OR O HVE DE NEKS ? V R Nina Lykke
Om Vi er ikke her for å ha det morsomt (2022)
«Lykke slår knockout på virkelighetslitteraturen i en heidundrende roman om den ofte utskjelte hvite kulturmannen … Mørkt, morsomt og veldig, veldig kleint»
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«Hun er hoffnarren som sier det som det er. Barnet som påpeker det åpenbare. Det g�ør henne til en gavepakke til alle som føler seg litt på siden av det konforme»
Knut Hoem, NRK
«Oppbyggingen er spennende, det er en stilig stigning mot det store smellet … De siste 50 sidene lukter det krutt av, gled dere lesere, Lykke kjører på, ugardert, uten filter»
Stein Roll, Adresseavisen
Om Full spredning (2019)
«Lykkes legeroman er, vil jeg påstå, svært effektiv medisin – mot det meste»
Femina (Sverige) )))))
«avhengighetsdannende, underholdende, fartsfylt … en fryd å lese»
Kristin Vego, Information (Danmark)
«elegant og morsomt om det privilegerte livs mange utfordringer … en forrykende roman som fester seg som et bilde på tilværelsens avsindige absurditet»
Katrine Sommer Boysen, Jyllands-Posten (Danmark)
Om Nei og a er nei (2016)
«Hylende morsomt, smertefullt tre ende om middelklassens indiskré sjarm – og angst»
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Lykke viser med stor kløkt hvordan vi alle står i fare for å bli – om vi ikke allerede er – simple pappfigurer, sløve spissborgere som bare lar oss drive med i strømmen av flekkfjerner, om vi ikke bare er bremsespor mot hvi bomullssto , i bunnen av en haug med rå og sve klesvask»
Olav Løkken Reisop, Dagbladet
HVOR ER DE VOKSNE?
NINA LYKKE HVOR ER
DE VOKSNE?
FORLAGET OKTOBER 2025
nina lykke Hvor er de voksne?
© Forlaget Oktober as, Oslo 2025
Bokomslag: Egil Haraldsen | exil design
Satt med Sabon 11/14,5 pkt.
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook uab, 2025
Første opplag, 2025
isbn 978-82-495-3036-6
www.oktober.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
av nina lykke
Orgien, og andre fortellinger. Noveller, 2010
Oppløsningstendenser. Roman, 2013
Nei og atter nei. Roman, 2016
Full spredning. En legeroman. Roman, 2019
Vi er ikke her for å ha det morsomt. Roman, 2022
Til Vilma og Iris
The amount of violations of human rights in a country is always an inverse function of the amount of complaints about human rights violations heard from there. The greater the number of complaints being aired, the better protected are human rights in that country.
Daniel Patrick Moynihan, amerikansk politiker
Du skal hedre din far og din mor.
Det fjerde bud
DET HAR BLÅST stiv kuling i flere døgn. Om nettene er det som om en kjempe tar tak i huset og forsøker å røske det løs fra grunnmuren, og mens vinden piper om hushjørnene, drømmer jeg at jeg holder meg fast i masten på en liten båt som blir kastet rundt i bølgene.
Jeg våkner, utkjørt og støl i hele overkroppen.
Det er en fredag i midten av mars, og snart er jeg på vei til mammas grav. Hadde jeg greid å redde livet hennes den gangen for fem år siden, ville hun fylt åtti i dag.
På bussholdeplassen står to pensjonister og stirrer på meg som om de forventer en forklaring. Men det greide du ikke, piper de. Og hvorfor var du ikke mildere og hyggeligere mot henne mens hun fortsatt levde, litt mer overbærende, hvor vanskelig var det egentlig?
Og jeg forsvarer meg, til den ene etter den andre, til gamlinger og narkomane, til hunder, spedbarn og middelaldrende.
Hun var ikke akkurat noe sjarmtroll, hun heller.
Gamlingene, som bare er ti–femten år eldre enn meg, svarer i kor, på nordlandsidalekt:
Man har bare éi mor.
