17. juni Alex Schulman
Originaltittel: 17.juni
Copyright©AlexSchulman,2025
FørstegangutgittavAlbertBonniersFörlag,Stockholm,2025
PublishedbyagreementwithFirstEditionManagement Norskutgave©GyldendalNorskForlagAS,Oslo2026
PrintedinLithuania
Trykk/innbinding:ScandBookUAB
Sats:Type-itAS,Trondheim2025
Papir:60gCreamy2,0 Bokenersattmed11/13,5pkt.Sabon
Omslagsdesign:IngeborgOusland Omslagsbilde:©LynRandle/TrevillionImages
Sitatetpåwhiteboardetpås.50erhentet,littjustert,fraRobert A.Heinlein: TimeEnoughforLove (1973).
GyldendaltakkerStatenskulturrådiSverigeforbidragtilfinansieringenav denneutgivelsen.
ISBN978-82-05-61915-9
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Utenuttrykkelig samtykkeereksemplarfremstillingbaretillattnårdeterhjemletiloveller avtalemedKopinor(www.kopinor.no).Brukavheleellerdeleravutgivelsen sominputellersomtreningskorpusigenerativemodellersomkanskapetekst, bilderellerannetinnhold,erikketillattutensærskiltavtale.
Gyldendalvektleggerbærekraftnårvivelgertrykketjenesterogpapir.Tagodt varepåboken,ogomduikkelengerskalhaden,gjenvinndenpåriktigmåte. Sewww.gyldendal.no
AlexSchulman
17.juni
Roman
Oversattfrasvenskav
AndreasØstby
TilBruno
Detbegyntemedendødrotteikjelleren.
Jegoppdagetdendajegskullehenteenhøstjakkefra boden,detvarsentiseptemberogdethaddeblittkaldt ute.Akkuratidetjegskullelåsegitterdøra,fikkjegøye pådenderinne,mellomtoflytteesker.Denkunneikkeha liggetlenge,forlortensomlårundtden,varfersk,ogidet dødeblikkettilrottaglitretdetfralysstoffrøretitaket. Denvarheltintakt,somlevende,mendød.Jegblestående enstundogstirretpådenogføltevemmelsenvokse,før jegsnuddeogskyndtemegoppsteintrappa.Rottafikk bareligge.Dethendteselvfølgeligiukenesomfulgteatjeg plutseligkunnefølemegnedstemtvedtankenpåatden fortsattlådernede.Jegvissteatjegendagvilleblinødttil åtamegavproblemet.Jegvissteogsåatdendagenikke varidag.
Detbegynteåramleinnmailerfraborettslaget.Oppstyroverrotta–denhaddebegyntåsprelukt.Jeglotmaileneliggeubesvart,ogendagringtedetpådøra,ogdersto styrelederen,sårasendeathannestenikkefantord.Han saatnåvardetnok,rottamåttevekk.
Sånnhaddedetsegatdetvarendødrottesomsatte altibevegelse.Denkveldengikkjegnedikjelleren.Hele kroppensafra.Medenkostdyttetjegrottaoverpåen
spade,ogdajegbardenforanmegopptrappa,blejeg nestensvimmelavkvalme.
Jegkastetkadaveretiblomsterbedetibakgården. Kjellerrommetskullesaneres,jegmåttebæreeskene oppileiligheten,jegstabletdemoppåhverandreientreen. Derbledeståendeurørtenstundtil.Enettermiddagi oktoberdajegskulletapåmegjakkaforågåibutikken,begyntejegåfiklemeddenøversteeska,brettetopp lokketogkikketnedi.Detvarenkassemedaltjeghadde tattmedmegfrapappasleilighetdahandødefornoenår siden.Derlådetetforklesomhanalltidhaddepånårhan lagetmat.Enmappederhanhaddetattvarepåtegneserienejeghaddetegnetsombarn.Noenfotoalbumsomjeg bladdekjaptgjennomoglatilbake.Jegskulleakkurattil ålukkeeskadajegfikkøyepånoevelkjent.Lengstnede ieskalåpappastelefonbok.
