«Dette er ekte litteratur: levende, vital, nødvendig, vittig, vakker, forandrende» neel mukherjee
JEN NY ERPENBECK IKKE EN ROMAN
TEKSTER, TANKER OG
TALER I UTVALG
«Erpenbeck er blant de mest betydningsfulle forfatterne i vår tid»
guardian
«En ideell introduksjon til en eksepsjonell kunstners arbeid» kirkus
«Erpenbecks forfriskende åpenhet og skarpe tenkning gjennomsyrer denne samlingen … Raseriet er merkbart, og samlingen avslører både den kreative prosessen og de urettferdighetene som driver henne til å skrive»
observer
«Tekstene som er samlet her, stammer fra mange epoker og øyeblikk og faller rundt leseren som glassbiter som fanger lyset fra ulike vinkler» paris review
«Erpenbeck er like skarp når hun reflekterer over det nå maltrakterte Øst-Berlin, hvor hun vokste opp, som når hun kritisk betrakter verkene til Thomas Mann eller Hans Fallada. Boken fungerer delvis som en fragmentert memoar: å lese
Erpenbecks tanker om folkeeventyrenes storhet eller om livet i skyggene av Stasi er å ane kreftene som drev henne til å bli den dyktige, fryktløse forfatteren hun er i dag»
new statesman
ikke en roman
Jenny Erpenbeck ikke en roman
Tekster, tanker og taler i utvalg
Oversatt fra tysk av Ute Neumann
forlaget oktober 2026
Mange ulike tider er samlet i denne boka� Jeg husker en sommer i et hus på landet som ikke har vært vårt på lenge, jeg satt foran den elektriske skrivemaskinen og skrev på en semesteroppgave om et tema som var nokså perifert, men som hos meg igangsatte en intens grubling og fikk meg til å skrive som besatt� Enda jeg ikke hadde valgt temaet selv engang, det var professoren min som hadde foreslått det� Da opplevde jeg for første gang at en annen kan åpne døra til mine tanker� Jeg skrev, så ut på vannet, fortsatte å skrive� Når det var noe jeg ville endre, tok jeg saksen og klippet avsnittene fra hverandre, flyttet tekstbitene rundt på gulvet til kollasjen var som den skulle, og fant frem limstiften� En for lengst glemt arbeidsmetode, dette var i 1992, en tid vi i dag omtaler som «forrige århundre»� Vennene som kom på besøk, lot meg få jobbe i fred om formiddagene, og om ettermiddagene badet vi sammen, laget mat, pratet, lå i sola� Jeg var midt i tjueårene�
Min første datamaskin kjøpte jeg i 1994, det var på den jeg skrev den første boka mi, Det gamle barnet� Da den kom ut i 1999, bodde jeg i Østerrike, jobbet ved operaen i Graz og hadde nylig begynt å regissere selv� Etter utgivelsen
og noen første gode anmeldelser begynte jeg å få forespørsler om å skrive noveller� Jeg hadde aldri skrevet en novelle før� Jeg sa ja� Tolv sider virket som en fin lengde� På arbeidsrommet mitt var skrivebordsplaten montert så høyt oppe at jeg kunne sitte på barkrakken og se rett ut på et stort fjell� Der satt jeg mellom prøvene og i helgene og skrev, med en over fire hundre år gammel takhvelving over meg, vinduet slo utover, slik det var vanlig i renessansen� Vi, forlaget mitt og jeg, samlet fortellingene i et bind, og dermed kom den andre boka mi ut i 2001�
Nå fikk jeg forespørsler om jeg ville skrive om et østtysk ord som var blitt borte, om jeg kanskje ville skrive en reiseberetning, om jeg ville skrive om hva jeg assosierer med ordet «sug» i en litterær sammenheng� Ja, det ville jeg� Skrivingen var som en lek der jeg fikk kontakt med meg selv� Jeg flyttet tilbake til Berlin� Tiden jeg hadde til å skrive, var nå mandag til fredag fra ti til ett – det var da dagmammaen tok med sønnen vår ut på trilletur� Mannen min jobbet i en annen by� Jeg skrev Ordbok, som kom ut i 2004� Det kom stadig flere forespørsler, journalister, redaktører, forfattere, forleggere lurte på om jeg ville skrive om yndlingseventyret mitt? Forbildene mine? Hva som inspirerer meg til å skrive? Barndommen min? Eller hva musikk betyr for meg? Å ja, det ville jeg� Andres prosjekter og konsepter fremkalte historier i meg, vakte minner som var mine tvers igjennom� Barnet ble større, nå kunne jeg skrive fra ni til tre – når jeg ikke jobbet med en operaproduksjon� Var det en barnehage i Nürnberg som hadde mulighet til å ta inn et barn på korttidsplass under den seks uker lange prøveperioden? Jeg begynte å
