Condictio indebiti
Thomas Rønning
Condictio indebiti
Et bidrag til norsk retts ulovfestede
prinsipper for oppgjørskorreksjon, restitusjon og berikelse ved ugrunnede
formuesoverføringer
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-86467-5
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Cappelen Damm AS
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Liovnia Print SIA, Latvia
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekrafig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Forord
Denne boken er basert på min doktoravhandling som ble innlevert ved Det juridiske fakultet UiO og disputert for graden philosophiae doctor (ph.d.) i Gamle Festsal (UiO) den 12. september 2024.
Boken er en bearbeidet versjon av avhandlingsteksten i lys av bedømmelseskomiteens merknader. I tillegg har jeg innarbeidet noen egne refleksjoner som har modnet i året som har gått. En del nytt kildemateriale er innarbeidet, og boken pretenderes å være á jour pr. 1. desember 2025. Jeg har også gjort enkelte endringer i struktur og disposisjon. Bearbeidelsens formål er å bidra til at leseren raskt kan sette seg inn i bokens grunnleggende tanker, anførsler og konklusjoner om condictio indebiti som regel. Et ledd i dette er presentasjon av bokens hovedtese allerede i kapittel 1.1.2, oppsummeringen av de viktigste forskningsfunn i kapittel 11, og mitt sof law normforslag med syv paragrafer i bokens siste kapittel 12.2.
Når det gjelder ph.d.-avhandlingens forhistorie, henviser jeg leseren til avhandlingens forord (inntatt på neste side i denne boken). Jeg vil likevel benytte sjansen også i bokversjonens forord til å rette den største takk til bedømmelseskomiteen: Professor Amund Bjøranger Tørum (komiteens leder, UiO), professor Berte Elen Konow (1. opponent, UiB), og tidligere ordförande i Högsta domstolen jur. dr. Stefan Lindskog (2. opponent, Sverige). Den usedvanlig grundige bedømmelsen komiteen ga, har gitt meg muligheten til å forbedre avhandlingsteksten i forbindelse med bokprosjektet. I tillegg bidro de til en fantastisk morsom og lærerik disputas.
Jeg vil videre rette en takk til Cappelen Damm og forlagsredaktør Hans Tvedt for å utgi avhandlingen min som bok, og for godt samarbeid i forbindelse med dette prosjektet.
Den største takken går likevel til familien min: Jenny, Mia, Nicolas, Ingrid, Arne og Helene. Alle mine følelser, tanker og handlinger – denne boken inkludert – styres av ønsket om å gi positive bidrag til familien.
Lillehammer, 1. desember 2025
Thomas Rønning
Forord til ph.d.-avhandlingen
Avhandlingen ble levert ved Det juridiske fakultet UiO 20. mars 2024 til vurdering for graden philosophiae doctor (ph.d.). Den har blitt utarbeidet i perioden mars 2017 til mars 2024 mens jeg har vært fast ansatt som høyskolelektor ved Høgskolen i Innlandet på Lillehammer, men samtidig tilknyttet Institutt for privatrett ved fakultetet i Oslo som eksternfinansiert ph.d.-kandidat på fakultetets doktorgradsprogram.
Mine to veiledere professor Knut Kaasen og professor Geir Stenseth må takkes særskilt. Deres moralske støtte og faglige bidrag har vært til uvurderlig hjelp. Jeg var dessuten så heldig å få et gjesteforskeropphold ved European Legal Studies Institute (ELSI) ved universitetet i Osnabrück (Tyskland) i 2019, hvor hovedarkitekten bak DCFR – professor Christian von Bar – tok imot meg med stor raushet og entusiasme. Takk også til professor Kåre Lilleholt, som var min veileder i perioden 2017–2019, for viktige impulser og avklaringer i denne tidlige fasen av prosjektet, og for å ha åpnet dørene for meg hos von Bar.
