OR O HVE DE NEKS ? V R Nina Lykke
Om Vi er ikke her for Ă„ ha det morsomt (2022)
«Lykke slÄr knockout pÄ virkelighetslitteraturen i en heidundrende roman om den ofte utskjelte hvite kulturmannen ⊠MÞrkt, morsomt og veldig, veldig kleint»
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«Hun er hoffnarren som sier det som det er. Barnet som pĂ„peker det Ă„penbare. Det gïżœĂžr henne til en gavepakke til alle som fĂžler seg litt pĂ„ siden av det konforme»
Knut Hoem, NRK
«Oppbyggingen er spennende, det er en stilig stigning mot det store smellet ⊠De siste 50 sidene lukter det krutt av, gled dere lesere, Lykke kjĂžrer pĂ„, ugardert, uten ïŹlter»
Stein Roll, Adresseavisen
Om Full spredning (2019)
«Lykkes legeroman er, vil jeg pĂ„stĂ„, svĂŠrt effektiv medisin â mot det meste»
Femina (Sverige) )))))
«avhengighetsdannende, underholdende, fartsfylt ⊠en fryd Ä lese»
Kristin Vego, Information (Danmark)
«elegant og morsomt om det privilegerte livs mange utfordringer ⊠en forrykende roman som fester seg som et bilde pÄ tilvÊrelsens avsindige absurditet»
Katrine Sommer Boysen, Jyllands-Posten (Danmark)
Om Nei og a er nei (2016)
«Hylende morsomt, smertefullt tre ende om middelklassens indiskrĂ© sjarm â og angst»
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Lykke viser med stor klĂžkt hvordan vi alle stĂ„r i fare for Ă„ bli â om vi ikke allerede er â simple pappïŹgurer, slĂžve spissborgere som bare lar oss drive med i strĂžmmen av flekkfjerner, om vi ikke bare er bremsespor mot hvi bomullssto , i bunnen av en haug med rĂ„ og sve klesvask»
Olav LĂžkken Reisop, Dagbladet
HVOR ER DE VOKSNE?
NINA LYKKE HVOR ER
DE VOKSNE?
FORLAGET OKTOBER 2025
nina lykke Hvor er de voksne?
© Forlaget Oktober as, Oslo 2025
Bokomslag: Egil Haraldsen | exil design
Satt med Sabon 11/14,5 pkt.
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook uab, 2025
FĂžrste opplag, 2025
isbn 978-82-495-3036-6
www.oktober.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter Ändsverkloven. Det er derfor ikke tillatt Ä kopiere, avfotografere eller pÄ annen mÄte gjengi eller overfÞre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller fÞlger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten sĂŠrskilt avtale med rettighetshaverne.
av nina lykke
Orgien, og andre fortellinger. Noveller, 2010
OpplĂžsningstendenser. Roman, 2013
Nei og atter nei. Roman, 2016
Full spredning. En legeroman. Roman, 2019
Vi er ikke her for Ă„ ha det morsomt. Roman, 2022
Til Vilma og Iris
The amount of violations of human rights in a country is always an inverse function of the amount of complaints about human rights violations heard from there. The greater the number of complaints being aired, the better protected are human rights in that country.
Daniel Patrick Moynihan, amerikansk politiker
Du skal hedre din far og din mor.
Det fjerde bud
DET HAR BLà ST stiv kuling i flere dÞgn. Om nettene er det som om en kjempe tar tak i huset og forsÞker Ä rÞske det lÞs fra grunnmuren, og mens vinden piper om hushjÞrnene, drÞmmer jeg at jeg holder meg fast i masten pÄ en liten bÄt som blir kastet rundt i bÞlgene.
Jeg vÄkner, utkjÞrt og stÞl i hele overkroppen.
Det er en fredag i midten av mars, og snart er jeg pÄ vei til mammas grav. Hadde jeg greid Ä redde livet hennes den gangen for fem Är siden, ville hun fylt Ätti i dag.
