Issuu

Med hjertet i halsen

Anne Marthe Kaldestad Hanstveit

Med hjertet i halsen Å vokse opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026 ISBN 978-82-02-86412-5 1. utgave, 1. opplag 2026 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Anna Salander Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS Boken er utgitt i samarbeid med: Blå Kors kompasset Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig. Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord Blå Kors har i 120 år gitt hjelp og behandling til alkohol- og rusavhengige. Fra 1980-tallet, med psykologen Frid Hansen i spissen, bidro Blå Kors med et banebrytende arbeid ved å endre individfokuset i rusbehandlingen til å omfatte et helhetlig perspektiv der familie- og generasjonsforhold ble inklu dert. En ble mer oppmerksom på de tunge belastningene som pårørende til rusavhengige, og særlig barn og unge, ble påført. Blå Kors mottok inn tektene fra TV-aksjonen i 2008, og midlene ble særlig benyttet til å styrke organisasjonens arbeid for barn, unge og familier. Blå Kors Danmark hadde i flere år drevet «Terapi og rådgivning for Unge der er Børn af Alkohol- og Stofmisbrugere» (TUBA). Erfaringene fra Danmark dannet grunnlaget for opprettelsen av det som etter hvert fikk navnet «Blå Kors kompasset» her hjemme, et terapi- og rådgivningstilbud til unge i alderen 13 til 35 år som har vokst opp i hjem med alkohol- og andre rusproblemer. Tilbudet er et landsdekkende lavterskeltilbud, det er gratis, unge tar selv kontakt og det krever ingen henvisning. I 2011 anslo Folkehelseinstituttet i en rapport at 90 000 barn har en for elder med alkoholbrukslidelse i Norge. Det store antallet barn og unge som vokser opp i hjem med alkohol- og andre rusproblemer får for lite oppmerk somhet i vårt samfunn. Rusproblemer og avhengighet i familien er ofte bagatellisert og omgitt av taushet. De fleste barn og unge som er rammet går under radaren i skole, fritidstilbud og hjelpeapparat. Et eget spesialisert lavterskeltilbud til denne gruppen har vist seg nødvendig. I Blå Kors kompasset ser vi de unges problemer som normale reaksjoner på langvarige belastninger. Vi jobber for at deres opplevelser og erfaringer med rus i hjemmet blir møtt, satt ord på og bekreftet. En oppvekst med alkohol- og rusproblemer i hjemmet har konsekvenser. Belastningene gir senfølger som kommer til uttrykk i overgangene i et ungt liv; i ungdomsti den, i skolearbeid og studier, når en flytter hjemmefra, får kjæreste, stifter familie og får egne barn. Tidlig innsats bidrar til at negativ sosial arv kan brytes. Det forebygger utenforskap og ung uførhet og bidrar til økt livsmest ring. Det har virkning for de unge selv, for deres barn og for samfunnet vårt.

forord

Boken er resultatet av ideer og samtaler som har utviklet seg gjennom flere år. Vi ønsker å gi stemme til de unge som går i terapi hos oss; hvor dan det er å vokse opp med rusproblemer i familien, hva som har vært hjelpsomt i strevet med å bearbeide vonde opplevelser, se egne muligheter og finne veier for eget liv. Vi løfter også fram terapeutenes erfaringer og typiske temaer som det jobbes med hver eneste dag i våre terapirom, og i livet der ute. Takk til alle unge og ansatte i Blå Kors kompasset som har bidratt til realiseringen av denne boken. En stor takk til Anne Marthe Kaldestad Hans tveit, psykologspesialist og avdelingsleder i kompasset Bergen, som med engasjement og iherdig innsats har samlet erfaringene og ført alle stem mene i pennen. Vi håper dere som har vokst opp med rus i hjemmet som leser boken vil oppleve at dere ikke er alene, at boken gir kunnskap, forståelse og håp. Vi håper at dere som møter barn og unge gjennom arbeidet og på fritiden skal få økt bevissthet og kunnskap om denne store gruppen pårørende, og hva som kan være hjelpsomme måter å møte dem på. Hver og en av oss kan bidra ved å være oppmerksomme og interessert i menneskene rundt oss, små handlinger kan gjøre en forskjell og ha stor betydning. Det er med glede og stolthet vi nå sender boken ut i verden. Frøydis Eidheim nasjonal leder Blå Kors kompasset

Innhold Forord..................................................................................................................

Prolog................................................................................................................... Rus i familien angår oss alle.............................................................................. Konsekvenser av oppvekst med rus i familien............................................... Utvikling i forståelsen av rusmiddelbruk........................................................ Ivaretakelse av barn og unge som er pårørende............................................. Håp........................................................................................................................

11 12 12 13 13 14

Innledning......................................................................................................... 15 Å flytte hjemmefra.............................................................................................. 18 Innhold og struktur i boken.............................................................................. 30 DEL 1 Å VOKSE OPP I EN FAMILIE MED RUSPROBLEMER................... 33 Kapittel 1 Å komme i andre rekke.................................................................................. 35 Når livet organiseres rundt alkohol.................................................................. 39 Kapittel 2 Uforutsigbarhet............................................................................................... 45 Belastningen med å ikke vite............................................................................. 47 Omvendte roller.................................................................................................. 50 Kapittel 3 Vonde hendelser............................................................................................... 53 Manglende beskyttelse...................................................................................... 56

innhold

Kapittel 4 Alene med tanker og følelser....................................................................... 63 Taushet som tåkelegger sammenhenger......................................................... 66 Emosjonell ensomhet......................................................................................... 68 Kapittel 5 Når en bror eller søster ruser seg............................................................... Å bli fanget i midten............................................................................................ Forbudte følelser.................................................................................................. Sorg og savn......................................................................................................... Kapittel 6 Mellom det som var og det som kan bli................................................... Roller..................................................................................................................... En oppvekst på godt og vondt............................................................................ Å finne tilbake til seg selv...................................................................................

71 76 77 79

83 87 88 90

DEL 2 VEIEN VIDERE............................................................................................... 97 Kapittel 7 Ansvar, skyld og dårlig samvittighet........................................................ 99 Ønske om å hjelpe............................................................................................... 104 Sykdom og ansvar............................................................................................... 106 Hvorfor får jeg så dårlig samvittighet?............................................................. 108 Hvem har ansvar for hvem?............................................................................... 111 Kapittel 8 Grenser............................................................................................................... 115 Gode grenser........................................................................................................ 116 Grenser i familien............................................................................................... 123 Oppgjørssamtalen.............................................................................................. 127 Sinne..................................................................................................................... 130 Andre kan sette grenser, men ikke jeg.............................................................. 132 Kapittel 9 Fra skam og selvkritikk til bedre selvfølelse........................................ 137 Behov for å høre til.............................................................................................. 140

innhold

Selvkritikk............................................................................................................ 144 Selvfølelse............................................................................................................. 149 Å ligne på foreldre eller søsken.......................................................................... 150

Kapittel 10 Fra kontroll og beredskap til større trygghet........................................ 155 Behov for kontroll............................................................................................... 160 Skru av alarmen i kroppen................................................................................ 162 Bli kjent med egne reaksjoner........................................................................... 168 Grubling og bekymring...................................................................................... 170 Kapittel 11 Rom for sorg...................................................................................................... 173 Tapsopplevelser................................................................................................... 177 Sorg og livssorg.................................................................................................... 180 Å miste foreldre eller søsken.............................................................................. 184 Kapittel 12 Nye relasjoner.................................................................................................. 191 Gamle mønstre og nye muligheter................................................................... 192 Jeg trenger at du prioriterer meg....................................................................... 193 Jeg trenger at du er til å stole på........................................................................ 196 Jeg trenger at du respekterer grensene mine.................................................. 199 Jeg trenger at du er nær og gir meg fellesskap................................................ 203 Hvor åpen vil jeg være om oppveksten min?.................................................. 209 Hva er normalt?................................................................................................... 215 Kapittel 13 Å selv bli forelder............................................................................................. 221 Beskyttelse og behov for kontroll..................................................................... 230 Kapittel 14 Mitt kompass.................................................................................................... 235 Endring og selvmedfølelse................................................................................. 236 Forsoning i familien............................................................................................ 238 Aksept................................................................................................................... 241 Trygghet og glede................................................................................................ 243 Å kjenne seg igjen i andre.................................................................................. 247

innhold

Etterord............................................................................................................... 249 Kilder.................................................................................................................... 250

