SLUTTEN
SLUTTEN
Kim Hiorthøy
Forlaget Oktober 2026
Solutions are not the answer.
— Richard Nixon
Do not try to do things.
— Zhuangzi
1.
Rommet mitt er to meter den ene veien og tre meter den andre. Et gråaktig lys kommer inn gjennom det lille vinduet øverst på veggen. Det eneste som er i rommet, bortsett fra meg selv og den tynne madrassen jeg ligger på, er en krok der jakken min og genseren og buksene henger. På gulvet står en krakk som er så bred at den kanskje er en kort benk. På den har jeg skriveboken som jeg skriver i hvis Gardar sier noe viktig eller jeg kommer på noe det er verdt å huske. Under krakken ligger T- skjortene og underbuksene og sokkene. Veggene i rommet er hvite, gulvet er grått. Døren er tynn, med billig håndtak.
Jeg reiser meg og stiller meg ved siden av madrassen. Det er kaldt. Jeg er blitt tynnere siden jeg kom hit.
Jeg kan se ribbeina mine. Skjegget er blitt større og mykere. Jeg kan kjenne det når jeg tar på det, men jeg kan ikke se det, for det er ingen speil her.
Jeg gjør øvelsene. Jeg bøyer knærne og lar føttene peke lett innover. Jeg puster og prøver å merke hvilke deler av kroppen som er tunge og hvilke som er lette, hvilke som henger sammen og hvilke som ikke gjør det. Jeg løfter armene. Jeg strekker den ene armen forover og den andre bakover. Jeg prøver
å merke motstanden i dem mens jeg konsentrerer meg om pusten og vekten.
Morgenen begynner først når Gardar slår på cisternen. Som regel er jeg midt i øvelsene da, men i dag er det stille lenge. Kanskje jeg har våknet for tidlig.
Lyset fra vinduet er det samme grå. Kanskje Gardar har forsovet seg. Kanskje han er blitt syk. Kanskje han har dødd i løpet av natten.
Jeg tar på meg underbuksene og sokkene og T- skjorten. Jeg løfter jakken og buksene fra kroken og rister dem. De er gråaktig sorte og stive i tøyet.
Jeg tar dem på og blir stående og vente på at Gardar skal slå på cisternen. Jeg er blitt bedre til å vente siden jeg kom hit. Bedre til å stå og vente, og også å stå og ikke vente. Nå øver jeg på en slags mellomting, hvor jeg både står og venter og ikke venter samtidig.
Jeg prøver å merke føttene mot gulvet. Jeg prøver å merke hvordan kroppen er tung og lett. Jeg prøver å merke de gråaktig sorte klærne mine som er stive i tøyet, og pusten og vekten. Jeg prøver å merke veggene i rommet og luften mellom dem.
Det banker forsiktig på døren. Jeg går frem og åpner.
Det er Jeb. Han ser på meg og nikker. Hei, sier jeg.
Det har ikke ringt, sier han. Det ringer ikke, sier jeg.
Det er en cisterne, som han slår på. Jeb ser på meg og ser ut som om han vil si noe.
Jeb er fra California. Han jobbet som tømrer og hadde vanskelig for å finne seg til rette. Det har han sikkert fortsatt, men på den tiden var det verre.
Han var nesten selvutslettende stille og sjenert, og så kunne han få plutselige raserianfall hvor han ble voldsom og skadet folk.
Med hjelp fra en slektning kom han til Norge for å gå en båtbyggerskole. Han håpet at ting skulle forandre seg, men det som var inne i ham, ble med ham på reisen. Etter noen uker ble han sparket ut av skolen, og så var han i et fremmed land uten venner eller arbeid. Da han møtte Gardar, var han på vei inn i en slags nedadgående spiral, ikke ulikt meg selv.
Jeg går ned, sier han. Ikke ennå, sier jeg. Jeb flytter blikket til noe på veggen ved siden av døren. Hva ser du på, sier jeg. Jeg ser på veggen, sier han. Og da slår Gardar på cisternen.
De andre kommer ut av rommene sine samtidig. Først Ada, så Saskia, og så Evne. Evne heter egentlig Leif eller Ingeleif, jeg husker aldri. Men han vil at vi kaller ham Evne. Vi går ned trappen, gjennom den lille gangen forbi cisternen og inn på kjøkkenet.
En lang metallbenk går langs den ene veggen, med oppvaskkum, skuffer og skap. Langs den andre er det en komfyr, et kjøleskap, en mikrobølgeovn og flere skuffer og hyller. Midt i rommet står et langt bord med enkle krakker. Ige har laget grøt og satt frem skåler og skjeer og kopper og en kanne med te.
Ige er den eneste som får betalt for å være her. Vi ser henne nesten aldri. Hun tar seg av alt det vi ikke gjør selv. Hun handler, lager mat, rydder og vasker.
