Tron Jensen bokseren
Roman
forlaget oktober 2026
de unge guttene dukket opp i kveldingen. De kom gående bortover fortauet og hadde myk sportsbag over skuldra. Det var tidlig på høsten. Bydelene de hadde beveget seg inn i, var mørke og folketomme. Noen av gatene var blinde og endte ved nettinggjerder og teglmurer. På hverdagene i disse fjerne syttiåra var byen gått til ro allerede klokka seks. Guttene gikk og kikket opp på gateskilt og husnummer. Hjemme hadde de studert et bykart for første gang i sitt liv, et grønt gatenett på gul bunn. De hadde prøvd å pugge de ukjente gatenavnene. De følte de var på rett vei. Navnene kom tilbake til dem fra veggene. Alt stemte. Noen måtte spørre seg for i en kiosk og fikk angitt bestemte smijernsporter i nabolaget. Det var bare å gå rett inn. Gymsalen lå innerst på plassen. Du ser det med én gang, sa kioskdamene, som kjente godt til sportsklubbene i byen. Som unge jenter hadde de sittet på høye stabler av gymmatter og sett kjærestene bokse og bryte ute på gulvet. Slåssingen og styrkeprøvene fra gatene og løkkene var blitt til organisert sport, og kjærestene begynte å skikke seg bra. De fikk rast fra seg.
Det er mange herrens år siden nå, sa damene i kioskene.
På vårparten hadde guttene løpt etter en ball ute på slettene. De hadde ropt i flomlyset, jublet og klappet hverandre på skuldrene, frostrøyk ut av munnen. Noen av dem fant ut at lagsport ikke var tingen. De måtte ha utviklet en lyst til å klare seg helt alene. De ville angripe alene, forsvare seg alene, stå i en storm og bare ha seg selv å stole på, ri stormen av med egne krefter. Det var tingen. Tapte de, skulle de bare ha seg selv å skylde på.
De kom fra små leiligheter i drabantbyene, fra skolegårder med en nærliggende løvskog, fra gangveier mellom blokker, steder der de kan ha blitt utsatt for voldshandlinger. Hvem vet. De ville kanskje lære å ta igjen og inngi respekt. En lengsel etter fare hadde vært der en stund. De hadde stått på en gangbro over et t- banespor og diskutert troverdigheten i historier om eldre gutter som hadde hoppet ned på taket av et passerende vognsett. Det kunne ikke være sant, fant de ut når de så toget fare forbi under dem.
Men de sluttet aldri å lengte etter det farefylte. I avisene hadde de sett bilder av amerikanske boksere som lå utslått på gulvet mellom tauverk, seierherren allerede på vei bort til hjørnet sitt med løftede armer.
I august begynte de unge guttene å lete i annonsene på sportssidene. Det fantes en del klubber. «Nybegynnere velkommen», sto det, og guttene
oppfattet en stor og uventet vennlighet i disse ordene. Klubbene de så seg ut, hadde fremmedartede navn: Brage, Rollo, Hod. Noen klubber hadde årstall i navnet: Fagen 26, Ruseløkken 1919, Atlet 35, og de unge guttene følte kanskje et historiens sus. De fant smijernsporten, oppdaget lysene fra gymsalen og gikk mot de doble tredørene. Andre kom gående i ro og mak over plassen, rett bak dem, fra sideporter, fra ingensteds, menn som hadde kjent hverandre lenge og snakket sammen i det blå mørket, med drønnende stemmer og skrallende latterutbrudd. Nybegynnerne trådte inn i garderoben, små og spinkle bak ryggen til de eldre som hadde gått foran. De unge guttene hadde sett for seg at de skulle bli tatt til side og samlet i et nybegynnerparti, som på en danseskole, men foreløpig satt de på benker langs veggene og skiftet til treningstøy sammen med de voksne mennene, som hadde furer i ansiktet. De nye ble ikke verdiget noen oppmerksomhet. Det var bare å følge etter de eldre bortover en smal korridor mot gymsalen. De skulle visst kastes inn i det. De trådte inn i lyset fra runde taklamper som var beskyttet av gitter. En trener sto ute på det blå gulvet og dro kvelden i gang med oppvarming, løping i sirkel.
