DEL1
Whobyfire
Mona
Langtidetterpå
«Mannendinerabsoluttenengel.»
Denfremmedesstemmelåtmyk.
«Erlendharsinesider,detskaljeggiham.»
MonaEkmerketathennesegenlatterikkevarhjertelig.Hun haddemangevenner,myestørreomgangskretsennErlend. Hunvardensomalltidsatttilsistnårdevarimiddagsselskaper.Erlendgikkoftehjemførhenneoglaseg.Vardetdesom haddegjester,kunnehanfinnepåågjesperettetterdensiste slurkenmeddessertvin,menshunspøkteogloogoppfordret folktilåblisent,selvomhunvisstedetvillegjøreErlendgrineteogsurtillangtutpåmorgendagen.Monavaralltidden somlagetstemningpådugnaderikorpsetogbaktekakertil juletrefestene.Kortsagt,huntrivdesmedfolkrundtseg.
Påhyttavardetnoeannet.Hertokhunpausefraaltdet. Hyttavarstedetforåpustehellerennåskravle.Herskulledet værerolig.Avogtilbarehenneogenroman–ellerfem.Hun varikkevanttilåbliforstyrretihyttefreden.Dehaddetross althyttelangtfrahyttefeltenenedoveridalen.Detvarikke engangutsikttilnærmestenabo,baredenaknefjellsidene. Besøkherfikkpregavinvasjon,isærubudnegjester,somnå dennefyrenmedsykkelen.
Heltsidenhandukketopppåtunet,haddemannenidelitt fortrangesykkelklærneværthøflighetenselv,oghanvarnestenunnskyldendedahanspurteomdehaddeverktøy.Selv omdedennegangenhaddelattsyklenebliigjenhjemmei Trondheim,haddeErlendselvfølgeligpumpeogaltutstyret somskulletilforåfiksedenpunkterteslangentildenuheldige syklisten.Redskapsbodenpåhyttavarminstlikegodtutstyrt somdenhjemme.Erlendoverlotlitetiltilfeldighetene.Noen gangerkunnedetvirkesomomhanlevdeutelukkendeforå kommeplunderiforkjøpet.
«Såsykkelenerlappet?»sahun.
«Altiorden.»
«OgErlend,kommerhanikkeinnmeddeg?»
«Hanbleigjenderute.»
Hunnikket.Hvavardethunhørte?Plystrethan?Hvaskulle detbety?Detvardaenmerkeligoppførselåbegynneåplystre midtiensamtale?
«Skalduikketaavdeghjelmenogsolbrillene?Eller,duvil kanskjevideremeddetsamme?Hvavarnavnetigjen?»
Hunangretstraks.Detderlåtjonærmestsomeninnbydelse tilåblilengerennstrengttattnødvendig.
«Løj,JacobLøj»,sahan.
Hvavardetforslagsnavn?
«Hardulangveitilhytta,Jacob?»
«Harjegsagtatjegborpåhytte?»
Dervardenplystringenigjen.Hunliktedenikke.Denvar ubehagelig.
«Nei,jegtenktebare:Deterfåandreovernattingsmuligheterherpåsnaufjellet,ogduserikkeutsomomdukommerfra nedidalen.»
«Detharduretti.Sånnserjegikkeut.»
Plystringigjen.Hungjenkjentevagtmelodien,menkunne
ikkeplassereden.Instinktivtkastethunetblikkmotdøratil barnerommet,somstopågløtt.Hunkunnehørepustenhans herfra,rytmiskogtungsøvnpust,dentandregjenlydenav barnsdrømmer.Hunfikkdetforsegatmannenisykkelklærne plystretitaktmedguttenspust.
Nei,detvarbarenoehuninnbilteseg,naturligvis.
«Så…erdetlangtditduskal?Rekkerduframditpåsykkel ikveld?»
«Jegharikketenktåsykle.»
«Duharaltsåbilinærheten?»
«Nei.»
Nåsåhundetklartforførstegang,faenskapeniham, pupillenelignetinngangertilmareritt.