Bedømmelseskomiteens medlemmer – professor Amund Bjøranger Tørum, professor Berte Elen Konow, og tidligere ordförande i Högsta domstolen jur. dr. Stefan Lindskog – skal ha en spesiell takk for en svært grundig bedømmelse. Takk også til professor Johan Giertsens imøtekommenhet ved å la meg presentere prosjektet mitt på De Nordiske Formuerettsdagene i Bergen i april 2022. Professor John Asland har vært en viktig uformell støttespiller i hele prosjektperioden, og skal ha en særskilt takk for dette.
På et mer praktisk nivå, retter jeg en stor takk til biblioteket på Høgskolen i Innlandet, ph.d.-administrasjonen ved Det juridiske fakultet UiO, samt administrasjonen ved Institutt for privatrett, som alle har vært svært behjelpelige og ser viceinnstilte.
Den største takken må likevel gå til mine nærmeste – særlig min datter Mia. Det er hun som er min viktigste kilde til motivasjon.
Avhandlingen pretenderes å være ajour pr. 1. mars 2024. Den disputeres 12. september 2024 i Gamle festsal ved Det juridiske fakultet UiO.
Lillehammer, 1. august 2024
Thomas Rønning
Mye brukte forkortelser
ALI American Law Institute
BGB Bundesgesetzbuch (den tyske sivillovboken)
BGH Bundesgerichtshof (tysk høyesterett)
BGHZ Bundesgerichtshof in Zivilsachen (tilsv. Norsk Retstidende i sivile saker)
BKN Bankklagenemnda
CC Code Civil (den franske sivillovboken)
CISG United Nations Convention on Contracts for the International Sale of Goods
D. Digestene (Den mest sentrale del av Justinians lov)
DCFR Draf Common Frame of Reference
ECHR European Court of Human Rights (EMD på norsk)
ELI European Law Institute
ELJ European Law Journal
EMK Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU Den europeiske Union
EØS Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
FAB Tidsskrif for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål
FinKN Finansklagenemnda
FS Festskrif
HD Högsta domstolen (svensk høyesterett)
HR Høyesterett (fra 2016 også høyesterettspraksis, eks. HR-2020-1194-A)
Ibid. Latin: «på samme sted». Tilsvarer «op.cit.»
JDLOV Lovavdelingens uttalelser
JFT Tidskrif utgiven av Juridiska Föreningen i Finland
JT Juridisk Tidskrif (svensk tidsskrift)
JV Jussens Venner
LR Lov og Rett
NiP Nytt i privatretten
NJA Nytt Juridiskt Arkiv (svensk rettspraksis)
NJW Neue Juristische Wochenschrif (ledende tysk tidsskrift, også med rettspraksis)
NOU Norges Offentlige Utredninger (NUT frem til ca. 1970)
Ot.prp. Odelstingsproposisjon
PECL Principles of European Contract Law
PELUE Principles of European Law on Unjustified Enrichment
RG Rettens Gang
Rt. Norsk Retstidende
SOMB Sivilombudet (også omtalt som SOM)
SvJT Svensk Juristtidning (ledende svensk tidsskrift)
TfE Tidsskrif for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett
TfF Tidsskrif for forretningsjus
TfR Tidsskrif for Rettsvitenskap
TRR Trygderettens kjennelser
UfR Ugeskrif for Retsvæsen (dansk rettspraksis)
UPICC Unidroit Principles of International Commercial Contracts
Kapitteloversikt
Innholdsfortegnelse
2.3
2.3.2 Nåværende regler om condictio indebiti – BGB §§ 812
2.3.3
regler om condictio indebiti – tysk rett i engelsk
(?)...........................................................................................
