Analyse i komplekse barnevernssaker
– fra magefølelse til kritisk tenkning
analyse i komplekse barnevernssaker
judith van der weele og kjersti karlsen
analyse i komplekse
barnevernssaker
– fra magefølelse til kritisk tenkning
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2021 1. utgave, 1. opplag 2021
ISBN 978-82-05-55508-2
Omslagsdesign: Cecilie Mohr Layout: Bøk Oslo AS Sats: have a book
Brødtekst: Minion 10,5/15 pkt
Papir: 90 g Amber Graphic
Trykk: Dimograf, Polen 2021
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo
www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Forord
Vi som har skrevet denne boka, har i mange år arbeidet med komplekse psykologiske tema, i de senere år som sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven. Vi har i denne sammenheng, dessverre, sett noen eksempler på feilaktige beslutninger som har fått store og noen ganger irreversible konsekvenser for barn og deres familier. Eksempler på dette er omsorgsovertakelser av barn fordi barnas atferd er blitt forstått som konsekvenser av voldsutsettelse, men der det i stedet viser seg at barna har en alvorlig psykisk lidelse, og minoriteter som har blitt fratatt barna sine fordi man ikke hatt forståelse for deres tankesett og for hvilke hjelpetiltak som kunne blitt gitt for å tilpasse oppdragelsen i riktig retning. Vi har møtt barn som over alt på denne jord ønsker seg tilbake til sine biologiske foreldre, men som føler at de blir overfortolket av barnevernet, der alt de sier eller gjør etter samvær, uansett tolkes i retning av at de ikke har det bra der hjemme. Vi har også møtt barn som har blitt flyttet fra sitt hjem på grunn av forklaringer om vold i hjemmet, forklaringer som i ettertid har vist seg å være falske. Felles for disse sakene er at det for raskt er blitt konkludert ut fra en ensporet tenkning – at det «er noe med foreldrene». Den videre informasjonsinnhentingen blir dermed preget av standpunktet man allerede har inntatt. Av den grunn har vi også hatt saker der barn har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt, som ikke er blitt oppdaget. Hvordan kan det være sånn? 5
Her må vi samtidig få legge til at vi (forfatterne) er i samme båt som mange av bokas lesere. Vi må begge innrømme at vi har også gjennomført vurderinger preget av for lite kritisk refleksjon, og at vi har vært fanget av tunnelsyn og skjevtolkninger basert på spisskompetanse. Det kan ha ført til at vi ikke alltid har gitt god nok faglig hjelp. Det kan skje igjen – men målet må være å alltid forsøke å unngå å havne i slike ensidige spor.
Vår påstand er at barnevernsarbeid er noe av det vanskeligste og mest komplekse arbeidet en hjelper kan stå i. Man forvalter dyptpløyende eksistensielle tema som kan føre til noen av de mest alvorlige inngrep i vårt samfunn: aktiv splittelse av barn og foreldre, eller manglende oppdagelse av omsorgssvikt med store konsekvenser for barnets liv. Beslutningene tas på bakgrunn av atferd, symptomer og hendelser vi observerer. Bak disse forholdene kan det imidlertid ligge et vell av andre årsakssammenhenger som kan gi ulike forståelser av hendelsene og dermed svært ulike behov for hjelpetiltak. Vårt spørsmål blir: Hvilke analytiske, metodiske grep kan gjøres for å sikre at mangfoldet av alternative hypoteser drøftes i forkant av beslutninger, for å forebygge feilslutninger der det er mulig?
Våren 2019 dro vi på studietur til Berlin. Møtet med det vi mente var misforståtte barn og familier, hadde satt spor; vi ønsket å skrive en artikkel som belyste mangfoldet i forståelsen av barn og foreldres vansker, og dermed viktigheten av å utvikle alternative hypoteser i barnevernssaker. Vi hadde funnet hverandre i en gryende bekymring over det vi begge, fra hvert vårt faglige ståsted, anså som ensidighet i det rådende «traumeperspektivet». Begge hadde vi bak oss flere erfaringer med saker både i klinikk og i barnevern der sakene ble «løst på en god måte» når vi trakk inn flere perspektiver enn traumeperspektivet alene. På en kafe i Kreutzberg ble den tenkte artikkelen forvandlet til en søknad om skrivestipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Parallelt med denne prosessen hadde vi sammen med tidligere politianalytiker Øystein Egeberg og psykologene Ragnhild Pettersen og Monica Flock, begge erfarne barnesakkyndige, søkt Bufdir om midler til å utvikle kurset Riktig hjelp til riktig tid for barnevernsansatte. Vi fikk midler både til utvikling av kurs og
til bokskriving. Dette ga oss en unik anledning til å fordype oss i et felt vi selv hadde for lite bevisst kunnskap om: analyse i praksis.