Takk..................................................................................................................... 253 Noter ................................................................................................................... 255

Prolog Anne Kristine Bergem

prolog

Rus i familien angår oss alle Definisjonen på å være et barn som er pårørende, er at barnet eller ungdom men er i en familie hvor foreldre eller søsken opplever helseproblemer eller dør. Foreldre og søsken tolkes vidt og inkluderer for eksempel steforeldre, fosterforeldre, adoptivforeldre og tilsvarende søsken. Helseproblemet kan være rusmiddelavhengighet eller annen skadelig bruk av rusmidler.1 Etter koff ein, er alkohol det mest vanlige rusmiddelet.2 Det er ikke mulig å vite med sikkerhet hvor mange barn og unge som lever i familier med rus, men trolig er det så mange som 90 000–100 000.3 Det betyr at det finnes to–tre elever i hver skoleklasse som har en forelder med rusproblemer. I tillegg opplever mange flere barn sine foreldres alko holinntak som problematisk.

Konsekvenser av oppvekst med rus i familien Barn trenger foreldre som er fysisk og mentalt tilg jengelige for dem, som er oppmerksomme på hva de trenger, og som forsøker å dekke fysiske og følelsesmessige behov. Kort sagt, foreldre skal gi mat til sultne barn og trøste barn som er triste. Inntak av alkohol og andre rusmidler påvirker mange av de egenskapene som er nødvendige for å være foreldre.4 For eksempel reduseres oppmerk somhet og konsentrasjon, og aggresjon, impulsivitet og risikovillighet øker. Barn som vokser opp i familier preget av alkohol- og rusproblemer opp lever ofte en barndom der rusmiddelbruken dominerer familielivet. Hver dagen kan være uforutsigbar, og mange barn blir svært oppmerksomme på andres humør og behov, for å unngå konflikter. Ofte tar barna på seg omsorgsroller overfor foreldre eller søsken, samtidig som deres egne behov ikke blir møtt. En konsekvens kan bli at barna blir usikre på egne følelser og oppfatninger av virkeligheten. Skam, taushet og en opplevelse av å måtte skjule familiens problemer gjør det vanskelig å snakke åpent om situasjo nen og søke støtte.5 I en forløpsstudie fant Aase Sundfær at foreldre med rusproblemer sjeld nere benytter seg av tilbud fra hjelpeapparatet, og at årsaken til det ofte er redsel for å miste omsorgen for barnet.6 Hemmeligholdelse er vanlig, både utad mot omverdenen og innad i familien. Barna tilpasser seg det livet de har og er lojale mot foreldrene sine.

prolog

Andelen barn som erfarer traumatiske livsbelastninger er høyere blant barn i familier med rusproblemer enn blant andre pårørende barn.7 Barn i familier med rusproblemer har mellom to og tretten ganger større sann synlighet for å bli utsatt for vold, forsømmelse eller andre dysfunksjonelle familiesituasjoner.8 Å være utsatt for foreldre som er beruset, selv av og til, er forbundet med økt risiko for psykiske plager i ungdomsårene og i voksen alder, og risikoen øker med hyppigheten av eksponeringen.9 Foreldre med ruslidelser har også på gruppenivå lavere inntekt, er i mindre grad i lønnet arbeid og har mer usikre boforhold.10 Konsekvensene av å vokse opp under slike forhold kan være omfattende og følge de unge inn i voksenlivet. Strategier som var nødvendige for å hånd tere oppvekstens utrygghet, som kontrollbehov, perfeksjonisme eller over dreven årvåkenhet, kan utvikle seg til mønstre som begrenser livsutfoldel sen senere. Mange unge voksne kan slite med skyldfølelse og lav selvfølelse. Mange lever med en vedvarende indre kritiker, og de opplever vansker med å sette grenser og uttrykke egne behov. Relasjoner til andre kan preges av usikkerhet rundt tillit og nærhet, og mange bærer på en sorg knyttet til en barndom som aldri ble slik den burde vært.11

Utvikling i forståelsen av rusmiddelbruk I Norge ble rusmiddelavhengighet lenge betraktet som et moralsk og sosialt problem. På midten av 1900-tallet begynte man å endre forståelsen av alko hol- og annen rusmiddelavhengighet. Ruslidelser ble gradvis anerkjent som sykdommer, og inkluderingen av alkohol- og narkotikarelaterte diagnoser i ICD-systemet fra 1967 styrket dette synet. I 2012 besluttet reg jeringen å opprette en egen spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin, og i mai 2015 fikk Norge sin første godkjente spesialist i fagfeltet.12 I dag forstås rusmid delavhengighet som en kompleks tilstand med biologiske, psykologiske og sosiale årsaker.

Ivaretakelse av barn og unge som er pårørende Barn som pårørende har siden 2010 vært regulert i helsepersonelloven § 10 bokstav a. I loven pålegges helsepersonell en plikt til å bidra til å kart legge om barn er berørt av en sykdomstilstand som et familiemedlem har.

prolog

Helsepersonell har en plikt til å ivareta mindreårige barns behov for infor masjon og oppfølging. Loven ble utvidet med § 10 bokstav b i 2018 til å også omfatte mindreårige søsken. Behandlingsinstitusjoner har også en plikt til å ha barneansvarlig personell for å fremme og koordinere oppfølgingen av barn og unge pårørende.13 En rapport basert på samtaler i chattetjenesten til organisasjonen Barn av Rusmisbrukere (BAR), viste at barna og ungdommene som logget inn på chatten befant seg i svært vanskelige livssituasjoner, selv flere år etter at endringen i lovverket ble innført. Temaene som kom fram, var at de opp levde livet som et fengsel uten frihet til å føle og handle på egne premisser. Barna og ungdommene opplevde omsorgssvikt, vold og overgrep og var i stor grad overlatt til å måtte klare seg selv. De kjente på skam og opplevde ikke å ha noen verdi.14 Det er ikke mulig å vite om funnene er gjenkjennbare for alle barn og unge som vokser opp i familier med rus, men de er i tråd med funn fra andre undersøkelser. Samlet sett kan vi med god grunn anta at barn og unge som er pårørende i familier med rus ikke blir ivaretatt slik de hadde trengt. Det kan være flere årsaker til det.

Håp Blå Kors kompasset tilbyr terapi og støtte til ungdom og unge voksne som har erfaringer fra oppvekst med rus som de har behov for å fortelle om og jobbe med. I denne boken har nesten førti unge delt sine erfaringer slik at andre kan lese. Målet er å tilby fortellinger det går an å kjenne seg igjen i, men mest av alt å gi et håp om at livet kan bli bedre. I prosessen fra gjenkjen nelse til bedre framtid, ligger erfaringer med å bli trodd når man forteller sin historie, å bli anerkjent for at det de voksne har utsatt en for faktisk ikke er greit, og at det er mulig å forstå seg selv og sin historie på en slik måte at man stopper onde sirkler og finner sin egen verdi og kraft. Et ordtak sier at «av skade bli man klok». Det stemmer dessverre ikke. Av skade blir man skadet. Det er heldigvis mulig å bli veldig klok likevel, men det er ikke på grunn av skaden som har skjedd. Klokskapen kommer når man velger å ta seg selv og sine erfaringer på alvor og på egen hånd og sammen med andre mennesker finner en ny vei. Å lese denne boken vil være en god start og en god fortsettelse på et slikt arbeid. Her finnes fortellinger om erfaringer, hardt arbeid og ikke minst håp. Livet kan bli bedre.