«Duskalikkesykleogikkekjørebil?»sahunforvirret.
«Jegsabareatjegikkeharbilinærheten.Jegsaikkeatvi ikkeskullekjøreherfra.»
«Vi?Hvamenerdumeddet?»
«Jegsikterikketilossto,omdeterdetdufrykter.Duskal ikkenoensteder,skalduvel?»
Latterenhansberoligethenneikkedetminste,ikkedetat hangjenopptokplystringenheller.
«SålangtidErlendbruker»,sahun.«Jegfårgåogseetter ham.»
«Ogoverlatedensovendesønnendintilenfremmed?»
Stekespadenglapputavhåndenhennesogfaltskramlende igulvet.Bråttholdthanoppmedplystringen.
«Passpååikkevekkeham.Jegtrorhanerinneiengod drøm»,sahan.
Jegmåikkelahamvåknetiletmareritt,tenktehun.Jegmå fåkontrollpåsituasjonen.Erlend,hvorfaenblirdetavdeg?
«Hvavetduomsønnenvår?»Hunhaddevirkeligikke stødigstemme,denvarmersomknitrendepapir.
«BaredetErlendfortaltemegderuteiskuret.»
Hungreptelefonen.
«Skalduringeham?»spurtehan.
«Kanduværesåsnillåsluttemeddenjævligeplystringen?»
Dettesvartehanikkepå.
«Hvilkenmelodierdet?»HunfantnummerettilErlend.
«Hørerdudetikke?»
Joda,hunhørtedetnå.
«LeonardCohen?»
Hannikket.
Erlendstelefonbegynteåringepåpeishylla.Hanhaddeogså blittfortumletdasyklistendukketopp.Hangikkellersalltid medmobilenilomma.Såulikthamåleggedenigjenherinne.
«Jegkangidentilham?»foreslohan.
Ethåpbletentihenne.Komhuntilåblikvitthamnå?
«Ja,fint.Takk.Dukandranå.Duharfåtthjelpendubaom.»
«Sajegnoesomopprørtedeg?»
HangikksaktetilpeishyllaogveideErlendstelefonihånden,førhanladenibaklommapåsykkeldrakten.
Huntrakkpustendypt.
«Hanskalfåden,menjegerikkeferdigherinne.»
«Jo,deterdu.»
«Dutrengerkanskjenoeåroedegnedpå.Noesomkanta vekkbroddenoggideggodedrømmer»,sahan.
«Komdegut,nå.»
«Nei…Vetdu,Erlend,mannendin,tilbødmegåsoveher inatt.Førjeg…»
Någrephunenknivfrastativetpåbenken.Denvarikke etdårligvalg.Bruktmedkraftogpresisjonkunnedensikkert væredødelig,menførhunrakkågjørenoemedden,grephan håndleddethennesogvredarmenhennesrundtsåhunmistet knivenoggikkibakken.Hanslapphenne.
«Ikkeværredd.Knivensetterviistativet.»
Dadenvartilbakepåplass,forsøktehunåreiseseg,menfalt igjendahunfikkfingrenehansomkringhalsen.
«Hysj,ikkeskrik!Duvilvelikkevekkegutten?»
«Hvahardutenktågjøremedoss?»pressethunfram.
Hunforsøkteåvrisegvekkfragrepet,menhanpresset hennened.Fikettilhennemeddenledigehånden.Såslapp hanhennebrått.Hunsattesegopp.Hanbleståenderettover henne.
«Jeglikerikkekniver»,sahan.
Hantokavsegryggsekkenhanheletidenhaddebåretpå ryggen.Fradenhentethanframbatong,sprøyte,enpakke plaststrips,gaffateipogpistol.Munningenpåsistnevntegjenstandpressethanmotpannenhennes.
«Detjeghartenktågjøre»,sahan,«erbestemtforlenge siden.Vikanikkegjørenoeforåstansedet.Så,så,ikkeskrik. Deterbestforguttenåsoveenstundtil.Oghvorforskrike? MuligenskanErlendhøredegderute,menjegersikkerpåat hanikkekommerogredderdeg.»
