Mannen som gikk fri 9788241965951

MANNEN SOM GIKK FRI DAG STEINFELD

POLITIINSPEKTØR

KNUT RØD OG

DEPORTASJONEN AV DE NORSKE JØDENE

«En hardtslående bok ...»

JAN ØYVIND HELGESEN, NETTAVISEN

«En fortelling som alle historisk interesserte bør få med seg.»

OLAV SUNDVOR, BERGENSAVISEN

[START SMUSS]

DAG STEINFELD

MANNEN SOM GIKK FRI

POLITIINSPEKTØR KNUT RØD OG DEPORTASJONEN AV DE NORSKE JØDENE

[START KOLOFON]

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Riksarkivet

Papir: 60 g Holmen 2,0

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

2.opplag 2025

ISBN: 978-82-419-6595-1

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

INNHOLD

kapittel 5

kapittel 6

FRIFUNNET

Så var klokken slagen.

Det var en symboltung dag, fredag 9. april 1948. Presis klokken 09.30 åpnet døren inn til dommerrommet i rettssal 6 i Oslo tinghus seg. Inn kom dommerne med lagmann Erik Solem i spissen. Publikum i salen hadde sittet og ventet i dirrende spenning.

På tiltalebenken satt Knut Rød med den ivrige forsvareren sin, høyesterettsadvokat Leif Rode, ved sin side. På andre siden satt aktor, statsadvokat Brynjulf Bull. Idet øyeblikk dommerne gjorde sin entre, reiste alle seg i ærbødighet. For nå skulle dommen avsies i straffesaken mot tidligere politiinspektør Knut Rød i det nazistiske og politiske Statspolitiet (STAPO).

På tilhørerbenkene satt også venner eller bekjente av de mange norske jødene som var myrdet i Auschwitz. Rød var mannen som hadde ledet og organisert statspolitiets (STAPO) arrestasjon og deportasjon av bortimot samtlige av disse da de ble stuet om bord på sin siste reise med fangeskipene «Donau» og «Gotenland» i Oslo høsten 1942 og vinteren 1943. I alt var de 687 jøder som slik ble presset sammen i lasterommene på «Donau» og «Gotenland»1. Kvinner, spedbarn og litt eldre barn ble holdt adskilt fra mennene i egne lasterom under overfarten til Stettin.2 Og slik fortsatte det med tog i de overfylte

kuvognene frem til dødsleiren i det tyskokkuperte Polen med 70-80 mennesker i hver vogn. Plass til å sitte var det ikke. Én bøtte var satt inn for dem som måtte gjøre sitt fornødne i det rullende helvetet. Lukten av urin, avføring og svette var det som fulgte dem. De må ha sett tårer og hørt jammer og stille gråt fra andre barn og voksne.

Dommerne inntok sine plasser oppe i dommersetene. Erik Solem lot dommerklubben falle mot bordet.

Retten var satt. Alle kunne sette seg.

9. april var en dato som var meislet inn i norsk historie, for alltid knyttet til dagen tyskerne og nazismen la landet under sin jernhæl.

Denne morgenen 9. april 1948 hadde fredsrusen for lengst lagt seg. Årene hadde gått. Det var helt nye tider. Hitler, Tyskland og nazismen var nedkjempet. Men fra øst truet en ny fare. Redsel for en krig med Stalin og kommunismen preget både folk og styresmaktene her i landet. Da skulle de være bedre forberedt. Mulige norske medløpere skulle på forhånd være behørig registrert.

Men de nye tidene kunne ikke, og måtte ikke, forhindre at nordmenn som hadde medvirket til tyskernes verste illgjerninger noen år tidligere, slapp unna sin straff. Kun ca. 30 av de jødene Knut Rød hadde sendt av gårde med fangeskipene fra Oslo mot Auschwitz, kom tilbake til Norge etter krigens slutt. De øvrige var gasset og kremert.

Publikum i rettssalen satt i spenning og ventet på domsslutningen denne morgenen i 1948. Knut Rød, selve organisatoren, nei eksekutøren, bak jødedeportasjonene fra Norge kunne da umulig nok en gang bli frifunnet for det han hadde

gjort? To år tidligere var han frifunnet av lagmannsretten i Oslo tinghus. Den 1. februar 1946 hadde lagmannsretten funnet Rød ikke skyldig, mot rettens formanns, lagdommer Johan Munthe Cappelen, klare dissens. Aktor også den gang, Brynjulf Bull, hadde nektet å akseptere frifinnelsen. Han anbefalte riksadvokaten å anke dommen til Høyesterett på grunn feil rettsanvendelse og mangelfulle domsgrunner. Riksadvokaten var hjertens enig. Anken ble sendt, og Høyesterett opphevet dommen i august 1946.