Jegbladdemeggjennomdeslittearkene.Hverside haddesåmyegammeltelefonbokoverseg:Nummersom varstrøketutogerstattetavnye,noengangermedenbutt blyantogandregangermedblekkiforskjelligefarger. Kjedsomhetensklussingimargene.Sirklerinnenforsirkler.Entrekant.Jegkjenteigjenhåndskriftentilpappa.På enavsidenestonummerettilhusetderjegboddeomsommerensombarn.Barefemsiffer.Jegbetraktetnummeret istillhet,ogetterenstundkometminnetilmeg,enkort scenefraenavdelangekveldenevedinnsjøen,dasolasto lavtogdetgamletrehusetskinteframmellombjørkene. Jegstovedvannkantensomguttogkastetensteinidet blankevannet,ogplutseligføltejegskylddajegfikkspeiletpåinnsjøentilågåistykker,somomjeghaddegjort noegrenseløstogforbudt,noesomvillefåkonsekvenser. Jegsåmegrundtforåværesikkerpåatingenhaddesett
meg.Minnetkomogbleborteheltfort,mendetvarsom omdenmildekveldssolableliggendeigjenenstundetter overpannami.
26217.
Mammasvartealltidmedåbaresinummeret.Ikkenoe navn,ikkenoe«hallo»,bareetnummer.Dermedbegynte allesamtalermedenslagsavstandogkulde.Hunsa«tjueseks,tjueén,sju».Jegtenktenoengangeratdetvarsynd påsjueren.Deandresifrenefikkselskapavvennenesine, mensjuerenbleståendealene.
Jegsåpådefemsifrene.Hvordankanjegforklaredet jeggjordeetterpå?Etøyeblikksinnfall.Endiffuspirring, somjegganskeenkeltbifalt.Jegfantframtelefonenmin ogtrykketpåsifrenesådevistesegpådisplayet.
Såringtejeg.
Detvarførststille,ogsåhørtejegdelange,fjerneringesignaleneogsusetmellomdem,forbindelsenvarskjørog kunnenårsomhelstbrytes.Femsignalergikkgjennom.Jeg variferdmedåleggepådajeghørteenkjentlyd,knitringenfraledningensomalltidslokrøllnårnoensvarte.
«Ja,hallo?»
Baretokorteord,mendetvarikketvilomatdetvar pappa.Jeghørtedetpåtonefallet,detderdefensiveistemmensomhanhaddenårhansvarteitelefonen,enumiddelbarmotstand,somomhanegentligikkevillesvare.Jeg fikkikkeframetord.
«Hallo?»sapappaigjen.
Stillhetoglavsusing.
«Hallo…»,sajegtilslutt.
«Ja?»
Jegklemterøretsåhardtmotøretatdetgjordevondt, oglyttetetterlyderibakgrunnen.Jeghørteskapdørerbli
åpnetoglukket.Noenåpnetkranen,såvannpumpastartetopp.Jeghørtestemmentilmoramibakder,irritert: «Hvemerdet?»
Jeglapårøret,bleståendeientreen,føltepulsenhamre. Dakveldenkom,pussetjegtenneneoggikkoglameg. JegspilteTetrispåmobilenisenga.Vanligvisnårjegslukketlyset,pleideTetris-blokkeneåregneovermegnårjeg såoppimørket,ogjegsovnetfortogsovdypt,mendenne nattavarurolig.Jegsåhusetvedinnsjøenigjen,etminne vandretutoginnavdrømmen.Vileggergarnogvanneter såmerkeligmørkt,nårpappadypperåreneivannet,blir deborte.Robåtennærmersegisoporbøya,ogpappaber megtadenoppfravannet.Jeglenermegoverkantenpå båten,menjegtørikkestikkehendeneivannet,pappablir gal–«taden,taden!»–mendenpasserer,jegtørikke,for vanneteretsvartspeilogjegerreddforatnoenidypet skalrykketakimeg,rivemegnedtilbunnsiinnsjøen,helt nedtilsteinene.
Dagenettersyntesjegdetvarmestpinlig.Detvarselvfølgeligikkepappasomsvartedajegringte.Jeghadde naturligvishørtfeil,jeghaddeslåttetnummersomen gangvarnummerettildetgamlesommerhusetmittog somvarblittfrakopletforlengesiden.Detnummeretvar nåkoplettiletannethjem,ogenmannmedenstemme somminnetompappashaddesvart.Merenndetvardet ikke.
Jeggikkutforågåentur.Detvarsøndagmorgen. Stockholmvarnestenfolketomt,barehundeeiernevarute igatene,derevibåndenenårdyrenederesvillesmake påspyetsomlåigjenpåasfaltenetternatta.Jeggikkfra hjemmetmittpåGärdettilTessinparken,nedforbiStureplan.PåStrandvägenpassertejegfiskebåtenesomhadde blittombygdtilboliger,originalenesomeidedemsatt alleredepådekkogdrakkkaffe,deelsketåsittederogbli settpå.
