FORORD
Under et portrettintervju for mange år siden fortalte Erik Bye meg at det var helt umulig for ham å ringe Opplysningen for å be om et telefonnummer, fordi operatørene nesten alltid kjente igjen stemmen hans og innledet lange, fortrolige samtaler, slik at sangeren, poeten, programlederen og medmennesket endte opp med skyhøye telefonregninger. På samme måte innbiller jeg meg at Åge Aleksandersen har det, i den forstand at alle kjenner igjen røsten hans. Det er ikke en spesielt pen stemme, men du verden, hvor funksjonell. Den er innlandsskoger, brottsjøer ute ved kysten, fjellvidder og vårflom gjennom dalbunnen. Den er lyden av Norge.
Da jeg forteller folk at jeg skal opp til Trondheim for å møte Åge, sier tre av mine nærmeste – og helt uavhengig av hverandre – «du får hilse»! Og det ligger noe enestående vakkert i det, at både min bror, min niese og rockekokken, uten å tenke seg om, uten å forsøke å være morsomme, nærmest automatisk kommer med en slik anmodning, som om jeg skulle snakke om en kjær, gammel venn vi alle har kjent hele livet. Nettopp slik tror jeg veldig mange mennesker over det ganske land har hatt det siden Prudence kom ramlende inn på scena på diverse samfunnshus i begynnelsen av 1970årene. Stemmen til Åge Aleksandersen har vært lydsporet til livene våre, og jeg kommer aldri til å venne meg til å høre den røsten i telefonen. Det føles like uvirkelig hver gang, spesielt når den spør meg om hvordan det står til, om jeg har det bra, for den røsten skal jo ikke det! Den skal rive, rase og rabulere. Den skal elske og hate, forbanne og velsigne, smeike og piske i en og samme setning, i en og samme sang, slik det føles som
den alltid har gjort, eller i mitt tilfelle, siden jeg var 16 og min 14 år eldre bror klarte å lure meg inn på Åge Aleksandersen & Sambandet på Vinger Hotell i Kongsvinger, under en musikkfestival i regi av byens jazzklubb. Det var min første rockekonsert noensinne, og jeg og min jevnaldrende bestevenn, trommeslageren i bandet vi ennå ikke hadde rukket å starte, klemte oss lettere sjokkert sammen i hjørnet på storsalen. Det var ikke så mye redsel som vantro som fikk oss til å fornemme et ubehag eller utenforskap vi aldri tidligere hadde erfart. Det var noe med måten publikummet var kledd og måten de beveget seg på, som fikk meg til å tenke på brennmaneter i jordfarger og/eller batikkmønster, som duvet viljeløst fram og tilbake over et opprørt hav. Smått sjokkerende var det også at hovedpersonen selv, han som sang morsomme «Hold kjeft spis is» og «Kvalmen» og ikke minst det som var en av de aller vakreste sangene jeg hadde hørt til da, «14 pages», var så utrolig gammel. Han så nesten eldre ut enn på omslaget til French only, den eneste plata med ham jeg eide, enda der var han kledd i vest, et plagg ingen menn i min familie brukte, bortsett fra bestefar. Jeg husker også jeg tenkte at jeg skulle ønske at han ikke hadde bart. Det var vel ingen rockestjerner som hadde bart? I farten kom jeg bare på trommeslageren i The Doors, og så hadde jeg sett det på et tidlig bilde av John Fogerty fra før Creedence Clearwater Revival virkelig tok av. Vest og bart til tross, det kunne jeg leve med, for Åge & Sambandet hadde en vanvittig gyng, og musikken hadde noe farlig over seg, noe voksenfarlig. Åge var rett og slett dritbra, men det var dette med publikum som ødela. Hvis vi snakker om Åge som gammel, måtte menneskene i salen, med sine flagrende gevanter, være noe som stammet fra juratida, eller i hvert fall bronsetida, hvis jeg hadde lært om noen av delene på skolen ennå. Det jeg imidlertid hadde rukket å lære om på skolen, søndagsskolen, var Bergprekenen. Disiplene som forsøkte å hindre de små barna i å komme fram til Jesus, og
