Jenny Erpenbeck ordbok
Oversatt fra tysk av Ute
Neumann (mn0)
roman | forlaget oktober 2026
Til far, av hele mitt hjerte
«Som regel er det bare noen knokler igjen.» schimmek
«Her har en generasjon forsvunnet.» fonderbrider
… bên vi bêna, bluot zi bluoda lid zi geliden, sôse gelîmida sîn!
(… bein mot bein, blod mot blod, lem mot lem, slik skal de være sammenføyd!)
2. merseburgerformel
men hva er øynene mine til for når de ser uten å se noe? Hva er ørene mine til for når de hører uten å høre noe? Og alt det fremmede i hodet mitt? Tenke det til grunne, hjernevinding for hjernevinding, til kanskje en liten skjefull av det som er meg, skinner igjennom helt nederst på bunnen. Ta minnet som en kniv og rette det mot seg selv, dolke minnet med minnet. Hvis det går.
Far og mor. Ball. Bil. Det var kanskje de eneste ordene som var hele da jeg lærte dem. Så ble også de snudd, revet ut av meg og satt inn igjen feil vei, det motsatte av ball var igjen ball, av far og mor far og mor. Hva er en bil? Alle andre ord slepte helt fra begynnelsen med seg en taus halvdel som et blylodd om føttene, slik månen drasser på sin mørke side selv når den er full. Men den går i hvert fall i bane. For meg var ordene fasttømrede, men nå slipper jeg dem løs, og går det ikke på annet vis, vil jeg heller kappe av den ene eller den andre foten. Ball. Ball.
Nå i ro slumre inn, lille hjertevenn’ min. Mor legger meg for kvelden. Mens hun synger, stryker hun meg over hodet. En hvit, tørr hånd som stryker et barn over hodet. God natt, god natt. Med nelliker stukket, med roser besatt. Vannblå øyne som ser rett på meg, mens øynene mine glir igjen. Med nelliker stukket. Det er nellikspiker, ville hun sagt om hun hadde sett at denne strofen får meg til å gråte igjen. Nellikspiker strødd på senga, ikke gråt. Men i dag er det for sent å gråte, jeg er på vei mot søvnen og kan ikke snu, det er ikke nellikspiker, men spisse jernspiker noen jeg ikke kjenner vil nagle meg til senga med mens jeg sover. Kryp i seng og sov søtt, synger hun. Hun brer teppet over meg, helt opp til haka, og slukker lyset. En mengde små, blodige stikk etter spikerne. I morgen igjen, hvis Gud så vil, vekkes du opp av fuglenes spill. Og hvis ikke, er jeg naglet fast for alltid. I morgen igjen, hvis Gud så vil, vekkes du opp av fuglenes spill. Og bloddråpene blir til stein. Mor.
En ball er noe som triller og av og til spretter. En far er en mann som lenge er større enn en selv. Før far går for å skrifte, barberer han seg og tar på seg ren skjorte. Skulle noen ønske å bruke et hode som ball, ville bare nesa vært i veien. Før far går for å skrifte,
tar han meg på fanget og lar meg ride ranke. Det er mange barn som har ridd av sted langs denne veien, mange hvithudede, skrikende ryttere som har blitt kastet av i galopp og kanskje havnet i grøfta og blitt til kråkemat. Skjorta til far lukter friskt og kjennes grov når jeg begraver hodet i den, etter å ha karet meg opp av grøfta med en bevegelse som får meg til å bli svimmel hver gang. Far.
Hus. Huset vårt midt i hagen. Rosa vegger, rosafargen er solbleket og allerede sprukken. Jeg kjører neglen innunder pussen og brekker av en bit. Under kommer noe oker til syne. Kakker jeg på det dypereliggende malingslaget med en stein, kommer det enda en ham til syne i øyene jeg kakker frem; den er grå. Dypere kommer jeg ikke, det grå klamrer seg til veggene på huset, kanskje det grå er selve huset. Mor sier: Ikke gjør det. Ja da, jeg har hørt det før, jeg kan bruke døra hvis jeg skal inn.