Innledning

innledning

Maskebarn Noen år senere klarte pappa og falle og brekke beinet og lå på sykehuset en stund. Mamma var påpasselig med å si at han hadde vært ute på glattisen, noe som sant var, både på den ene og den andre måten, forstod jeg i ettertid. Han hadde tryna på isen, men det var vel strengt tatt heller ikke til å unngå med den promillen han hadde hatt. Jeg skjønte at han hadde vært rar da det skjedde. Full. Mamma og jeg var på vei hjem etter å ha besøkt pappa på sykehuset, da vi møtte noen vi kjente, og jeg fant frem en maske å gjemme meg bak, for første gang. Jeg spilte morsom og glad og lo det vekk. «Pappa har brekki beinet for han har falt på glattisen, akkurat som Bambi!» lo jeg. Latteren gjorde alt lettere, og det å late som alt var bra, var en fin måte å fortrenge at jeg visste at noe var galt – igjen. Jeg hadde sett det rare ansiktet hans på sykehuset, så jeg forstod nok mer enn jeg ville innse. Masken var fin, den, både for å skjule hemmeligheten for andre og for ikke å bli spist opp av skammen som allerede da hadde begynt å lure i underbevisstheten. Jeg tror det var på den tiden at jeg begynte å forstå mer og mer. Mas ken ble en kjær og god venn jeg kunne gjemme meg bak når jeg trengte den. Jeg har båret den med meg siden. Jeg har alltid sett på denne masken som noe jeg selv fant på der og da, men jeg har innsett at denne masken nok har vært på mange andre små ansikter, både før og etter at jeg fant den første gang. For det er det masken består av; tapperhet. En maske av tapperhet man tar på seg om morgenen før man går ut, kun for å komme seg igjennom dagen uten at noen legger merke til alt det mørke som lig ger under. For å kunne fortrenge det som venter hjemme, rømme en liten stund. Late som om alt er bra, holde virkeligheten unna. Min tapperhetsmaske hadde et smil og en latter som satt løst, som lot andre tro at sinnet var kun fylt av glede og sorgløshet. Kanskje klarte jeg til tider å overbevise meg selv om det, også. Under min maske har det alltid ligget skam, sorg og angst. Ensomhet og ansvarsfølelse, dårlig sam vittighet og kontrollbehov. Til slutt blir det slik at det er kun masken man har kontroll over. Noen synes sikkert at det er rart at ingen har avslørt det, men er det egentlig så rart? Når hele barndommen har dreid seg om å skjule hva som skjedde hjemme og hvordan jeg hadde det? Jeg har brukt et helt liv på å tilpasse masken slik at den ikke slår sprekker hvis jeg blir overrumplet. Prøve å glemme alt en liten stund og bare være meg, bekymringsløs og glad. Jeg kaller meg et maskebarn. Maja S.

innledning

Denne boken er skrevet til deg som har vokst opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien, uansett hvordan rusproblemet har sett ut. Kanskje har du bodd sammen med én eller to foreldre som har ruset seg så lenge du kan huske, eller kanskje har du en far med alkoholproblemer som du ikke har bodd med, som kom og gikk i livet ditt. Kanskje var det en mor som drakk mye i helgene, men som hadde rusfrie hverdager. Kanskje hadde du en søster eller bror som utviklet rusproblemer i løpet av tenårene, som du opplevde å miste mer og mer. Problemene kan ha vært langvarige, daglige og omfattende, eller avløst av gode perioder med ro og stabilitet. Kanskje tenker du på problemene i fortid, eller som pågående vanskeligheter og kaos her og nå. Boken er skrevet til deg, men også til vennene dine, partneren din, fami lien, legen, terapeuten eller annet helsepersonell du er i kontakt med. Når vi deler kunnskap om det å vokse opp som pårørende, kan samfunnet bli klokere og bedre på å møte familier som strever. Også unge som ikke har vokst opp med rus, men med andre typer belastninger, vil kunne kjenne seg igjen i boken. Samtidig berører temaene allmennmenneskelige utford ringer – uavhengig av oppvekst.

Du er ikke alene Om noen i nær familie har brukt alkohol eller andre rusmidler på en måte som har vært vanskelig for deg, er du en av mange, noe du kunne lese om i psykiater Anne Kristine Bergems prolog. Selv om omfanget er stort, er det likevel vanskelig å be om hjelp for mange familier. Både foreldre og barn forsøker ofte å beskytte seg selv og sine nærmeste ved å ikke snakke om problemet. Det kan være skamfullt og vanskelig å fortelle til andre, og det er vanlig å håpe på at det snart skal bli bedre. Foreldre med rusproblemer er like forskjellige som andre foreldre, og problematisk rusbruk tar ulik form og påvirker familier på ulike måter. Gode opplevelser finnes side ved side med det som er vondt og vanskelig. Barn og unge har ofte stor kjærlighet og omtanke for sine foreldre. Det kan kjennes som om man utleverer sin mor ved å snakke om hennes vansker, eller at man mister kontrollen over fars og familiens historie ved å dele den med andre. Men du har rett til å snakke om og eie din egen historie, ja, like stor rett som dine foreldre, søsken eller venner. I møte med tunge belastninger skal ingen måtte stå alene. Det å søke hjelp eller støtte handler også om å ta ansvar for seg selv.

innledning

Stemmer i boken Jeg som skriver, er psykolog ved Blå Kors kompasset, et tilbud til ungdom mer og unge voksne som har vokst opp med alkohol- eller andre rusproble mer i familien. Du kan lese mer om Kompasset i Frøydis Eidheims forord. I tillegg til bidrag fra mine kolleger, har denne boken blitt til i samarbeid med unge voksne som har vokst opp i hjem med rusproblemer. De har gitt innspill til hvordan boken kan bli best mulig for unge pårørende, og flere har også delt historiene sine. I en familie vil det finnes ulike fortellinger om hvordan ting har vært, og etter hvert som tiden går vil ny erfaring forme hvordan historiene blir husket og gjenfortalt. Denne boken vil løfte frem perspektivene til unge pårørende, som i for liten grad blir hørt og delt. Maja S. skrev åpningsteksten «Maskebarna», som en del av en lengre tekst, mens hun gikk i terapi for noen år siden. De andre historiene i boken er basert på intervjuer, og er gjengitt uten navn og alder på den som fortel ler. Intervjuene er gjengitt med farget bakgrunn. Noen er lange, andre er kortere, og noen er gruppeintervjuer. På ulike måter forteller de om hvordan det er å ha foreldre eller søsken som strever med rus, og hvordan de selv forstår og gir mening til det de har opplevd i oppveksten. I denne boken har de den viktigste stemmen. Flere som opplever rusproblemer i familien forteller at det å flytte hjem mefra er mer utfordrende enn de hadde sett for seg. Utfordringene som melder seg er ofte en motivasjon for å ta kontakt med Kompasset, og også utgangspunktet for temaene som blir beskrevet i denne boken (les mer om bokens struktur og innhold på side 30).