han som sa: «La de små barna komme fram, og hindre dem ikke. For Guds rike tilhører slike som dem.» Åge, derimot, sa ikke noe slikt. I det hele tatt gjorde han ingen tegn til at han enset at trommeslageren og jeg var til stede, og da vi gikk fra konserten, tror jeg vi begge følte at bandet var bra, men at ritualene til de flagrende freakerne på en måte overdøvet kraften i musikken og nesten gjorde den litt tannløs, og fri og bevare oss vel: noe voksen, frigjort voksen, riktignok, men fortsatt voksen. Først noen måneder senere skulle vi virkelig bli frelst av rockemusikken, da Young Lords kom til byen. Anført av en ung, tynn og arrogant Henning Kvitnes i skinnjakke og med lys stratocaster forsto jeg, virkelig forsto, at det var noe slikt jeg også skulle drive med en dag. Jeg skulle bli som han sangeren som utstudert likeglad, innstudert cool, spyttet ut linjer som: «Big burden to bear, if you don’t care, what you gonna do when the school is out.» Jeg visste ikke om jeg helt forsto hva det betydde, men det snakket til meg. Men Young Lords skulle ikke bestå, heller ikke oppfølgeren Saturday Cowboys eller Little Eden, som kom etter der igjen. Bestå skulle heller ikke The Aller Værste, Kjøtt, Lumbago, The Cut, De Press, Can Can, Cirkus Modern und so weiter, und so weiter. Men Åge, han besto og har fortsatt å bestå. Fra Prudence debuterte med singelen «Into the fire / Kom bli med til København» i 1970, til årets utgivelse, Mi reise, har han fortsatt å være der. Igjen slik som landet vårt. Som Norge. Trassig og storslagent, noen ganger fullt av underlegenhet og tvil om egen viktighet, men aldri ufarlig, noen ganger rent fram slemt, i hvert fall obsternasig, aldri i ro eller likegyldig, alltid på vei videre. Selv når Åge ikke får det helt til, har han likevel mer å si og sparker hardere enn de fleste av sine jevnaldrende og yngre kolleger. Og med det er vi framme ved en kampsak for meg. Myten om de fire store i norsk rock. Et begrep som dukket opp første gang i januar 1994, da Geir Rakvaag skrev en artikkel i Arbeiderbladet om Joachim Nielsen, der Jokke,
Raga Rockers, DumDum Boys og deLillos ble utropt til norsk rocks fremste fanebærere, slik Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Alexander Kielland hadde vært det for litteraturen et drøyt hundreår tidligere. Jeg tror ikke jeg vet om et mer unøyaktig begrep i norsk journalistikk. Hver gang noen snakker om de fire store i norsk rock til meg, spør jeg: «Mener du etter Åge?»
Jokke har skrevet noen av de aller beste sangene om kåtskap og drukkenskap, om det å være et ungt menneske, som oftest mann, i fritt fall på vei inn i voksenlivet. Men Jokke har vært død i 25 år. Åge har gitt ut plater i flere år enn Joachim Nielsen rakk å leve. Raga Rockers har kommet og gått og kommet for å gå igjen, med sin übercoole urbane tristesse. DumDum Boys har riktignok vært rimelig kontinuerlig bestående, men Kjartan Kristiansens sanger har ikke fungert som manualer for å takle livets oppturer og nedturer på samme måte som Åge sine. DeLillos har også hatt en karriere konstant gående siden debuten med Suser avgårde i 1986, men iblant føles det som om Lars LilloStenberg først og fremst er en heimstaddikter som aldri har forlatt Oslo.
Det forundrer meg dypt at det i fullt alvor er mulig å snakke om de fire store uten å nevne selve grunnfjellet, han som beredte veien, gikk opp løypa og fortsatt er her, vår kollektive samvittighet, han som ikke er blitt noe mildere eller mindre refsende med årene, han som i 2025 kan synge «huset ditt brinn, ditt hus står i brann» slik at vi kan høre det knitrer i veggene i andres likegyldighet, men først og fremst vår egen. Åge har vært der gjennom hele livsløpet, fra å være et forsømt lite lørdagsbarn, til ungdomsfyll og barnefødsler. Sangene hans blir sunget i begravelser og bryllup, og gjennom å bruke de fleste fargene på paletten i sine sanger har han satt ord på følelser svært mange av oss i Furet Værbitt har kunnet bruke til å reise oss de gangene vi har snublet. Han har til og med tatt
turen ut i verdensrommet med albumet Laika. Som han selv sier, måtte noen ta ansvaret for å lande den stakkars hunden etter at russerne sendte den opp i bane rundt jorda i 1957. Og lande den gjorde Åge til gagns. Til terningkast 1 i Dagbladet og 2 i VG. Kanskje ligger det nettopp her en kilde til å forstå hvorfor Åge Aleksandersen har klart å holde seg relevant i en mannsalder, for jeg tror ikke du klarer å være virkelig god hvis du ikke risikerer å være skikkelig dårlig, slik Bob Dylan var på store deler av 80tallet.