Bussen kommer, den er stappfull. Passasjerene trenger seg sammen rundt inngangene.
– KAN DERE GÅ LITT LENGER INN, roper jeg, og folk mumler og kikker på hverandre, men de gjør som jeg sier. Som en treg og motvillig flokk med kveg, men de flytter på seg. En mann stirrer på meg, og jeg stirrer tilbake til han ser vekk. Hele bussen lukter av våte vinterklær.
Tidligere sa jeg ikke fra når noen snek i en kø eller hadde mobilen på høyttaler eller trengte seg sammen rundt inngangene på bussen. Men så ble mamma brent opp i en ovn ute på Alfaset, og nå ligger hun i en krukke i jorden på Vestre Gravlund, og en gang om ikke altfor lenge skal også mitt kroppslige hylster bli til aske i et flammehav ute i et av Oslos østlige industriområder. Alle skjelettene som trykker seg sammen i denne bussen, alle hjertene som slår, alle de livsviktige prosessene som skjer hele tiden, midt i hverdagen, og her står jeg, tett inntil disse fremmede livene og universene, og lurer på hva de skjuler, og hva de angrer på, og hvilke tre ting de ville forandret hvis de kunne. Og hvor skal vi, hvor kommer vi fra, hvor blir det av oss til slutt.
En eller annen har med seg en diger schäfer. Hadde man enda kunnet melke den eller bruke pelsen til noe, men den ligger bare der og tar opp plass. I samme øyeblikk som jeg tenker dette, ser hunden opp på meg med vibrerende snute og sier:
Men akkurat nå er vi her. Vi er her, akkurat nå. Vi lever fortsatt.
Mobilen durer i lommen, men jeg lar den ligge. Det er for trangt her til at jeg får sjekket den.
Etter at mamma døde, sluttet jeg å gå med veske. Lommene i denne grønne ullkåpen jeg har på meg, og
som jeg arvet etter henne, etter at hun først hadde fått den av meg, er uansett store nok til mobil, briller og nøkler, som er det eneste som trengs. Før i tiden slepte jeg rundt på en diger skinnveske, alltid så sprengfull, men av hva, det har jeg glemt. Og jeg har sluttet å kjøpe klær. Nå går jeg for det meste rundt i mammas gamle plagg, de som fortsatt kunne brukes blant dem jeg fant under oppryddingen. Noen av dem hadde hun fått av meg, som denne kåpen, for jeg likte å gi henne ting, det dempet følelsen av å komme til kort, ikke greie å hjelpe henne, og da snakker jeg ikke bare om etter at hun ble syk, men i alle år. Og siden vi lignet mer på hverandre for hver dag, visste jeg at kåpen ville kle henne like godt som den kledde meg, så jeg ringte og spurte om hun ville ha den.
– Det vet jeg jo ikke før jeg har prøvd den, svarte mamma, hvorpå jeg dro opp til henne med kåpen, og hun tok den på seg og sto foran speilet og svingte på seg og gjorde trutmunn, slik mange i hennes generasjon gjør, og med ett kunne jeg se henne for meg slik hun var før jeg ble født, da hun satt foran speilet og tuperte håret på begynnelsen av sekstitallet.
– Så fin du ble i den, sa jeg. Dette var jo ikke et utsagn som krevde et svar, og likevel lyttet jeg til ekkoet av mine egne ord, analyserte setningen og fant feilen: det lille ordet ble. Var hun ikke noe fin før, kanskje?
Ofte var det som om mamma så og hørte alt det vi andre bare suste forbi. Vi smålyver og snor oss, alle som én, vi slenger ut av oss tankeløse fraser. Men hun stoppet opp ved det, alt sammen, og ingen slapp unna,
for mamma var en toller på jakt etter smuglervarer. Alt jeg sa og gjorde, ble gjennomsøkt og analysert for smisking, overfladiskhet, lettvintheter, onde hensikter.
– Vil du ha den, spurte jeg igjen.
– Tja, svarte mamma. – Er den noe varm, da?
– Ja da, den er i hundre prosent merinoull.
– Spørs om den ikke blir for varm, da.