Å flytte hjemmefra Det er et stort prosjekt å gå fra å være barn, til ungdom, til voksen. Alt skal oppleves for første gang: nye rammer, rutiner, roller og relasjoner. Alle går inn i noe ukjent og usikkert. Likevel kan overgangene være ekstra kre vende for unge som har vokst opp i hjem med alkohol- og andre ruspro blemer.15 Kanskje opplever du at større fysisk avstand til familien fører til nye utfordringer, for eksempel ved å ikke ha samme kontroll som før, og at oppmerksomheten deles mellom de som er igjen hjemme – og livet man prøver å bygge for seg selv. For dem som har tatt mye ansvar fra ung alder, kan selvstendighet falle naturlig, samtidig som en opplever å stå på ustø dig grunn. Noen føler de har reist ut på ekspedisjon med feil utstyr: De har

innledning

tilpasset seg vanskene i familien og brukt mye energi på å finne løsninger som fungerer best mulig hjemme med foreldre og søsken, men som voksen fungerer det ikke like godt lenger. Denne oppdagelsen kan gi en følelse av at man ikke mestrer hverdagen slik man «burde». Flere forteller at de ikke vet hvordan de skal leve «helt vanlig», når det eneste de har erfart er å leve i et hjem med pågående bekymring, uro eller konflikt. Det er fred og ro rundt dem, men tanke og kropp er fortsatt i beredskap – forberedt på krig og katastrofer. Andre forteller at de ikke forstår hvorfor de holder andre mennesker på avstand, når de egentlig ønsker og trenger nærhet. Eller at det er vanskelig å sette gode grenser og tenke at de har rett til å beskytte seg selv. Slike erfaringer får mange til å stille seg spørsmålet: Hvordan har oppveksten med rusproblemer hjemme påvirket meg? Samtalen under viser at spørsmålet kan ha ulike svar. Samtidig har mange lignende opplevelser og kjenner seg igjen i hverandre.

Vår historie Om overgangen til livet som voksen A

Jeg gledet meg veldig til å flytte hjemmefra: Nå skal jeg bestemme selv, og gjøre hva jeg vil, nå blir ting stabilt og bra! Men det ble egentlig bare verre. Det var vanskelig for meg å ikke vite hvordan de hadde det til enhver tid, og å være for langt unna om noe skulle skje. Jeg fløy hjem hver eneste helg for å passe på søsknene mine. Så ja, jeg synes jeg fikk en skuff ende start på voksenlivet. Jeg trodde også at det skulle bli som å slå på en bryter når man flyttet for seg selv, men så var det ikke slik. Da jeg kom ut av situa sjonen, krasjet jeg, egentlig. Jeg hadde vært i overlevelsesmodus for lenge, uten å være klar over det. Jeg ville ikke ha noe oversikt over de hjemme, jeg ville bare vekk. Om det hjalp eller ikke, vet jeg ikke, for jeg flyttet vekk fra venner også. Jeg endte opp med å isolere meg. Selv om jeg vil ha en tilknytning til mamma, ønsker jeg egent lig å ha mindre kontakt. Men jeg føler ansvar for at søsknene mine har det bra, og kan ikke slippe tanket enda. Jeg gleder meg til de blir voksne og kan flytte ut, selv om det sikkert blir vanskelig for dem også, slik det har vært for meg.

innledning

Ansvaret som bare fortsetter

Det gikk også opp for meg at alt det ansvaret jeg hadde hatt som barn, det bare fortsatte som voksen. Når jeg hører andre voksne lengte tilbake til en bekymringsfri barndom, får jeg lyst til å si: Ja det høres digg ut, og jeg forstår at voksenlivet er slitsomt, for det er det for meg også, men jeg har ikke den fantasien å dra tilbake til. Jeg laget mat, vasket hus og andre ting som mamma slapp helt tak i. Og så blir jeg voksen og må fortsette å gjøre det! Det er ingen som step per inn og gir meg en pause. Alle overganger er krevende. Barn synes det er slitsomt å begynne på skolen, og så er det nye utfordringer på ungdomsskolen: Mennesker møter nye forventninger hele veien. Men for mange av oss har det ikke vært en gradvis prosess. Som voksen får du selvføl gelig nye oppgaver, som å passe på økonomi og slikt, men jeg tenker det handler om selve holdningen og tenkemåten. Den strekker seg helt fra barndommen og inn i voksenlivet: måtte ha kontroll på alt. Det bidrar til at det er vanskelig å slappe av og finne roen, selv om man er sliten. Tenk om jeg kunne si det så enkelt: I dag skal jeg ikke gjøre noe, for jeg har ikke lyst! Det første fristedet jeg har funnet er faktisk å plukke sopp i skogen. Det lærte jeg nå i høst. Jeg bare gikk og gikk i mange timer, uten podkast, langt inne i skogen. Jeg tenker det er kjempefint å kunne finne noe som man kobler av med, men det er vanskelig, så vi må tørre å prøve nye ting. Det å vokse opp med mye utrygghet og uforutsigbarhet har gjort at jeg er mye «på vakt». Jeg har vært vant med å måtte være «på» hele tiden for å kunne legge merke til små skifter i stemningen rundt meg. Det er kjempevanskelig å slutte med, selv om jeg har blitt voksen, bor for meg selv og ikke trenger å være på vakt lenger. Det tar sykt mye energi. Det kjenner jeg igjen. På et tidspunkt ble hverdagen for mye å håndtere, og det stoppet helt opp for meg. Jeg følte meg veldig unormal sammenlignet med andre i vennekretsen. I ettertid for stod jeg at reaksjonene mine handlet om oppveksten: Det å vokse opp med foreldre med rusproblemer har ført til at jeg har mye stress og alarmberedskap i kroppen, og reagerer på absolutt alt. Annerledes

Jeg ville helst vært en del av den større «normalen». Mannen min har mistet moren sin, men det er så selvforklarende. Alle synes det er trist å høre. I mitt tilfelle, med en forelder med rusproble

innledning

C B

mer, er det vanskeligere å forklare hvorfor besteforeldrene ikke er deltakende i barnas liv. Jeg må slutte å sammenligne meg med andre, men det er vanskelig. Jeg skulle ønske vi hadde det slik som «alle andre». Ja, eller om alle bare hadde det slik som oss! Jeg tuller selv følgelig, men det hadde vært lettere! Alle har jo noe de strever med, men det tar veldig stor plass hos meg. I tillegg er det lett å kjenne seg annerledes i samtaler med andre om barndom og tradisjoner, særlig i høytidene. Jeg har ikke de historiene, jeg har ingen trygg oppvekst. Om venner snakker om ting de gjorde i barndommen: hytte turer, skiturer og sånne ting, så kan jeg si: «Vel, mamma var alko holiker, så vi stod ikke på ski i helgene.» Jeg kan fleipe med det i trygge relasjoner, men ikke på jobb eller med folk jeg ikke kjenner så godt. Om det blir snakk om barndomsminner, blir jeg stille. Jeg har ikke noe å dele. Det er så mange normale ting jeg ikke har noen referanser til. Jeg føler meg bitter litt oftere enn jeg liker. Sette grenser og ta plass

C B

Da jeg var liten lærte jeg meg å ta veldig liten plass, for det var tryggere å ikke være i veien – ikke si eller gjøre noe feil. Så jeg har også strevd med å ta plass i voksenlivet: si imot, tørre å være meg selv og ikke bare være en kameleon som tilpasser seg andre for å ivareta den gode stemningen. Men jeg vil gjerne føle at jeg fortjener å ta plass jeg også, og ikke bare forsvinne og sette alle andre først. Jeg er veldig motsatt. Jeg sier bare: «Nei! Og det har jeg ikke tenkt å forklare.» Det står jeg helt fint i, samtidig som jeg noen ganger blir misforstått og kan fremstå som hard. Det å være tyde lig har blitt en måte å overleve på. Jeg tar lett standpunkt, har alltid en mening og formidler den alltid. Selv når jeg tenker at nå må du ikke si noe. Jeg har blitt veldig svart/hvitt. Gråtoneskalaen eksisterer ikke for meg. Kan vi bytte? Jeg synes det høres befriende ut: Å slippe å for klare alt du gjør i tjue minutter hver gang … Det er en form for beskyttelse i det, ja, men kanskje litt slit somt for de rundt meg. Det hadde jo vært fint å kunne forklare andre hvorfor jeg gjør som jeg gjør. At det handler om hvilke erfa ringer jeg har med meg.

