Manual for gruppekurs om personlighet og personlighetsforstyrrelser by Gyldendal Norsk Forlag

Sigmund Karterud

MANUAL FOR GRUPPEKURS

OM PERSONLIGHET OG

PERSONLIGHETSPROBLEMER

manual for gruppekurs

om personlighet og personlighetsproblemer

Kuntilvurdering

sigmund karterud

manual for gruppekurs

om personlighet og

personlighetsproblemer

Kuntilvurdering

1. utgave, 1. opplag 2019

ISBN 978-82-05-53085-0

Omslagsdesign: Have A Book

Layout: Bøk Oslo AS Sats: Bøk Oslo AS Brødtekst: Minion 10,5/15 pkt

Papir: 90 g Amber Graphic

Trykk: Opolgraf, Polen 2019

Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk

Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo

www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan str es med bøter eller fengsel.

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertiﬁserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Forord

Denne manualen for gruppekurs om personlighet og personlighetsproblemer bygger mye på tidligere Manual for mentaliseringsbasert psykoedukativ gruppeterapi (Karterud & Bateman, 2011). Men som man ser av boktitlene, er perspektivet annerledes. «Personlighet» er løftet frem, og «mentaliseringsbasert terapi» er tonet ned, samtidig som «gruppeterapi» er erstattet med «gruppekurs». Disse stikkordene viser til at mål og målgrupper for denne nye manualen er vesentlig annerledes. Den forrige manualen ble skrevet for å tjene terapeutiske formål for mentaliseringsbasert terapi (MBT). MBT er en form for kombinert psykoterapi (individual- og gruppeterapi) der innledningsfasen også har en psykoedukativ gruppekomponent.

Allerede i den første manualen var vi klar over at den psykoedukative gruppen også kunne anvendes til andre formål. Vi skrev (s. 6):

«Vi tror mange forskjellige pasienter kan nyttiggjøre seg en mer frittstående psykoedukativ gruppeterapi, samtidig som terapeuter kan bruke denne terapien til å rekruttere pasienter til mer spesialiserte MBTprogrammer. Måten vi har tilpasset kjerneprogrammet på, til formål i DPS og i rusfeltet, sier noe om hvordan andre kan tilpasse dette til andre pasientgrupper og andre behandlingssteder. Denne manualen er

ment som en mal der strukturen og de overordnede prinsippene har forrang fremfor detaljer. Detaljene kan og bør tilpasses den lokale virkeligheten. Det er selvsagt fritt fram å trekke fra eller legge til egne øvelser eller eksempler som terapeuter har funnet nyttige i sine egne spesielle behandlingskontekster. Når manualen likevel gir detaljerte beskrivelser, time for time, er det fordi vi tror det for mange er lettere å komme i gang med et opplegg som har vist seg å fungere godt, og som en etter hvert, med erfaring, kan modifisere i forhold til egne behov. Dessuten er det et poeng at vi trenger en standardisert manual for forskning.»

I løpet av de åtte årene som har gått siden dette ble skrevet, har mentaliseringsbasert psykoedukativ gruppeterapi fått stor utbredelse. Og trenden har klart gått i retning av at dette er en form for gruppeterapi som DPS-er og behandlingsinstitusjoner har nytte av uansett om de har et MBT-program eller ei. MBT var i utgangspunktet en behandlingsform som var myntet på borderline (emosjonelt ustabil) personlighetsforstyrrelse. Etter hvert har også MBT utvidet sitt indikasjonsområde. Og når den psykoedukative gruppen sikter seg inn på en bredere brukerkrets, sier det seg selv at betoningen av borderlinepatologien bør neddempes.

Samtidig har det skjedd en stor faglig endringsprosess med hensyn til forståelsen av personlighet og personlighetsforstyrrelser (PF). Motoren for dette var endringer i de store diagnosesystemene DSM og ICD, som kulminerte med DSM-5 i 2013 og ICD-11 i 2018. Intense faglige debatter fulgte i kjølvannet av den forskningen som endringsprosessen satte i gang. Den viktigste erkjennelsen var at det ikke er noe grunnlag for å opprettholde noen kategoriske forskjeller mellom «normal» og «patologisk» personlighetsfungering. Et «dimensjonalt» syn fikk massiv oppslutning. Dermed ble det også tydeligere at man manglet en integrerende teori om personlighet som kunne romme så vel «normale» som «avvikende» fenomener. Sammen med mine kolleger arbeidet jeg lenge med denne utfordringen, og i 2017 lanserte vi den såkalte TAM-teorien

for personlighet. TAM står for temperament, attachment (tilknytning) og mentalisering. I boken Personlighetspsykiatri (Karterud, Urnes & Wilberg, 2017) redegjorde vi for hvordan denne teorien kunne organisere kunnskap om personlighetspatologi, og i boken Personlighet (Karterud, 2017) beskrev jeg hvordan teorien kunne forklare grunnlaget for personlighet i allmenn forstand.

