«Balanserer humor og tragedie på en unik måte.»
THE GUARDIAN
«En ren fryd.» THE GUARDIAN
«Uendelig fascinerende.» THE SUN
CHRIS WHITAKER
Tall Oaks
Chris Whitaker
Tall Oaks
Oversatt av Bente Klinge, MNO
Originaltittel: Tall Oaks
Copyright © originalutgave Chris Whitaker 2024
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget
Omslagsillustrasjon: Shutterstock
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8
Boken er satt med 12/15 pkt. Adobe Garamond Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6517-3
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til Victoria, som etter ti år ennå ikke har innsett at hun er for god for meg.
Jim lukket persiennene, trakk ut telefonen og satte inn kassetten. Han lente seg tilbake i stolen, trakk pusten og trykket på play.
Det sprakte på båndet, en lyd som var velkjent, men ikke mindre urovekkende av den grunn, for han visste hva som skulle komme.
Han spolte forbi de innledende bemerkningene og stanset da han hørte stemmen til Jess.
«Babymonitoren er en av de nye modellene. Det er et lite kamera nede på rommet til Harry, og en baseenhet ved siden av sengen min. Jeg var nervøs for å skulle la Harry sove alene på rommet sitt, særlig siden det lå to etasjer under oss, på bakkeplan. Det er langt ned dit. Huset var ikke egentlig bygd for en familie. Men Michael elsket det.»
Han skrudde opp lyden og lukket øynene. Han hørte at hun tok en slurk vann. Han krympet seg da glasset klinket mot tennene hennes.
«Jeg likte bakkeplan bedre enn kjelleretasje, som eiendomsmegleren sa. Kjeller høres skummelt, mørkt og kaldt ut.
Men rommet til Harry er fint – vi har dyreklistremerker på veggene. Vi fikk malt taket blått, som himmelen.»
Hun hostet litt, flyttet på seg i stolen.
«Det gikk noen uker før jeg klarte å sove i mer enn en time uten å sjekke monitoren, se hvilken sovestilling han hadde, forsikret meg om at han ikke hadde sparket av seg teppet.
Nattkameraet gir rommet en nifs, grønn glød og får huden hans til å se så blek ut at jeg var sikker på at det var iskaldt for ham der nede.»
Da lo hun, en flyktig, engstelig latter.
«Jeg vet ikke helt hvorfor jeg satt oppreist i sengen den natten, hvorfor jeg svettet, hvorfor hjertet mitt slo så hardt. Jeg husker at jeg strakte meg etter klokka og så at den var 03.19. Pussig … hva man husker.»
En ny pause, et host til.
«Jeg gløttet på monitoren og kjempet mot trangen til å se til ham. Jeg drev meg selv fra vettet med den konstante sjekkingen. Han er tross alt tre år, ingen baby lenger. Jeg grep vannglasset mitt. Jeg var tørr og ru i halsen … jeg vet ikke helt … kanskje jeg holdt på å bli syk … forkjølet eller noe.»
Hun kremtet. «Er dette for mye detaljer?»
Han hørte sin egen stemme, stø, beroligende, øvet.
«Dette er bra.»
«Jeg la meg ned igjen og stirret på den avslåtte skjermen. Alt var bra med ham. Harry hadde det bra. Det hadde vært sånn hver natt etter at Michael dro. Jeg var et vrak … jeg er et vrak. Rævkjørt. Det mennesket jeg var før … borte … Jeg vet ikke om jeg husker henne engang. Jeg lurer på om jeg
kommer til å få se henne igjen … det mennesket, mener jeg.
Høres det sinnssykt ut?»
Han hadde smilt vennlig, ristet på hodet.
«Moren min sa det bare er et spørsmål om tid, at jeg vil finne fotfestet igjen. Men hvor mye tid? Hvor mye lenger må jeg fortsette på denne måten før det blir lettere? Hun vet det ikke, hun kan ikke si det. Jeg venter på den dagen jeg kan slutte å tenke på ham, vri på en bryter eller noe, fra mørke til lys. Men samtidig er jeg livredd for å gå videre, for jeg er så glad i ham. Skjønner du det, Jim?»