innledning

Tillit

A D

Jeg trenger mye bekreftelse, for eksempel fra samboeren min. Det er vanskelig å stole på at han faktisk er glad i meg. Slik er det for meg også. Jeg må sjekke ut om andre liker meg og er avhengig av andres tilbakemeldinger og bruker mye tid på analyser som ikke er hjelpsomme. Samtidig kan det å snakke om disse tankene med noen være nyttig. Det hjelper også å møte de samme menneskene på nytt og på nytt, for om jeg har sagt noe jeg har angret på, er det fint å erfare at alt er som før når vi møtes igjen. Kanskje var det ikke så farlig likevel? Når jeg sjekker ut med samboeren min, om noen kan ha mis forstått, sier han: «Nei, det er det jo ingen som tenker på!» Får du høre det nok ganger, begynner du kanskje å tro på det – det føler jeg har skjedd med meg. Når du vokser opp og ikke kan stole på omsorgspersonene dine, er det vanskelig å stole på andre når man blir voksen selv. Folk med rusproblemer er uforutsigbare og kan svinge veldig, opp og ned i humøret, sinneutbrudd for de minste ting. Også dagen derpå – ikke bare når de er påvirket: Du vet aldri hvor du har de. For meg var det som å gå på eggeskall hjemme, for om ikke eks ploderer det liksom. Jeg er vant med at ting kan endre seg fort. Ofte tenker jeg at folk har baktanker eller uærlige hensikter – til og med barn, eller dyr! Jeg er kjempeskeptisk. Og det er jo ikke så rart, for når du vokser opp med foreldre med rusproblemer, så tror jeg det er vanlig at de tegner et bilde av seg som ikke stemmer: Jeg skal ditten og datten, det skal jeg ordne! Men så gjør de ikke det de har sagt. Ingenting skjer, bare bortforklaringer, unnskyldnin ger og brutte løfter. Det er der min skepsis kommer fra tror jeg. Så om en venn, kollega, en lærer på skolen – ikke gjør det de sier det skal gjøre, da mister jeg all tillit. Det er lett å skuffe meg, og det er synd, for det er jo menneskelig å feile. Men jeg har opplevd så mange store skuffelser i livet, at skuffelser i voksenlivet – det har jeg ikke rom for: Jeg er ferdig med det og håndterer det dårlig. Sikkerhetsnett

Jeg blir aldri invitert på middag til mamma. Det er for slitsomt for henne, men det er jo noe jeg skulle ønske. Det er litt ekkelt å tenke på fremtiden. Jeg kan grue meg til resten av livet: Hvordan blir det å få barn, eller om samboeren går fra meg? Jeg føler meg ikke sterk nok til å møte kriser og utfordringer som kan komme. Alt jeg har kjennes veldig skjørt ut.

innledning

Og sårbart. Det ligger jo i vår natur å ønske at foreldrene våre skal ta imot oss, at du skal kunne spørre om hva som helst. Jeg føler de fleste har noe støtte: foreldre som inviterer på middag, henter i barnehage eller skole, strikker klær og gud vet hva! Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte slik, men vi må jo være besteforeldre selv – i tillegg til å være mamma og pappa liksom. Først blir jeg sint, men så sier jeg til meg selv: Du klarer dette, du har klart deg hele livet og du vil fortsatt klare deg. Jeg har gode venner, og de har blitt min nye familie og sikker hetsnett. Noen av vennene mine har samme bakgrunn som meg, så vi henter mye hos hverandre. Når jeg sier at jeg ikke skal feire jul hjemme, er det ingen som blunker. Så, for å være litt positiv: Du kan lage din egen familie når du er voksen, og det er en fin ting. Du kan velge hvem du vil ha i livet. Usynlige problemer

Det tok lang tid før jeg begynte å snakke åpent om hva jeg opplevde hjemme som barn. I starten, følte jeg egentlig ikke at de forstod: «Men du er jo så oppegående, da må det ha gått bra likevel? Du er jo så sterk og flott!» Responsen stod i sterk kontrast til hvordan jeg hadde det: en følelse av å drukne inni meg. Jeg følte jeg ikke fikk forståelse for hvordan det har preget meg. Det er nesten som om folk tror at så lenge du ikke ligger i grøften og ruser deg, så er det suksess liksom. Det er som om at det du sliter med blir usynlig. Jeg var på fest i sommer, og møtte en gammel bekjent som sa: «Jeg er så glad for at det gikk så bra med dere, tenk hvordan det kunne ha gått, dere er skikkelig løvetannbarn.» Jeg kan heller ikke snakke med mamma om det. Det er trist. Hun er rusfri i dag, men er preget av senvirkninger av alkoholmisbruk. I flere år gikk jeg i terapi, både i BUP og i familiesamtaler. Siden jeg var flink å snakke for meg, fikk jeg høre at jeg var så voksen for alderen. Men det å få skryt for å være voksen, førte bare til at jeg måtte fortsette å være det. Jeg tror terapeuter kan bli redd for å skape splittelse i familien, men vi trenger å ikke legge skjul på noe: få lov til å være sinte og si slik skal det ikke være, det er ikke greit, en voksen skal ikke oppføre seg slik. Jeg hadde hatt behov for å ærlig og åpent snakke om hvordan jeg hadde det, og at noen var på laget mitt. Det er først når jeg ble voksen at jeg fikk hjelpen jeg hadde behov for.

innledning

Det er viktig å bli møtt med kunnskap om hva rus gjør med barndom og oppvekst, og lære hvordan det fører til noen mest ringsstrategier i voksen alder. Du trenger anerkjennelse for følel sene dine, men også bekreftelse på at det ikke er noe galt med deg.

Om du synes måten du håndterer livet på i dag ikke fungerer så godt for deg, kan du se tilbake på hvilke utfordringer du måtte håndtere da du var barn og ungdom. Kanskje har du fått med deg noen gode redskaper som var tilpasset utfordringene du vokste opp med? Samtidig er kanskje tiden inne til å slippe tak i noen av dem, og finne nye veier for å ha det bra i ditt eget liv? Det å flytte hjemmefra kan gi nye perspektiver på livet og egen historie. Kanskje kommer du i kontakt med behov og reaksjoner du har dekket til i mange år. Når du får større avstand til familieutfordringene og pågående kriser, kan følelser og reaksjoner brått velte opp, eller komme gradvis til overflaten. En måte å forstå det på, er at reaksjonen kommer når livssituasjonen din gir deg plass til å reagere.16 Mange unge har plutselige og uforklarlige perioder hvor de er triste, kjenner seg forlatte og ensomme, når alt «egentlig er bra». Men når de ser nærmere på sine egne reaksjoner, ser mange at de har gode grunner til å reagere som de gjør, noe de kanskje ikke har hatt mulighet til tidligere. Her forteller en kvinne om det å få en overraskende reaksjon som vok sen, og om hvordan gruppeterapi var til hjelp for å forstå sin egen historie.