– Nei da, den er akkurat passe varm.
Der sto jeg og forsøkte å prakke på mamma en kåpe jeg egentlig ville beholde selv, og som hun ikke engang så ut til å ville ha. En annen enn meg, en normal person, en normal datter, hun ville tatt mamma på ordet og sagt: Ja, men da er det kanskje like greit at jeg beholder den selv.
Men jeg kjente henne, og både ansiktsuttrykket og hvordan hun svingte på seg foran speilet, og ikke minst det lille smilet hun forsøkte å skjule, alt dette viste at hun likte kåpen og gjerne ville ha den.
– Hvis den er så fantastisk, hvorfor vil du ikke ha den selv?
– Fargen kler meg ikke, løy jeg. – Og dessuten bruker jeg den aldri.
På Majorstuen går jeg av bussen, og i den lille blomsterbutikken som holder til i en campingvogn i Sørkedalsveien, spør jeg etter krans og gravlys. Jeg får hjelp av en fyr med en ubestemmelig, østeuropeisk aksent. Ved kassen tar jeg opp mobilen for å betale, og det er da jeg får øye på meldingen som kom da jeg sto inneklemt på bussen:
Har du tid til en liten prat?
Nummeret er ikke lenger i kontaktlisten, og likevel kjenner jeg det igjen med det samme.
Betalingsterminalen piper.
– Vil du ha kvittering, spør mannen.
– Ja takk, svarer jeg automatisk, og må svelge. Jeg er allerede blitt tørr i munnen, slik jeg ble hver gang det kom en ny melding fra ham, på den tiden da det sto på som verst.
En liten prat.
Pulsen slår hardt i halsen. Som om han bare vil snakke om hvem som skal være på hytta til sommeren. Han var jo så opptatt av å planlegge lang tid i forveien.
Julefeiringen ville han helst avtale i august.
Når begynte jeg å tenke på Sigurd i fortid? Som om han ikke lever i beste velgående i et rekkehus på Kjelsås, et rekkehus jeg aldri har sett innsiden av, bare syklet forbi en sen natt jeg var full og ikke fikk sove. Ellers holder jeg meg langt unna hele Kjelsås.
– Jeg får visstnok ikke lov til å fortelle deg den nye adressen deres, sa Martin da de flyttet dit.
På Gule sider fant jeg adressen deres med det samme. Hva var det Sigurd, mitt eldste barn og min eneste sønn, var redd for? At jeg skulle oppsøke dem, sette meg på trappen, nekte å gå? Det visste han at jeg aldri ville finne på å gjøre. Men han visste også at Martin, faren hans, kom til å si det videre til meg, dette med at jeg absolutt ikke måtte få vite hvor de hadde flyttet.
Det Sigurd var ute etter, var med andre ord ikke først og fremst at jeg ikke skulle få vite hvor de bodde, men at jeg skulle vite at han ikke ville at jeg skulle få vite hvor de bodde.
– Hvorfor ikke det, spurte jeg, bare for å høre Martin vri seg.
– Det vet jeg ikke, svarte han. – Jeg forstår ikke noe av dette i det hele tatt. Skulle han brutt kontakten med noen, burde det jo rent logisk ha vært meg.
Nøyaktig denne samtalen hadde vi allerede på den tiden hatt mange av, men jeg ble aldri lei. Og jeg satte pris på at Martin ble med på den hver eneste gang.
Neste faste spørsmål var dette:
– Men ville du lagt merke til det, da, hvis han brøt med deg?
Martin trakk pusten dypt.
– Nei. Jeg ville kanskje ikke det.
– Nei, for du er jo fornøyd med å treffe disse gamle ungene dine et par ganger i året, du. Du lever helt greit med det.
– Ja, det er nok dessverre sånn det er.
Det er derfor jeg liker Martin, for selv om han flyttet til Stavanger etter skilsmissen og fikk tre nye barn og derfor har vært en mildt sagt fraværende far for Sigurd og Ragnhild, så er han i det minste ærlig.