Vår reise inn i bokas tematikk har vært forskjellig. Judith delte med Øystein, tidligere politianalytiker, sin bekymring over å ikke komme til bunns i en vanskelig sak. Øystein ble engasjert og spurte blant annet inngående om sakens kilder: om A-, B- eller C-kilder. Begrepene var ukjent for Judith, og Øystein forklarte tålmodig om betydningen av å forstå informanters posisjon og motiv når man vurderer faktum i en sak. Faren med å forholde seg til kun én kilde ble fremholdt. Dette var også ubearbeidet stoff for Judith; troverdighet var vel noe som kunne vurderes eksplisitt, siden vold og traumer etterlater et umiskjennelig avtrykk? Samtalene fortsatte med et søkelys på en nøyaktig og systematisk tilnærming til sammensatte saker, med andre ord anvendelse av analyse. Øystein, som hadde jobbet med å implementere analyse som arbeidsform i politiet, ga Judith en grundig innføring i denne metoden og i arbeid med «konkurrerende hypoteser». Han gjennomgikk en sak som omhandlet et vedtak om utkastelse fra Norge: Hva kunne flyktningens motstridende utsagn om traumatiske erfaringer bety, spurte han og satte opp ulike hypoteser: Handlet det om bevisst løgn for å skjule noe – eller manglende troverdighet på grunn av psykisk sykdom? Handlet det om språklige og kulturelle misforståelser? Hva vil det egentlig si å være et pålitelig vitne? Deretter grupperte han all informasjon som ikke var flyktningens egne utsagn, systematisk under de forskjellige hypotesene. På denne måten konkluderte han med at psykisk lidelse var den mest sannsynlige årsaken til divergerende informasjon i saken. Rustet med dette grundige forarbeidet fikk Judith en skjerpet bevissthet og et perspektiv som preget de påfølgende undersøkelsene av flyktningen. Det viste seg at Øystein hadde rett; flyktningen hadde en alvorlig traumelidelse som påvirket evnen til å gjengi informasjon på en pålitelig måte. Dette ble et vendepunkt i faglig tenkning for Judith. Det var ikke nok med høy kompetanse på traumer – det å gjenkjenne traumatisering og dens uttrykk. Hun innså at hun også trengte å undersøke muligheten for andre forklaringer enn dem hun kunne mest om ut fra sin egen spesialisering.
For Kjersti var reisen en annen. Med lang praksis fra utredning og behandling av de mest komplekse sakene i psykisk helsevern for barn og unge hadde hun erfart at svarene sjelden er enkle: For å komme til bunns i en sak må man lete bredt, og som regel må man ty til mer enn én forklaring eller forståelsesramme for at den påfølgende behandlingen skal bli best mulig. Hun møtte mange barn med skjulte handikap som hadde påvirket barnas utviklingsløp og også samspillet i familien. Dette kunne handle om utviklingshemning, syndromer, autisme: ADHD eller andre utviklingsforstyrrelser. Erfaringen var også at det ofte ikke var mulig å forklare tilstander som psykose og bipolar lidelse med traumatisering eller andre miljømessige forhold alene. Hun erfarte at mange barn ble misforstått og mange foreldre mistrodd. Mer enn én gang viste det seg at det som tilsynelatende så ut til å være en åpenbar sak for barnevernet, ikke var så åpenbar likevel når utredningen ble gjort bredt nok, og omfattende tiltak ble satt inn. Familier som ellers ville blitt splittet, kunne dermed fortsette en hverdag sammen. Kjersti har holdt en rekke kurs i differensialdiagnostikk, og i den forbindelse ble hun bevisst på hvor mange utredninger i psykisk helsevern som ble gjort uten en grunnleggende differensialdiagnostisk utredning. Det var altfor vanlig å snevre inn søkelyset for tidlig; trodde man et barn hadde ADHD, gjorde man en ADHD-utredning – uten å ta hensyn til at problemene kunne handle om noe helt annet. Den kritiske refleksjonen var ofte fraværende. Disse erfaringene var lett overførbare til barnevernsutredninger, og den differensialdiagnostiske tilnærmingen viste seg å gå hånd i hanske med analysen som Øystein introduserte for Judith. Et felles perspektiv var skapt!