Detvarkaldtileilighetendajegkominnigjen.Jeg koktetoegg,dajegslotoppenavdem,dampetdetav eggene,ogjegsåhvordandetotynnerøyksøylenesteg mottaket.Tv-enstopåogvistetennis.
Jegskulleakkurattilåbegynneåspisedajegkomtilå tenkepåvannpumpa.Jeghusketdensåtydeligfradajeg
varliten,denhørtesutsomenalarmpåetatomkraftverk.
Pumpastoinnepåtoalettetoggjordeethvertbesøktilet mareritt,forjegvissteatdennårsomhelstkunneskru segpå,ognårjeggikkpådo,hendtedetatsøsterenmin, Tora,snekseginnpåkjøkkenetogåpnetkranen.Hun gjordedetpåpurfaen,ognårpumpastartetopp,flyktet jeggråtendeutfratoalettetmedbuksenenede,løpned steintrappa,utpågressplenen.Detvillerautetfrapumpa. Detstilleflirettilsøsterenmindahunpasserte,forsvant bortmothengekøya.
Denunikealarmsignaturentildenvannpumpa.Jeg haddealdriidetfemogførtiårlangelivetmittkommet bortienpumpesomhørtessånnut.Ogigårundersamtalenhaddejeghørtdenigjen.Denslosegpå,også bledenstille.Detvarikkeinnbilning,detvarpumpafra barndommen.
Jegfantframtelefonenogsåpånummeretsomjeg haddeslåttigår.Desvartesifreneilistenoversisteanrop.
Samtaletid:Fjortensekunder.Jegsloavlydenpåtv-en,lot fingerensvevelikeovernummeretpåskjermen.Detvar sålatterlig,såhysteriskdumt.Jegstøtteutenkortlatter formegselv.Ogsåringtejegigjen.Desamme,langeringesignalenesomdagenfør,mennåblerørettattavetterbare toring.
«Ja,hallo?»
Detvarpappasomsvarteigjen.Jegprøvdeåsamlemeg forteredennegangen,jegkremtetlittforsiktig.
«Hvemerdette?»spurtejeg.
«Hvemvildusnakkemed?»svartepappafort.
Ognåhusketjegpappasraserimotfolksomikkepresentertesegitelefonen,husketforelesningenehansom temaet–deterikkeopptildensomsvareråredegjørefor
hvahanellerhunheter,deterdensomringeroppsom skalsinavnetogærendetsitt.
«Hallo?»sapappaigjen.«Hvemvildusnakkemed?» «Jeg…»,sajegogblestille.Jegkunneikkekommepå hvajegskullesi,ogjegskjønteatmulighetenvariferd medågåtapt.Dennegangenvardetstillepåkjøkkenet, ingenslamringellerstøy.
Detvardadetskjedde,detsomskulleoverbevisemeg forgodt.Jeghørteåndedrettettilpappa.Pustingengjennomnesa,detstilleløftetibrystkassa,tungogsmidig, bjørneaktig.Jeghusketatpappanoengangertrøstetmeg nårjegvarleimeg,denomfavnelsennåraltblemyktog pappavaroveralt.«Såså,guttenmin»,sahanogklemte segmotmeg.«Såså,guttenmin.»Minegenpustraskog tynn,kunnenårsomhelstbriste,menpappapustetmed enstilleselvfølge,sombølgermotenstrand.Nåhørtejeg detsåtydeliggjennomrøret,detvarumuligogubegripeligogfullstendiggalskap,mendetvaringensomhelst tvil.
«Pappa»,hvisketjeg. Pappablestille.
«Hva?»spurtehan.
Dervarhanigjen,dervarhanogjeg.Pustenvår. «Hvemvildusnakkemed?»spurtehantilslutt,nåmer usikkeristemmen.
Ogsåmammaplutseligbakder,denirritertestemmen hennesibakgrunnensomenlavjamring:«Hvadreierdet segom?»Jeghørtedeanspentebevegelsenehennesda hunkominnpåkjøkkenet,hvordanhunsleptesegraskt frammedtøflene.
Hvadreierdetsegom?
Hvormangegangerhaddejegikkehørthenneuttrykke
misnøyensinpånøyaktigdenmåten,nårjeghaddesmelt forhøytmedbestikketellermistetnoepågulvet.Nåhevet pappastemmentilmeg,somomhanvillevisesympati medmamma.
«Hvemerdette?Hvemvildusnakkemed?»