Hanbegynteåplystreigjen.
Hunskrek.HunvilleikkevekkeJens,villeikketrekkeham innidettehelvetet,menhunklarteikkeålaværeåskrike.
Hanholdtoppåplystre.Gikkovertilåsynge.
«Andwhobyfire,whobywater…Whobysunshine,who inthenighttime…»
Singsaker
Singsakerplystretfornøyd,stansetogventetpåveslejentasi, Anne.Menaltså,veslejenteogveslejente,hankunnejobare vågetåkallehennedethøyt.Annevarblittsjuåring,ognoen veslejentevillehunikkeblitattforåvære.
«Vifårvelkommeosshjemogbyssanlulle»,sahandajenta nåddehamigjen.
«Måvigåsåfort?Snusenerogsåsliten»,påpektehunog kikketpåhundenderes.
«Detbegynneråblimørkt»,saSingsakeroglaenhåndpå hodethennesogruskethenneihåret.Dettevarhunikkeblitt forstortilåsetteprispå,mendetvarnokikkelengetilhunble det.
Hunsukket.
«Imorgenskalviihvertfallbarechilleihytta,eller?»
«Chille?»saSingsaker.«Hvorhardudetordetfra?»
Singsakervisstegodtatordetvarethyppiginnslagiarsenaletavengelskelånordungdommenidagteppebombetdetnorskespråketmed,hansyntesdetfikkAnnetilåhøresutsomen tenåring.
«Chillout,pappa.Deterengelsk.Mammasierdethele tiden.Slappeavliksom.Kanviikkebareslappeavihyttai morgen?Jegerleiavåfiske.»
«Duerleiavåtraskeoverfjelltoppene»,saSingsaker.
«Ogavåikkefåfisk»,kontretAnne.
DetsistevarSingsakerogså.
«Vitrengerbarelittfiskelykke»,sahan.
«Jegtrorikkedetfinsenlykkebareforfisk»,saAnne.«Når kommermamma?»
«Imorgenkveld»,saSingsaker.
Annetenktesegom.
Singsakerbleståendeogbetraktehvordanskumringens gråblårullegardinglednedoverdethøstfargedesnaufjellet.
Såfaltblikkethanspådenettårgamlehundensomvirret mellombeinaderes.Ietsvaktøyeblikkhaddehangåttmed påatfamilienskulleskaffesegdenhvetefargedeterrieren,som bardetfullenavnetSnusenSnus.DethaddeværtAnnesforslag.DaSingsakerhaddespurthennehvordanhunkompå detnavnet,sahunatdetvarfordihansnusteoveralt.Detvar igrunnenetganskebeskrivendenavn–detmåtteSingsaker medgi–menhanmentedetfikkholdemedSnusen.
«Mendesomikkekjennerham,kankallehamforherr Snus?»haddehanforeslått.
OgAnnehaddeværtheltenig.
NårSnusensovifangethennesomettermiddagene,pleide hunåstrykehamoverhodetogsi:
«SepåSnusennåda,tenkatensomersåvilter,kanværeså rolig.»
AkkuratnåvarbådeAnneogSnusenutslitt,menAnne,som dendiplomatenhunvar,salikevel:«Ok,såkanvifiskeengang tilimorgen.»Huntokhåndenhans.«Jegtrorvikommertilå fåfiskda.»
«Hvisikkesendervimammameldingogberhennekjøpe sånneMalaco-fiskerfrasmågodtstativet»,saSingsakerogdrepte enmyggsomsattpåoverarmen.Enflekkblodbleværendeigjen påhudenetterden.
«Ogsåchillervinårhunkommer»,saAnne.
«Helerestenavhelga»,saSingsaker. Degikkitaushetmothytta.
