JESSICA TOWNSEND
MYSTERIET MORRIGAN KRÅKH
Fjerde bok i serien
VG Dagbladet
om Ingenlund 1
Sølvbåren
Jessica Townsend
Sølvbåren
Mysteriet Morrigan Kråkh
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Originaltittel: Silverborn: The Mystery of Morrigan Crow
Copyright © originalutgave Jessica Townsend, 2025
Published in Australia and New Zealand in 2025 by Hachette Australia
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget
Omslagsdesign: Christabella Designs Omslagsillustrasjon: Shutterstock
Oversetter Kirsti Vogt er medlem av Norsk Oversetterforening
Papir: 60 g Holmen 2,0 Boken er satt med Sabon 10,75
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-5217-3
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Dedisert med kjærlighet til alle mødre noen savner.
Spesielt til Mary Munday, Dianne Gordon og Ingrid Hansen, som oppfostret tre av de mest vunderlige kvinnene i livet mitt.
kapittel én
Himmelurene forandrer seg
Våraften, vinteren i tredje
Vinterens siste midnatt tikket nærmere.
En klynge klokkesmeder sto og hang utenfor parlamentsbygningen i Ingenlund, fulgte med og ventet. Himmelen over dem var svart og full av stjerner, men himmeluret i tårnet hadde et lett strøk av morgentids blekrosa og hadde vært uforandret de siste tre årene. Tvers over byen samlet en annen gruppe iakttakere seg i Bohemia, nedenfor et nesten likt ur på taket til et glitrende varietéteater, omgitt av et vell av våraftenranglefanter. En tredje flokk sto nedenfor den gamle handelsklokketårnet nede i havnen, uten å bry seg om sjøfolkene og fiskerne som gaulet grisete sjømannsviser om bord i strålende opplyste båter. En fjerde sto og hang i nærheten av det lille, nesten skjulte uret over den steinlagte inngangen til Det koboldinske bibliotek, og en femte sto utenfor Lysvinge slott og gransket kongefamiliens overdådige, gylne ur på respektfull avstand.
Rundt om i Fristatens enklaver var det flere slike uvanlige ur. Urskivene hadde verken visere eller tall, bare en sirkel av tom himmel innenfor glasset. Og denne kvelden hadde hvert eneste ur et publikum.
Olle Vognmann var på vei til parlamentets klokketårn med en dokumentmappe i skinn klemt under den ene armen, ryddet seg en sti gjennom de feststemte hordene og holdt nesten på å komme for sent (noe som ikke tok seg godt ut for en klokkesmedlærling). Han burde jo ha skjønt at gatene kom til å svulme av folk, men faktisk hadde han aldri fått lov til å gå ut på våraften før. Moren hans sa alltid at på den kvelden skulle man være sammen med familien, men til og med hun var enig i at dette var mye viktigere enn at han hilste det nye året velkommen sammen med de uutholdelige brødrene og de bråkete søskenbarna. Dette var offisielle klokkesmedsaker.
Olle kom andpusten og ivrig frem til parlamentet og speidet etter læreren sin i mengden. Da han fikk øye på henne der hun sto omgitt av andre kronologer, strøk han håret bakover, rettet på tversoversløyfen, banet seg vei bort og stilte seg stolt ved siden av henne.
Olle var bare tre måneder inn i en fire år lang læretid, men hadde allerede lært mer av Alejandra Rojas enn av alle de andre lærerne han hadde hatt før henne til sammen. Hun var en av Ingenlunds dyktigste nålevende klokkesmeder, og Olle visste hvor heldig han var som fikk lære faget av en legende i bransjen. Han håpet bare at han ikke hadde rotet det til allerede.
«Beklager at jeg er sen, fru Rojas,» hvisket han. «Plyksbanen var helt latterlig full, jeg måtte la fire stykker bare gå forbi –»
Men hun var travelt opptatt med en annen samtale.
«… og ingen ønsker seg en reprise på forrige aftentidskveld, men jeg mener virkelig at vi må glemme alt det der og tillate oss å være uforferdet igjen, ikke sant?»
De andre mumlet samtykkende, bortsett fra en eldre herre som ristet på hodet og blåste seg opp som en due i regnvær. «Jeg er simpelthen ikke overbevist, Alejandra. Tegnene er svake, spør du meg.»