Jegavsluttetsamtalenfort.Jegblesittendemedtelefonenihånda.Eggenehaddesluttetådampe,solafantveien innavvinduet,passertelangsomtovermegogbleborte. Detblehalvmørktileiligheten,jegburdeegentligslåpå noenlamper,menjegklarteikkeåreisemegfrasofaen. Tv-apparatetadvarteomatdetsnartvilleslåsegavpå grunnavinaktivitet.
Mammaogpappa.
Jegsomikkehaddetenktpåoppvekstenminpåså mangeår,nåsåjegfamilienminpåkjøkkenetidetgamle huset.Ryggtavlentilmammaderhunstoimorgenkåpa forandetstorepuslespillet.Hunkakketaskesylinderenav sigarettenutenengangåsepåaskebegeret,blikketpåpuslespillet,betraktetbiteneistillhet.Jegsåpappa,nedstemt, vedkjøkkenbordet.Hankikketutoverenregntunghimmel,letteetterblåflekkeriskydekket.Søsterenmin,Tora, heltkjaptpåveiforbi,skjøtutfrarommetsittforåhente noe,spisenoe,umuligåfåkontaktmed,hodetelefonene på,entikkendediskantsomgikkgjennomrommet,også varhunborteigjen.
Menjegsåikkemegselv.
Jeghaddeikkehørtminegenstemmeiløpetavsamtalen,menvardetsåmerkelig?Varikkedétdetstørste triksetmittibarndommen,åikkefinnes?Jegsmeltet inn,gjordemegusynlig,detkunnegåtimevisførnoen lamerketilmeg.Enganghaddejegsittetpådetkjøkkenetunderenavkranglenemellommammaogpappa.
Deroptetilhverandre,ogmammastyrtetut,alltidmed detsammeløftet:«Jegdrar!»Etsmelliytterdøraoghun skyndtesegforbiutenforvinduet.Såspantbilenavgårde ogoppbakken,ogpappableståendeulykkeligigjenpå kjøkkenet.Dahanfikkøyepåmeg,blehanrasende:«Sitterduogsniklytter?!»Mendetvarikkesant,jeghadde baregjorttriksetmitt.
Guttensomaldrisaetord,varhanderetstedpåkjøkkenetundersamtalen?Hvagjordehan,isåfall?Satthan vedbordetogtegnetpåenavtegneserienesine?Kikket hanbekymretoppdapappahevetstemmen?Tv-enslo segavpåstua.Detblestilleileiligheten.Dethaddegått fleretimersidensamtalen,menjegklarteikkeåroemeg ned,hjertetbarehamret.Noenkorteordsomblesagtav foreldrenemineforlengesiden,ogsomvoksteistyrke påreisengjennomtiårene,bletilenhekkbølgesomrullet fram,ogdadentilsluttnåddehelthit,varkraftenenorm. Jegskjønteathvisjegikkevarforsiktig,kunnedenknuse meg.
Selvomjegkanskjeikkeformulertedetpådenmåten formegselvdenkvelden,skjøntejegatjeghaddeetvalg. Kvittemegmednummeret,aldriringedetigjen,glemme atdetteoverhodethaddeskjedd.Elleråpnedørapåvidt gap,kastemegut.Kunnejeghagåttenannenveiennden jegvalgte?Antakeligikke.Nesteskrittvarsåtydeligfor meg.Jegmåttevel?Hvavarellerspoenget?
Jegbestemtemegderiettermiddagsmørket,tiltrossfor atbekymringenskyltegjennommegoghjertetikkeville roeseg.Nestegangpappasvarte,villejegbeomåfå snakkemedmegselv.
«Det er et uhyggelig, trist og tidvis mesterlig portrett. For ikke å nevne en av de mest skremmende morsskildringene jeg har lest på lenge.»
Expressen
Vidar er ikke seg selv lenger. Han har blitt suspendert fra lærerjobben etter en dramatisk episode på skolen. Og i en bortglemt pappeske finner han ved en tilfeldighet telefonnummeret til familiens gamle sommerhus. Da han ringer nummeret, svarer faren, som har vært død i mange år.
Vidar har ringt til 17. juni 1986, til en dag i barndommen.
Plutselig åpner det seg en falluke til fortiden. Han ringer igjen og igjen til den samme dagen, og begynner å kartlegge hvert eneste skritt familien tok.
Samtidig blir Vidar mistenkt i en pågående etterforskning, og han tråkker over grensene gang på gang. Mens dagen i barndommen sakte folder seg ut, strammes nettet i nåtiden.
Alex Schulman har skrevet en gripende og nervepirrende roman om en reise i tid, og om hva som former et menneske. /
ISBN 978-82-05-61915-9 «Det er rørende.»
Dagens Nyheter
9788205619159