PÄ bussholdeplassen stÄr to pensjonister og stirrer pÄ meg som om de forventer en forklaring. Men det greide du ikke, piper de. Og hvorfor var du ikke mildere og hyggeligere mot henne mens hun fortsatt levde, litt mer overbÊrende, hvor vanskelig var det egentlig?
Og jeg forsvarer meg, til den ene etter den andre, til gamlinger og narkomane, til hunder, spedbarn og middelaldrende.
Hun var ikke akkurat noe sjarmtroll, hun heller.
Gamlingene, som bare er tiâfemten Ă„r eldre enn meg, svarer i kor, pĂ„ nordlandsidalekt:
Man har bare Ă©i mor.
Bussen kommer, den er stappfull. Passasjerene trenger seg sammen rundt inngangene.
â KAN DERE GĂ LITT LENGER INN, roper jeg, og folk mumler og kikker pĂ„ hverandre, men de gjĂžr som jeg sier. Som en treg og motvillig flokk med kveg, men de flytter pĂ„ seg. En mann stirrer pĂ„ meg, og jeg stirrer tilbake til han ser vekk. Hele bussen lukter av vĂ„te vinterklĂŠr.
Tidligere sa jeg ikke fra nÄr noen snek i en kÞ eller hadde mobilen pÄ hÞyttaler eller trengte seg sammen rundt inngangene pÄ bussen. Men sÄ ble mamma brent opp i en ovn ute pÄ Alfaset, og nÄ ligger hun i en krukke i jorden pÄ Vestre Gravlund, og en gang om ikke altfor lenge skal ogsÄ mitt kroppslige hylster bli til aske i et flammehav ute i et av Oslos Þstlige industriomrÄder. Alle skjelettene som trykker seg sammen i denne bussen, alle hjertene som slÄr, alle de livsviktige prosessene som skjer hele tiden, midt i hverdagen, og her stÄr jeg, tett inntil disse fremmede livene og universene, og lurer pÄ hva de skjuler, og hva de angrer pÄ, og hvilke tre ting de ville forandret hvis de kunne. Og hvor skal vi, hvor kommer vi fra, hvor blir det av oss til slutt.
En eller annen har med seg en diger schÀfer. Hadde man enda kunnet melke den eller bruke pelsen til noe, men den ligger bare der og tar opp plass. I samme Þyeblikk som jeg tenker dette, ser hunden opp pÄ meg med vibrerende snute og sier:
Men akkurat nÄ er vi her. Vi er her, akkurat nÄ. Vi lever fortsatt.
Mobilen durer i lommen, men jeg lar den ligge. Det er for trangt her til at jeg fÄr sjekket den.
Etter at mamma dÞde, sluttet jeg Ä gÄ med veske. Lommene i denne grÞnne ullkÄpen jeg har pÄ meg, og
som jeg arvet etter henne, etter at hun fÞrst hadde fÄtt den av meg, er uansett store nok til mobil, briller og nÞkler, som er det eneste som trengs. FÞr i tiden slepte jeg rundt pÄ en diger skinnveske, alltid sÄ sprengfull, men av hva, det har jeg glemt. Og jeg har sluttet Ä kjÞpe klÊr. NÄ gÄr jeg for det meste rundt i mammas gamle plagg, de som fortsatt kunne brukes blant dem jeg fant under oppryddingen. Noen av dem hadde hun fÄtt av meg, som denne kÄpen, for jeg likte Ä gi henne ting, det dempet fÞlelsen av Ä komme til kort, ikke greie Ä hjelpe henne, og da snakker jeg ikke bare om etter at hun ble syk, men i alle Är. Og siden vi lignet mer pÄ hverandre for hver dag, visste jeg at kÄpen ville kle henne like godt som den kledde meg, sÄ jeg ringte og spurte om hun ville ha den.