«Skepsisen er notert, lord Benjamin.» Alejandra sendte lærlingen sin et raskt, stjålent flir, og Olle måtte late som han klødde seg på nesen for å skjule det brede smilet. Lord Benjamin Kirkeby var blitt adlet for sin innsats for kronologien, men var mest kjent for å være en kverulant. «Men man kan jo lure litt, for hvis du virkelig mener at urene ikke kommer til å endre seg i kveld, hvorfor er du her da?»
Flokken lo anerkjennende, og til og med den gamle mannen smilte fårete.
«Nysgjerrighet,» innrømmet han. «Og frykt for å gå glipp av noe. Jeg har tross alt tatt feil før.»
«Vi har tatt feil før, alle sammen,» sa Alejandra. Klokkesmedene mumlet seg imellom, ille til mote, og ingen klarte helt å møte de andres blikk på noen sekunder. De hadde tatt feil, alle sammen, for bare tre år siden. Dundrende feil, i alles påsyn. Skammen fra sist aftentid – slutten på forrige æra, som hadde kommet tilsynelatende ingensteds fra, et helt år før noen hadde forutsagt – sved fortsatt. Ingen hadde lyst til å ta feil en gang til. Sånne unøyaktige prognoser kunne ødelegge karrieren for en klokkesmed.
«Men hvis vi har rett …» Alejandra lot ordene sveve vekk som en ballong noen hadde glemt å binde fast.
Olle visste nøyaktig hva hun lot være usagt, og han grøsset av spenning. Hvis de hadde rett, kom klokkene til å kime ved midnatt, og riket ville gå inn i en ærefull og svikefull ny fase.
Daghøy – æraens andre fase.
Den tomme himmelen inne i urskivene ville gå fra daggryets pastellrosa til å bli blendende gyllengul som solen midt på dagen. Fargen var en advarsel. Historisk sett brakte daghøy like mengder herlighet og fare, akkurat som varmen og klarheten fra middagssolen. Det var en tid for stor risiko og store belønninger; en tid da kursen for æraen de var inne i, kunne – ville – bli staket ut, på godt eller vondt.
Alejandra hadde sagt til Olle at daghøys urskive var som et ruletthjul. Et skjebnehjul. Man måtte bare la det snurre og håpe at det stanset på noe som var bra.
«Det kommer til å skje i kveld, mine venner, det er jeg sikker på.» Alejandra glitret av entusiasme da hun nikket til Olle, som oppfattet stikkordet og åpnet dokumentmappen han hadde tatt med fra kontoret hennes. «Alle målbare tegn er blitt observert, ikke sant? Se her – planetene har stilt seg på linje, det er bekreftet. De klimatologiske forholdene er perfekte. Det geopolitiske landskapet er beredt for radikale endringer.» Mens hun snakket, rakte Olle henne den relevante dokumentasjonen så hun kunne sende den rundt i gruppen. Lord Benjamin knep øynene sammen og myste skeptisk på den.
«Og selvfølgelig,» fortsatte Alejandra, «jeg tror de fleste her er enige i at vi allerede har sett de to første forstyrrelsene.»
Gamle lord Benjamin fnøs indignert, men resten av gruppen nikket ivrig.
Det var ikke lenge siden Olle hadde lært om forstyrrelsene: tre uvanlige, spontane og svært synlige hendelser som – hvis man visste hva man så etter –signaliserte at fasen morgentid nærmet seg slutten. Dette var tegn alle klokkesmeder var på utkikk etter, ventet på, var besatt av, men som folk flest aldri hadde hørt om. Alejandra hadde fått Olle til å pugge dem den dagen han begynte i lære hos henne.
Den første forstyrrelsen er en svulmende brottsjø.
Den andre forstyrrelsen er en dalende stjerne.
Den tredje forstyrrelsen er en våknende kjempe.
«Er vi faktisk enige?» sa lord Benjamin. «Det virker som dere ikke klarer å bestemme dere for hva den svulmende brottsjøen var engang.»
Alejandra smilte. «Tja, jeg har bestemt meg. Det var selvfølgelig hulfeberen. At en mystisk bølge av sykdom feier gjennom nesten hele vunderdyrbefolkningen, har alle de vanlige indikatorene –»
«Det der er forferdelig Ingenlund-sentrert, og det vet du godt,» avbrøt en kvinne i grønn tweedkåpe. «Man fikk kontroll over hulfeberen før den rammet noen utenfor hovedstaden, og det stemmer overhodet ikke med allmenngyldigheten i en svulmende brottsjø. I tillegg er den første forstyrrelsen som regel en pågående hendelse, så etter mitt syn kan den dermed bare være den stigende uroen i Fristatens ytre enklaver. Dagmund, fortell henne det du sa i sted. Kom igjen, mann.»