– Og vi kjører i vei, gutter.
De begynte straks å løpe, de unge og de gamle guttene.
– Kom igjen, nå.
Én etter én passerte de en ribbevegg som hadde mistet det meste av sin sirupsfargede glans fra mellomkrigstiden. De gjorde en sving og kom inn under basketballmålet på kortveggen. Det blå tauverket i kurven var frynset. Enda en gang svingte de og fulgte en ny langside. Nå løp de under tre høye vinduer som var tilgitret av jernstenger. De nærmet seg hjørnet der en kiste med boksehansker og hoppetau sto med åpent lokk.
Neste landemerke var døren ned til garderoben og dusjen. De som kom for sent til treninga, stakk hodet ut og løp inn i rekken, fant en plass bak en ryggtavle. Tempoet var høyt. De løp rundt og rundt. Svette tøyt ut av porene. Hårmankene mørknet og skuldrene ble skinnende blanke. Alt som hørtes, var pust og en jevn tramping i gulvet, gummisåler som av og til ga fra seg skarpe pip i kontakt med den blå linoleumen. Noen av løperne hadde lærstøvletter med lisser i kryss oppover leggen. Det var kampbokserne.
På en tirsdagskveld kunne det være opptil tretti unge og gamle menn, litt færre på fredagene. Gymsalen var stor, taket høyt. Treneren var en eldre mann med grått, tilbakestrøket hår. Navnet var Haakon. Han hadde trukket en rød treningsoverall med glidelås over hverdagens kakibukser og rutete skjorte. Han jobbet på bensinstasjon nå. Det var ingen penger igjen fra proffkarrieren i usa på trettitallet. Historiene var mange. Han var
en tørrlagt. Det ble sagt i garderoben en sjelden kveld han ikke var der. Ordet «tørrlagt» var nytt for de yngste guttene. Det var mange nye ord for den som ville lære.
En av dem forsto ordet straks og tok det til seg. Han var en som kom hver treningskveld den høsten og gjorde alt han ble kommandert til. Han pekte seg ikke ut. Han var blant nybegynnerne som ble samlet på rekke i enden av salen den første kvelden i slutten av august. De sto rett under den frynsete basketballkurven. Gutten skjøt venstrehånden ut i rett linje fra haken. Høyrehånden holdt han tilbake foran munnen, den berømte garden som aldri måtte senkes. Den unge mannen visste at disse forsøkene så klønete ut, men var overbevist om at det gikk an å lære teknikken. – Du i den blå buksa, sa treneren. – Inn med albuen.
Men dette var bare armene. Det fantes også fotarbeid. Nybegynnerne lente seg forover, prøvde å stå på tåballene, hælene så vidt opp fra gulvet.
Treneren ruslet rundt og ga guttene puff mot skuldrene. Beina deres gikk i kryss, og de mistet balansen. For noen var det en ydmykelse, og de kom aldri tilbake på treninga. Den unge mannen i blå kortbukser merket seg sånt og jobbet hardt med fotarbeidet. Poenget var å beholde den samme avstanden mellom føttene mens man gled over gulvet, framover, bakover, til siden. Da ble man stødig. Og treneren forsikret dem om at når
de en gang skulle opp i ringen, ville de ikke få sånne puslete dytt, men atskillig hardere skyts. Det kunne ikke gjentas for ofte.
«Skyts» var enda et nytt ord for den unge mannen.
– Skjønner? Vi tar det en gang til, gutter. Dere må danse mens dere slår. Nå skal det bli danseskole her. Gli over gølvet, gutter.
Den unge mannen drømte seg bort. Det hadde vært løfterike ord: Når dere en gang skal opp i ringen, gutter. Han så bort på de eldre guttene som var i gang med sparring i den andre enden av salen.
De var i dårlig form etter sommeren og slet med pusten, låste armene til hverandre og gikk i clinch, skjøv hverandre bortover gulvet i en slags dans.