2.4 Engelsk rett – historisk og nåværende
2.4.1
2.5
2.5.1
2.5.2
–
3.3.3
– mottaker
3.4.4 Egner vindikasjon seg som normerende for condictio indebiti?
3.5 Bygger eller bør norsk rett bygge på en av modellene?
3.5.1 Norsk condictio indebiti – en berikelsesregel? ..................................
3.5.2 Norsk condictio indebiti – en særskilt ugyldighetsregel? ................
3.5.3 En norsk «law of restitution» – påvirker det valget av modell?
3.6 Konklusjon om identitet, kravsgrunn og strukturmodell .................................
Kapittel 4
Påvisningen av en regelstruktur i norsk rett ........................................................... 190
4.1 Problemstillingen .................................................................................................... 190
4.2 Korreksjon – hensyn, rettsfakta og struktur 191
4.2.1 Korrektiv rettferdighet og moralske akser .......................................... 191
4.2.2 Hensyn med korrektiv egenart – de «egentlige korreksjonshensyn» ................................................................................ 193
4.2.3 Innplasseringen av de «egentlige korreksjonshensyn» .................... 195
4.2.4 Dogmatisk støtte for et korreksjonsutgangspunkt ............................ 196
4.2.4.1 Betingelsene er materielle grunnvilkår for korreksjon .......... 196
4.2.4.2 Er betalers villfarelse et vilkår for korreksjon? 197
4.2.4.3 Korreksjon fordi betingelsene foreligger ................................. 199
4.2.4.4 Oppgjør fordi betingelsene ikke foreligger 202
4.2.4.5 Særskilte kjensgjerninger som styrker korreksjonshensynene ............................................................... 203
4.3 Oppgjør – hensyn, rettsfakta og struktur 204
4.3.1 Er oppgjør for mottaker et unntak? ...................................................... 204
4.3.1.1 Helhetsvurderingens rolle i oppgjørsunntaket 204
4.3.1.2 Er oppgjør et unntak i beslektede restitusjonsregler?.......... 210
4.3.1.3 Er oppgjør et unntak i andre lands regler? .............................
4.3.2 Kan det differensieres mellom oppgjørsmomentene? .....................
4.3.2.1 De egentlige oppgjørshensyn ...................................................
4.3.2.2 De gjenstående oppgjørshensyn
4.3.2.3 Særskilt om hensynet til rimelighet .........................................
4.3.2.4 Ulike synsmåter på strukturen i oppgjørsunntaket 222
4.3.3 Kan det påvises en bestemt struktur i oppgjørsunntaket? .............. 225
4.3.3.1 Dogmatisk støtte tredeling av momentene ........................... 225
4.3.3.2 Vektlegging av oppgjørsmomenter i beslektede regler ....... 232
4.4 Konklusjon om regelstruktur ................................................................................ 234
Kapittel 5
Korreksjonshovedregelen
5.1 Utgangspunkt og problemstilling
5.2 Vilkåret om «formuesoverføring» .......................................................................
5.2.1 Begrepsavklaring 237
5.2.2 Når er en formuesoverføring gjennomført? ....................................... 239
5.2.3 Må formuesoverføringen utgjøre en «berikelse»? 240
5.2.4 Må formuesoverføringen skje «på betalers bekostning»? ..............
5.2.5 Kan atypiske oppgjørsformer være formuesoverføringer? 247
5.3 Vilkåret om «manglende rettsgrunn».................................................................
5.3.1 Begrepsavklaring .....................................................................................
5.3.2 Hva utgjør en «rettsgrunn»? .................................................................
5.3.2.1 Nexus-kravet: Grunnlaget er overfor noen ..............................
5.3.2.2 Objektive og subjektive rettsgrunner
5.3.3 Hva betyr det at rettsgrunnen «mangler»? ........................................
5.3.3.1 Utgangspunkter
5.3.3.2 Opprinnelig fravær av rettsgrunn ............................................
5.3.3.3 Rettsgrunnen ugyldig med ex tunc-virkning ..........................
5.3.3.4 Bortfall på grunn av etterfølgende forhold .............................
5.3.3.5 Overbetaling – delvis fravær av
5.4 Vilkåret om betalers «unnskyldelige villfarelse»
5.4.1 Villfarelse er fravær av berikelseshensikt
5.4.2 Særbehandlingen av rettsvillfarelse er forlatt
5.4.3 Betaling uten villfarelse kan stifte ny rettsgrunn
5.4.3.1
5.4.3.2 Kravene til betalers frivillighet og kunnskap
5.4.3.3
5.4.3.4 Konklusjon om disposisjonsspørsmålet
5.5
5.5.1
Kapittel 6
6.2.2
6.2.3.1 Utgangspunktet – «burde kjent
6.2.3.2
6.2.4 Ved påkrav mistes den gode
6.3 «Skal»-momentene: Mottakers innrettelse over tid ........................................