â Det vet jeg jo ikke fĂžr jeg har prĂžvd den, svarte mamma, hvorpĂ„ jeg dro opp til henne med kĂ„pen, og hun tok den pĂ„ seg og sto foran speilet og svingte pĂ„ seg og gjorde trutmunn, slik mange i hennes generasjon gjĂžr, og med ett kunne jeg se henne for meg slik hun var fĂžr jeg ble fĂždt, da hun satt foran speilet og tuperte hĂ„ret pĂ„ begynnelsen av sekstitallet.
â SĂ„ fin du ble i den, sa jeg. Dette var jo ikke et utsagn som krevde et svar, og likevel lyttet jeg til ekkoet av mine egne ord, analyserte setningen og fant feilen: det lille ordet ble. Var hun ikke noe fin fĂžr, kanskje?
Ofte var det som om mamma sÄ og hÞrte alt det vi andre bare suste forbi. Vi smÄlyver og snor oss, alle som én, vi slenger ut av oss tankelÞse fraser. Men hun stoppet opp ved det, alt sammen, og ingen slapp unna,
for mamma var en toller pÄ jakt etter smuglervarer. Alt jeg sa og gjorde, ble gjennomsÞkt og analysert for smisking, overfladiskhet, lettvintheter, onde hensikter.
â Vil du ha den, spurte jeg igjen.
â Tja, svarte mamma. â Er den noe varm, da?
â Ja da, den er i hundre prosent merinoull.
â SpĂžrs om den ikke blir for varm, da.
â Nei da, den er akkurat passe varm.
Der sto jeg og forsÞkte Ä prakke pÄ mamma en kÄpe jeg egentlig ville beholde selv, og som hun ikke engang sÄ ut til Ä ville ha. En annen enn meg, en normal person, en normal datter, hun ville tatt mamma pÄ ordet og sagt: Ja, men da er det kanskje like greit at jeg beholder den selv.
Men jeg kjente henne, og bÄde ansiktsuttrykket og hvordan hun svingte pÄ seg foran speilet, og ikke minst det lille smilet hun forsÞkte Ä skjule, alt dette viste at hun likte kÄpen og gjerne ville ha den.
â Hvis den er sĂ„ fantastisk, hvorfor vil du ikke ha den selv?
â Fargen kler meg ikke, lĂžy jeg. â Og dessuten bruker jeg den aldri.
PÄ Majorstuen gÄr jeg av bussen, og i den lille blomsterbutikken som holder til i en campingvogn i SÞrkedalsveien, spÞr jeg etter krans og gravlys. Jeg fÄr hjelp av en fyr med en ubestemmelig, Þsteuropeisk aksent. Ved kassen tar jeg opp mobilen for Ä betale, og det er da jeg fÄr Þye pÄ meldingen som kom da jeg sto inneklemt pÄ bussen:
Har du tid til en liten prat?
Nummeret er ikke lenger i kontaktlisten, og likevel kjenner jeg det igjen med det samme.
Betalingsterminalen piper.
â Vil du ha kvittering, spĂžr mannen.
â Ja takk, svarer jeg automatisk, og mĂ„ svelge. Jeg er allerede blitt tĂžrr i munnen, slik jeg ble hver gang det kom en ny melding fra ham, pĂ„ den tiden da det sto pĂ„ som verst.
En liten prat.
Pulsen slÄr hardt i halsen. Som om han bare vil snakke om hvem som skal vÊre pÄ hytta til sommeren. Han var jo sÄ opptatt av Ä planlegge lang tid i forveien.
Julefeiringen ville han helst avtale i august.
NÄr begynte jeg Ä tenke pÄ Sigurd i fortid? Som om han ikke lever i beste velgÄende i et rekkehus pÄ KjelsÄs, et rekkehus jeg aldri har sett innsiden av, bare syklet forbi en sen natt jeg var full og ikke fikk sove. Ellers holder jeg meg langt unna hele KjelsÄs.