De bar lærhjelm for å unngå kutt i øyenbrynene.
Den unge gutten så at de hadde fin balanse til tross for den tunge pusten. Det kom ett og annet slag, en rett venstre og en venstre hook som vitnet om mange måneders drilling og perfeksjonering. Det så fint ut.
– For faen, gutter. Break!
Treneren vendte seg mot nybegynnerne igjen. Kondisjon var alt, sa han. Hadde man ikke det, ble armene tunge, og man fikk seg en på tygga.
– Dere må løpe hver morra, sa mannen som hadde vært proff i Statene.
– Jeg vet hva jeg snakker om.
Han dro historier i garderoben og ute på gulvet. Det var i Chicago. De klatret over gjerdet til en
travbane hver morgen før de skulle på jobben og løp rundt i en time i våt sagmugg og sand. De jobbet på jernverk, skyskrapere og grønnsaktorg, alt som bød seg.
– Et sant helvete, gutter, men vi fikk kondis. Vi gikk kamper på ti runder. Og dere skal bare gå tre. Kom igjen nå, slappfisker.
Den unge mannen som lyttet intenst til historier og nye ord, begynte å løpe i skogen hver morgen. Han bodde i en bygd nord for Oslo, i et lite hus sammen med foreldrene og en eldre søster. Han var en vanlig fyr på fjorten år, snart femten, som hadde sett boksing på tv fra olympiaden i München og syntes det var et vakkert syn. Bokserne dukket og hogg til. Han hadde aldri fått juling i sitt liv. Det var elegansen i bevegelsene han ville lære seg. I skogen sprang han over røtter og stein, tok motbakkene som tæret på lår og legger mens han tenkte på travbanen i Chicago. Etter løpeturen dusjet han og syklet bort til ungdomsskolen.
I oktober hadde mange av guttene sluttet på treninga. Terpingen var ikke noe for dem. Det var for langt fram til å realisere drømmen om å gå en kamp.
Den unge utenbys gutten registrerte at stadig flere sluntret unna, og han så ned på dem. Han mistenkte dem for å lære seg boksing i den hensikt
å slåss på kroene og i gatene. En av dem som kom og gikk på denne måten, satt en kveld i garderoben og fortalte om sine slagsmål på byen.
– Så jeg ga han en rett i magan.
Haakon viste seg i døren.
– Sånt sier vi ikke her.
Det ble helt stille.
Godt å bli kvitt dem, tenkte den unge mannen mens han gjennom oktober og november hoppet tau, hang i ribbeveggen med ansiktet ut mot salen og løftet beina ut i rett vinkel, gjorde sine situps og pushups. Foreløpig slo han slag i lufta mot imaginære motstandere, den kjente skyggeboksingen.
Det begynte å ligne noe, syntes han.
– Hva var navnet ditt igjen?
Treneren sto rett foran ham.
– Alfred.
– Alfred var det, ja. Ned med haka når du slår, Alfred.
For første gang hørte den unge mannen navnet sitt i gymsalen.
Treneren tok på seg slagputer, holdt dem opp foran Alfred. Alfred slo. Når treneren så en åpning på mage, bryst eller ansikt, ga han læregutten et lite dask med putene, og Alfred skjerpet seg, tettet igjen åpningene med hanskene og underarmene. Det hele handlet om å treffe uten selv å bli truffet.
Komme motstanderen nær, men ikke for nær. For å lære å treffe og samtidig beholde en trygg avstand ble han satt til å slå på en sandsekk. Den hang i en
bom som var senket ned fra taket. Prinsippet var at sekken ikke skulle svinge og dingle mens man slo. Gjorde den det, var man kommet for tett innpå.
Alfred slo så det smalt i læret. Haakon sto på den andre siden av sekken og klasket til Alfred med flat hånd når han kom for nær.
Snart fikk Alfred sekken til å rotere om sin egen akse. Haakon slo etter ham, men det var slag i lufta.
– Der har du avstanden, Alfred.
