marit uthus Spesialpedagogen
i en inkluderende skole
spesialpedagogen i en inkluderende skole
marit uthus spesialpedagogen
i en inkluderende skole
mot nye mål og ny mening
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2020 1. utgave, 1. opplag 2020
ISBN 978-82-05-51226-9
Omslagsbilde: iStock/ selnosiva
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Layout: Bøk Oslo AS Figurer: David Keeping
Sats: have a book
Brødtekst: Minion 10/14,5 pkt
Papir: 90 g Amber Graphic
Trykk: Opolgraf, Polen 2020
Alle henvendelser om boka kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo
www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrif og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og strafeansvar.
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifserte trykkerier.
Se www.gyldendal.no/miljo
Forord
Ideen til denne forskningsbaserte boka om spesialpedagogen i en inkluderende skole oppsto i arbeidet mitt, der jeg underviser lærerstudenter ved NTNU. Mange av disse studentene ønsker å studere spesialpedagogikk. Mens noen velger dette faget som en del av sin fordypning i utdanningen, fullfører andre en masterutdanning i spesialpedagogikk. NTNU utdanner med andre ord mange lærere med spesialpedagogisk kompetanse. Når vi spør studentene om hvorfor de velger å studere spesialpedagogikk, sier de at det har å gjøre med praksiserfaringene i skolen. Der, i klasserommene, i møte med alle de ulike elevene med de uendelige variasjonene i læreforutsetninger og behov, kjenner de på en ydmykhet for yrkesvalget de har tatt. Der oppdager de at en elev ikke bare er en elev. Det er en elev som strever med å forstå språket, eller en elev som har talevansker. Det er en elev som ikke lærer å lese, eller å skrive. Eller det er en elev som strever med matematikken. Det kan også være en elev som har et hørselstap, et synstap eller som har motoriske vansker. Og så er det en elev med utviklingshemming. Og kanskje er det en elev med diagnosen ADHD, autisme eller et sjeldent syndrom. Det kan også være en stille elev, eller en elev som har angst eller som er deprimert. Eller det kan være en helt annen elev, med sine helt egne unike utfordringer og behov, talenter og drømmer. Derfor, sett fra lærerstudentenes ståsted, synes det opplagt at de står bedre rustet til arbeidet i skolen hvis de velger spesialpedagogikk som fag i lærerutdanningen.
Det fremstår kanskje som en selvfølge at en skole som er ment å romme absolutt alle elever, vil være tjent med ansatte som har utdanning i spesialpedagogiske fag. Spesialpedagogikkens primære formål er nettopp å gi «kvalifsert opplæring, støtte og hjelp til et stort mangfold barn og unge med særlige behov» (Befring, 2019, s. 51). Befring presiserer at det er snakk om et bredt spekter av særlige behov, og at dette stiller krav om spesialpedagogisk kompetanse innenfor en rekke spesifkke fagdisipliner innenfor feltet. Like fullt har det ikke vært en selvfølge at ansatte i norsk skole har hatt spesialpedagogisk kompetanse. Tvert imot. Helt siden spesialskolene ble lagt ned i løpet av 1980-årene og elever med særskilte opplæringsbehov skulle overføres til den ordinære skolen, har det blitt stilt kritiske spørsmål til spesialpedagogikken som fag og praksis (Nordahl, 2018; NOU 2003: 16). Er spesialpedagogikken mer individ- og vanskefokusert enn den er opptatt av elevenes deltakelse i fellesskapet og deres ressurser og muligheter? Vil ikke et fag og en praksis som er forbeholdt «det spesielle», stå i veien for å realisere en mer tilpasset og rommelig praksis i skolen? Kanskje er det best om den individuelle retten til spesialundervisning avvikles, slik at lærere blir nødt til å ta hånd om elevmangfoldet innenfor skolens ordinære opplæring? Så kan den inkluderende skolen endelig realiseres?
Det har med andre ord rådet store uklarheter omkring spesialpedagogikkens – og dermed spesialpedagogenes – plass i en inkluderende skole. Trenger vi dem egentlig, spesialpedagogene, eller utgjør de mest en barriere for å lykkes? Det hender, når lærerstudentene har praksisopphold ute i skolene, at de blir fortalt at de har valgt feil fag. For eksempel kan rektor si til dem at: «Vi driver tilpasset opplæring på denne skolen og har mål om å redusere omfanget spesialundervisning til et minimum. Derfor trenger vi ikke ansatte med spesialpedagogisk kompetanse.»
Så hvilken vei skal de gå, nyutdannede lærere – og alle andre – med spesialpedagogisk kompetanse? Praksislandskapet er tåkelagt. Dette er noe av det jeg med denne boka vil belyse nærmere og forsøke å klare opp i, slik at morgendagens spesialpedagoger har et kart som de kan manøvrere seg ut fra i yrkesutøvelsen, innenfor rammen av en inkluderende skole. Ideen til boka har bakgrunn i doktorgradsstudien min, Spesialpedagogenes
oppfatning av sin rolle i en skole for alle. Idealer, realiteter og belastninger (Uthus, 2014). Studien består av dybdeintervju med elleve spesialpedagoger som alle har lang erfaring i arbeid med elever som mottar spesialundervisning i grunnskolen, og empiri fra denne studien er sentral for bokas innhold. Mens doktorgradsstudien gir ny innsikt i spesialpedagogenes rolle og praksis innenfor rammen av en inkluderende skole, er det deres trivsel og belastninger i arbeidet som er det sentrale temaet i denne boka. Boka er fagfellevurdert og bidrar med oppdatert forskningsbasert kunnskap og nye perspektiver på feltet. Sentrale spørsmål jeg stiller i boka, er: Hva er det som motiverer dem som velger å bli spesialpedagoger? Hva er deres ambisjoner, og får de realisert ambisjonene i det daglige arbeidet? Trives de? Hva er belastningene? Og sist, men ikke minst: Hva trenger de for å kunne gjøre en best mulig jobb innenfor rammen av en skole ment for alle elever? Med disse spørsmålene håper jeg at boka kan bidra til et positivt taktskife i diskursen om spesialpedagogens rolle og praksis i en inkluderende skole. Tusen takk til mine veiledere gjennom master- og doktorgradsstudien, Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik. De er mine forbilder. Tusen takk også til min gode venn Anders Kalvøy Einseth, som inspirerer meg til å skrive!
Trondheim, mars 2020
Marit Uthus
Innhold
Tid for en ny grunnleggende verdidebatt?