Min historie Jeg våknet opp etter tretti år Vendepunktet kom en nyttårsaften. Utover kvelden ble pappa og sambo eren min ganske fulle, ikke trivelig, så jeg valgte å legge meg. I fem–seks tiden på morgenen våknet jeg stiv av skrekk. Jeg hørte stemmer og latter, men jeg var redd – skikkelig utrygg. Da gikk det opp for meg: Dette er ikke en ny følelse. Det var så gjenkjennbart. Jeg var helt stiv i armene og klarte ikke å røre meg. Det var merkelig. Jeg kom meg etter hvert opp av sengen og gikk ned for å be dem om å runde av. De himlet med øynene. Samboeren min kom og la seg, men gjorde narr av meg for å ha avbrutt festen. Den natten fikk jeg kontakt med noe som jeg hadde forsøkt å hol de unna i mange, mange år.

innledning

Neste dag lå alle og sov, og jeg ringte mamma og sa at nå trengte jeg seriøst å finne ut av hva som plaget meg. Hun svarte: «Denne telefonen har jeg ventet på, det har ikke bare vært lett i barndommen din.» Jeg ble veldig overrasket. I oppveksten tror jeg hun beskyttet seg selv ved å ikke snakke om ting. Hun var nok sliten etter alt med pappa, men ville heller ikke påvirke bildet vi hadde av ham. På en måte er jeg glad for det. Samtidig er det synd, for jeg har strevd veldig med å forstå hva som har skjedd, forstå hvordan drikkingen og oppførselen til pappa har påvirket meg. Jeg har funnet dagbøker hvor det står at jeg jeg hater pappa og at han ikke er pap paen min, og likevel er dette følelser som jeg aldri forstod eller snakket om. En sjokk-opplevelse Noen uker senere startet jeg i terapi ved Kompasset. Først i gruppetera pisamtalene gikk det virkelig opp et lys for meg. Jeg kjente meg igjen i de andre sine fortellinger, og jeg oppdaget min egen fornektelse. Jeg trodde jeg var helt alene, så det at mange hadde lignende reaksjoner og erfa ringer var rett og slett en sjokk-opplevelse. Når jeg lyttet til andre sine opplevelser med empati, klarte jeg å gi meg selv litt av den samme med følelsen. Jeg fikk nye perspektiver, som utfordret tanken om at jeg hadde det vanskelig fordi «jeg ikke fikk ting til». Det var godt å kjenne at det ikke bare var jeg som hadde det sånn, og at det var ok å være som jeg er og ha reaksjonene jeg hadde. Det er som om jeg bokstavelig talt har våknet opp etter tretti år, og bare: Hva er dette for noe liksom? Jeg har prøvd å være et godt, spennende og helt normalt menneske, som bare hadde det bra, ved å skjule det som ikke er bra. Det er kanskje litt spesielt med tiden vi lever i også, sosiale medier og slikt: Vi ser hvor fint alle andre har det, vi med på leken og viser bare glansbildet av oss selv. Da jeg var liten holdt jeg mye skjult, og jeg tror måten vi presenterer oss på i samfunnet har bidratt til å opprett holde fasaden min. Det er fascinerende, for før jeg begynte å snakke om oppveksten min, så tenkte jeg ikke at det var et problem for meg. Min forsvarsmekanisme var å normalisere. Jeg klarer ikke huske hvor mye alkohol pappa drakk til vanlig. En del av meg, kanskje det lille barnet i meg, vil fortsatt verne om han og tenke: Så ille var det vel ikke?!

Et alkoholproblem handler om mye mer enn hvor mange enheter en mor har drukket, eller hvor ofte far går på fylla. Se for deg at du er på teater og hele scenen er mørklagt. En spotlight tennes og rettes mot en mor eller en far som

innledning

drikker. Det samme kan skje i en familie: Oppmerksomheten rettes mot den som har et rusproblem. Om vi flytter spotlighten til de andre på scenen, til barna og de andre familiemedlemmene, ser vi konsekvensene av rusbruken tydeligere. Hvordan opplever de at mor eller far drikker? Hvilke tanker og følel ser har de? Om alkoholen eller annen rus forstyrrer, bekymrer eller skader dem, er det ikke greit – uavhengig av om forelderen selv opplever det som et problem eller ikke. Det er ikke nødvendigvis slik at jo mer en forelder ruser seg, jo større konsekvenser er det for barna. Det handler om hvordan fami lien har det når de er sammen og om barna får beskyttelsen og omsorgen de trenger, og hvordan den enkelte tilpasser seg og tar del i samspillet i familien.17 Et rusproblem kan være vanskelig i seg selv, men kan også forsterke and re belastninger i familien. Samtidig kan andre utfordringer som familien strever med forverre eff ekten av rusproblemet. For eksempel krangling og konflikter, lite nærhet og støtte, eller at familien ikke snakker om vanskene på grunn av tabu og skam.18 Om de voksne ikke har satt ord på eller tatt ansvar for det som har skjedd i oppveksten din, kan det være vanskelig å forstå belastningene som rammer familien, og mange begynner å tvile på egne opplevelser og vurderinger av situasjonen. For noen er ikke selve alkoholen eller rusmiddelet like synlig. De merker konsekvensene, men ser ikke hva som driver det, og hvordan belastningene virker sammen på livet i familienet. Det er ikke nødvendigvis lett å si forstå hva som fører til hva, eller hvilket problem som oppstod først. Konsekvensene for barna kan være uro, forvirring, bekymring, emosjonell ensomhet eller selvbebreidelse.

Min historie Pappas skjulte alkoholproblem I noen familier er alkoholproblemene i familien veldig skjult. Hos oss så familielivet vellykket ut – fra utsiden. Jeg og mine søsken fremstod som selvstendige, blide og mestrende. Jeg følte likevel at det var noe som ikke stemte, at det var noe galt med oss og med meg. Da jeg var ni år husker jeg at mamma ble sint da pappa gikk ut for å røyke: «Nå er han ute igjen, drittsekken.» Så jeg tenkte på en måte at det var røyken som var proble met. Noen ganger var det høylytt krangling hjemme, og jeg har et minne om at jeg sitter med søsknene mine på fanget, tett inntil meg, til det ble roligere. Det må jeg ha gjort flere ganger.

innledning

Pappa la seg før oss, stod opp grytidlig og gikk rett på jobb. Nå ten ker jeg at han ville komme hjem før oss for å kunne drikke i fred. Etter noen øl la han seg eller slumret foran TV-en. Han kunne aldri kjøre og hente oss. Han forsvant ofte. Om farmor trengte hjelp, sendte han meg. Han klaget og virket i ubalanse, kunne si at han var redd for hjertestans grunnet stress, eller at han knasket piller fordi nervene var så frynsete. I starten inviterte jeg ham på skoleavslutninger og treningskamper, men jeg sluttet å spørre når han likevel ikke stilte opp, og jeg ville heller ikke belaste ham. Slik var hverdagen. Likevel koblet jeg ikke familiens problemer til alkohol. Jeg fant ølbokser gjemt rundt omkring; under sengen, i garasjen, i vedskjulet, men jeg trodde et alkoholproblem var «en kasse med øl og en flaske sprit». Fra jeg var tolv år gikk jeg på fest, og der var det mye alkohol. Voksne menn som var fulle og la an på meg. Men det var lettere, for det var så tydelig at de var fulle. Vårt familieproblem var ikke synlig beruselse og fyll, men tvangspreget atferd og psykisk uhelse. Noe av det tyngste var fortielsen som preget samspillet mellom foreldrene mine og oss alle. Mamma var aggressiv mot far, men i andre øyeblikk var hun beskyttende og unnskyldende. Det var veldig forvirrende. Jeg fikk inntrykk av at mamma passet ekstra godt på min bror, kanskje var hun redd for at han skille arve noe av fars vansker. Og lillesøster var jo den minste. Jeg følte det var jeg som ikke passet inne i det spillet mine for eldre la opp til. Jeg kunne stille direkte spørsmål og utfordre dem veldig, samtidig som jeg tok mye ansvar. Da jeg var seksten år og sa at jeg øns ket familieterapi, svarte de at det var jeg som trengte terapi. At det var jeg som var psykisk syk. Problemet hadde ikke form eller navn Synet på mamma og pappa har også endret seg med tiden; jeg har fått mer empati med fars mestringsstrategier i lys av det jeg vet om hans egen oppvekst. Samtidig er jeg sintere på mamma, selv om hun, i motset ning til pappa, deltok på avslutninger og dugnader. I ettertid tenker jeg at det ble mors prosjekt å kontrollere drikkingen hans, noe som førte til mye konflikt. Hjemme var det vanskelig å se klart. Jeg er sint for at hun dekket over problemet og fikk meg til å tro at det var noe galt med min virkelighetsoppfatning. Problemet var stort og ubehagelig, men hadde ikke noe form eller et navn. Og jeg kunne ikke bare gå.