Det er nok ikke tilfeldig at denne interessen oppsto nettopp nå. Som du vil se i boka, har de siste årenes undersøkelser av barnevernsfaglig praksis poengtert nettopp det vi her ønsker å belyse; for sjelden gjøres det tilstrekkelig grundige analyser før alvorlige beslutninger trekkes. Mange andre fagpersoner har fra forskjellige teoretiske perspektiver anmodet til større vekt på analyse. Dagens kunnskap peker mot et soleklart budskap; faglig teoretisk kompetanse på omsorgssvikt, traumer og andre forhold er ikke nok. Beslutninger krever kritisk refleksjon. Dette er en prosess som både krever kunnskap og trening; evnen til kritisk refleksjon må operasjonaliseres i daglig praksis. Så vidt oss bekjent
er litteratur omkring beslutningsprosesser i barnevernet foreløpig mangelvare, men vi føler oss sikre på at dette er et felt som kommer til å utvikles videre.
Vårt mål med denne boka er å sette temaet beslutningsprosesser på dagsordenen. Med utgangspunkt i ulike kasus som er tuftet på våre erfaringer, vil vi forsøke å belyse kompleksiteten i slike beslutningsprosesser, og hvor feil beslutninger kan bli dersom man har en for ensidig forståelse. Dette blir igjen et utgangspunkt for en drøfting av hvordan vi kan fremme analytisk tenkning ved å kombinere eksisterende praksis fra kulturpsykologi, differensialdiagnostikk og fra politiets etterforskningsanalyser, nettopp for å kunne gjøre mer treffsikre analyser. Leseren får innføring i en modell for analyse i barnevernsfaglig arbeid som krever kritisk refleksjon. Videre trekker vi frem noe fagkunnskap som vi mener kan bidra til økt kritisk tenkning, ved å bane veien for etablering av flere forståelsesrammer. Meningen er ikke å gi en dyptpløyende innføring i denne fagkunnskapen, men å gi eksempler på hvordan økt bevissthet rundt fagkunnskap kan bidra til bedre analyser.
Å skrive har forhåpentligvis gjort oss klokere. I hvert fall kjenner vi oss igjen i Bergljot Hobæk Haff, som sier at «Det er det vi ikke forstår som gjør oss klokere, det frister vårt vitebegjær og tvinger oss til å fordype oss». Vi er takknemlig for at vi fikk anledning til å fordype oss i nettopp dette temaet!
Fagforfatterforeningens stipend var en motiverende anerkjennelse som skapte nødvendig arbeidsrom, men boka ville ikke blitt til uten flere gode støttespillere. Stor takk til Bufdir for økonomisk støtte til metodisk fagutvikling i 2019–2020 i prosjektet Riktig hjelp til riktig tid, og til våre samarbeidspartnere i dette prosjektet, Ragnhild Pettersen og Monica Flock og Øystein Egeberg. Vi må ærlig innrømme at uten Øystein hadde ikke akkurat denne boka blitt skrevet!
Til slutt vil vi også gi en takk til Gyldendals redaktør Ann-Christin Børstad for fremragende veiledning på manus. Hun har skjønt akkurat hva vi vil formidle, og hvordan, og har bidratt til å løfte boka til dette produktet som vi nå er ganske stolte av.
Oslo, mai 2021
Kjersti Karlsen og Judith van der Weele
Innhold
5 Forslag til tematikk i innledende samtaler ved relasjonsfokusert tillitsbygging 113
6 Et eksempel på kortfattet analyserapport 114
7 Dokumentasjon på vurdering av kultur, bakgrunn og kontekst 117
Eksempel: Dokumentasjon på vurdering av kultur i Sandra-saken 118
del 3 hva kan det være?
innfallsvinkler til hypoteseutvikling
kapittel 5 er barnet traumatisert, eller …?
Hva kan det være med barnet?
utviklingshemming
syndromer
Alvorlige psykiske lidelser (bipolar lidelse og psykose)
Hypoteser om foreldre og hypoteser om barnet utelukker ikke hverandre
Fra barnets perspektiv
kapittel 6 dårlig omsorg skyldes ikke alltid omsorgsevne
Foreldrenes møte med barneverntjenesten
i familie- og vennerelasjoner
på søsken
Foreldrestress påvirker barn og familierelasjoner
av stress – utgangspunkt for tiltak
Er samarbeidet godt nok?
og samvalg
kapittel 7 psykiske plager og psykisk lidelse hos foreldre
Foreldrefungering ved psykiske lidelser
med depresjon
med bipolar lidelse
med psykoselidelse/schizofreni
med personlighetsforstyrrelse
med ADD/ADHD
Foreldre med autisme
Foreldre med utviklingshemming (lett grad)