Han hadde møtt blikket hennes, budt på et lite nikk.
«Jeg lurer på når jeg vil bli i stand til å spise et måltid og ikke tenke på hvem han spiser sammen med, eller enda verre, ligger med. Det er som en sykdom, den tar helt over.
Jeg puster ham inn, men aldri ut. Er det forskrudd, Jim?
Det er ikke rettferdig, altså. Han bare gikk sin vei. Det er lettere for ham å finne en annen. Jeg er alenemoren nå, den som har bagasje, den som trenger et lite mirakel for å finne en som er ålreit … en som gjerne vil være far for en annen manns barn. Og hvem vil vel det? Jeg mener, ærlig talt? Jeg prøver å skyve disse tankene langt bak i bakhodet. Men når jeg ligger der om natten … den natten …»
Stemmen stilnet, gikk over i tung taushet.
De tok en pause, denne gangen for at hun skulle få gått på toalettet.
Han vurderte å stoppe avspillingen – han gjorde alltid det på dette punktet. Han la fingeren på knappen, trakk den vekk igjen da han hørte stemmen hennes.
«Det gikk over en time før jeg begynte å slappe av. Jeg ble trett i øynene og begynte å døse av. Og så hørte jeg det. En hvisken.
‘Jessica.’
Jeg slo opp øynene, og pusten satte seg fast i halsen. Jeg stirret på monitoren, men skjermen var fremdeles svart, det grønne lyset fremdeles på.
Jeg måtte ha innbilt meg det. Det var det jeg tenkte, Jim: Ta deg sammen, Jess. Det var tankene som spilte meg et puss igjen, slik de gjorde rett etter at Michael flyttet ut. Det hadde vært lettere da fordi Harry hadde sovet i sengen min, like mye for min skyld som for hans. Men han ville ikke det. Tenk det. En treåring som ville sove alene. Så stor og flink.»
Hun kremtet.
«Jeg satte meg opp. Hånden min skalv da jeg grep etter vannglasset.»
Han husket at kinnene hennes brant, at hun kikket brått opp, flakket med blikket.
«Jeg hørte det igjen.
‘Jessica.’
Fremdeles hviskende, men høyere denne gangen.»
Ordene hennes ramlet ut.
«Jeg slapp glasset. Jeg tok opp monitoren og trykket på knappen. Jeg ble roligere da jeg så Harry som lå på ryggen i dyp søvn, med hendene over hodet. Han hadde sovet i den stillingen siden han var baby. Jeg måtte ha innbilt meg det. Bare en stemme i hodet. Det var det jeg prøvde å si til meg selv, for det er det du gjør … du rasjonaliserer. Jeg så på ham til skjermen mørknet. Jeg satte den tilbake på nattbordet
og tvang meg til å legge meg ned igjen. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal, Jim. Jeg tenkte jeg skulle ringe mor når det ble morgen og fortelle det til henne. Så ville kanskje mennene i hvite frakker komme og ta meg med til et annet sted.
Jeg klarte ikke å sovne igjen. Jeg tenkte hele tiden at hva om det ikke var innbilning? Hva om det var noen på rommet til Harry? Skanneknappen. Jeg hadde glemt skanneknappen. Jeg grep etter monitoren igjen. Det er fire piler på siden, så du kan bevege kameraet rundt. Jeg trykket på den høyre pilen. Kameraet sveipet langs sengen hans og forbi kassen med lekene, gyngehesten og bilen han kan sitte på. Jeg håpet at det ikke laget noen lyd når det flyttet seg. Han hadde helt nylig begynt å sove gjennom hele natten, og det var stort for en gutt som ofte våknet med noen timers mellomrom.»
Han kunne høre fingrene hennes krafse på bordet idet panikken begynte å festne grepet.
«Kameraet nådde den innerste veggen. Jeg skannet tilbake igjen. Og så, rett før det kom til sengen hans, så jeg noe. Kameraet svingte tilbake til Harrys ansikt. Han så så rolig ut, Jim, så fredfylt.»