Nå er Sambandet historie. Et av de mest kompetente backingbanda Norge har sett, finnes ikke mer, men Åge har ingen planer om å sette gitaren bort i en krok. I likhet med sitt store forbilde fra Amerika, før nevnte Bob Dylan, virker det også som han er ute på en «never ending tour». I portrettintervjuet med Erik Bye koketterte han med at «hvile, det kunne han gjøre i furuboksen». På mange måter tror jeg Åge Aleksandersen har det samme mantraet.
ÅGE I TÅRNET
Den første arbeidsplassen til en kunstner jeg besøkte, som gjorde skikkelig inntrykk, var den blå skrivestua til Dylan Thomas i Laugharne i Wales. Skjønt størrelsesmessig minnet den mer om en redskapsbod enn ei skrivestue. Etter det besøket har det blitt mange slike, og et annet av de mer minnerike var hos den danske forfatteren Johannes V. Jensen i Farsø. Der fikk jeg låne nøkkelen på byens turistkontor og kunne ha hele huset for meg selv.
Åge Aleksandersens skrivestue er strengt tatt ikke ei skrivestue i det hele tatt, og til tross for alle gitarene som står stablet der, er det heller ikke en redskapsbod. Det er et tårn. Tidligere har det blant annet rommet havnefogden i Trondheim, og med sine 28 meter over bakken er det bare Tyholttårnet og spiret på Nidarosdomen som rager høyere i byen. Hit flyttet Åge inn 1. november 2016, og de aller fleste av sangene han har skrevet etter den tid, har blitt til her. Tårnet har 360 graders utsyn over både byen og fjorden, og han forteller at da losvesenet holdt til her, ble tårnet blant annet brukt til visuelt å dirigere båtene i land. Dette er en ren faktaopplysning og ikke ment som en metafor for hvordan han lager sanger. Da han satte seg ned for å skrive Mi reise, det som skulle bli den aller siste plata med Sambandet, hadde han mange hundre låtideer, fragmenter og skisser på telefonen. Så Åges metode for sangskriving handler ikke om å sitte og se utover fjorden, agne opp, kaste ut og håpe at noe biter. Åge sitter ikke og venter på inspirasjonen. Åges metode handler om å være en svamp og å suge til seg alle mulige inntrykk på vei mot et nytt album. Det kan være noe han opplever på
gata, noe han ser på tv, og nyheter, nyheter, nyheter, alltid nyheter, gjerne med en gitar på fanget foran tven ved sida av sin trofaste Sancho Panza, kona Torill.
Åges forhold til nyheter ligger på grensen til det usunne. En av morgenene han plukker meg opp på hotellet med bilen sin, legger jeg merke til stemmer da jeg setter meg inn, og de kommer ikke fra hodet mitt. De kommer fra Åge, fra lommen på jakka der han hører på en eller annen nyhetskanal på mobilen sin.
Når Åge har ruget lenge nok på ideene, skissene og fragmentene, så setter han en dato, gjerne også et klokkeslett, for når han skal gi ut neste album. Så handler det om å sette seg selv i sangskrivermodus og jobbe videre på Macen sin, alltid med tekstene først, til han har nok sanger til ei ny plate. I tilfellet med Mi reise betydde det åtte nyskrevne sanger, supplert med en rørende nyinnspilling av «Det finns en sang bortom fjellet» fra det legendariske albumet Dains me mæ fra 1982. På den siste plata er det også med en ny versjon av «Lille søster» fra Linedans, som kom i 2002.
Så for Åge er dette et håndverk. Hver dag tar han med seg matpakka og går på jobb fra leiligheten han deler med sin kone, i sentrum av byen. Skjønt det hender han legger igjen matpakka hjemme, gjør det lettvint for seg selv og stikker innom Olavstorget for en sushibowl eller en ciabatta. Da er det noe i måten han beveger seg på, som får meg til å tenke på Mr. Walker, sivilutgaven av Fantomet, som går rundt på gatene i Morristown som en vanlig mann. Åge strener målbevisst fram uten aktivt å søke blikkontakt med noen av dem vi møter på fortauet. Samtidig er det påfallende hvordan folk reagerer når han passerer, de stivner i et øyeblikks gjenkjennelse før de konsentrerer seg om å late som ingenting. Og sangeren selv er virkelig utkledd som en vanlig mann, i joggebukse og hettejakke, ganske annerledes enn hain Åge, som han selv konsekvent omtaler den offentlige utgaven av seg selv
som, hain musikeren som setter på seg rockestjerneskjorta, bretter opp ermene slik at seintilivettatoveringene synes, og henger på seg noe krimskrams som ligner dog tags, de navnebrikkene soldater bærer rundt halsen når de drar ut i strid, og det er for så vidt en passende beskrivelse, for Åge er en kriger, en stridsmann, en hærfører som i år for siste gang skal lede Sambandet i krig.