Ut av sola og inn i skyggen. På nakne fotsåler fra støvet til den kjølige steinen. Barføtt. Sola skinner nesten alltid her til lands, den skinner og skinner og skinner, og himmelen rundt sola er nesten alltid helt tom. Hva spiser egentlig sola, spør jeg far. Vann, svarer han. Og hvor har den senga si? Sola
sover ikke, svarer han. Når det er natt hos oss, sier han, skinner den på den andre siden av jorda. Deilig vær i dag. I dag og alle dager.
Hvorfor hadde du ikke melk til meg, spør jeg mor. Noen kvinner har mye melk, og noen har ingenting, sånn er det bare, svarer mor. Jeg husker godt brystene til ammen. Jeg drakk lenge av dem. Lenger enn alle andre barn jeg vet om, sier mor. Da jeg gikk i første klasse, pleide jeg fortsatt å klatre opp på fanget til ammen og drikke straks jeg kom hjem. Melken hennes var vandig og søt, brystene rosa og fyldige, faste øyer på kroppen til en aldrende kvinne.
Selv da jeg sluttet å drikke av henne, holdt hun hele barndommen min på fanget som et eple, hun så ut som en fe, med grønne, skrå øyne, en fe som var fordrevet fra eventyret og blitt dyster, på grunn av håret som var mørkt innerst ved røttene og la en skygge over ansiktet, før det senere ble grått, og på grunn av klærne i høstens farger, brunt, svart og olivengrønt, selv midt på varmeste sommeren. Jeg la en usynlig, kjegleformet hatt til det jeg så, spiss og lyseblå med slør. Det der er ikke normalt, sa mor en gang hun så meg drikke av febrystene, og prøvde å si opp ammen. Da var jeg stum i tre dager, og den fjerde dagen var ammen tilbake i hus. Melk. Drikke.
Jeg har aldri sett hagen til ammen. Jeg vet ikke om skoesken med hendene falt i gresset eller blant blomstene. Det gjør ingenting, sier ammen da jeg mister isen, hun dytter en ny i hånden min. Der den mistede isen smelter i sola, blir det igjen en lys flekk på gata. Marie, datteren til ammen, har mye lengre fingre enn jeg, derfor mister hun aldri isen sin. Og hendene hennes er alltid rene, uansett hvor skittent det hun tar på, er. Hendene mine er alltid like klissete og støvete som det vi leker eller spiser, som asfalten vi treffer idet vi faller når vi løper eller dytter hverandre. Som om huden hennes er annerledes, enda den kjennes akkurat som min når jeg tar hånden til Marie, som på en måte er melkesøsteren min. Som om hun i virkeligheten er laget av voks eller av stein, slik at skitten preller av. Vår far, du som er i himmelen. Når jeg ligger alene i senga om kvelden, kryper jeg under teppet og folder hendene, etter først å ha brukt viskelær på huden så hendene skal se ut som de rene hendene til Marie, med bønnen drar jeg hele himmelen og faren inn til meg i mørket. Si god dag, rekk hånden frem, rekk hånden frem.
De aktuelle, så vennene deres, så de som husker dem, siden alle som er redde, og til slutt alle. Det
sier far bak en lukket dør i huset vårt, på denne tiden er døra fortsatt kjempestor for meg, jeg forestiller meg hva som ville skjedd hvis den ramlet over meg mens jeg sto inntil den og lytter, om jeg ville blitt helt flat, det siver tobakkslukt gjennom døra og ut i gangen, alle, og om den ville laget et høyt smell når den ramlet over meg, eller om en sånn dør ramler stille over en kropp av kjøtt. Dagen etter, da jeg holder hånden til mor og hopper fra øy til øy på byens teppemønster av stein, teller jeg taust inni meg: De aktuelle. Så vennene deres. De som husker. De som er redde. Og til slutt alle. Enten bare på svart eller bare på hvitt eller bare på grått, mens jeg holder mors hånd. Setningen er som en regle, og akkurat som en regle kan den ikke slutte før den er ferdig – jeg kan ikke slutte å hoppe midt i, kan ikke stoppe opp på ett bein midt i, et eller annet sted i byen, på svart eller hvitt eller grått. Jeg er redd og urolig for far. Alle. Alle alle.