skrive på min første lengre roman, Hjemsøkelse, som kom ut i 2008� Det var det året moren min døde� Jeg fikk en pris for boka og holdt en takketale� Takketalen holdt jeg i sørgetiden min�
Jeg fikk en pris til, og enda en� Prisene har gjerne navn� Navn etter forfattere man kjenner, men mange ganger også navn man ikke kjenner� Hvilken forbindelse er det mellom den ene eller andre forfatteren og meg? Har jeg lest ham eller henne? Jeg leser forfatteren på ny eller for første gang, leser i tre uker, fire uker, seks uker� Blar meg gjennom biblioteket mitt� Finner igjen jeget jeg en gang var i de gamle understrekningene� Takketalesjangeren gir stor frihet, bare ikke når det gjelder dette ene: Når prisen overrekkes, må talen holdes� Kommer det snart en ny roman fra deg? En venninne spør om jeg har lyst til å skrive et filmmanus for henne� En annen venninne spør om jeg vil skrive en tekst til bildene hennes� Og liker jeg Beatles? En forfatter spør om jeg vil skrive et bidrag til en arrangementsserie med tittelen «Leve og skrive i konkurransesamfunnets tid»� Jeg rydder inn i og ut av oppvaskmaskinen, henger opp tøy, baker kake til barnebursdagen� Jeg lurer på om kassene fra leiligheten til moren min kommer til å stå uutpakket i gangen vår for alltid�
I 2012 utkommer min roman Alle dagers ende� Universitetet i Bamberg inviterer meg til å holde en forelesningsrekke om poetikk� Hvor lang er en forelesning? Mellom førti og femti minutter, får jeg høre – altså en tjue, tjuefem sider� Fire forelesninger, lyder bestillingen� Et halvt
års arbeid, minst� Har du begynt å skrive på en ny roman? Jeg reiser på turné i Tyskland, og til utlandet også� Jeg pakker kofferten� Hvem skal passe marsvinene? Hvilket hotell bor jeg på, egentlig? Syns jeg temaet «barndomslandskaper» høres interessant ut? Ja, veldig� Jeg får en pris, og så en til, og enda en� Prispengene bidrar til livsoppholdet� Forfatterne disse prisene er oppkalt etter, er interessante folk� Jeg står foran bokhylla og tar frem først en bok, så en annen, leser litt her og litt der� Datoen for prisoverrekkelsen er satt� Har jeg lyst til å fortelle avgangselevene i Saarland om hva jeg syns er det viktigste i livet? Den er vrien� Hva er det viktigste i livet? Jeg blir for første gang tatt opp som medlem av et akademi og skal presentere meg, fortelle hvordan jeg har blitt den jeg er, på rundt fem minutter� Hvordan har jeg blitt den jeg er? I Berlin blir en avtale mellom myndighetene og noen afrikanske flyktninger i ettertid erklært ugyldig� Jeg skriver et åpent brev, det første i mitt liv� Det står ubesvart den dag i dag�
I 2015 utkommer min roman Går, gikk, har gått� Kunne du tenke deg å beskrive et landskapsbilde? Hei, Jenny, jeg skal gi ut en antologi om temaet «håp», har du lyst til å skrive noe om det? Jeg blir tatt opp som medlem i to akademier til, datoene for presentasjonstalene er satt� Jeg er en annen i Mainz enn jeg er i Berlin eller Darmstadt, det er tydelig� Vil du skrive om flyktningkrisen? Har du lyst til å si noen ord på arrangementet vårt med tittelen «Einstein var flyktning»? En av flyktningene jeg skrev om, dør� Jeg skriver et minneord� Jeg får en pris� Takketalen holder jeg i sørgetiden min� Alle de nominerte bes holde
en kort tale om yndlingsboka si og lesningens betydning�
Kunne du skrive en innledning? For denne forfatteren – veldig gjerne� Hva blir tittelen på foredraget ditt?
