Fordi jeg elsker deg
guillaume musso
Fordi jeg elsker deg
Roman
oversatt Fra Fransk av stéphanie de miranda, mno
Originaltittel: Parce que je t’aime
Copyright © originalutgave XO Éditions 2007
First published in France in 2007 by XO Éditions
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Nils Olsson, olnk.se
Forfatterfoto: Emanuele Scorcelletti
Papir: 60 g Holmen 2,0
Boken er satt med Sabon LT Pro 11/14,5 pkt.
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6644-6
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Det finnes ingenting bedre enn en roman for å få en til å innse at virkeligheten er mangelfull, at den ikke evner å tilfredsstille menneskenes ønsker, lyster og drømmer.
Mario VARGAS LLOSA
En beskjed fra forfatteren før du begynner å lese:
For å unngå å ødelegge overraskelsen, ikke røp slutten på denne romanen til vennene dine!
Vi må venne oss til tanken –ved livets viktigste korsveier er det ingen skilt.
Desember 2006
Ernest HEMINGWAY
Det er julaften, i hjertet av Manhattan ...
Det har snødd ustanselig hele dagen. Stiv av kulde synes «byen som aldri sover» å bevege seg i sakte film, til tross for rikelige mengder med julebelysning.
Trafikken flyter overraskende godt for en julekveld; laget med nysnø og de høye snøfonnene gjør at de fleste har valgt å la bilen stå.
I krysset mellom Madison Avenue og 36th Street glir likevel en stadig strøm av limousiner forbi. Passasjerene settes av etter tur foran inngangen til et herskapelig bygg i renessansestil som huser The Morgan Library, en av New Yorks mest prestisjetunge kulturstiftelser som i dag feirer sitt hundreårsjubileum.
I hovedtrappen er det et virvar av smokinger, overdådige aftenkjoler, pelskåper og smykker. Mengden flokkes til et anneks av stål og glass som forlenger bygningen og forankrer den på harmonisk vis i det 21. århundre. I øverste etasje fører en lang korridor til bibliotekets hovedsal, der flere av stiftelsens skatter står utstilt bak glassmontere: en Gutenberg-bibel, illuminerte manuskripter fra middelalderen, tegninger av Rembrandt, Leonardo da Vinci og van Gogh, brev fra Voltaire og Einstein, til og med en bit av en papirduk der Bob Dylan skrev teksten til Blowin’ In The Wind.
Etter hvert senker stillheten seg, og etternølerne tar plass. I kveld har hovedsalen blitt innredet for anledningen, der noen heldige få skal få høre Nicole Hathaway spille fiolinsonater av Brahms og Mozart.
Fiolinisten entrer scenen til applaus fra publikum. Hun er en ung kvinne på omtrent tretti år, med en elegant og sindig fremtoning. Grace Kelly-frisyren gjør at hun ligner en Hitchcock-heltinne. Hun er blitt hyllet på internasjonale scener, har opptrådt med verdens største symfoniorkestre og mottatt utallige priser, helt fra hun spilte inn sin første plate som sekstenåring. For fem år siden opplevde hun en personlig tragedie. Saken ble mye omtalt både i pressen og på TV, og hun har siden vært et kjent ansikt for langt flere enn bare musikkelskere.
Nicole hilser publikum og plasserer instrumentet under haken. Den klassiske skjønnheten hennes passer helt utmerket inn i de fornemme omgivelsene, som om fiolinisten fant sin naturlige plass blant eldgamle tresnitt og manuskripter fra renessansen. Med et dypt og kraftfullt strøk finner bue og strenger umiddelbart samklang, og beholder den under hele opptredenen.
Utenfor laver snøen fremdeles ned i det iskalde mørket.
Men her inne er alt behagelig, luksuriøst og elegant.
Mindre enn fem hundre meter unna, like ved metrostasjonen Grand Central, løfter et kumlokk seg langsomt, og et bustete hode med forslått ansikt og tomt blikk kommer til syne ...
Etter å ha sluppet løs den svarte labradoren han holdt i armene, karer en mann seg opp på det snødekte fortauet. Han går over gata, beveger seg i sikksakk over veibanen og unngår så vidt å bli påkjørt i tutekonserten som følger.
Uteliggeren er radmager og slapp og er kledt i en skitten og loslitt frakk. De han møter på sin vei, setter opp farten og viker instinktivt unna.
Det er bare å forvente. Han vet at han skremmer folk, at han stinker skitt, piss og svette.
Han er bare trettifem år gammel, men ser ut som han er femti. En gang hadde han jobb, kone, barn og et hjem. Men det er lenge siden. Nå er det bare en flakkende skygge igjen av ham, et spøkelse innhyllet i filler, som mumler usammenhengende.
