Kjersti Ericsson ømhet og forferdelse
forlaget oktober 2026
hva en trenger mugger til «Hvor mange mugger trenger du egentlig?»
Det er sønnen hennes som spør, og han gjør det med en baktanke, det skjønner hun. Han har reist seg fra den svarte skinnstolen han pleier å sitte i når han er på besøk. Nå går han bort til vindusrekka, der er det utsikt til noe som minner om maleren Brueghels vinterscener. Mesteren bak er ikke Brueghel, men kommunen. Når det blir minusgrader, kjører kommunen fram sin svære sprøytemaskin. Snart er den vesle fotballbanen blank, glatt og myldrende av unger med danse- og bandyskøyter. De minste har hjelm og en mamma eller pappa som prøver å holde balansen mellom beskyttelse og utfordring.
Men sønnen ser ikke på skøyteisen. Blikket hans nøyer seg med å sveipe over vinduskarmen, som strekker seg langs hele tverrveggen i stua. Mugger, lysestaker og småting med uklar bruksverdi står oppstilt fra den ene enden til den andre.
Så går han bort til den åpne hylla ved spisebordet. Den har hengt på samme sted i alle år, han har sett den så mange ganger at han ikke lenger ser den. Men
baktanken skjerper blikket hans. Det glir granskende over hylla, er innom alle rommene, de små og de store. Det minste rommet i hylla har så vidt plass til to drammeglass og en minivase, litt større enn et fingerbøl. Den brukes bare til årets første blåveis, de fem–seks knoppene med altfor korte stilker som hun kommer hjem med en dag i mars eller april. I andre rom står kraftige krukker, staker med høye lys, blå og fiolette kunstglass, håndmalte kopper. Og mugger. Nei, hvor mange mugger trenger et menneske egentlig? En bruker jo sjelden mer enn én av gangen. Blikket til sønnen stanser et øyeblikk ved den store, runde mugga, den med trang tut og liten, sirkelformet hank. Tanken hennes stanser også der. Hva trenger hun den mugga til?
Hun trenger den for den følelsen hun får når hun løfter den vekk for å tørke støv under den. Da holder hun i hanken med høyre hånd og lar den runde muggemagen hvile i den venstre, som kvinnen på Vermeers bilde i Rijksmuseum, hun som heller melk fra ei mugge mens et grått lys faller inn fra vinduet og treffer den hvite hetta hennes, det gule livet og hånda som holder i hanken. Ja, lyset er grått, men alt det faller på, blir likevel gyllent, et forsiktig gullskjær som slett ikke formaster seg med å gjøre kvinnen på bildet til en strålende madonna, heller ikke til en helgen med en mer beskjeden plass i hierarkiet. Etter generasjoner med helgener faller malerblikket endelig på tjenestejenta, med gjøremål som ikke kan forsømmes uten at livet går i stå.
Hun har ei ekte hollandsk mugge også, ei grå leirkrukke med blå dekor. Den står høyt oppe i den åpne hylla, i et av rommene for store gjenstander. Hun strekker seg på tå for å nå den. Mugga står vendt med hanken ut, som for å gi henne en vennlig håndsrekning. «Denne fikk jeg av faren min da han kom hjem fra ei reise til Amsterdam,» sier hun. Sønnen nikker, uten kommentar.
Hva skal hun med den mugga? Det skjønte ikke hun heller da hun fikk den. Hun var ganske ung, kanskje nitten. Ei mugge? Og ikke var den særlig pen heller, syntes hun den gangen. Men nå trenger hun den mugga for å bevare bildet av den opprømte og lykkelige faren som for første gang kom hjem fra en europeisk storby – Amsterdam! Reisa var betalt med et kulturelt stipend han hadde mottatt. Plutselig var han blitt en sånn person som fikk kulturelle reisestipender og gjorde seg kjent med kontinentets fineste byer. Og han må ha tenkt at sånn kommer det til å være framover, den personen er han nå, for resten av livet. Slik ble det ikke. Men hun trenger den mugga for å huske at han fikk være den personen i noen uker.
Hva skal hun med den italienske, også den tjukkmaget, med lang tut som en gammeldags kaffekjel, og med rød, hvit og grønn glasur, kjøpt i et verksted i Via Margutta, ei gate de hadde lest om i guideboka? De var ikke så blaserte reisende de heller, den gangen, litt mer blaserte enn faren hennes var i Amsterdam, men det var ikke så lenge siden de hadde tatt det første spranget hinsides København – en kort tur til Paris.