â Jeg fĂ„r visstnok ikke lov til Ă„ fortelle deg den nye adressen deres, sa Martin da de flyttet dit.
PÄ Gule sider fant jeg adressen deres med det samme. Hva var det Sigurd, mitt eldste barn og min eneste sÞnn, var redd for? At jeg skulle oppsÞke dem, sette meg pÄ trappen, nekte Ä gÄ? Det visste han at jeg aldri ville finne pÄ Ä gjÞre. Men han visste ogsÄ at Martin, faren hans, kom til Ä si det videre til meg, dette med at jeg absolutt ikke mÄtte fÄ vite hvor de hadde flyttet.
Det Sigurd var ute etter, var med andre ord ikke fÞrst og fremst at jeg ikke skulle fÄ vite hvor de bodde, men at jeg skulle vite at han ikke ville at jeg skulle fÄ vite hvor de bodde.
â Hvorfor ikke det, spurte jeg, bare for Ă„ hĂžre Martin vri seg.
â Det vet jeg ikke, svarte han. â Jeg forstĂ„r ikke noe av dette i det hele tatt. Skulle han brutt kontakten med noen, burde det jo rent logisk ha vĂŠrt meg.
NÞyaktig denne samtalen hadde vi allerede pÄ den tiden hatt mange av, men jeg ble aldri lei. Og jeg satte pris pÄ at Martin ble med pÄ den hver eneste gang.
Neste faste spÞrsmÄl var dette:
â Men ville du lagt merke til det, da, hvis han brĂžt med deg?
Martin trakk pusten dypt.
â Nei. Jeg ville kanskje ikke det.
â Nei, for du er jo fornĂžyd med Ă„ treffe disse gamle ungene dine et par ganger i Ă„ret, du. Du lever helt greit med det.
â Ja, det er nok dessverre sĂ„nn det er.
Det er derfor jeg liker Martin, for selv om han flyttet til Stavanger etter skilsmissen og fikk tre nye barn og derfor har vÊrt en mildt sagt fravÊrende far for Sigurd og Ragnhild, sÄ er han i det minste Êrlig.
Martin skulle opprinnelig bo i Stavanger i et halvt Ärs tid. Men sÄ mÞtte han Karin, som ble gravid, og som hadde tre smÄ barn fra fÞr, og som derfor mÄtte bli boende i Stavanger, og sÄ fikk de fÞrst det ene barnet, og deretter fikk de tvillinger som ble fÞdt for tidlig og fortsatt er kronisk syke. Martins historie er, med andre ord, klar og tydelig.
Men at Sigurd kunne gjĂžre det han gjorde, at ingen reagerte. At jeg ikke kunne henvende meg noe sted. Ingen myndigheter jeg kunne melde ham til. Snarere
tvert imot. For alle jeg snakket med, der i begynnelsen, fikk noe forsiktig og nÞlende over seg. Som om de innerst inne mistenkte at Sigurd muligens gjorde rett i Ä bryte med meg, og siden de ville vÊre pÄ den sikre siden, behandlet de meg slik man behandler gÊrninger. De nikket til alt jeg sa, og de kom med stÞtteerklÊringer, men alt var generelt og uforpliktende. Det tok meg lang tid Ä legge merke til fÞrst dette og siden det at folk begynte Ä unngÄ meg, at de sÄ en annen vei nÄr jeg traff pÄ dem i byen.
Ute har det begynt Ä snÞ. Bilene suser forbi, det er fortsatt rushtid, snÞfonnene ligger grÄsvarte langs SÞrkedalsveien, og pÄ fortauet mÄ man se seg for for ikke Ä trÄkke i hundedritt eller skli pÄ en issvull.
Mens jeg gÄr oppover mot gravlunden, ringer jeg Ragnhild. Hun tar ikke telefonen, det gjÞr hun sjelden pÄ denne tiden, for enten er hun pÄ vakt, eller sÄ sover hun ut etter en vakt.