Det er mai i Trondheim, og våren ser ikke ut til å klare å bestemme seg for om den har tenkt å ankre opp og klappe til kai eller bare fortsette å drive hvileløst fram og tilbake. Jeg er i byen for å snakke med Åge om sangene hans, noen av sangene hans, noen av dem som har betydd aller mest for ham personlig. Litt om historiene bak, hvorfor sangene ble som de ble, og hva han kan huske av selve tilblivelsen. Med en platekarriere som strekker seg over 55 år, og et liv som utøvende musiker som omfatter over 5000 spilte konserter, bør vi ha nok å snakke om. Likevel aner jeg en liten form for reservasjon første gang vi tar heisen opp i tårnet sammen, eller kanskje er det mer en spenning, en form for ubehag over å måtte pirke rundt i forhistoriene til flere av disse sangene som har et ganske så bekmørkt bakteppe. Kanskje handler det også om at han som artist, som låtskriver (eller sangskriver, som han selv foretrekker å kalle det), ikke er så opptatt av å skue bakover, men heller ønsker å se framover mot neste sang, mot neste prosjekt, for selv om livsreisa med Sambandet er over, har Åge ingen planer om å gi seg som utøvende musiker og plateartist.
Etter opplevelsen med brennmanetene i jordfarger og/eller batikkmønster på Vinger Hotell i 1980, har Åges og mine veier krysset hverandre en rekke ganger. Det andre møtet skjedde faktisk på samme sted etter en konsert. Et virkelig møte i den forstand at vi snakket sammen, eller, kanskje mer korrekt, at jeg snakket med ham og han hørte halvveis etter. Jeg spurte
blant annet om han kunne tenke seg å produsere debutplata til bandet mitt, Heart of Mary. Åge sa han skulle tenke seriøst på det, og ga meg adressen sin. Neste dag sto jeg utenfor postkontoret da det åpnet, og sendte med skjelvende hender av gårde en demokassett til Flatåsen, men det kom aldri noe svar tilbake. Likevel bar det møtet frukter, for jeg fikk autografen hans på ei notisblokkside: Helsing te Levi. Åge Aleksandersen. Jeg tok det som et ridderslag, som en pådriver til aldri å gi opp under min årvisse ørkenvandring mot å bli en antatt forfatter og utgitt musiker. I alle år har den autografen hengt på kontorveggen min, som oftest under et avisbilde av Erik Bye i bar overkropp, fra den gang han spilte inn tvserien om Mangas Coloradas. Etter dette møtet, der Åge nesten, nesten, nesten ble produsenten min, hadde vi i mange år et rent profesjonelt forhold, der jeg som musikkansvarlig i lokalavisa i Kongsvinger titt og ofte intervjuet ham om turneer og plater som ble både bejublet og totalt oversett. På kontorveggen min var det konstant gjennomtrekk blant fotografiene som til enhver tid speilet min rådende musikksmak. Dwight Yoakam, Ramones, Dream Syndicate og Imperiet, for å nevne noen, flagret forbi som kalenderblad, mens ridderslaget fra Åge fortsatte å henge der som en evig konstant under bildet av Erik Bye.
For drøye 20 år siden tok imidlertid forholdet vårt en mer personlig vending. Etter å ha vært en litt hemmelig novelleforfatter skjøt karrieren brått fart med min første roman i 2004. Året etter spilte jeg inn min første plate på 16 år, sammen med gitarist og sanger Thomas Mårud. Det var denne plata, Herfra til Rockaway Beach, som gjorde at vi brått fant oss live på NRK TV i «Brød og sirkus» på en låve i Melhus, hvor vi framførte de to sangene «Valgets kvaler» og «Å knuse en helt brukandes god mandolin». Etter opptredenen ble jeg, som seg hør og bør, overstrømmet av SMSer, fra både kjente og ukjente. En av dem lød: «Æ så dokk på TV. Dokk e heil ved. Åge Aleksandersen.» Jeg trodde det var noen som tøyset med
meg, og svarte: «Takk for gode ord, men nå tror jeg vel neppe at du er min ungdoms store helt.» Hvorpå svaret lød: «Helt og helt, men det e nok æ ja.»