Her har det gått en fugl, sier far; han sitter på huk ved siden av meg og peker på noen stjerneformede riper i den mørke jorda i utkanten av hagen, i skyggen under trærne, der det ikke gror noe gress. Lille postbud min due, kom til meg med ditt brev. Hva er et spor, spør jeg far. Noe som ikke kan være tilfeldig,
svarer far. Da må man jo vite alt det andre før man vet hva som ikke er tilfeldig, sier jeg. Antagelig, sier far. Men hvordan er det da med den doble tiden, spør jeg, som et sånt spor har. Hvilken dobbel tid, spør far. Tiden, sier jeg, da fuglen gikk der, og den andre tiden, da vi fikk vite det, sporet er jo som en slags bro imellom. Kanskje det, sier far. Og når man endelig er gammel nok til å kunne skille tilfeldigheten fra alt annet, har man blitt for tung til å gå over broen. Nei, sier far, det der er tull, og tar en pinne og tegner noen stjerneformede riper ved siden av de stjerneformede ripene på bakken.
Far jobber dag etter dag i et palass som er helt hvitt på utsiden. I dette palasset sørger far for orden. Bæbu. Hvite vegger, hvite søyler, hvit trapp, et skjærende lys stråler fra huset som om huset er selve sola, bare trærne til høyre og til venstre for huset er mørke, og aldri et vindpust som får bladene til å røre på seg. Bæbu. Jeg lurer på om vinduene bare er malt på, siden palasset alltid ligger så stille, det hersker orden der inne, sier mor, det er far som sørger for ordenen, og siden jeg aldri ser noen bak vinduene. Kanskje huset egentlig er murt igjen og nettopp derfor lyser så kraftig utenpå, fordi solskinnet ikke kan falle inn og bli borte. Bæbu. Akkurat som
mor sørger for meg. Grer man ordenen, gir man den mat og drikke? I et hus der lyset ikke trenger inn, der man må støtte seg til veggen og famle seg frem med hendene fordi vinduene er tettet med murstein. Bæbu. Slumper man til å gre luften i stedet hvis man ikke finner ordenen i mørket, søler man med mat og drikke, og hersker den da likevel, ordenen, bare ugredd, skitten, glupsk og vanstelt? Bæbu, bæbu. Far kommer ut, jeg blir så glad, han skygger for øynene med hånden fordi han i første sekund blendes av sola, så får han øye på oss, mor og meg, der vi står ved foten av trappa, det er fredag, halv tre, vi henter ham på jobben som hver fredag, han skynder seg ned trappa og kysser meg med lepper myke som kvinnelepper. Far går aldri i uniform, og bilene som står foran huset, er grå og hvite, uten blålys. Hvor er sirenene blitt av? De har gjort seg om til fugler, sier ammen. Solfylt og stille er det der politiet bor i byen vår.
Et mirakel, sier mor og peker på to posete svartkledde engler som, hånd i hånd og langt fra oss, faller fra himmelen høyt over havet, himmelen er blå, helt blå, like blå som vannet den speiler seg i, englene faller fra det blå og til det blå, fra himmelen og ned mot vannet, svarte mot det blå faller de,
med vidåpne armer, og holder hverandre i hendene, mor og jeg står nede ved havna og ser mirakelet, og det er mange som står sammen med oss og peker på englene og korser seg. Rødt, grønt og gult. Vi på jorda. Oransje. Vinden farer inn under klærne til englene, hvit, hvit er vinden, bare englenes klær er svarte, hvorfor det, egentlig, spør jeg mor. Svart. Svart er ikke en farge.