Gardar står lent mot benken og nikker etter hvert som vi kommer inn. Han har de samme klærne som oss, jakke og bukse, gråaktig svarte og stive i tøyet. Håret og skjegget er tett og snauklipt. De mørke øynene glimter til under de brede øyenbrynene som nesten vokser sammen over nesen. Han står med armene i kors og holder et eple og en skrivebok. Skålene fordeles utover, og vi forsyner oss av grøten.
Ada er yngst. Det smale ansiktet hennes fremheves av det korte, lyse håret. Saskia er eldst. Hun har dyptsittende, kloke øyne og skarpe kinn. Det lange håret hennes er nesten alltid satt opp i en knute. Evne er yngre enn meg, men eldre enn Ada. Stort hår, langt skjegg, bustete og uflidd. Rundt halsen har han et tynt gullkjede som Gardar ville han skulle ta av. Det ligger nedover den flekkete genseren hans på en måte som ser både elegant og klønete ut. Litt som ham selv. Noen ganger er det som om Evne ikke forstår hva som skjer rundt ham. Andre ganger er han sylskarp, og forklarer ting på en måte som ingen andre jeg har møtt. Jeg vet ikke om det å se sjuskete ut er noe han har bestemt seg for, eller om det er fordi han ikke kan annet.
Gardar pleier først å slentre litt omkring mens han snakker, men i dag står han bare der og sier ingenting. Etter en stund kikker Evne på ham. Skal du ikke si noe, sier han. Jo, sier Gardar, jeg skal si noe. Og han begynner å gå rundt.
Jeg var sen med å slå på cisternen i dag, sier han. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror jeg begynte å tenke. Jeg begynte å tenke, og så klarte jeg ikke å slutte, og så ble jeg bare stående. Hva tenkte du? sier Saskia.
Jeg tenkte at vi nok ikke er enige om hvorfor vi er her, sier Gardar. Og at vi kanskje burde snakke om det. Men så tenkte jeg at det kanskje er bra at vi er uenige, og at vi ikke snakker om det. Det kommer til å skje uansett, sier Ada. Hva kommer til å skje? sier Jeb. Ingenting kommer til å skje, sier Gardar. Det er jo derfor vi er her.
2.
Jeg vet ting om Gardar som de andre ikke vet. For eksempel vet jeg at han egentlig heter Jan. Gardar er bare mellomnavnet hans. Jeg vet også at han studerte litt før han fikk jobben i Himmelen. Først filosofi, så politisk idéhistorie. I Himmelen gjorde han ting som å dele ut merkeklær til narkomane og betale skoleungdom for å få logoer og slagord tatovert på kroppen. På et tidspunkt vervet han fem tusen mennesker til et nytt politisk parti, som så viste seg å være en del av en kampanje for et koreansk bilmerke. Han vant priser. Han ble hyllet som både geni og ugagnskråke. Da det ble avslørt at budsjettet til en kampanje for en amerikansk brus hvor ideen kretset omkring en slags skitten-glamorøs, antikapitalistisk, paramilitær gruppe, for det meste hadde gått til å kjøpe inn ekte automatvåpen og ammunisjon, og at noen av modellene hadde fremmet rasistiske og høyreekstreme holdninger, mistet han jobben. Nye tilbud lot ikke vente på seg, men Gardar bestemte seg for å ta et år fri. Et svart sabbatsår, som han kalte det.
I et og et halvt år reiste han rundt i Sør-Amerika, Nord-Afrika og Sørøst-Asia. Da han kom hjem, ville han hverken jobbe for andre eller ha noe mer med byråer å gjøre. I en periode vikarierte han for noe
13
som het Liberalt forskningsinstitutt. De ville at han skulle jobbe der fast, men Gardar takket nei til det også. Han hadde bestemt seg for å starte en bar. Det viktige er å få mennesker til å komme sammen, sa han. Et sted de kan være frie og åpne og la alle hemninger fare.
Baren skulle bare servere én drikk, en navnløs sprit som Gardar og noen han kjente skulle lage selv. Som et pek og en hyllest til det gamle byrået skulle baren hete Himmler. Den skulle bestå av flere rom som lå bakenfor hverandre, der hvert rom var mer eksklusivt enn det forrige, og hvor du bare fikk tilgang ved å samle poeng, eller merker, som han kalte det. Hva merkene var, eller hvordan man fikk dem, skulle være hemmelig. Word of mouth, sa Gardar. Det er det som er limet. Det som bare flyter rundt og fester tingene sammen uten at du ser det.
Men ingen ville investere. Etter et år solgte Gardar leiligheten og det han hadde av aksjer, og prøvde å starte baren alene. Etter to år med kjøp og salg av forskjellige tomme lokaler – stengte butikker og kiosker med dårlig beliggenhet, en nedlagt bokseklubb, et gammelt forsamlingshus – satt Gardar igjen med masse gjeld, og uoppgjorte avtaler og ingen bar.