Med denne samlingen tekster som har levd sitt eget og mitt eget liv side om side med mine romaner, fortellinger og teaterstykker, ser jeg for første gang tilbake på mange år av livet mitt, på hverdagen i min tankeverden� I Berlin hadde jeg en stund skrivebordet stående i rett vinkel fra vinduet, før jeg igjen satte det slik at jeg kan se ut� Utenfor vinduet står det plataner og lindetrær� Skrivebordet jeg sitter ved, er bestefars skrivebord, som lenge var mors skrivebord etter at bestefar døde� Jeg har binders i den samme skuffen mor hadde binders i� Utenfra høres stemmer og ståk fra barna på lekeplassen� Nå og da kjører en bil forbi� Når en av disse korte tekstene er ferdig, skriver jeg den ut og fester sammen arkene med binders�
Juni 2018
ved verdens ende
Det finnes ikke noe finere for et barn enn å vokse opp ved verdens ende� Det er ikke mye trafikk der, man kan stå på rulleskøyter på asfalten, og foreldrene slipper å bekymre seg for skurker som lusker rundt� Hva skal vel en skurk i en blindvei�
Leiligheten jeg bor i da jeg for første gang går ut på egne bein, ligger i tredje etasje i en praktfull gammel bygård med praktfullt smuldrende puss, karnappvinduer, en enorm tofløyet inngangsdør og en trapp i tre, enden på rekkverket munner ut i et udyr som er blankpolert av alle hendene� Florastrasse 2a , Florastrasse 2a , Florastrasse 2a � De første ordene jeg lærer etter mamma og pappa, er dette gatenavnet og dette husnummeret� Slik at jeg, hvis noen skulle miste meg, kan si hvor jeg hører hjemme� Florastrasse 2a � Jeg sitter på huk i trappeoppgangen og lærer meg å knyte sløyfe� Rett rundt hjørnet, i Wollankstrasse, er bakeren der jeg som fire eller femåring får lov til å gå og handle alene for første gang, sendt ut av foreldrene mine med en tøypose og ferdig opptelte mynter for å kjøpe rundstykker til frokost� Hos bakeren er det håndlagde hyller og et kasseapparat med en sveiv som ekspeditrisen må trekke i før hun legger oppi pengene�
Når skuffen går opp, sier det pling� Wollankstrasse ender veldig brått i en mur noen hundre meter unna� Der er endeholdeplassen for 50bussen� Foreldrene mine slipper å bekymre seg for skurker som lusker rundt; hva skal vel en skurk i en blindvei� På denne tiden blir jeg sendt alene ned i bakgården for å leke, et digert grantre kaster skygge over sandkassa, og når maten er klar, roper mor fra vinduet� I andreetasjen er det en danseskole, klimpringen fra et piano og instruksene fra danselæreren høres helt ned i bakgården�
Bak muren, der Wollankstrasse på denne tiden ender for mitt vedkommende, kjører S banen� Den kjører mot venstre og mot høyre, men begge retningene er uaktuelle for oss� En S banestasjon lenger mot venstre, men også på vår side av muren, bor bestemor sammen med mannen sin og oldemor i en toroms leilighet, For å komme til oppgangen deres, må man krysse tre bakgårder� Opprinnelig var bygget en hjørnegård, og hadde man gått inn fra den andre siden, ville leiligheten ligget i første rekke mot gata� Men nå som den andre siden er definert som grenseland, ender den tilgjengelige delen av gata veldig brått i en mur rett før hjørnet� I kvartalet der gården til bestemor og oldemor ligger, er det alltid vinter� Når jeg ser på snøfnuggene i det grønne lyset fra gatelykta, blir jeg svimmel, kullet må hentes opp fra kjelleren, bakken i den tredje bakgården er dekket av betong, og rundt søppelbøttene der man kaster asken, er snøen eller sølepyttene alltid skitne og rødlige� I denne husholdningen bades det bare én gang i uka, for da må man fyre opp i en egen ovn som varmer vannet� Den lille luftegluggen