Hun snakket lavt, nesten hviskende.
«Jeg trykket gjentatte ganger på piltasten. Det rykket sakte mot høyre.
Jeg trykket igjen. Det rykket igjen.
Igjen og igjen …»
Hun tidde, anstrengte seg for å få puste.
Da hadde han villet avbryte, hadde begynt å si noe, men så tok han seg i det.
«Og så stanset det på gyngestolen i den innerste kroken av rommet.
Jeg så noe i stolen, men det var for langt unna til at jeg kunne skjelne hva det var.
Jeg visste at det ikke skulle være der.
Hver kveld tar jeg Harry på fanget og leser for ham i den stolen. Jeg anstrengte meg for å prøve å se hva det var.
Jeg trykket på zoomknappen og fulgte med mens det som befant seg i stolen sakte ble til noe jeg dro kjensel på.
En mann.
En mann på rommet til sønnen min.»
Stemmen hennes skalv voldsomt.
«Denne mannen hadde på seg en klovnemaske.»
Da svelget han, kjente at han var tørr i halsen selv.
«Jeg skrek, slapp monitoren og grep telefonen.
Jeg holdt den mot øret. Linjen var død … uværet utenfor. Jeg gikk gjennom rommet og stanset da jeg kjente noe vått under føttene. Jeg skulle til å skrike igjen da jeg så glasset på gulvet. Vann. Jeg hadde sølt vannet mitt.»
Krafsingen var høyere nå, hurtigere.
«Jeg listet meg ned den første trappen, tørket svetten ut av øynene.
Jeg gikk gjennom gangen og ut på kjøkkenet. Jeg hadde ikke dratt ned rullegardinene, så jeg kunne se regnet falle der ute. Jeg så knivblokka. Jeg grep etter den største, forskjærkniven. Halvveis nede i den siste trappen stoppet jeg og lyttet.
Hjertet slo så fort, Jim, at jeg ikke kunne høre noe annet. Dunk. Dunk.
Om og om igjen.
Jeg trakk pusten dypt og løp bort til døra, trykket ned håndtaket og braste inn i rommet.
Jeg slo på lyset og skrek, grep så hardt om kniven at fingrene mine ble hvite. Jeg så på gyngestolen.
Ingen klovn.
Og så stirret jeg på sengen til sønnen min.
Jeg slapp kniven og falt ned på kne.
Sønnen min var ikke der.
Han var borte.
Harry var borte.»
Jim gned seg i øynene, og skuldrene spente seg idet han pustet tungt ut.
Han ble sittende lenge i mørket og høre på at hun gråt, måtte tvinge seg til å stoppe avspilleren.
«Den Stephen King-aktige starten er så urovekkende at jeg må forsikre meg om at døren er låst.»
GÖTEBORGS-POSTEN
På overflaten fremstår Tall Oaks som en idyllisk småby der alle kjenner hverandre og ingenting skjer. Men da tre år gamle Harry kidnappes, slår fasaden sprekker. Nasjonale medier følger saken fra dag til dag, men til tross for politiets iherdige innsats forblir forsvinningen et mysterium. Tre måneder senere er Harry fortsatt ikke funnet, og den desperate moren Jess og den lokale sheriffen Jim er de eneste som ikke legger saken bak seg.
For i Tall Oaks har alle hemmeligheter – også Jess og Jim …
Tall Oaks er intet mindre enn en litterær bragd: En roman som portretterer småbyens innbyggere med både humor og varme, samtidig som den grufulle forsvinningen skildres med thrilleraktig spenning.
SAGT OM ALLE MØRKETS FARGER :
«En krim med dybde, fargerike karakterer, nydelige skildringer, gode vendinger og en nerve som gjør at man må lese videre.»
ELIN BJØRHEI, VG
«Vill og gråtevakker – uforutsigbar og overveldende sjenerøs John Irving-aktig thriller.»
CATHRINE KRØGER, DAGBLADET