6.3.1 Sammenhengen mellom innrettelse, tidsforløpet og god tro..........
6.3.2 Graden av innrettelse
6.3.3
6.3.4
6.5
6.6
7.2
7.3.2.1
7.3.4.1
7.3.4.2
7.3.4.4 Kan analogi fra avtaleloven § 32 være grunnlag?
7.3.4.5 Kan analogi fra finansavtaleloven § 4-25 være grunnlag? ..
7.4 Tilfeller hvor konkurrens kan gjøre condictio indebiti uanvendelig
7.4.1 Utgangspunktet – valgfrihet mellom grunnlagene
7.4.2 Delvis konkurrens ....................................................................................
7.4.2.1 Jordlova § 18
7.4.2.2 Regress ved feilbetaling av andres gjeld ..................................
7.4.3 Fullstendig konkurrens
Kapittel 8
8.1
8.2 Er virkeområdet til condictio indebiti blitt generelt utvidet?
8.2.5
9.3.2 Utbredelse og rettslig forankring ..........................................................
9.3.3 God tro eller fravær av ond tro?
9.3.4 Krav til årsakssammenheng ..................................................................
9.3.5 Fradragene som kan redusere berikelsen ............................................
9.3.5.1 Forbruk av midlene .....................................................................
9.3.5.3 Midlene går tapt eller forringes
9.3.5.4 Mottakers eget formuestap ......................................................
9.3.5.5 Transformasjon og surrogati
9.3.6 Kravsreduksjon ved «overveltning» .....................................................
9.3.7
Kapittel 10
11
Kapittel 12
CONDICTIO INDEBITIS RETTSLIGE IDENTITET
KAPITTEL 1
Innledning
1.1 Bokens kjerne
1.1.1 Tema
(1) Bokens tema er den ulovfestede regelen om condictio indebiti i norsk rett.1 Regelen er systematisk innplassert i obligasjonsretten, og tradisjonelt ansett som rettsgrunnlag for krav om tilbakebetaling der man betalte til tross for å være rettslig helt eller delvis uforpliktet. Årsaken til denne typen rettslig ubegrunnede pengeoppgjør er normalt at betaler befant seg i villfarelse om forpliktelsens manglende eksistens eller riktige omfang.2 Stikkordet «feilbetaling» brukes ofte for å beskrive rettsfakta.3 De mest sentrale typetilfellene som dekkes av regelen, er der man grunnet uvitenhet eller misforståelser betaler noe som overhodet ikke skyldes, et høyere beløp enn det som skyldes, at den samme fordringen betales to ganger, eller at det betales til feil mottaker. I slike situasjoner kan betaler hjemle et tilbakebetalingskrav mot mottaker i regelen om condictio indebiti. Som vi skal se i kapittel 1.3 nedenfor, antas tilbakebetalingsspørsmålet ifølge gjeldende rett å bli avgjort etter en «konkret helhetsvurdering under hensyn til rimelighet» hvor de såkalte «oppgjørs og korreksjonshensynene» avveies.4 I boken anføres at en slik beskrivelse av vurderingstemaene er upresis og delvis misvisende. Bokens prinsipale formål er å påvise at det finnes rettskildemessig grunnlag for en fastere regelstruktur som gir større forutsigbarhet til de involverte parter.