Foråsparepåbatterietsomhverdagbleladetavsolcellepaneletpåtaketoglevertestrømtilhytta,haddeSingsaker slukketallelyseneførdegikkut.Hanangretpåathanikke haddelattutelysetståpå.Detvillegjortdetlettereåstakeut kurseniskumringsmørket.Stiennedmothyttavarkronglete ogdelvisgjengrodd,ogdenhaddefalskeforgreningerdersauenehaddetråkketnedlyngen.Fleregangerdesistehundre meternemåttedestoppe.Detvarunderettavdissestoppene hanfikkøyepådet.Enørliten,rødglødendekveldssolhalvveis deroppemotdennestefjelltoppen.Singsakervissteatdetlåen hyttederoppesomvarsynligherdestonå,littoppeiskråningen,mensomdeikkekunnesenedevedhytta.Medstigende uroblehanståendeogstuderelysspillet.Tilsluttvarhanhelt sikkerpåhvadetvarhanså.
Samtidignåddeeimenavbrenttreverkdem.
HantokAnneihåndenogførtehennenedtilhyttade haddekjøptåretfør.Hanbahennesettesegisofaensammen medSnusenoglyttetillydbokendeegentlighørtepåsammen, menshangikkenturut.
«Mendagårduglippavdetmestspennende»,innvendte hun.«Ugleneskalforsøkeåvinnetilbakekirketårnet.»
«Jegertilbakeførhaukenehargittoppkampenogflakset tilbaketilSvartklippen»,saSingsaker.
«Hvordanvetduatdetkommertilåskje?»spurteAnne. «Hardutjuvlyttet?»
«Jegbarevetdet»,saSingsaker.
Påveiutrevhanmedseghodelyktogsmåløpnedbakken ogoverbekkensomrantgjennomdalføret.Herforsvantnabohyttautavsynebaknestehøydedrag.Enstifulgtebekkefaret
nedovermotOppdalsiden.Singsakersnubletnestenisitteget viltkamera,dethanhaddesattoppihåpomåfangebilderav småviltforAnne,menhanholdtsegpåbeina,kryssetstien ogbekkenogfulgteetdyretråkkgjennomkrattetoppover.På toppenavåskammenfikkhansehyttapånyttisynsranden.Nå brantdetlystig,hyttavariferdmedåbliovertent.
Singsakerløpvidereogslosamtidignummerettilalarmsentralen.Deroppgahanposisjonensinograpporterteandpusten omhyttebrannen.Dernestsåhansegrundtforanhytta.Han varførstemannpåstedet.Lettetkonstatertehanatdetikke fanteskjøretøyhverkenpåhyttetunetellerlangsdensmale grusveiensomledetinntiltunetfraOppdalsiden.Kunnehan dermedantaathyttastotom?
DetgikkoppforSingsakeratdøraietskurpådenandresiden avtunetvaråpen,ogatlysetvartentinnenfordøråpningen. Hangikktilhyttasinngangsdør,somlåpådensidenavbygningenderflammeneennåikkehaddenåddytterveggen.Ååpne døravilleskapegjennomtrekkogtilføreoksygentilbrannen. Sterkvarmestråltemothamdahanlentesegframmotdetlille vinduetøverstpådetrødmaltedørbladetogkikketinn.
Innenforvarentreenfortsattrelativtuberørt,menrommet bakenforvaretflammendeinferno.Detvarumuligåfastslå hvaslagsromdettevar.AltSingsakerså,varrøykoggnisterog illrøde,rastløseflammersomåtsegutgjennomdøråpningen, ogrettinnenfordørterskelen,nedevedgulvetdersiktenfortsattvarnoenlundeklar,skimtethantoføtter.Underhælene varhudenbrunogiferdmedåsprekke.
Singsakertoktoskritttilbakeogsatilsegselvatpersonen derinnealtvardød.Gårduinndit,enderdetmedbrannskaderogrøykforgiftning.Detvarikkeannetågjøreennåvente påbrannvesenet.Hankunnealthøresirenenefranedidalen. Menshanventet,gikkhantildetåpneskuretogkikketinn.
Somhanforutså,vardetenredskapsbod.Denvirketvelutstyrt.Nåhaddestrømmengått.Kretsentilskuretgikksikkert fraetsikringsskapinneihytta,somvarblittflammenesrov. Singsakertentehodelyktenogsåsegrundt.