Og nå Roma. Hun hadde mugga i håndbagasjen da de reiste hjem, godt innpakket, men likevel uformelig og upraktisk å drasse på, gjennom en rotete flyplass der de aldri var sikre på om de sto i riktig kø, og ble iltre av hjelpeløshet.
Alle som kom på besøk til dem, la merke til den mugga. «Den er kjøpt i Via Margutta,» pleide hun å si. Det sier hun fortsatt. Og kanskje er det akkurat det hun trenger den mugga til, å kunne si «Den er kjøpt i Via Margutta» enda en gang, tråkke opp det sporet så det ikke forsvinner, hun, han og ungene, storøyde i kunstnernes gate.
Hva skal hun med den mugga som har en så alminnelig mugge-form at den kunne være representant for alle mugger? Ei mugge uten særlige kjennetegn, bortsett fra ett, fargen: sjø over sandbunn en nordisk sommerkveld. Late bølger over bare tær, brune, bare tær, hennes brune, bare tær. Hun går langs stranda med en treårs unge på skuldrene. Leggene er også brune, og lårene i den korte shortsen. Håret er seigt av sjøvann og blast av sol. Og hun bærer ungen så lett på skuldrene, hun kunne gå mil på denne stranda, i det beltet der sanden er våt og bølgene straks er der med sin ustanselige svaber og tørker vekk merker etter tær og hæler. Når hun ser en fin stein eller et sneglehus, setter hun seg på huk med ungen fortsatt på skuldrene, plukker opp steinen eller sneglehuset og reiser seg igjen så lett som bare det og går videre, går og går. Hun trenger mugga for finne den unge kvinnen med de brune leggene og lårene, hun som går ned på huk
med ungen på skuldrene, plukker opp en stein, skyller den i vannet og reiser seg, ubesværet.
Og han som spør «Hvor mange mugger trenger du egentlig?» vet, i hvert fall i prinsippet, at muggene ikke først og fremst er til å fylle vann i, vann som kan stå klart ved stolen hennes så hun husker å drikke nok i løpet av dagen. Han tenker på steder der det på langt nær er så mange hyller og skap som her. Hun vet at det er det han tenker på. Han vet at hun vet. Det er januar. Måneder med kulde, mørke og hålke ligger forut. Måneder med snø det er lenge siden hun orket å måke sjøl, måneder med vedsekker hun ikke klarer å bære inn fra garasjen, måneder med dyp mistro til gangveier, fortau og broddenes gripeevne. De har snakket om det et par ganger, løselig, at det kanskje ville være best om hun flyttet til en mindre leilighet, mer sentralt og på ett plan. Og uten gårdsplass som må måkes, og islagte bakker til bussholdeplassen.
Det blir jeg som må ta hele flyttejobben, kaste, selge, gi bort og pakke i kasser, tenker han, hun kommer til å kjempe for hver eneste mugge.
Ett postnummer nærmere døden, tenker hun. Han, sønnen, sukker, så vidt hørbart, ikke så høyt at det blir en demonstrativ ytring, men såpass at hun merker det. Hun har gått opp på tå og skjøvet den hollandske mugga på plass i hylla. Nå har hun satt seg i den andre skinnstolen, den nærmest panelovnen. Mørket presser allerede mot rutene, ja, det trenger seg på. Slik er ikke bymørket, det holder alltid litt
avstand. Hun har på seg ei svær lusekofte etter faren hans, som om hun prøver å krype i hi. Kanskje er det et hi hun trenger, tenker han, ikke dette varmesluket av en villa.
Å flytte på henne? Hadde det bare vært muggene. Men det er alt det andre også, koppene, for eksempel, flere skap fulle. Her er ingen serviser med seks like kopper med hver sin tilhørende skål og asjett. Nei, alle er forskjellige, og hver eneste kopp har en opphavshistorie som gjør det til en tragedie dersom den skulle slumpe til å bli knust. Han vet at hun kan snakke lenge om hver enkelt, om hvordan koppen og hun fant hverandre – det første møtets sødme og det trofaste forholdet som fulgte. Hvis tragedien inntreffer, og det gjør den ikke så reint sjelden, ringer hun til ham og sier at han må kjøpe superlim og komme hit og hjelpe til med å lime koppen sammen igjen, hun har sopt opp skårene og tatt vare på dem, også de aller minste.