Han har vondt for å holde seg oppreist, subber mer enn han går, sjangler rundt.
Hvilken dag er det i dag? Hvilken måned? Hvor mye er klokka?
Han vet ikke lenger. Alt blander seg i hodet hans. Lysene i byen synes å flyte sammen for øynene på ham. Isende snøflak kommer fykende med vinden og risper ham i ansiktet som kvasse klør. Føttene er gjennomfrosne, han har store smerter i magen, og knoklene er på bristepunktet.
To år har gått siden han forlot samfunnet for å søke tilflukt dypt nede i byens buk. I likhet med tusenvis av
andre hjemløse søkte han tilflukt i de underjordiske sporveis-, kloakk- og jernbanetunnelene. Anstendige folk og turister kan bare føle seg trygge, bystyrets nulltoleransepolitikk har båret frukter og omhyggelig renset Manhattan på overflaten. Men langt under de funklende rene skyskraperne finnes en parallell storbyvirkelighet, et New York fullt av menneskevrak som ferdes i et vidstrakt nettverk av tunneler, nisjer og hulrom. I et forsøk på å unnslippe politiets undertrykkelse er flere tusen menneskelige «muldvarper» som har havnet i rennesteinen, nå tvunget til å leve i illeluktende tunneler, blant rotter og avføring.
Sånn er det.
Mannen romsterer i lomma og fisker opp en flaske billig sprit. Så klart han drikker. Hvordan skulle han ellers klare seg?
En slurk, så en til.
For å glemme kulda, redselen, skitten.
For å glemme det livet han hadde før.
Siste buestrøk ebber ut. I to takter hviler en ærbødig stillhet over forsamlingen. Den berømte stillheten som følger et Mozart-stykke og formodentlig fortsatt er Mozart, blir snart fordrevet av kraftig applaus.
Fiolinisten bøyer hodet ydmykt og tar imot en blomsterbukett før hun krysser salen for å motta en uendelig lang rekke gratulasjoner. Til tross for publikums overstrømmende entusiasme vet Nicole utmerket godt at fremføringen ikke var bemerkelsesverdig. Hun spilte sonatene med feilfri teknikk, laserpresisjon og stor vigør.
Men uten sjel.
Åndsfraværende trykker hun mekanisk noen hender her og der, nipper til et glass champagne og ser allerede etter en mulighet til å takke for seg.
– Vil du vi skal dra hjem, skatt?
Hun snur seg langsomt mot den betryggende stemmen. Kjæresten Eriq står foran henne med et glass martini i hånden. Han er forretningsadvokat og har mer eller mindre delt livet med henne de siste månedene. Han er alltid omtenksom og har stilt opp for henne i en periode da hun trengte det.
– Ja. Jeg føler meg litt svimmel. Kan du følge meg hjem?
Forberedt på svaret har han allerede vært en rask tur i garderoben. Han rekker henne en grå ullkåpe, som hun tar på seg og knepper igjen i halsen.
Etter et raskt farvel med vertskapet går de ned den storslåtte marmortrappen, mens festen så vidt begynner å komme i gang i etasjen over.
– Jeg skal ringe etter en drosje til deg, tilbyr Eriq da de når vestibylen. Så henter jeg bilen på kontoret og møter deg hjemme.
– Jeg blir med deg, det er bare fem minutter å gå.
– Det mener du ikke. Se på det møkkaværet!
– Jeg trenger å gå en tur og få litt frisk luft.
– Men det kan være farlig!
– Når ble det farlig å gå tre hundre meter? Dessuten er jeg sammen med deg.
– Som du vil.
De går ut på fortauet i taushet og spaserer i raskt tempo tilbake til 5th Avenue i den bitende kulda. Trafikken er
stadig like redusert; snøen fortsetter å hope seg opp over hele byen i tunge, lydløse filler.
Bilen er nå bare hundre meter unna, rett bak Bryant Park. På godværsdager er stedet en koselig, grønn lunge, perfekt for en pause i solen, en piknik eller et parti sjakk ved fontenen. Men i kveld er parken uhyggelig, mørklagt, folketom ...
– FÅ LOMMEBOKA DI!
Nicole setter i et skrik.
En kniv har brått dukket opp foran henne, som et lynglimt i mørket.
– LOMMEBOKA DI, SA JEG! forlanger mannen med kniven.
Raneren har en ubestemmelig alder og er bred og kraftig. Den glattbarberte skallen stikker opp av en mørk, knelang vindjakke. I ansiktet lyser to smale øyesprekker med et avsindig blikk, mens et hovent skår av et arr løper langs hele kinnet.