Noenhaddelattlysetståpåheruteførbrannenstartet. Antageligpersonenpågulvetihytta,ellervardetandreher?
Skurettilhørteåpenbartetordensmenneske.Ordengjordedet lettereåregistrereavvikene.Somatdetlåensykkelpumpepå gulvet.Singsakerbleoppmerksompåenlitenplasthylseved sidenavpumpa,enhettetilensykkelventil,tenktehan.
Lydenavsirenenekomnærmere.Snartsloblålysetinntil hamiboden,oghangikkuttilmannskapetidetdehoppet nedfradenførstebrannbilen.Derfikkhanstraksbeskjedom åtrekkesegunnaoglademjobbeifred.
Singsakervurderteenkortstundåfortelleathanvarpensjonertførstebetjentfratrondheimspolitiet.Hannøydeseg medåsi:«Detliggeretlivløstmenneskeinnenfor.»
«Destostørregrunntilålaossgjørejobbenvår»,kom detkontantfradennærmestebrannmannen.Detvarlitemer Singsakerkunnegjøreennåtrekkesegetstykkeoppetterveien ogventepådenførstepolitibilenfraOppdalpolitistasjon.Den kometterbarenoensekunder,ogbremsetnedvedsidenav ham.
«OddSingsaker?»Enbetjentmedblåøyneoglysluggrullet nedrutaogsmiltekort,menvennligmedsnusleppe,førhan igjenblealvorlig.«Kjennerdumegikkeigjen?»
Singsakerristetpåhodet.
«Kanikkepåstådet.»
«Vimøttesdavietterforsketdenkannibalsakenforflereår siden.Jævligsak.Jegvarsammenmeddegdavipågrepden forskruddejævelen.»
«Nådemrerdet»,saSingsaker.«HåvardGjertsen,ikkesant?
Hvordangårdet?Detvarpåhengendehåretsist.»
SingsakerhusketatGjertsenbleskuttunderpågripelsen. Hanvissteatdementalesårenealltidgroddesaktereennde fysiske.
«Altvel,jegleverogjobber»,saGjertsen.«Hvagjørduher oppe?»
Singsakerforklartehvordanhanhaddeoppdagetbrannen.
«Jegerikkesikkerpåatdetteskyldesetuhell»,lahantil.
«Deterikkeviheller»,saGjertsen.
SingsakersåiblikkethansatGjertsenhaddekonkretgrunnlagfordennekommentaren.
«Kandudeledetmedensivilist?»spurtehan.
«Nei»,saGjertsen.«Ikkeegentlig,mensidendeterdeg.»
Singsakermerketsegatdennoeeldrebetjentensomsattved sidenavGjertsen,kremtetadvarende,menhansaingenting, ogkremtetisegselvvarikkenoktilåstaggeGjertsen.
«Etkjøretøyerfunnetnoenkilometernedeidalen.Mann skuttihodet.Våpenetihånden.Altlignerpåselvdrap.Kjøretøyeterregistrertpåeierenavhytta.»
Gjertsenpektemotbygningen,somnåvarfullstendigovertent.Brannfolkenehaddefåttframslangene.LikevelfryktetSingsakeratbrannenvillespresegtiluthusetførdefikk slukketden.
«Merenndetharviikkeforeløpig»,saGjertsen.
«Minstettmenneskeliggerdødtinneihytta»,saSingsaker. «Åh,faen»,saGjertsen.«Detvarnoesåntvifryktet.»
«Drap-selvdrap?»undretSingsaker.
Gjertsennikketdystert.
«Antageligvis.»
«Dereharvelikkefunnetensykkel?»spurteSingsaker.
«Nei,skullevidet?»
«Ikkenoesykkelstativpåbilenderefantdenavdødei?» «Niks.»
HanfortalteGjertsenomsykkelpumpaogventilhetta.
«Mestsannsynligerdetingenting»,saSingsaker.«Jeglurer barepåhvorfordenlåpågulvetnårdetikkefinsnoensykkel her.»
«Denkanhaliggetderlenge»,saGjertsen.«Familienkanha hattmedsyklervedettidligerebesøk.»