innledning

Normalt eller vanlig? «Jeg vil ikke ta opp plassen til noen andre», er noe vi terapeuter ved Kom passet hører ofte. «Det er jo mange som har hatt det verre enn meg», eller «Pappa er ikke en typisk alkoholiker». Er problemene store nok til å få hjelp? Særlig når det gjelder alkohol, kan usikkerheten handle om hvorvidt for eldre har hatt en alkoholbruk som har vært «innafor», eller om det faktisk ikke var greit og «over streken». Og i fortsettelsen: «Har jeg grunn til å føle og reagere som jeg gjør?» Siden flertallet av voksne i Norge drikker alkohol og de fleste ikke utvik ler et rusproblem, kan det være vanskelig å se hvor det uproblematiske slut ter det problematiske begynner. Kanskje har du opplevd at dine foreldre har hatt venner som også har drukket mye og ofte, eller at besteforeldre, tanter og onkler drakk seg fulle i høytider eller ferier. Når rus har blitt et problem, kan barn likevel få høre at de overreagerer når de forsøker å si ifra: «Det er vanlig å drikke vin i festlig lag», eller «De voksne må få lov til å kose seg». Underforstått: «Det er du som er rar som reagerer på dette.» Selv når det ikke er sagt direkte, kan barn kan trekke samme slutning på bakgrunn av holdninger, oppførsel og valgene de voksne tar. Og om rus er et problem i perioder, mens i andre perioder er det godt og trygt å være hjemme: Hva er sant da? Et problem kan være like vondt og vanskelig, selv om det kommer og går. Da skal du leve normalt, men samtidig håndtere ubehagelige erfa ringer som har vært, og bekymringer for det som kan komme. På den andre siden kan man argumentere for at det å ha et alkoholpro blem rammer såpass mange at man kan betegne det som et «normalt» feno men i samfunnet. Det at et problem rammer mange, betyr imidlertid ikke at det er mindre viktig eller at det derfor er noe man må finne seg i.

Det er bare sånn det er Det problematiske kan bli det vanlige når barn ikke har noen annen virke lighet å sammenligne med, noe en ung kvinne satte ord på: «Det tok lang tid for meg å innse at mamma faktisk drikker for mye, eller mer enn det som er vanlig. Ikke før på ungdomsskolen forstod jeg at hun hadde et alko holproblem. Frem til da var det liksom bare slik det var. Det var helt vanlig hos oss at de voksne drakk og forandret seg. At det var ølbokser overalt, og at jeg måtte lukte på brusflaskene før jeg drakk av dem.» Det vi er vant med her i livet har vi en tendens til å ikke stille så mange spørsmål ved. «På samme måte som fisken er den siste som oppdager at den

innledning

svømmer i vann, vil et barns gjentatte erfaringer av drikking, fyll, uforut sigbarhet, frykt og alt som følger med en drikkeperiode oppleves som det som er vanlig», sa en terapeut ved Kompasset. Det blir noe selvfølgelig og uunngåelig som man må tilpasse seg – som alt annet. Det er mye vi gjør hver eneste dag, nesten automatisk, uten at vi tenker over det. Det er bare sånn det er. Om vi skulle stilt spørsmål om alt det hverdagslige vi gjorde, ville vi både selv og de rundt oss bli ganske trøtte av spørsmål som startet med hvorfor: «Hvorfor har vi brød til frokost, hvorfor bruker vi kniv til å ta på smøret, hvorfor er det pappa som kjører bilen mest, hvorfor smelter snøen, hvorfor har vi ikke godteri til middag?» På samme måte kan det at mamma drikker når hun kommer hjem fra jobb og at pappa er full hver helg bli en del av det som bare skjer og bare er. Om andre rundt oss heller ikke setter ord på eller stiller spørsmål om det som skjer, kan et overforbruk av alkohol bli en del av den vante hverdagen.

Hva har skjedd i livet ditt? Noen lurer på hvordan en oppvekst med rus har preget dem: «Det er jo vanskelig å vite: Hva er meg – og hva er traumemønstre? Hva er min personlighet, mine interesser, medfødte tendenser, helt uavhengig av oppvekst? Og hva er konsekvenser av den familiedynamikken jeg har vokst opp med?» Spørsmålet belyser flere faktorer som spiller sammen og påvirker hvordan den enkelte utvikler seg gjennom barndom, ungdom og voksen alder. En oppvekst skjer også i en større sammenheng, preget av tid, samfunn og kultur – med de begrensningene og mulighetene det innebærer.20 I det komplekse samspillet mellom medfødte egenskaper og livserfaringer, i og utenfor familien, har barn et grunnleggende behov for å få være trygge, nære og bli passet på. De har også behov for å få støtte til å utforske, leke, bli kjent med hvem de er og få støtte til å bli selvstendige personer. Vi er alle født med instinkter som hjelper oss å få oppmerksomhet og trygghet fra omsorgspersonene våre, men som barn er vi er avhengige av at de voksne responderer på behovene våre og gir oss omsorgen vi trenger.19 Når et rusproblem ikke blir håndtert til det til beste for barna, kan det forstyrre de grunnleggende behovene for trygghet og utforsking. Noen opplever at skremmende hendelser og følelsen av å være forlatt i oppveksten er det som preger dem mest som voksne, mens andre forteller at det vondeste har vært manglende oppmerksomhet, involvering og støtte. I Kompasset snakker vi om normale reaksjoner på belastende oppveksterfaringer. Vår grunnleg-

innledning

gende holdning som terapeuter, er at symptomer og plager ofte gir mening i lys av erfaringene man har med seg – både i og utenfor familien: Hva har du har opplevd, og hvordan har du forstått og forsøkt å håndtere det som har skjedd? Til tross for belastninger i oppveksten, finner mange unge måter å mestre livet på og klarer seg godt på mange arenaer i voksenlivet.21 Psykolog Thomas Mackrill skriver i Håndbok til unge og voksne fra familier med alkohol problemer at en oppvekst med rus også kan bidra til at man får «særlige kref ter». For eksempel ekstra følsomhet overfor omgivelsene, empati eller evne til å manøvrere i et konfliktfylt landskap, noe som kan være både en styrke og en sårbarhet samtidig.22 Eller, som det ble sagt i en samtale blant unge ved Kompasset: «Du er ikke er unormal. Og når du hører det nok ganger, kan du etter hvert se disse personlige egenskapene som styrker også. Egenskaper du kan bruke på andre områder i livet: Det er ikke bare forg jeves det du har med i ryggsekken. Du har med deg ting som man ikke kan utdanne seg til. For meg har det vært viktig å forsøke å bruke det til min styrke.»

Innhold og struktur i boken Boken har to deler. Del 1 beskriver noen erfaringer som kan være en del av bildet i et hjem som er belastet med rusproblemer, og hvordan erfaringene kan påvirke barn og ungdommer på ulike måter: • • •

Å komme i andre rekke Uforutsigbarhet Vonde hendelser

• • •

Å kjenne seg alene Søsken som ruser seg Å stå mellom det som har vært, og fremtiden en skal bygge

Del 2 handler om hva som kan være til hjelp for å bearbeide vanskelige opp levelser og belastninger i oppveksten, og om det å finne gode og meningsfulle veier videre i eget liv. Kapitlene i den andre delen tar for seg • • • •

ansvar, skyld og dårlig samvittighet grenser skam og selvfølelse tristhet og sorg

innledning

•

nye relasjoner

• •

foreldrerollen å finne kompasset i eget liv

Boken tar for seg noen utvalgte temaer som har pekt seg ut som viktige i samtalene ved Kompasset, og som også er beskrevet i forskning og littera tur. I etterordet står det mer om hvordan boken har blitt til, samt informa sjon om kilder som har inspirert de faglige avsnittene i kapitlene og tips til videre lesning.