Alt dette skjedde på én kveld. Han var blitt Alfred.
Etter treninga dusjet de. Alfred sto naken sammen med mannfolkene, og det rykende vannet pøste ned på de svette kroppene. Han hadde med seg et rosa såpestykke i boks. Som de andre førte han såpestykket over brystet og lårene. Såpen skummet før den rant av og ble dratt ned i sluket ved føttene. Etter dusjen var det frottering og påkledning i garderoben. Det hendte mennene sa noe om damene sine. Myk og fin, var det en som sa, og den unge mannen tok den knappe beskrivelsen til seg. De gikk aldri i detalj, disse guttene. En gang snakket de om noen damer som befant seg på en mørk plass like bortenfor gymsalen. På vei til smijernsporten hadde Alfred sett dem gå fram og tilbake mellom parkometrene. Damene hadde håndveske og pelskrave rundt halsen og ermene. Biler stoppet opp, lyktene ble slukket og et vindu rullet ned. I garderoben fikk Alfred vite hva det handlet
om. Han forsto med én gang og kunne bare tie. En av de eldre sa:
– Ikke noe for meg, gutter.
– Det er jævlig ille, sa en annen. – Huff a meg. Sørgelige saker.
De nakne mennene ristet på hodet og ble bedrøvet.
– Dop, var det en som sa. – Lettjente penger, men fy faen likavæl.
– De har alltid stått der, sa Haakon. – Det har alltid vært så forbanna mørkt i gatene her nede. Monter flomlys, sier jeg. Så blir det fort slutt på det.
De gikk over til å snakke om andre ting. Jobben, kona, sønnen, dattera, bilen. De gjorde det på en lystig måte. De var noen lystige menn, syntes Alfred. Han likte dem, alle sammen. Han hørte aldri noe mer om damene ved parkometrene.
Et yndet tema var boksing og hjerneskade. Alle Menn skrev en reportasje om det. Eksemplaret ble sendt rundt i garderoben. En britisk nevrolog hadde gjort sine studier. Han viste fram flasker med hjerner på formalin. Hjernene hadde tilhørt proffboksere og bar tydelige tegn på skade. Det var klumper i ytterkantene, utposninger etter indre blødninger. Noen av hjernene var skåret i skiver og lignet sommerfugler. De samme utposningene der.
Bokserne argumenterte for og imot. En av guttene hadde en far som var blitt «grønnsak» uten
Tron Jensen (f. 1958) debuterte i 1990 med romanen Mannen som elsket chilenere. Siden har han utgitt Håpets kronologi (1996), Oppfinnelsen av et begjær (2009), Uoppredd seng (2012), Til Capri (2016), I sommervinden (2019) og Lundin (2023). Tron Jensen er en særegen stilist, kjent for sin korthugne, effektive og sanselige prosa. Bokseren er hans åttende roman.
Forfatterportrett: Baard Henriksen
Omslag: Ellen Lindeberg
Forsidebilde: iStock by Getty Images
Maktesløse går unge menn ved kvinners side og får disse slagene. De kan ikke gjøre noe som helst med kvinners valg i kjærlighet, valg som er og blir uforståelige for guttene. Hva er galt med meg, spør de seg selv. Og de hører ikke det opplagte svaret som svirrer i lufta i disse øyeblikkene: Ingenting. Ingenting er galt med deg. Du tåler bare ikke å vente.
Det er første halvdel av 1970-tallet, Alfred går med lighter i lomma, alltid klar til å fyre opp for de uoppnåelige jentene på røykehjørnet. Foreløpig er han ingen. Men to ganger i uka tar han bussen fra den vesle romeriksbygda og inn til Oslo for å bokse. I bokseklubben blir han noen. Han lærer seg slagene, fotarbeidet. Ved Ankertorget møter han en guttegjeng som holder til i campingvognene inne på Gassverktomta. Her bor også Lorena. Hun kan verken skrive eller lese, men hun er både sterk og vidunderlig. Det er en forbudt kjærlighet, Alfred er fortapt.
