«Jeg vil trekke meg tilbake fra verden», skriver den franskmarokkanske forfatteren Leïla Slimani seks hundre år senere, i boken Le parfum des fleurs la nuit. «Tre inn i romanen min slik man trer inn i en orden. Avgi et løfte om taushet, om dydighet, om å underkaste meg arbeidet mitt fullstendig. Jeg vil vie meg fullt og helt til ordene, glemme alt som heter hverdagsliv.»

Hun sitter på et kontor i Paris, lite og mørkt, «trangt som et rede», og arbeider med en roman. Hver morgen, etter at hun har fulgt barna sine til skolen, går hun opp trappene til dette kontoret, som ligger høyt over byen, med vindu mot en bakgård hvor duftene fra restauranten nedenunder stiger opp. Hun skriver med døren lukket og gardinene trukket for. Sitter der hver dag til det blir mørkt og hun går ned trappene igjen og hjem til familien sin.

«I dag er ingen god dag», skriver hun. «Jeg har sittet på denne stolen i timevis, og karakterene snakker ikke til meg. Det kommer ingenting. Ikke et ord, ikke et bilde, ikke de innledende tonene i et stykke musikk som kunne hjulpet meg å få noen setninger ned på papiret. Siden i morges har jeg røkt for mye, jeg har kastet bort tiden på

nettet, jeg har hvilt middag, men ingenting har kommet. Jeg har skrevet et kapittel som jeg siden har slettet.»

Under arbeidet med de forrige romanene har hun ofte reist bort, til hytter på landet eller hoteller i fremmede byer. I dagevis har hun trukket seg tilbake og etter hvert mistet følelsen for tid og sted. For å gjøre ferdig Vuggesang lukket hun seg inne i et hus i Normandie. Her traff hun ingen, dusjet ikke, tok ikke telefonen, gikk rundt i pyjamas fra morgen til kveld i det stille store huset, slapp taket i alle forpliktelser. Midt på natten våknet hun, i det som plutselig fortonet seg som en drøm. «I rommet mitt hersket det et forferdelig kaos», skriver hun. «Sengen var dynget ned av bøker, papirer, biter av en tørr brioche. Det var utvilsomt denne briochen som gjorde at jeg våknet så brått. Datamaskinen sto åpen ved siden av meg, og da jeg skrudde på lyset, så jeg at armene mine, bøkene mine, sengetøyet var dekket av maur som kravlet hurtig omkring, i sirkel, i en marerittaktig dans. I hele mitt liv har jeg sjelden vært så lykkelig.»

I en uke reiste jeg rundt og så på hus. De fleste av dem hadde stått tomme lenge, noen i opptil flere år, jeg sto der med fornemmelsen av at disse husene trengte meg like mye som jeg trengte dem. Livet som hadde forlatt dem, var det fortsatt spor av: hakk i dører, slitte vindushasper, storblomstret tapet som en gang kanskje var blitt lagt i begeistring, og som nå hadde løsnet fra veggen i store flak. Det var støv og skitt overalt i disse husene, døde kakerlakker i dunkle hjørner, vindusruter så tilsmusset at lyset bare så vidt klarte å presse seg gjennom dem. De



fleste av disse eiendommene kostet veldig lite, og ofte var det vanskelig å avgjøre hva det ville kreve å sette dem i stand. De mest inngripende oppgavene, som rør og elektrisitet, tak og bæring, kunne man bare ane omfanget av, man måtte ta dem som de kom. Jeg var ikke redd for denne risikoen. Kanskje hadde jeg ikke erfaringer nok til å forestille meg hva som kunne gå galt. Det jeg fryktet, var at jeg ville velge feil, at jeg ikke egentlig hadde forstått hva jeg trengte av et hus. Noen ganger, når jeg sto i rom som var særlig forfalne, lurte jeg på om det var for sent, om forfallet hadde kommet så langt at det ikke lenger var mulig å bygge opp igjen det som hadde funnes der.

Meglerne jeg møtte, var alle kvinner. De fleste var noen år eldre enn meg, erfarne, trygge damer som argumenterte med troverdighet for verdien av de slitte eiendommene og spurte med oppriktig interesse hva jeg skulle med dem. Svarene mine var knappe og upresise, jeg lot det fremkomme at jeg var gift, at jeg hadde vært gift lenge, at jeg hadde barn som ikke var små lenger, men at huset jeg skulle kjøpe, var frakoblet dette livet. Jeg sa ikke det direkte, kanskje manglet jeg ordene for å forklare hva reisen gikk ut på. I stedet møtte jeg spørsmålene deres med stille unnvikelse.

I landsbyen Laurens ble jeg vist rundt i et dødsbo av en kvinne på min egen alder. Hun hadde med seg datteren sin, det var midt i den franske fellesferien og skolen var stengt; alt dette forklarte hun meg med et unnskyldende blikk på jenta. Jeg så på henne med sympati og forståelse, svarte at jeg hadde to gutter selv.

«Hvor gamle er de?» spurte hun.

«Ni og elleve», sa jeg.

«Men de er ikke her?»

«Nei, de er i Oslo sammen med mannen min.»

Megleren nikket, som om jeg hadde tegnet opp en tilværelse hvor det var naturlig for henne å plassere meg.

«Hun der er ti», sa hun og nikket mot datteren.

Jenta var nesten like høy som moren, slentret etter oss der vi beveget oss gjennom det forfalne huset. Hun var tålmodig, men også uinteressert i alt omkring seg, for henne måtte det virke underlig at noen kunne ønske seg noe så nedslitt. Hos meg vakte rommene lyst. Et slags begjær som ble antent i møte med forfall og vanskjøtsel.

«Er det lov å spørre hva huset er til», spurte megleren meg.

Jeg tittet inn på et lite soverom med fire senger, hvor bare rester av farger var igjen på det blomstrete sengetøyet. Kikket på datteren hennes, som sto og pirket på en gammel lysbryter, skulle til å svare, men så klarte jeg det ikke likevel. Jeg fikk meg ikke til å si at jeg, en gift kvinne med to barn, skulle kjøpe et hus til meg selv i et annet land.

I stedet sa jeg: «Det er til familien.»

Egne steder

Innhold

Tilbaketrekning

«Nei, de er i Oslo sammen med mannen min.»