Ord og begreper Han, hun, hen, søster, bror, mor og far brukes tilfeldig i eksemplene under veis i teksten, selv om det også kan gjelde stemor, fosterforelder eller andre omsorgspersoner. Mange av eksemplene i boken er generelle og inspirert av mange ulike livshistorier som er delt ved Kompasset. All bruk av sitater og utdrag fra intervjuer er godkjent for bruk. Alkohol- og andre rusproblemer: I helsevesenet brukes betegnelsene «skadelig bruk av rusmidler» og «rusmiddelavhengighet». Kriteriene som ligger til grunn for å beskrive avhengighet, sammenfaller ofte med det som omtales som et rusproblem.23 Denne boken tar utgangspunkt i hvordan rus bruken oppleves og påvirker barna i familien, i hvilken grad det går ut over de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas, og om følelsesmessige bånd belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket, som psykolog Frid A. Hansen har formulert det.17 «Rusproblemer» brukes som en samlebetegnelse for pro blematisk bruk av alkohol, vanedannende medisiner og andre rusmidler. Terapeut og terapi: Samtaleterapi ved Kompasset tar utgangspunkt i det den enkelte har erfart i livet, er opptatt av og ønsker hjelp til. Det kan handle om avgrensede problemstillinger, eller om større utfordringer og vansker. Terapeutens jobb er å skape gode rammer for endring og utvikling. Terapeutene ved Kompasset er helsepersonell med ulik fagbakgrunn, som familieterapi, psykologi eller annen sosial- eller helsefaglig utdanning.24

Her er det du som er hovedpersonen Denne boken tar perspektivet til deg som har vokst opp med rus. Ikke først og fremst som pårørende til noen andre, men som aktør i eget liv – der du har forsøkt å forstå og håndtere det du har opplevd.

innledning

De som deler historiene sine i denne boken ønsker å formidle håp om at det er fullt mulig å skape et godt liv,til tross for belastninger i oppveksten og i familierelasjoner: at det er mulig å forsone seg med egen historie, med livet her og nå – og det som kan bli. Det er mye som påvirker hvordan rus problemet ser ut og hvilke konsekvenser det får for den som ruser seg og familiene. Hver og en av de unge har sin egen unike opplevelse og historie. Det finnes ikke én måte å oppleve at en mor eller far drikker på – eller at søsken ruser seg. Ta derfor med deg det som er relevant for deg og som gir mening i ditt liv.

DEL 1

Å vokse opp i en familie med rusproblemer

Kapittel 1

Å komme i andre rekke

KAPITTEL 1

Min historie Å være i veien Foreldrene mine skilte seg da jeg gikk på slutten av barneskolen. Før den tid beskyttet mamma oss fra mye av drikkingen, festingen og kulturen som pappa var en del av. Pappa var forretningsmann og fungerte godt utad, aldri noe problem. De to søstrene mine, min bror og jeg byttet på å bo hos mamma og pappa. Jeg tenker noen ganger: Hvordan kunne hun la oss bo hos pappa?, men det var nok ikke så enkelt alltid. Han drakk ikke mye når vi var der alene med ham, men han var streng, uforutsig bar, nedlatende – jeg visste aldri hva som var greit og ikke. Det skjedde både med og uten alkohol, men det verste sa han når han var edru. Med alkohol var det mer latterligg jøring. Jeg var alltid på vakt og ville prøve å være på mitt beste for å ikke få kjeft. Jeg begynte å forstå at det ikke var helt ok hjemme på ungdomssko len. Når pappa hadde besøk, eller vi drog på turer med vennefamilier, var det «helt texas» noen ganger. De voksne ble så fulle at vi barna ikke trodde det var mulig. Alt brøt sammen. Jeg husker følelsene av sinne, frustrasjon og skuff else. Jeg har fortrengt mye, men tingene jeg husker, husker jeg veldig godt. For eksempel da jeg var ti år og våknet av lyder. Jeg gikk ned og sa jeg ikke fikk sove. «Slapp av!» lo de. Det var ekkelt nok å gå ned til dem slik stemningen var, men enda eklere å bli ledd av. De voksne lo oss barna bort. Ingen brydde seg om at jeg var der Pappa levde et sånn «Exit-liv», om du har sett den TV-serien: oppegående folk med penger og status som fester og ruser seg. Det var mange ufine hendelser og mye grenseløshet. Jeg var en ung jente som ble eksponert for at voksne fulle menn satt og snakket om grove seksuelle ting, og ingen brydde seg om at jeg var der. Familievenner som var ok til vanlig, ble helt annerledes når de drakk. Jeg ble skikkelig skuff et. Det ble en type rollebytte, der jeg var den som reagerte på hvordan de oppførte seg. Av og til ville de ha meg med på spøken, og da burde jo noen sagt «Herregud stopp, hun er et barn!». Jeg lærte å snakke tilbake, å kunne sette dem skikkelig på plass. Det var modig av meg. Der og da trodde jeg at jeg kunne børste det av meg, det ble rollen jeg tok på meg. Jeg gikk ikke rundt og var redd som ung dom, men i ettertid har jeg forstått hvor ugreit det faktisk var. På en måte er jeg glad for at jeg ikke skjønte hvor sårbar jeg var. Og jeg er glad for det

å komme i andre rekke

aldri skjedde noe verre: Mange ganger var jeg med fulle voksne mennes ker som ikke nødvendigvis vil folk så godt alltid. Ingen passet på meg. Jeg kjenner nesten på fornektelse enda når jeg snakker om det. Samtidig var det gøy med grenseløsheten hos pappa. Han var mye borte, og jeg kunne ha hjemme-alene-fester og styre meg selv. Der og da tenkte jeg at det var en god ting. Vi ble sånne barn som snakket med øynene Jeg måtte også passe mye på lillesøster. En gang ble jeg kommandert hjem for å sitte barnevakt fordi pappa skulle på fest. Jeg var bare seksten år, på kino-date, så det var ganske dårlig gjort. Jeg nektet, og kom ikke hjem før ut på kvelden. Da fant jeg henne bak en låst dør. Hun hadde vært så redd og grått seg selv i søvn. Vi i søskenflokken var forskjellige, noe pappa gjorde et poeng ut av på en ufin måte, men vi søsknene har alltid vært veldig nære likevel. Når pappa var sint eller urimelig, torde vi ikke alltid stå opp for hverandre, men vi ble sånne barn som snakket mye med øynene: Vi sendte blikk, og alle forstod at vi var sammen i det. Jeg har også hatt fine og kjekke opplevelser med pappa, som turer og konserter. Relasjonen til pappa var forvirrende. Han var som en slik lommebok med usynlig snøre som du kaster ut som et agn, men når du kommer nær – så blir den dratt bort fra deg. Sånn føler jeg han har vært hele livet: «Jeg er her for deg», men så er han borte. Jeg måtte ikke hjelpe ham i seng fordi han var full, slik som mange forteller om. Det var mer en opplevelse av at vi var i veien for ham, og at han hadde det mest gøy når vi ikke var til stede.

«Å være barn av en forelder som er alkoholiker er å være andrevalget på livs tid», er et sitat fra et kunstprosjekt som samler på og illustrerer anonyme betroelser.25 Setningen sier noe om å ikke kjenne seg prioritert fordi rusen står i veien, noe dette kapittelet skal handle om. Det er også en opplevelse mange bærer med seg videre i livet som voksne. Kjernen i alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet er at rusen blir veldig viktig for den det gjelder. Kanskje kjenner du deg igjen i at rusmid delet forskyver oppmerksomheten til en forelder på en måte som går ut over andre aktiviteter, jobb eller tid med familien. Når behovet for rus tar stor plass, kan det bli mindre plass til barnas behov. Unge ved Kompasset har ulike erfaringer med det å føle seg prioritert av foreldrene sine i oppveksten.