Martin tar heller ikke telefonen, han har pÄ «Ikke forstyrr». Til begge sender jeg samme melding: Kan du ringe meg nÄr du har tid?
Jeg skriver ikke at det haster, for jeg vil at de skal ha god tid nÄr de ringer tilbake. Og Sigurd kan vente. Jeg har ventet i fem Är.
INN GJENNOM PORTEN gÄr jeg, forbi krigsminnesmerket, til hÞyre ned grusveien under de store og mÞrke granene, og snart stÄr jeg ved mammas grav.
Du lever videre i vÄre hjerter, stÄr det pÄ den ruglete, upolerte natursteinen, den jeg fant i et hjÞrne av gravlunden der steiner med navn pÄ dÞde mennesker som ingen levende lenger husker, kan kjÞpes for en billig penge.
Det var da jeg skulle velge gravsted, at jeg kom over dette hjĂžrnet og tenkte at det var helt i mammas Ă„nd Ă„ ligge under en ruglete og uslepen gravstein som dessuten var brukt.
FĂžrst flere mĂ„neder etter bisettelsen greide jeg Ă„ avtale tid for Ă„ finne et gravsted. Jeg â for det var stort sett jeg som ordnet med alt som hadde med mammas bortgang Ă„ gjĂžre â kunne gjĂžre alt mulig annet, jeg kunne rydde og vaske og snakke med begravelsesbyrĂ„, eiendomsmeglere, banker og skattemyndigheter. Jeg kunne til og med hugge opp og kjĂžre vekk mammas kjĂŠre gamle piano, det som var sĂ„ ustemt og sprukkent at selv den polakken som svarte pĂ„ gis-bort-annonsen, nektet Ă„ ta det med seg, slik at Line â som kom pĂ„ banen innimellom â og jeg mĂ„tte bruke brekkjern og
motorsag for Ä fÄ delt det opp sÄpass at vi fikk kjÞrt det pÄ dynga.
Men det Ă„ bestemme seg for hvor krukken med restene av det som en gang hadde vĂŠrt mamma, heretter skulle ligge â det gjĂžremĂ„let sto pĂ„ listen i flere mĂ„neder fĂžr jeg greide Ă„ ta meg sammen og avtale tid pĂ„ gravlunden. Her ble jeg kjĂžrt rundt i en liten golfbil av en av graverne, og en ny verden Ă„pnet seg: dĂždens verden. Her levde man med dĂžden Ă„tte til fire, enten man gikk rundt og stelte gravene, eller man hjalp folk med Ă„ velge gravsted. Av en eller annen grunn var det en trĂžst at det fantes en konkret hverdag rundt dĂžden, med kolleger og pensjonsordning og kaffepauser. Og nĂ„r de som jobbet pĂ„ gravlunden, dĂžde, for det hendte jo, det ogsĂ„, da sĂ„ jeg for meg at de ble begravet av sine kolleger, som deretter fortsatte sin rutine med pensjonsordning og lunsj og kaffepauser, og sikkert ogsĂ„ sladder og intriger, for der mer enn to mennesker samler seg, der oppstĂ„r det fĂžr eller senere intriger og allianser og hierarkier og alt det andre vi finner pĂ„ for Ă„ fĂ„ tiden til Ă„ gĂ„. Innimellom tok graverne pĂ„ seg dress og deltok i urnenedsettelser. Da holdt de frem urnen med asken etter den avdĂžde, holdt den frem mot de etterlatte, som en kelner som viser frem en vinflaske for restaurantgjestene, hvilket vi snart skulle fĂ„ oppleve. Mannen som kjĂžrte meg rundt, holdt Ă©n hĂ„nd pĂ„ rattet, og i den andre holdt han en rullings, og mens vi kjĂžrte mellom gravsteinene og en lav hĂžstsol lyste inn mellom grantrĂŠrne og han pekte og forklarte om nord og sĂžr og sol og skygge og avstand til parkeringsplass og t-bane, snuste jeg inn lukten av rulletobakk, en lukt
fra gamle dager. Og selv om jeg ikke hadde rĂžkt pĂ„ mange tiĂ„r, spurte jeg om jeg kunne bomme en, hvorpĂ„ denne mannen â med rattet mellom knĂŠrne og mens bilen fortsatt kjĂžrte â rullet en perfekt sigarett til meg.