Martin skulle opprinnelig bo i Stavanger i et halvt års tid. Men så møtte han Karin, som ble gravid, og som hadde tre små barn fra før, og som derfor måtte bli boende i Stavanger, og så fikk de først det ene barnet, og deretter fikk de tvillinger som ble født for tidlig og fortsatt er kronisk syke. Martins historie er, med andre ord, klar og tydelig.
Men at Sigurd kunne gjøre det han gjorde, at ingen reagerte. At jeg ikke kunne henvende meg noe sted. Ingen myndigheter jeg kunne melde ham til. Snarere
tvert imot. For alle jeg snakket med, der i begynnelsen, fikk noe forsiktig og nølende over seg. Som om de innerst inne mistenkte at Sigurd muligens gjorde rett i å bryte med meg, og siden de ville være på den sikre siden, behandlet de meg slik man behandler gærninger. De nikket til alt jeg sa, og de kom med støtteerklæringer, men alt var generelt og uforpliktende. Det tok meg lang tid å legge merke til først dette og siden det at folk begynte å unngå meg, at de så en annen vei når jeg traff på dem i byen.
Ute har det begynt å snø. Bilene suser forbi, det er fortsatt rushtid, snøfonnene ligger gråsvarte langs Sørkedalsveien, og på fortauet må man se seg for for ikke å tråkke i hundedritt eller skli på en issvull.
Mens jeg går oppover mot gravlunden, ringer jeg Ragnhild. Hun tar ikke telefonen, det gjør hun sjelden på denne tiden, for enten er hun på vakt, eller så sover hun ut etter en vakt.
Martin tar heller ikke telefonen, han har på «Ikke forstyrr». Til begge sender jeg samme melding: Kan du ringe meg når du har tid?
Jeg skriver ikke at det haster, for jeg vil at de skal ha god tid når de ringer tilbake. Og Sigurd kan vente. Jeg har ventet i fem år.
INN GJENNOM PORTEN går jeg, forbi krigsminnesmerket, til høyre ned grusveien under de store og mørke granene, og snart står jeg ved mammas grav.
Du lever videre i våre hjerter, står det på den ruglete, upolerte natursteinen, den jeg fant i et hjørne av gravlunden der steiner med navn på døde mennesker som ingen levende lenger husker, kan kjøpes for en billig penge.
Det var da jeg skulle velge gravsted, at jeg kom over dette hjørnet og tenkte at det var helt i mammas ånd å ligge under en ruglete og uslepen gravstein som dessuten var brukt.
Først flere måneder etter bisettelsen greide jeg å avtale tid for å finne et gravsted. Jeg – for det var stort sett jeg som ordnet med alt som hadde med mammas bortgang å gjøre – kunne gjøre alt mulig annet, jeg kunne rydde og vaske og snakke med begravelsesbyrå, eiendomsmeglere, banker og skattemyndigheter. Jeg kunne til og med hugge opp og kjøre vekk mammas kjære gamle piano, det som var så ustemt og sprukkent at selv den polakken som svarte på gis-bort-annonsen, nektet å ta det med seg, slik at Line – som kom på banen innimellom – og jeg måtte bruke brekkjern og
motorsag for å få delt det opp såpass at vi fikk kjørt det på dynga.