Dermed hadde vi skapt et rammeverk som strakte seg ut over borderlinepatologien og MBT – ja, også ut over behovene for psykoedukasjon i psykisk helsevern. Den foreliggende manualen er derfor skrevet på en måte som gjør at den henvender seg til et mer allment publikum. Personlighet er noe alle har, og selv om det er noe bestandig ved den, er den på ingen måter hugget i sten. Alle vil før eller senere stille seg spørsmålet «hvem er jeg, egentlig?», og alle vil på et tidspunkt i livet streve med å få seg selv til å henge sammen. Folk flest vil derfor kunne ha nytte av å delta på det gruppekurset som beskrives i denne manualen. Ikke minst gjelder det unge mennesker, og dette kurset vil kunne ha sin berettigelse i videregående skoler, på folkehøyskoler, universiteter og høyskoler.

Men mest akutt er det behov for dette gruppekurset på DPS-er og institusjoner i psykisk helsevern og rusinstitusjoner. Her er folk i psykisk ubalanse, og de har et stort behov for forankringspunkter i tilværelsen.

Det gjelder enten man har en angstlidelse, bipolar lidelse eller en eller annen personlighetsforstyrrelse. Noen vil, etter noen få individualsamtaler, ha nok utbytte av dette gruppekurset til å kunne klare seg videre på egen hånd. Hos andre kan det tjene som et nyttig supplement til annen behandling. Og hos atter andre vil det være inngangsporten til et mentaliseringsbasert behandlingsprogram av lengre varighet.

Kuntilvurdering

Når jeg har erstattet ordet «psykoedukativ gruppe terapi» med «gruppekurs», henger det sammen med åpningen mot normal personlighetsfungering. I skolesammenheng driver vi vanligvis ikke med «gruppeterapi», og lederen eller læreren kalles ikke «terapeut». Hvorfor

da ikke bare kalle manualen Kurs om personlighet? Hvorfor dette med «gruppekurs»? Jeg kaller det «gruppekurs» for å markere en slags mellomting mellom et mer «vanlig» kurs og en terapeutisk gruppe. Dette gruppekurset er mer personlig utfordrende enn det som er vanlig for «kurs». Det er ikke bare snakk om å få mer kunnskap om personlighetsteori i akademisk forstand, men om å lære om dette på en måte som er personlig relevant. Derfor vil gruppelederen etter korte «akademiske» innledninger fort gå over til å oppfordre deltakerne til å dele sine personlige erfaringer. Gjennom å diskutere forskjellige personlige erfaringer vil bredden i personlighetsfenomener komme frem, og ens individuelle egenart vil fremtre i sammenligning med andre.

Selv hos godt fungerende individer vil det man blir bedt om å dele, kunne være forbundet med sterke følelser. Gruppelederen må kunne håndtere dette og den gruppedynamikken dette blir en del av. Jeg tenker at dette ligger innenfor det lærere eller utdannet helsepersonell kan håndtere. Har gruppedeltakerne større personlige problemer, som vil være tilfelle ved et DPS, kreves det større gruppeterapeutisk kompetanse hos gruppeleder. Det kan både være snakk om større vegring mot å dele (og gjøre hjemmelekser) eller det at en deler for mye, blir for privat og grenseløs. Videre kan det settes i gang sterke følelser hos enkelte, og dette vil kunne prege gruppedynamikken på en måte som går imot gruppens pedagogiske formål. En gruppeleder med gruppeterapeutisk kompetanse vet hvordan han eller hun kan håndtere samspillet mellom gruppedynamikk og individuelle reaksjoner, og hvordan man sier stopp når noen begir seg ut på en tematikk som gruppen ikke er skapt for.

Denne boken er i hovedsak en pedagogisk plan. Den inneholder ikke detaljkunnskap om de emnene den tar opp. Hvor kunnskapsrik trenger gruppeleder å være? Det avhenger av konteksten for gruppekurset. Et minimum av tilleggslitteratur er boken Personlighet (Karterud, 2017).

Arrangeres kurset i psykisk helsevern eller rusinstitusjoner, anbefaler jeg

også Personlighetspsykiatri (Karterud, Urnes & Wilberg) i tillegg. Jo bredere forståelse gruppeleder har, desto bedre. Desto ledigere vil gruppelederen være, og desto flere kompliserte spørsmål vil han eller hun kunne svare på. På universitets- og høyskolenivå anbefales tilleggslitteratur av Panksepp og Biven (2012), Tomasello (2019) og Karterud og Kongerslev (2019).

Kurset benytter seg av arbeidsark hvor det er stikkord om dagens tema, plass for notater og informasjon om hjemmeoppgave til neste gang. Slike arbeidsark kan lastes ned fra hjemmesiden til Institutt for mentalisering (www.mentalisering.no).

Bergen, juni 2019

Sigmund Karterud

Kuntilvurdering

kapittel

Innhold

kapittel