Denne vennlige gesten fikk meg pÄ grÄten, slik alt pÄ den tiden fikk meg pÄ grÄten, og mens den lille bilen rullet i vei mellom gravene, fantaserte jeg om at vi bare skulle fortsette Ä kjÞre rundt og rÞyke og smÄprate i all evighet. Og siden han var like interessert som meg i Ä forlenge denne kjÞreturen, som kanskje var en pause i hverdagen for ham ogsÄ, trengte jeg ikke bruke mange psykologknep for Ä fÄ ham til Ä snakke, og jeg fikk vite at han var nÞyaktig like gammel som meg, faktisk kun tre dager eldre, at han hadde vokst opp pÄ BÞler og hadde jobbet pÄ denne gravlunden siden han var seksten, at moren hans dÞde av hjerteinfarkt da han var Ätte, og at han var skilt og hadde en sÞnn, som igjen hadde fire barn med tre forskjellige mÞdre, og et av disse barna var autist, og ikke av den sjarmerende sorten hvis diagnose uttrykker seg ved at han kan togtabeller utenat og lignende, men derimot av den sorten som brÞler uavbrutt og renner hodet i veggen, og som derfor mÄ gÄ med hjelm og bo pÄ institusjon.
Alt dette fikk jeg vite fordi jeg lyttet oppmerksomt, men uten de sjokkerte utbruddene han nok var vant til, og mens jeg inhalerte forsiktig for ikke Ä fÄ hosteanfall, kjente jeg gleden over Ä utÞve min profesjon, bruke erfaringen og kunnskapen som alltid ligger der som en klase av veltrente muskler, klare til dyst.
PÄ et tidspunkt stoppet han ved et litt bortgjemt hjÞrne av gravlunden, der de glemte gravsteinene lÄ.
Nina Lykke (f. 1965) er blant vĂ„re skarpeste samtidskronikĂžrer. Hun debuterte i 2010 med den kritikerroste novellesamlingen Orgien, og andre fortellinger. Romanen Nei og atter nei (2016) vant Ungdommens kritikerpris og ble Nina Lykkes store gïżœennombrudd som forfatter, og for Full spredning. En legeroman (2019) mottok hun Brageprisen. Nina Lykkes romaner er oversatt til mange sprĂ„k. Hvor er de voksne? er hennes sjette bok.
Forfatterportrett: Agnete Brun Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design
Den snart seksti Ă„r gamle samlivsterapeuten Ida har mistet sin mor, som hun hadde et mildt sagt trĂžblete forhold til. Men det gĂ„r bedre nĂ„. Som dĂžd har moren tatt plass i Idas bryst, ikke i hjertet, men et sted bak kragebeinet. Der ligger hun og vugger, sier ikke sĂ„ mye, hun bare fĂžlger med pĂ„ det som skjer, en lav og rolig stemme i Ăžret. Sigurd, Idas voksne sĂžnn, har brutt med moren sin, av grunner han har valgt Ă„ holde for seg selv. OgsĂ„ Harald, ektemann nummer to, har forlatt henne. Men livet gĂ„r sin gang likevel, klientene fortsetter Ă„ komme, og med dem tidsĂ„nden, som Ida kjenner seg stadig mer fremmed overfor. Og nĂ„ vil Sigurd plutselig ha kontakt igïżœen.