Eller oppstår svart ved at man blander alle farger? Jeg sitter på teppet i stua og klipper ut dyr jeg liker fra magasiner, mor er på kjøkkenet vegg i vegg og steker, skyller salat, rører og kutter, far sitter sammen med meg på teppet, holder papiret stramt og sier sånt som: Forsiktig med ørene. Det er alltid kveld når far sitter sammen med meg på teppet, noen ganger natt. Jeg må se opp mot fars hode selv når han sitter, så høy er han, kveld etter kveld ser jeg hodet hans foran den svarte flaten av det gardinløse vinduet bak ham. Glatt, skinnende svart, uten måneskinn, og hodet til far som avtegner seg foran, lyst mot det mørke: Lyst hår, lysebrune øyne, og tenner som perler når han åpner munnen og sier hva det er vi ser på bildene. Er det sant at en gribb kan ta med seg et sprell levende lam opp i himmelen og så slipper det for å ete det? Nei, sier far, gribber spiser
bare sånt som er dødt fra før. Han stryker meg over hodet mens jeg klipper ut det vesle lammet. Maten er klar, roper mor, vi reiser oss, og plutselig speiler hele rommet seg i dette vinduet, og det svarte er borte. Men bak speilbildet finnes det fortsatt, det ugjennomtrengelige svarte, det vet jeg, for hagen som ligger bak vinduet, er aldri å se om natta. Vinduet holder den fanget, denne hagen, og slipper den ikke, nå har det kastet et svart klede over den og prøver å lure oss med det fargerike speilbildet av stua vår.
Om morgenen er hagen synlig igjen, jeg kunne nok også gått ut i den, men jeg må på skolen, trærne og blomstene er sluppet fri, noen har fjernet det svarte kledet, brettet det sammen og gjemt det, men bare inntil videre, til neste natt faller på, så mye er sikkert. Morgen etter morgen: skjørt, strømper og sko i blått, og skjorte, kort eller langermet, i hvitt. Som alle de andre. År ut og år inn morgen etter morgen den blå lua på hodet mitt, et brettet skip av filt, opp ned, som om det har kullseilt, den skal festes i håret med en spenne, et merke i gull på siden. Glitrende dugg i gresset, kalde og fuktige ville føttene mine blitt om jeg nå hadde gått ut barbeint, men jeg tar på meg skoene og legger tørkleet, blått som lua, rundt
18
halsen, jeg knyter det, lager en knute som gjør selve knuten usynlig, det lærte far meg mange år siden, før jeg begynte på skolen. Blå, fullkomment blå var himmelen. Nå ser jeg ut som alle de andre, overalt der kroppen er dekket av klær.
jenny erpenbeck (f. 1967 i ØstBerlin) regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Siden debuten i 1999 har hun utgitt flere kritikerroste bøker, bl.a. romanene Hjemsøkelse (2008, på norsk i 2020) og Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018). Sistnevnte brakte henne Independent Foreign Fiction Prize i 2015, og i 2024 ble hun tildelt den internasjonale Booker-prisen for romanen Kairos. (2021, på norsk i 2022).
Ordbok utkom i Tyskland i 2005 og var Jenny Erpenbecks andre roman. Nå utgis den for første gang i norsk oversettelse.
Omslagsbilde: Georg Scholz, Porträt Elisabeth Scholz, olje på lerret, 1928
Forfatterportrett: Katharina Behling
Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design
«En politisk og samtidig vidunderlig bok»
FOCUS MAGAZIN
«Jenny Erpenbeck er en enestående forfatter»
DER TAGESSPIEGEL
Under en brennende sol i et latinamerikansk land vokser en jente opp i skjermede omgivelser. Moren gjør det hun kan – trekker henne unna komfyren, følger henne over veien – men er ellers fjern. Faren jobber lange dager med å «sørge for orden». Omsorg finner jenta hos ammen, som tar henne på fanget og forteller historier hun ikke hører fra andre. På skolen har venninnen stadig nye teorier om smellene utenfor murene, og jenta selv prøver å gi mening til bitene og bruddstykkene hun plukker opp: det fjerne landet dekket av snø som bare mormoren har minner om, kvinnen som blir dratt av bussen etter håret, svartkledde engler som faller fra himmelen. I bakgrunnen spøker de forsvunne menneskene – mennesker som en gang sto jenta nær.
Ordbok er en fortettet og uhyggelig fortelling om oppvekst, overlevelse og overbærenhet i et totalitært regime.