Skårene ligger på kjøkkenbordet og venter på ham. Det viser seg alltid at det mangler noen biter. «Koppen blir ikke tett,» sier han, «du kan ikke drikke av den.» Men hun insisterer på at han skal lime koppen sammen likevel. Han kunne sagt «Det er bare tull. Kast skårene i søpla, du har kopper nok». Men han gjør ikke det. Han limer sammen koppen med gliper og skjeve kanter, hun setter den i skapet eller på hylla, og der blir den stående.
Noen kopper er det to av. De er hellige som relikvier. Det hender hun tar fram et sånt koppepar
når han er på besøk. «De er kjøpt på Miró-museet i Barcelona,» sier hun om et par, «de er kjøpt på Jæren, på Hå prestegård» om et annet. Et tredje stammer fra en bod ved en veikant i Hardanger, «vi trodde de solgte moreller, men det var keramikk». Han vet hvor koppene stammer fra, hun sier det hver gang hun tar dem fram. Nå er det kanskje bare hver gang han er på besøk? Å ta fram én kopp i et par når hun er alene, gjør det for tydelig at det ikke er bruk for den andre koppen lenger: Han som skulle drukket av den, er ikke mer.
Hender det at hun tar fram begge i et koppepar likevel når hun skal drikke kaffe etter middag? Setter den ene ved stolen der han som ikke lenger er her, pleide å sitte, den andre ved sin egen faste plass, og fyller dem, svart kaffe i den ene, kaffe med melk i den andre? Hun løfter koppen med melkeskvetten og tar en slurk. «Husker du?» sier hun til koppen med svart kaffe, «det var det lille keramikkverkstedet like ved den veien der grøftene var fulle av valmuer, der kjøpte vi disse koppene.» Sier hun noe mer? Spør hun koppen med svart kaffe om det er noe den har lyst til å se på tv i kveld?
Han misliker at han har begynt å forestille seg sånne scener.
Og alt det andre: glass, servise, butter og tiner, bøkene og bildene, gamle jule- og gratulasjonskort, papirbunker med uforklarlig verneverdi. Spader og spann, plysjbamser og valper, kassene med lego etter barnebarna, det kan hun nok heller ikke kaste.
Bamser og valper med navn som hun fortsatt husker, enda så mye hun ellers glemmer. Et Lasarus-mirakel skjer når plysj med glassøyne får egennavn.
Hvem blir hun om noen år, hvordan kommer han til å huske henne? Som en skrukkete skikkelse i en lenestol på den eneste vesle flekken av golvplass i en ny leilighet, mens alt hun nekter å kvitte seg med, er stablet opp rundt henne, det er fullt i alle kroker, så vidt en smal sti fram til kjøkkendøra. Ingen hjemmehjelper vil sette sin fot her. Kommunale hjemmehjelpere reingjør bare på frie flater, har han fått vite, ikke under møbler og golvtepper eller annet som hindrer moppens frie ferdsel. Og de tørker ikke støv av tjue, tretti mugger. Et innskrumpet lite menneske som støver ned mellom alt som har hopet seg opp i livet hennes og blitt mer dyrebart jo mindre liv det er igjen.
Hvordan kommer han til å huske meg? tenker hun. Slik hun er nå, med hår som ikke lenger ser ut som hår, men likner uklipt gras, flatt og dødt når det tiner fram etter å ha ligget under snøen hele vinteren? Og skuldrene, heist lenger og lenger opp mot ørene, som for å motvirke kroppens bevegelse nedover, krympende, synkende mot jorda? Han var ungen som satt på skuldrene hennes da hun gikk langs stranda med skumbremmene skyllende over føttene. Hvis han har noen minner om det, er det kanskje ikke om henne, men om at bølgene, som han var litt redd for, ikke kunne nå ham der han satt høyt oppe, ja ikke engang når hun satte seg på huk, var han redd, for han visste
at snart var han der oppe igjen, han satt der trygt, så trygt at han ikke hadde bruk for ordet trygt, hadde kanskje ikke lært det enda heller. Det var ham hun plukket steiner og sneglehus til. Han knyttet neven rundt steinen eller sneglehuset til hun fant et nytt, da holdt han fram den han allerede hadde i hånda og sa «lomma!». Og hun tok steinen eller sneglehuset fra ham og puttet den i lomma på shortsen sin. Da de endelig var tilbake ved bilen, tviholdt han på den siste steinen. Han sovnet i barnesetet og merket ikke at de kom tilbake til hytta. Da han våknet og åpnet hånda om morgenen, fant han en hvit stein. Det var akkurat den han ville ha, og hun hadde lett i hele havet til hun fant den.