Men det å bestemme seg for hvor krukken med restene av det som en gang hadde vært mamma, heretter skulle ligge – det gjøremålet sto på listen i flere måneder før jeg greide å ta meg sammen og avtale tid på gravlunden. Her ble jeg kjørt rundt i en liten golfbil av en av graverne, og en ny verden åpnet seg: dødens verden. Her levde man med døden åtte til fire, enten man gikk rundt og stelte gravene, eller man hjalp folk med å velge gravsted. Av en eller annen grunn var det en trøst at det fantes en konkret hverdag rundt døden, med kolleger og pensjonsordning og kaffepauser. Og når de som jobbet på gravlunden, døde, for det hendte jo, det også, da så jeg for meg at de ble begravet av sine kolleger, som deretter fortsatte sin rutine med pensjonsordning og lunsj og kaffepauser, og sikkert også sladder og intriger, for der mer enn to mennesker samler seg, der oppstår det før eller senere intriger og allianser og hierarkier og alt det andre vi finner på for å få tiden til å gå. Innimellom tok graverne på seg dress og deltok i urnenedsettelser. Da holdt de frem urnen med asken etter den avdøde, holdt den frem mot de etterlatte, som en kelner som viser frem en vinflaske for restaurantgjestene, hvilket vi snart skulle få oppleve. Mannen som kjørte meg rundt, holdt én hånd på rattet, og i den andre holdt han en rullings, og mens vi kjørte mellom gravsteinene og en lav høstsol lyste inn mellom grantrærne og han pekte og forklarte om nord og sør og sol og skygge og avstand til parkeringsplass og t-bane, snuste jeg inn lukten av rulletobakk, en lukt
fra gamle dager. Og selv om jeg ikke hadde røkt på mange tiår, spurte jeg om jeg kunne bomme en, hvorpå denne mannen – med rattet mellom knærne og mens bilen fortsatt kjørte – rullet en perfekt sigarett til meg.
Denne vennlige gesten fikk meg på gråten, slik alt på den tiden fikk meg på gråten, og mens den lille bilen rullet i vei mellom gravene, fantaserte jeg om at vi bare skulle fortsette å kjøre rundt og røyke og småprate i all evighet. Og siden han var like interessert som meg i å forlenge denne kjøreturen, som kanskje var en pause i hverdagen for ham også, trengte jeg ikke bruke mange psykologknep for å få ham til å snakke, og jeg fikk vite at han var nøyaktig like gammel som meg, faktisk kun tre dager eldre, at han hadde vokst opp på Bøler og hadde jobbet på denne gravlunden siden han var seksten, at moren hans døde av hjerteinfarkt da han var åtte, og at han var skilt og hadde en sønn, som igjen hadde fire barn med tre forskjellige mødre, og et av disse barna var autist, og ikke av den sjarmerende sorten hvis diagnose uttrykker seg ved at han kan togtabeller utenat og lignende, men derimot av den sorten som brøler uavbrutt og renner hodet i veggen, og som derfor må gå med hjelm og bo på institusjon.
Alt dette fikk jeg vite fordi jeg lyttet oppmerksomt, men uten de sjokkerte utbruddene han nok var vant til, og mens jeg inhalerte forsiktig for ikke å få hosteanfall, kjente jeg gleden over å utøve min profesjon, bruke erfaringen og kunnskapen som alltid ligger der som en klase av veltrente muskler, klare til dyst.
På et tidspunkt stoppet han ved et litt bortgjemt hjørne av gravlunden, der de glemte gravsteinene lå.
Nina Lykke (f. 1965) er blant våre skarpeste samtidskronikører. Hun debuterte i 2010 med den kritikerroste novellesamlingen Orgien, og andre fortellinger. Romanen Nei og atter nei (2016) vant Ungdommens kritikerpris og ble Nina Lykkes store g�ennombrudd som forfatter, og for Full spredning. En legeroman (2019) mottok hun Brageprisen. Nina Lykkes romaner er oversatt til mange språk. Hvor er de voksne? er hennes sjette bok.
Forfatterportrett: Agnete Brun Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design
Den snart seksti år gamle samlivsterapeuten Ida har mistet sin mor, som hun hadde et mildt sagt trøblete forhold til. Men det går bedre nå. Som død har moren tatt plass i Idas bryst, ikke i hjertet, men et sted bak kragebeinet. Der ligger hun og vugger, sier ikke så mye, hun bare følger med på det som skjer, en lav og rolig stemme i øret. Sigurd, Idas voksne sønn, har brutt med moren sin, av grunner han har valgt å holde for seg selv. Også Harald, ektemann nummer to, har forlatt henne. Men livet går sin gang likevel, klientene fortsetter å komme, og med dem tidsånden, som Ida kjenner seg stadig mer fremmed overfor. Og nå vil Sigurd plutselig ha kontakt ig�en.