(2) Selv om condictio indebiti er bokens tematiske kjerne, bygger den videre fremstilling på et premiss om at et rettsvitenskapelig arbeid bør sette regelen inn i en større systematisk sammenheng, og metodisk bygge på et bredere induksjonsgrunnlag enn man normalt finner i fremstillinger av condictio indebiti. Tradisjonen i norsk
1 Temaet vies normalt et kapittel i obligasjonsrettslig litteratur: Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utgave, 2. opplag, Oslo 2013 s. 700–711. Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og Obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 484 og s. 494–507. Jo Hov og Alf Petter Høgberg, Obligasjonsrett, Oslo 2016 s. 78–83 og s. 370–375. Trygve Bergsåker, Pengekravsrett, 4. utgave, Oslo 2020 s. 256–272. Kai Krüger, Pengekrav, 2. utgave, Bergen 1984 s. 304–320.
2 Betaler har gjort opp på grunn av «en feilaktig pliktforestilling», jf. Hagstrøm (2013) s. 700.
3 Vanligst er termen «feilbetaling». Lilleholt har foreslått «mistaksoppfylling», jf. Lilleholt (2017) s. 484 og s. 494. I Rt. 2001 s. 1580 (s. 1586) omtaler Høyesterett kjernen i condictio indebiti som «villfaringstilfella».
4 Hagstrøm (2013) s. 702. Bergsåker (2020) s. 256. Rt. 1985 s. 290. HR20212532A.
rett har dog vært å anse condictio indebiti som et frittstående rettsgrunnlag uten relevant systematisk slektskap med andre restitusjonsregler. Mulige fellestrekk med slike andre grunnlag kartlegges sjelden nærmere.5 Condictio indebitis rettslige egenart og normative begrunnelse har heller ikke fått noe særlig oppmerksomhet i standardverkene på obligasjonsrettens område.6 Våre nordiske naboland har fastere regler om condictio indebiti enn den norske varianten, og den teoretiske plattformen for regelutviklingen har tatt utgangspunkt i analogier fra læren om bristende forutsetninger.7 Som vi skal se i kapittel 2 og 3 nedenfor, anser mange andre europeiske land condictio indebiti som en regel om reversering av mottakers uberettigede berikelse. Innenfor «berikelses og restitusjonsområdet» har det vært en betydelig rettsutvikling både i norsk og europeisk rett de siste tiår.8 Til tross for rettsutviklingen på disse rettsområdene, og det økende fokuset på komparative perspektiver i obligasjonsretten, er det sjelden andre lands kilder og synsmåter trekkes inn i norske fremstillinger av condictio indebiti.9
(3) På obligasjonsrettens område forpliktes man i utgangspunktet enten ved å gi et avtalerettslig bindende løfte eller ved å begå en skadevoldende handling – ofte formulert som at stiftelsesgrunnlaget er «kontrakt eller delikt». Denne grunnleggende systematiseringen av obligasjonsretten basert på kravets stiftelsesgrunnlag kan føres helt tilbake til Gaius i antikkens romerrett.10 Regelen om condictio indebiti bygger imidlertid på en situasjon der mottaker ikke har avlagt et løfte om å tilbakebetale, og heller ikke culpøst har forårsaket villfarelsen som ledet til feilbetaling. Det finnes likevel unektelig kravsformer i norsk og europeisk obligasjonsrett som ikke stiftes verken på kontrakt eller delikt, men derimot på såkalte «kvasigrunnlag» – et
5 Eksempel på det motsatte: Asbjørn Kjønstad, «Motregning og tilbakebetaling av pengekrav, i obligasjonsretten og i trygderetten», Jussens Venner, nr. 3, 2011 s. 131–164.
6 Eksempler på det motsatte: Erik Monsen, «Uberettiget berikelse (obehörig vinst) som grunnlag for betalingskrav», i Forhandlingene ved Det 38. nordiske Juristmøde i København, 21.–23. august 2008, bind 1, København 2008 s. 335–353, og Viljar Johnsen Nerheim, «Berikelsesbegrensning ved restitusjon av formuesoverføring utenfor kontrakt?», Tidsskrift for Rettsvitenskap, nr. 1, 2022 s. 3–111.