Derfor hadde lagmannsretten nå i april 1948 behandlet saken mot Rød på nytt. Den nye riksadvokat Andreas Aulie var kommet til.

Og denne gangen gikk det svært fort i svingene, slik det ofte gjorde i landssviksakene i de dager. Saken hadde begynt klokken 09.30 tirsdag 6. april og ble avsluttet, inkludert pauser, klokken 15.15. I løpet av disse få timene den første dagen hadde lagmannen Erik Solem åpnet forhandlingene, statsadvokaten holdt sitt innledningsforedrag og 17 vitner – de aller, aller fleste forsvarsvitner – hadde forklart seg.3 I tillegg hadde man lest opp en rekke dokumenter. Det kan ikke ha vært mange minuttene hvert vitne fikk forklare seg innenfor disse tidsrammene.

Neste dag avhørtes ytterligere seks vitner samt at forklaringene fra et av gårsdagens vitner ble gjenopptatt. Knut Røds bror, Kolbjørn, hadde mer å bidra med til brorens forsvar enn det han hadde fått forklart dagen før. Det nest siste vitnet som var innkalt denne dagen, vitne nummer 23, var jødinnen Amalie Laksov. Hun var niesen til Lea og Israel Steinfeld, som i likhet med sine barn ble myrdet i Auschwitz.4 Før bevisføringen ble avsluttet og aktor og forsvarer holdt sine avsluttende

prosedyrer, hadde enda flere dokumenter blitt lest. Klokken 14.20 ble retten hevet og saken opptatt til doms.

Dagen etter, 8. april 1948, hadde dommerne sin domskonferanse for å komme frem til en avgjørelse. Den varte imidlertid bare 1 ½ time før de igjen gikk fra hverandre. Basert på den korte domskonferansen fikk en av fagdommerne i oppdrag å skrive et utkast til dom. Allerede tidlig neste morgen var det ny domskonferanse med endelig rådslagning, gjennomgåelse av domsutkastet og stemmegivning før retten ble satt klokken 09.30 den 9. april.

Det hadde altså gått fort, dette. Allerede like etter den første frifinnelsen i 19465 hadde en overlevende jøde fra Auschwitz, legen Leo Eitinger, forklart seg om deportasjonen med «Gotenland», som Rød hadde vært med å organisere. Dette hadde han ikke engang vært tiltalt for i den første saken. 30. april 1947 hadde Høyesterett omgjort dødsdommen mot Gestapo-mannen Wilhelm Wagner, som fra tysk side ledet aksjonene mot jødene i Norge. Heller ikke i tiltalebeslutningen mot Wagner var hans ansvar for deporteringen av Eitinger og de andre om bord på «Gotenland» i februar 1943 tatt med. Og nå reagerte Leo Eitinger. Skikkelig. Marcus Levin reagerte om mulig enda sterkere. Han var broren, svogeren og onkelen til Lea, Israel, Reidun og Morten Steinfeld. Israel var deportert med skipet «Monte Rosa» 26. november 1942, mens hans kone og barn ble deportert med «Gotenland» i februar 1943 sammen med blant annet Eitinger. Disse fra familien Steinfeld som ble massakrert i Auschwitz, var også min egen kjødelige familie.

Både Eitinger og Marcus Levin hadde skrevet til Landssvikavdelingen i politiet om deportasjonen med «Gotenland»,

som verken Wagner eller Rød hadde blitt tiltalt for. Men da ny tiltalebeslutning ble tatt ut mot Rød før rettssaken i april 1948, hadde ingen virkelig etterforskning mot Rød på dette punktet blitt initiert, og noen utvidelse av tiltalen fant heller ikke sted denne gangen.6 Tvert imot hadde Brynjulf Bull og påtalemyndigheten redusert tiltalen i forhold til den som var behandlet i dommen fra 1946 av lagmannsretten og opphevet av Høyesterett.

Men kanskje var skyldspørsmålet i den gjenstående del av tiltalebeslutningen så opplagt etter at Høyesterett hadde opphevet den forrige frifinnelsen og tiltalen var blitt redusert? Kunne det bety at domfellelsen nå omsider kom mot den tjenestevillige eksekutøren?

Om lagmann Erik Solem leste domsslutningen først eller sist da dommen ble opplest, er usikkert. Men usikker var på ingen måte stemmen da han med tydelig røst erklærte:

Knut Rød frifinnes.