på badet åpnes ved hjelp av en metallstang jeg syns er uendelig lang, hendelen befinner seg over doen� Stangen går gjennom en tunnel i taket på spiskammerset, som er delt av fra kjøkkenet, og til denne lille gluggen som jeg aldri får se� På gulvet på kjøkkenet står det en diger, rundmaget flaske med gjærende druesaft som skal bli til vin, men det hender at det blir eddik isteden� På skjenken ser jeg et sylteglass fullt av blodigler som bestemor må sette på seg selv på grunn av faren for blodpropp� Mens jeg spiser pærekompotten jeg fikk til dessert, skotter jeg litt urolig bort på iglene og lokket på glassene� Bestemor vasker ikke opp under rennende vann, men i to fat som hun trekker ut fra kjøkkenbordet som en skuff� På soverommet til oldemor, der jeg også sover når jeg overnatter, er det en klokke med gulltall og skrog i lakket tre som tikker hele barndommen min gjennom� På dette rommet fyres det aldri� Oldemor har en flaske peptisk dessertvin som hun oppbevarer der inne, og strikketøyet ligger på ovnshylla� Det er også der hun legger hårnålene, sammen med strikketøyet, når hun har løsnet hårknuten for å gå til sengs, da er det en lang, grå flette som faller nedover ryggen hennes� Når jeg kikker ut fra soveromsvinduet eller stuevinduet og ned på gata som ikke lenger er en gate, kan jeg følge med på soldatene som patruljerer, eller telle S banene som kjører mot høyre eller mot venstre innenfor synsfeltet mitt� Jeg ser den sandete stien, gatelyktene med neonlys, snøfnuggene i det grønnlige lyset, så de spanske rytterne, vakttårnene og muren, og skinnegangen bakom, og bak skinnegangen: kolonihager, og bak kolonihagene: et enormt bygg med mange vinduer, som kan være en skole, eller kanskje en kaserne� I gården
der bestemor bor sammen med mannen og moren sin, lukter det alltid svinestek, kokte poteter og blomkål når jeg kommer om søndagene, det kan være svinesteken, de kokte potetene og blomkålen bestemor lager, men lukten kan også komme fra naboen� Det er ikke godt å si�
Jenny Erpenbeck (f. 1967 i Øst-Berlin) regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Siden debutromanen Det gamle barnet i 1999 har hun utgitt flere kritikerroste bøker, bl.a. romanene Hjemsøkelse (2008, på norsk i 2020), Går, gikk, har gått (2015, på norsk i 2017) og Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018). Sistnevnte brakte henne
Independent Foreign Fiction Prize i 2015, og i 2024 ble hun tildelt den internasjonale Booker-prisen for romanen Kairos. (2021, på norsk i 2022). Ikke en roman utkom på tysk i 2018. Nå utgis Jenny Erpenbecks essays for første gang på norsk.
Forsidefotografier : © Katharina Behling
Omslagsdesign: Anna Green
Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg
«En av de mest originale stemmene i moderne europeisk litteratur»
financial times
«Klarøyd og skarpsindig»
tatler magazine
Ikke en roman er et utvalg av Jenny Erpenbecks tekster og taler, skrevet over tjuefem år. I denne rike samlingen gjør Erpenbeck nedslag i temaer og erfaringer som har formet henne. Hun skriver innsiktsfullt om eget og andres forfatterskap, reflekterer klokt og tankevekkende over hjemlandets delte fortid, skildrer oppveksten «ved verdens ende» med kraft og klarhet og engasjerer seg sterkt og smittende for flyktningers vilkår, da som nå.
Jenny Erpenbeck er en av Europas fremste forfattere. I Ikke en roman beveger hun seg fra det personlige og litterære via Tysklands nære historie til de politiske strømningene som preger verden i dag.