7 Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 2.5 og 2.6, samt flere steder i kapittel 3.3.
8 Eksempler fra teori: Kjetil Krokeide, «Restitusjon og berikelse ved ineffektive kontrakter», Tidsskrift for Rettsvitenskap, nr. 3, 1982 s. 353–533. Erik Monsen, Berikelseskrav : vederlagskrav og vinningsavståelseskrav ved urettmessig utnyttelse av ting og rettighet, Oslo 2007. I flere standardverk på obligasjonsrettens område dedikeres stadig større plass til «uberettiget berikelse». Eksempler fra høyesterettspraksis: Rt. 1984 s. 497, Rt. 2000 s. 1089, Rt. 2011 s. 1168, Rt. 2011 s. 1176, HR20162491A, HR2022563A. Særlig i engelsk rett har det vært en enorm utvikling på dette rettsområdet fra 1960tallet og frem til i dag, jf. nærmere om denne utviklingen i kapittel 2.4 nedenfor. En annen sentral utvikling har vært det paneuropeiske soft lawinstrumentet Draft Common Frame of Reference (DCFR) fra 2009, jf. mer om denne anasjonale rettskilden nedenfor i kapittel 1.5.10 og 2.3.3. Arbeidet er samlet i boken Christian von Bar og Eric Clive, Principles, Definitions and Model Rules of European Private Law: Draft Common Frame of Reference [DCFR], München 2009.
9 Lilleholt (2017) s. 478–485, er et eksempel på at utenlandsk rett trekkes inn mer systematisk. Se også Oscar Otterstrøm, «Tilbakesøkning ved feilbetaling», Lov og Rett, nr. 7, 2020 s. 409–430. For mer generelle perspektiver, se Alf Petter Høgberg, «Internasjonaliseringen av kontraktsretten», Jussens Venner, nr. 2, 2006 s. 108–125.
10 Mer om dette emnet i kapittel 2.1 nedenfor. Sondringen mellom kontrakt og delikt går igjen i både common law og kontinentaleuropeisk civil law, jf. Krokeide (TfR 3/1982) s. 413–414 for en oversikt. Det finnes imidlertid obligasjonsrettslige krav som beviselig stiftes på andre grunnlag enn kontrakt eller delikt. Utenfor obligasjonsretten, for eksempel i tingsretten, kan dessuten eiendomsrettsbeskyttelsen være kravsgrunn.
uttrykk som stammer fra antikkens romerrett.11 Selv om et kravs stiftelsesgrunnlag ikke var verken kontrakt eller delikt, skulle kravene i kvasikategorien behandles som om (quasi/kvasi) de var stiftet på en av disse to måtene.12 Restitusjonskravet ved condictio indebiti falt opprinnelig i kategorien kvasikontrakt, og har sammen med læren om uberettiget berikelse vært en av de dominerende synsmåtene på condictio indebitis rettslige identitet. I norsk rett har tradisjonelt tanken om kvasikontrakt som kravsgrunnlag vært mest utbredt, selv om det hos oss aldri har vært særlig presist analysert hvilke faktiske kjensgjerninger som stifter kravet, og ikke minst hvor for visse bestemte rettsfakta må eller bør stifte et krav.13
(4) At condictio indebitikravets stiftelsesgrunnlag må søkes i kvasikategorien, er en av grunnene til at regelen er utfordrende å definere. Både historisk og komparativt har det vært fremmet ulike syn på tilbakeføringskravets faktiske og normative stiftelsesgrunner. Noen eksempler: (i) Kravet stiftes fordi en ugrunnet formuesoverføring gir mottaker en uberettiget berikelse.14 (ii) Kravet stiftes på en kontraktsrettslig fiksjon hvor mottaker anses å ha gitt et implisitt løfte om tilbakebetaling dersom det viser seg at oppgjøret var feilaktig.15 (iii) Den ugrunnede betalingen likestilles med en ugyldig viljeserklæring eller en bristende forutsetning, og kravet stiftes og normeres på analogier fra ugyldighetsreglene i avtaleretten.16 (iv) Feilbetalers krav anses som et vindikasjonskrav som stiftes på fortsatt eiendomsrett til de overførte midlene, og kravet normeres innenfor en tings og konkursrettslig modell.17 Spørsmålene om kravsgrunner kommer jeg tilbake til i kapittel 3.