Sjøl i dette huset, med alle de åpne hyllene og mange brede vinduskarmer, er det ikke plass til at alle tingene hun vil ha rundt seg, kan stå framme. Noe må stå bortgjemt inni skapene, det skifter litt på hva som får være på utstilling. Nå ser han at den mugga har fått plass i vinduskarmen, han er sikker på at den ikke sto der sist han var innom. Mugga tar kanskje en halv liter, den er gul med en bord av grønne blader. «Den er det en stund siden jeg har sett,» sier han og løfter opp mugga. «Å, vær forsiktig!» nesten roper hun. Vær forsiktig? Det er lenge siden han var en knuser. Nå er det hun som mister ting i golvet eller bommer på bordkanten når hun skal sette fra seg kopp eller glass. «Jeg fikk den mugga av Elin for mange år siden,» sier hun, «nå vil jeg ha den framme.» Ansiktet hennes
får ekstra folder og rynker, og blikket blir halvblindt og uinteressert i verden. Som om det er nødvendig å vise ham at hun sørger over Elin som nylig er død.
Den gule mugga er forfremmet til utstillingsplass fordi Elin er død. Han setter fra seg mugga, som nå er blitt en sakral gjenstand.
Hvorfor måtte hun velge akkurat den mugga når det er så mange mugger å ta av? Hvorfor måtte hun slette akkurat den historia for å rydde plass til en ny?
For hun fikk ikke den mugga av Elin. Hun fikk den av ham.
Hvor gammel var han, ni–ti år? Til jul fikk hun oftest noe han hadde laget på sløyden, eller noe faren fant på. Men denne mugga stjal han.
Han var så stolt da han hadde stjålet den mugga. Det var ikke som når han og vennene svermet inn på bensinstasjonen og rappet Fox-karameller og tyggegummi. Jenta bak disken visste at de stjal, men hvem skulle hun holde øye med i svermen? Hun kunne bare stå der og kope til de veltet ut av døra og la på sprang nedover bakken med sideveier til høyre og venstre og snarveier gjennom krattet mellom husene.
Da han stjal mugga, var han alene, i en ordentlig butikk. Han tenkte til og med på ranselen, at han ikke måtte snu seg uten å huske hva han hadde på ryggen, at han kunne dulte borti noe.
Plutselig sto ranselen på golvet, åpen. Han visste ikke at det var dette han ville gjøre før han hadde strekt fram høyrehånda, tatt den gule mugga som sto på nederste hylle, puttet den oppi ranselen og lukket
kjersti ericsson (f. 1944) debuterte i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i rødt. Siden har hun utgitt romaner, diktsamlinger, fagbøker og politiske pamfletter. I flere av sine bøker har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, seinest i den kritikerroste Den andre døden fra 2022. I Hun, han og kvinnekampen (2019) ble omkostningene av kvinnekampen utforsket, en roman som gav Ericsson flere nye lesere. Ericssons særegne stil, det nøkterne og sanselige i stadig veksling, og et skarpt sosiologisk overblikk, har gitt henne en dedikert leserskare.
forfatterportrett : Pernille Marie Walvik
omslag : Ellen Lindeberg
omslagsbilde : Ludvig Karsten, Det røde kjøkken, ca. 1913
i denne romanen møter vi en gammel dame. Hun er ikke en ansiktsløs dråpe i «eldrebølgen», men en person, ja til og med hovedpersonen. Hun strever med å mestre et liv der mye hun har regnet for sjølsagt og normalt, ikke gjelder lenger. Med vidd, vemod og presisjon skildres aldringen: ord og kjøkkenredskaper som stikker seg vekk når en trenger dem, postkassestativ og bussholdeplasser som blir med i dragsuget når universet utvider seg, sorgen over at det ikke finnes kantareller i dødsriket. Et liv er levd. Det har ført med seg både anger og glede. Og voksne barn strir med å finne ut av hvem de blir når mor er gammel.