«Familien?»saSingsakerspørrende.
«Mann,koneogensønnpåseksår»,saGjertsen.
OpplysningengjordeSingsakeruvel.
«Erguttungengjortredefor?»
«Nei»,saGjertsenogfortsattemeddempetstemme.«Trondheimerpåsaken.Vihåperhanikkeharværtmedpåhyttai helga,foråsidetsånn.Hanharbesteforeldreibyen.»
Singsakerorketikkeåboredypereidetteemnet.
«Jegfikkinntrykkavatbodentilhørteetmenneskemed ryddighode»,sahanisteden.«Ensomikkelarutstyrliggepå gulvet.»
«Sepådette»,saGjertsenogpektepånyttmothytta.«Virker dettesomnoeenpersonmedetryddighodevillegjort?»
AtGjertsenvarblitteldresidensistdemøttes,varmerkbart. Hanvarmertryggpåsegselv,merbestemt,kanskjeogsåmer fastgrodd,ikkeitrettiårenelenger,gift,tippethan,detkunne hakommetetbarnellerto,noesomsikkertgjordehamlike opprørtvedtankenpådenseksårgamleguttendeikkehadde kontrollover,somdetSingsakervar.NåtrakkSingsakerpå skuldrene.Isintidsompolitietterforskerhaddehanfryktet mestavaltdetåbliforbestemt.Målrettet,joda,velogbradet, menmanmåtteikkelåsesegselvfastpåénkurs.Kunstenvarå bevareetåpentsinnogretteblikketbortfradeopplagteforkla-
ringene,motuklarheteneogdesmådetaljenesomforstyrret detstorebildet.
«Akkuratnåharvinulloversikt»,saGjertsen.«Mennesket ihusetmåidentifiseres.Erdetflerederinne?Førstnårvihar klarhetidette,kanvibegynnejobbenmedåforståhvasomhar hendt.»
Singsakersåpåklokka.Detvargåttenhalvtimesidenhan forlotAnne.
«Jegmåkommemegtilbaketilminegenhytte»,sahan.«Jeg misunnerderevirkeligikkedennejobben.»
Detvarsantnok,menikkedestomindrehaddeeturovekkendesugvåknetiham.
«HvemerdetsomkommerfraTrondheim?»spurtehan.
«Jegharnavneneher»,saGjertsenogbladdepåtelefonen. «EnIneStrømogenFeliciaStone»,sahan.«Jegantaratduvet hvemdeer.»
«Joda»,saSingsaker.«Deerikkeheltukjente.»
«Brekke [er] en av de norske krimforfatterne som skriver best …»
TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD
ODD SINGSAKER HAR FOR LENGST funnet
seg til rette som pensjonist og tilbringer mye tid på den nye hytta i Oppdal. Lykken finner han i selskap med datteren Anne og hunden Snusen. Nå er det samboeren Felicia som hver morgen tar turen til Singsakers gamle arbeidsplass, Trondheim politistasjon.
Harmonien blir brutt da nabohytta til Singsaker plutselig står i flammer – noe han blir hjelpeløst vitne til. Etter brannen blir hyttas eiere, en liten familie på tre, funnet omkommet. Det meste tyder på at politiet står overfor en sak der far har drept familien sin for så å ta sitt eget liv. Singsaker er imidlertid i tvil, og gjør sine egne undersøkelser i samarbeid med den frisinnede bibliotekaren Siri Holm. Dette fører dem begge inn i en labyrint av mørke drifter, dominans, underkastelse og ren ondskap.
ALT SKAL BLI STØV er en kriminalroman om nære relasjoner, overskridelser og en tålmodig, men grenseløs drapsmann.
JØRGEN BREKKE (f. 1968) bor i Horten. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011, som ble hovedbok i to bokklubber og solgt til en rekke land. Han har siden skrevet krimromaner både for voksne og ungdom, og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Romanen Menneskets natur (2013) ble valgt av Kirkus Reviews til en av de ti beste krimutgivelsene i USA i 2017.