(5) Condictio indebiti er bare ett av flere rettsgrunnlag for å få korrigert en uriktig pengeoverføring. Har mottaker opptrådt i strid med redelighet og god tro, vil en
11 Hagstrøm (2013) s. 680. Hov/Høgberg (2016) s. 74–83, særlig s. 78–82. Monsen (Nordisk Juristmøte 2008) s. 337–339. Kvasikategoriene stammer fra Justinians Institutiones III 27.6: «obligation(es) quasi ex contractu», jf. Reinhard Zimmermann, The law of obligations : Roman foundations of the civilian tradition, Oxford 1996 s. 837. Se særlig kapittel 2.1.2 nedenfor for mer om dette emnet.
12 Som påpekt av Peter Birks, The Roman Law of Obligations, Oxford 2014 s. 248–263, særlig s. 260, er det en misforståelse å oppfatte kravsgrunnlaget som «analogier» fra kontrakts eller erstatningsretten. Med «kvasikontrakt» siktet romerne i første rekke til virkningene. Kravene i denne kategorien skulle altså ha virkning «som om» de var oppstått på kontraktsgrunnlag selv om dette ikke var tilfelle, slik også Nerheim (TfR 1/22) s. 14 petit.
13 Mer om de ulike synsmåtene i norsk rett i kapittel 1.3.1 og 3.3 nedenfor.
14 Dette er vanligste kravsgrunn på europeisk nivå per i dag, jf. mer i kapittel 2 og 3.2 nedenfor. I norsk rett er det en økende aksept for at berikelseslæren har en sentral plass i formueretten, også i forhold til flere av restitusjonskravene, jf. Monsen (Nordisk Juristmøte 2008) s. 339 nederst. Hov/Høgberg (2016) s. 78 og s. 370. Lilleholt (2017) s. 494. Nerheim (TfR 1/2022) s. 11–18. HR2022563A (avsnitt 51). HR20212571A (avsnitt 93).
15 Fredrik Stang, Om Vildfarelse og dens Indflytelse efter norsk Privatret på en Retshandels Gyldighed, Oslo 1897 s. 74–91. Stang var inspirert av den engelske tradisjonen om «implied contract», jf. kapittel 2.4.1 nedenfor.
16 Carl Jacob Arnholm, Streiftog i obligasjonsretten, Oslo 1939 var eksponent for et slikt syn. Hele hans monografi bygger på dette grunnleggende standpunktet, oppsummert på s. 222–235, særlig s. 234. Krüger (1984) uttalte at han anså condictio indebiti som et utslag av læren om bristende forutsetninger, jf. s. 310 andre avsnitt, et syn som Hagstrøm (2013) tar eksplisitt avstand fra, jf. s. 703. I dansk rett ble forutsetningssvikt brukt til å strukturere condictio indebiti, se Jul. Lassen, «Om Betingelserne for Tilbagesøgning af Ydelser, der er erlagte i urigtig Formening om Skyld, med særligt Hensyn til dansk Retspraxis», Ugeskrift for Retsvæsen, 1889 s. 1–32.
17 Et eksempel på en forfatter som ønsker å bygge på tinglige konsepter, er Charlie Webb, Reason and restitution: a theory of unjust enrichment, Oxford 2016, jf. Charlie Webb, «Property, Unjust Enrichment, and Defective Transfers», i Philosophical foundations of the law of unjust enrichment, Oxford 2009 s. 335–369.