Han solgte de siste tingene han eide, og forsvant. Ingen jeg snakket med, visste hvor han var eller hva han gjorde. Noen sa han bodde under en bro på Kjelsås. Noen sa de hadde hørt han fikk behandling med elektrosjokk et sted i Danmark. Noen sa han hadde kommet ut som transkvinne og prøvde å få kjønnskorrigerende behandling.
Andre sa at alt bare var dekkhistorier for å skjule det han egentlig holdt på med, som var å bistå en gruppe rike mennesker med å ta over det lille landet Guinea-Bissau, i tillegg til å drive lobbyvirksomhet for norsk våpenindustri i Brussel.
Til slutt var det noen som sa at Gardar hadde mistet livet. At det hadde skjedd en ulykke, kanskje et selvmord, i Guinea-Bissau, eller i Brussel, eller under broen på Kjelsås.
Men tiden gikk, og folk sluttet å snakke om ham. Andre mennesker og andre hendelser, morsommere og mer skandaløse, fylte tomrommet, og til slutt var det som om Gardar aldri hadde eksistert.
Første gang jeg møtte ham, var rett før han begynte på universitetet. Jeg var på vei inn i en kiosk og han var på vei ut, og vi gikk nesten inn i hverandre. Han
var så rask til å ta i meg. Han så meg inn i øynene med et lurt alvor og spurte hvordan det gikk. Uten å tenke meg om sa jeg at det gikk bra. Bortsett fra det unevnelige, sa han. Bortsett fra det unevnelige, sa jeg.
Han var så tynn på den tiden. De brede skuldene hans var som en planke som resten av kroppen bare hang ned fra. Øyenbrynene og øynene var de samme som nå, mørke og fulle av lyn. Han hadde ikke skjegg, og bare noen få tatoveringer på armene. I tillegg hadde han en munterhet som ikke er der lenger. Det var som om alt han sa, uansett hvor alvorlig det var, et eller annet sted også var en slags spøk. Og som om det at det også var en slags spøk, gjorde at det alvorlige ble enda mer ekte.
Før jeg møtte Gardar, hadde jeg lært at folk trakk seg unna hvis jeg kom for nær. Men han var annerledes. Jeg tenkte med én gang på ham som en slags storebror. Det merket han, og jeg tror han likte det.
En stund var vi sammen nesten hele tiden. Så fikk han jobben i Himmelen, og alt forandret seg. Ikke minst Gardar selv. Han fikk plutselig god råd og dårlig tid og mange nye venner. Unge menn i trange
dongeribukser som aldri bar på noe og alltid så ut som om de hadde fri. Som om det som var jobben deres, var å gå omkring og se ut som om de hadde fri.
Selv gikk jeg omkring og ventet på at noe i meg skulle falle på plass. Men det som skulle falle, og plassen det skulle falle på, var ikke der.
Langsomt mistet jeg kontakten med Gardar og også de få andre jeg kjente fra den korte tiden jeg selv gikk på universitetet. Folk som visste hva de ville og hvor de skulle.
I stedet dukket det opp andre folk. Mennesker som kanskje så seg selv mer som de så meg: som en som mest driver rundt og som andre trekker seg unna hvis de kommer for nær. Men selv de hadde en slags selvtillit jeg ikke forsto hvordan de hadde funnet. En måte å se ting på. En følelse for hvordan de skulle være i verden.
Jeg prøvde å bli som dem ved å etterligne dem. Hvis jeg etterlignet godt nok, tenkte jeg, ville jeg kunne klare å se det samme som dem. Og hvis jeg så det samme, ville jeg kunne forstå det samme, og kanskje bli det samme.
kim hiorthøy (f. 1973) debuterte i 2002 med boken Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig , som siden har kommet i en rekke nye opplag. I 2022 kom Knivtid , en samling fortellinger som med sin dypt personlige blanding av undring, uhygge, alvor og lek bekreftet Hiorthøys posisjon som en særpreget forfatter.
Omslagsdesign: Jonas Williamsson
Slutten handler om en liten gruppe mennesker som prøver å starte på nytt i et slags kollektiv i en
nedlagt militærforlegning. Forlegningen skal bli et alternativt fellesskap — et sted utenfor alt — hvor de som bor der sammen, skal gjøre ingenting. Eller så nær ingenting de kan komme. De skal ikke legge planer. Og de skal ikke spørre etter meningen med det de gjør, enten de blir satt til å bygge likkister, rydde på jernlageret eller ha kamptrening. Gruppens leder, Gardar, har heller ikke mange svar på hvorfor de befinner seg der de er eller gjør de tingene de gjør. Og de må motstå fristelsen til å forlate leiren og oppsøke livet i samfunnet utenfor. Gradvis går ting i oppløsning, og kanskje er det da noe begynner.
Forlaget Oktober