Dagen etter sto Thomas og jeg på Værnes da vi så hele Sambandet med far sjøl komme strenende inn. Åge og vi fikk øyekontakt og han satte kursen mot oss med hånda utstrakt foran seg. Thomas og jeg snudde oss som på kommando, for å se om det kanskje sto en notabilitet bak oss, som skulle behilses, men nei, det var bare oss. I god Fantometånd har jeg i ettertid tenkt at denne opplevelsen bør danne grunnlag for et nytt jungelord, eller i hvert fall et utvidet jungelord: «Fantomet er hard mot de harde og oppmuntrende mot dem som trenger det.» Og her tenker jeg at mye av forklaringen på Åges posisjon ligger, hans raushet og nysgjerrighet overfor andre musikere er med på å gjøre at han ikke stagnerer som artist.
Siden opptredenen på «Brød og sirkus» har Åge vært med på å synge på tre av sangene mine, og «Norge mitt Norge igjen» skrev vi sammen. Skjønt skrev og skrev, og sammen, Thomas Mårud og jeg laget nye vers og en ny tekst rundt Åges refreng på «Norge mitt Norge». En tekst som handlet om å høre og virkelig forstå en Ågesang for første gang. Felles for alle tre låtene er at jeg hver gang har ønsket å være til stede når han har lagt på sangen i sitt eget studio. Hver gang har han nektet og sagt at han ikke liker at noen ser på ham når han synger inn. Under samtalene våre de kommende dagene skal jeg flere ganger støte på noe lignende, en slags form for usikkerhet, kanskje, en plutselig tvil på egne evner, noe jeg tenker er helt avgjørende for en stor kunstner, for er det ikke nettopp skråsikkerheten som hindrer en musiker, forfatter eller maler fra å fortsette å utvikle seg? Denne usikkerheten dukker opp flere ganger, blant annet da vi kommer inn på sangen «Min dag» og det bare slipper ut av meg: «Den er ikke
akkurat min favoritt Ågelåt. Jeg tror ikke den er på min topp hundre, engang.» Tilfeldigvis er også Åges datter til stede. Ja, hun ja, som han skrev «Lys og varme» til. Hun er heller ikke kjempefan av den sangen. Jeg vet ikke om Åge spøker, men han virker nesten litt snurt og beskylder oss for å rotte oss sammen mot ham, eller mot sangen hans. Personlig blir jeg lettet fordi vi da åpenbart slipper å snakke om det jeg ser på som en ubetydelig parentes i hans lange karriere.
Egentlig var det Åge som skulle ha skrevet denne boka alene. Egentlig var det han i samtale med seg selv som skulle presentere sine tanker om sangene til sine lyttere, men tida strakk ikke til. Kanskje heller ikke lysta til på side opp og side ned å forsøke å si noe fornuftig om noe han allerede har skapt, som å forsøke å skrive sangene en gang til. Jeg blir derfor oppringt av Åges manager, som tilfeldigvis også er hans datter, LineSofie (ja, det er fortsatt henne fra sangen), med spørsmålet om jeg kan tenke meg å skrive denne boka. Jeg hadde heller egentlig ikke tid, eller, kanskje mer korrekt, så hadde jeg ikke lyst til å ha tid. Oppfølgeren til min debutroman var klar til utgivelse inne hos forlaget. Lydboka var lest inn, og jeg hadde sett fram til bare å sveve i den store, deilige følelsen av å ha fått til noe jeg var virkelig fornøyd med. Til å tillate meg en sjelden form for makelighet. Men det var Åge som ringte, eller i hvert fall dattera hans, manageren. Det er som å være bassist i bandet til Bruce Springsteen, og så kommer det en telefon fra Bob Dylan. Da bare røsker du bassen med deg og setter deg på første og beste fly, for svingende, jeg hadde sagt ja om det så bare gjaldt å spille tamburin eller fingercymbaler.
I OVER 50 ÅR har Åge Aleksandersen skrevet sanger som har samlet folk, løftet fester, tørket tårer og blitt en del av norsk kulturarv. Men han har aldri tidligere åpnet opp om hva de sterkeste sangtekstene betyr for ham. Nå, i forbindelse med Sambandets siste tur på veien, forteller Åge historien bak sangene som er viktigst for ham – og om livet som formet dem. For hva handler egentlig «Fire pils og en pizza» om?
Historiene er fortalt til forfatter og musiker Levi Henriksen, og gir et personlig innblikk i tilblivelsen av sangene, musikken og tekstene, men også i et liv preget av både motstand og gjennombrudd. Her er levende lys og varme – og blodige lørdagskvelder med bunnløs angst. Resultatet er en nær, ærlig og humoristisk samtale om en brutal oppvekst i arbeiderklasseNorge, et rikt liv på veien, og å leve tett med kunsten.
Boka inneholder malerier av Ståle Gerhardsen.
Lørdagsbarn