«Aldri mer 9. april»? Nå var likevel dagen her igjen.

Sjokket var stort hos noen inne i rettssalen og flere ute i samfunnet, og det har vedvart helt frem til våre dager. Kunne det virkelig gå an? Var det større grunn til å tåle denne frifinnelsen enn den forrige som aktor Brynjulf Bull fant utålelig? For de mange som ikke mente det, var det fortsatt et håp så lenge ankefristen ikke var utløpt. Kunne påtalemyndigheten unngå å anke frifinnelsen mot eksekutøren en gang til?

Brynjulf Bull hadde sluttet i påtalemyndigheten, men skulle like fullt vurdere dommen og gi sin anbefaling i ankespørsmålet til Riksadvokaten. 23. april 1946 sender han sin anbefaling, etter å ha gjennomgått frifinnelsen:

Jeg finner ingen grunn til å anbefale at påtalemyndigheten anvender rettsmidler mot dommen. Det er mulig bevisvurderingen går litt for mye i Røds favør, men i hovedsaka er den riktig. I alle tilfelle er dommen uangripelig på grunnlag av den bevisvurderingen som har funnet sted. Jeg ber om at saka videresendes til Riksadvokaten til avgjørelse av ankespørsmålet.

Ærbødigst

Brynjulf Bull

Anbefalingen var bemerkelsesverdig av flere grunner. En ting var at den var særdeles kortfattet, vel syv linjer. En annen ting var at det først og fremst var «bevisvurderingen» som gikk «litt for mye i Røds favør», som ble kommentert og vurdert i en setning eller to. Og det til tross for at Høyesterett under ingen omstendigheter kunne overprøve den. Høyesterett kunne den gang som nå bare overprøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, herunder om det forelå mangelfulle domsgrunner. For det tredje var det kanskje ikke så rart at bevisvurderingen hadde gått «litt for mye i Røds favør». Påtalemyndigheten hadde stort sett ikke påberopt seg vitner.

Vitneførselen var tvers igjennom preget av forklaringer fra personer innkalt av forsvareren, vitner som alle i stor grad slo ring om den tiltalte.

Og det ble som aktor anbefalte. Riksadvokaten aksepterte frifinnelsen, som dermed ble rettskraftig.7

På selve frigjøringsdagen i 1948 kunne Rød gjøre hurraropene fra det frigjorte norske folk fra 8. mai 1945 til sitt eget: «Jeg er fri, jeg er fri!»

Jeg vet ikke om og i så fall hvordan han feiret den dagen. Men på nok en symboltung dag, 8. mai 1948, sendte han et brev til politimesteren i Oslo, Kristian Welhaven, og krevde seg gjeninnsatt i sin stilling i kriminalpolitiet. Den hadde han vært suspendert fra siden han ble varetektsfengslet 14. mai 1945. Ønsket skulle bli oppfylt. Hvordan kunne alt dette få skje?

FREDAG 9. APRIL 1948 FALT DOMMEN i en av norgeshistoriens mest oppsiktsvekkende rettssaker. På tiltalebenken satt politiinspektør Knut Rød, mannen som i 1942 organiserte deportasjonen av jøder fra Norge til Auschwitz-Birkenau. Bare noen få kom tilbake. Likevel ble han frikjent – og fikk tilbake sin stilling i politiet. Hvordan kunne det skje?

Dette er både en rystende biografi og en søken etter svar: Hvordan kunne Knut Rød gjøre det han gjorde, og hvordan kunne mannen som ledet jødedeportasjonene, gå fri – og vende tilbake til hverdagen som om ingenting hadde hendt?

Dag Steinfeld kaster i denne boken nytt lys over et mørkt og fortrengt kapittel i norsk historie.

Gjennom omfattende dokumentasjon avdekker han hvordan Rød, som leder i Statspolitiet, arbeidet med kald effektivitet – og hvordan logikken fra den kalde krigen spilte en avgjørende rolle i rettsoppgjøret.

Boken dokumenterer også hvordan navngitte medlemmer av motstandsbevegelsen – flere av dem senere dekorert med Kongens fortjenstmedalje eller andre høye utmerkelser – spilte aktive roller i jødeaksjonen.

MANNEN SOM GIKK FRI er en rystende fortelling om makt, moral og medløperi.

«Grundig, kvass og overtydande.»

KJARTAN FLØGSTAD

«Fremragende om rettsoppgjørets mest skandaløse kapittel.»

ROY JACOBSEN

ISBN 978-82-419-6595-1