Hun stakk fingeren i siden på den yngre klokkesmeden. Han ble knallrød i kinnene, kremtet og så fryktelig ubekvem ut. «Jeg – altså, jeg sa bare at … Det vil si, jeg har hørt folk hviske om et krav om gjenforening. Jeg mener, mellom oss som bor her i Fristaten og, øh … Vintersjørepublikken. Kusinen min bor i nærheten av Svartklippene, og hun sier at det er en voksende bevegelse i Sjette og Sjuende enklave –»
Alejandra snøftet. «Jeg vet ikke helt om en håndfull surmulende klippebeboere kan kalles en bevegelse, Dagmund, men greit nok – vi godtar at den første forstyrrelsen kan være enten hulfeberen eller denne såkalte uroen i de ytre enklavene. La oss gå videre. Vi er enige når det gjelder den andre forstyrrelsen, ja?»
Alejandra tok flere avisartikler opp av dokumentmappen og delte dem ut i gruppen, og denne gangen var alle helhjertet enige.
LYSENDE UNG DRAGERIDNINGSSTJERNE
DREPT FØR VINTERUTTAKET
«HJERTESKJÆRENDE TAP AV ET FENOMENALT TALENT,» SIER TRENEREN TIL MYRDET DRAGERYTTER
DREPT I SINE BESTE ÅR: DET TRAGISKE
DRAPET PÅ DRAGERIDNINGENS MEST
LOVENDE TALENT
«Dette her er et skoleeksempel på en dalende stjerne,» sa Alejandra, «så til de grader at det nesten stinker.»
Jessica Townsend
«Og den tredje forstyrrelsen?» Spørsmålet fra lord Benjamin ble møtt med taushet. «Ah. Er det kanskje her teorien din faller fra hverandre, Alejandra? Hvor er vår våknende kjempe? Det er tross alt bare noen minutter igjen.»
Olle kikket på armbåndsuret sitt. Lord Benjamin hadde rett. Hvis en kjempe skulle våkne, kom det til å skje i kveld, på våraften. Det hadde vært massevis av spekulasjoner om hva det kunne være – noe meteorologisk eller politisk, virket det som de fleste trodde, men én ekspert hadde advart om at en sovende vulkan i Høylandet snart ville få utbrudd.
«Du vet like godt som meg, lord Benjamin, at når det gjelder den tredje forstyrrelsen, er det fullstendig nytteløst å spekulere før det faktisk skjer.» Alejandra trakk på skuldrene. «Vi finner det ut ved midnatt.»
Da klokkeslettet nærmet seg, ble nervøse hender stille. Tausheten senket seg. Olle turte ikke blunke engang.
Da midnatt endelig kom, lød det nesten som en orkan da alle pustet lettet ut samtidig.
Rosa ble til gull.
Daghøyklokkene begynte å kime.
Folk klemte hverandre, jubelropene runget i luften, og da læreren klappet Olle Vognmann frydefullt på ryggen, ble den unge mannen fylt av en glede og en tilhørighet han aldri hadde følt maken til.
Det var bare i et ørlite bakrom i hodet at han kjente et svakt snev av uro. Ikke mer enn en lett prikking i nakken. Et merkelig, stillferdig ubehag som skyldtes vissheten om at nå, et eller annet sted, hadde en kjempe våknet.
Gamle hemmeligheter blir avslørt i den magiske byen Ingenlund, og for Morrigan Kråkh blir livet aldri det samme igjen.
Morrigan blir invitert til Ingenlunds rikeste nabolag, Sølvbeltet – en eksklusiv verden som skjuler en gåtefull familiehistorie hun er nødt til å komme til bunns i.
Et overdådig bryllup, en gyllen drage og en grusom forbrytelse snur raskt hele Morrigans liv på hodet. Forfulgt av farer forsøker hun å oppklare mysteriet, samtidig som hun fortsetter å utforske sine egne vunderlige evner. For Morrigan har også en hemmelighet – en hemmelighet som er så uhyggelig at selv ikke hennes beste venner kan få vite om den.
Mørke krefter våkner i Ingenlund, og Morrigan må finne morderen og løse gåter fra sin egen fortid før klokkene slår midnatt.
ISBN 978-82-419-5217-3