– KJAPP DEG!
– OK! OK! kapitulerer Eriq. Han finner frem lommeboka og gir uoppfordret fra seg Breitling-uret og mobilen.
Mannen hugger tak i dem før han nærmer seg Nicole for å raske til deg vesken og fiolinkassen hennes.
Hun forsøker å skjule frykten, men får seg ikke til å møte overfallsmannens blikk og klarer dermed ikke gjøre annet enn å lukke øynene. Mens en hånd river av henne perlekjedet, sier hun alfabetet baklengs inni seg. Veldig fort. Akkurat som hun gjorde da hun var liten, for å overvinne angsten.
Z Y X W V U ...
Det er det eneste hun kan komme på for å rette oppmerksomheten et annet sted, helt til opplevelsen ikke lenger er mer enn et vondt minne.
T S R Q P O ...
Nå går han, han har fått det han var ute etter: penger, en mobiltelefon, smykker ...
N M L K J I H ...
Nå går han. Å drepe oss ville ikke tjene til noe som helst.
G F E D C B A ...
Men da hun åpner øynene, står mannen der fortsatt og fører armen tilbake i den hensikt å kjøre kniven i henne.
Stiv av skrekk ser Eriq ham sette inn støtet, men makter ikke å røre seg for å gå imellom.
Hvorfor kommer ikke oppførselen hans som en overraskelse?
Uansett har hun ikke tid til å unnvike angrepet. Maktesløs ser hun som trollbundet på knivbladet som skal til å skjære over halsen på henne.
Så dette var altså alt livet hadde vært? En lovende start, et lysende midtparti, etterfulgt av en ufattelig tragedie og så, helt uten forvarsel, et sørgelig endelikt. Med en grusom følelse av å være hovedpersonen i en ufullendt fortelling ...
Så merkelig. Det sies at idet man dør, ser man livets viktigste øyeblikk passere revy. Alt Nicole ser, en strand som strekker seg så langt øyet kan se, helt øde, bortsett fra to personer som vinker muntert til henne. Hun ser ansiktene deres klart for seg. Det ene tilhører den eneste mannen hun noensinne har elsket og som hun ikke klarte å holde igjen. Det andre tilhører datteren som hun ikke greide å beskytte.
Jeg er død.
Nei. Ikke ennå. Hvorfor?
Noen har plutselig dukket opp ut av intet.
En uteligger.
Nicole tror først hun er i ferd med å bli overfalt igjen, før hun innser at nykommeren forsøker å komme henne til unnsetning. Faktisk er det han som i siste øyeblikk får kniven i skulderen. Til tross for skaden er han rask til å reise seg igjen før han rasende kaster seg over raneren og får ham til å slippe både kniven og tyvegodset. Så følger et voldsomt og kaotisk neveslagsmål. Den smale skikkelsen til uteliggeren hindrer ham ikke i å få overtaket. Godt hjulpet av hunden sin, en mørk labrador, lykkes han omsider i å drive motstanderen på flukt.
Men seieren har satt sine spor. Han segner om i snøen, fullstendig utkjørt, med ansiktet mot det islagte fortauet.
Med det samme styrter Nicole mot ham og mister en av lakkpumpsene sine i farten.
Hun kneler på den rimdekte bakken, ved hodet til mannen som nettopp reddet livet hennes. Det er blodspor i snøen. Hvorfor satte denne uteliggeren seg i fare for hennes skyld?
– La oss gi ham tjue dollar som takk, foreslår Eriq litt tafatt mens han plukker lommeboka og mobilen opp av nysnøen.
Nå som faren er over, har advokaten fått selvsikkerheten tilbake.
Nicole ser på ham, full av forakt.
– Ser du ikke at han er skadet?
– I så fall ringer jeg politiet.
– Det er ikke politiet du må ringe, han trenger en ambulanse!
Med en kraftanstrengelse får hun til slutt vendt den fremmede over på ryggen. Hun legger hånden på den silblødende skulderen. Så lar hun blikket gli over ansiktet hans, som er halvveis slukt av kraftig skjeggvekst.
Først kjenner hun ham ikke igjen, helt til hun ser øynene hans, som stirrer febrilsk på henne.
I det øyeblikket er det noe som brister i henne. En bølge av varme skyller gjennom hele kroppen. Hun vet ennå ikke om det er smerte eller lettelse. En brennende følelse, eller nytt håp som har dukket opp i mørket.
Hun bøyer seg over ham, legger ansiktet inntil hans som for å beskytte ham mot den virvlende snøen som omgir dem.
– Hva er det du gjør? spør Eriq bekymret.
– Bare legg på og hent bilen, beordrer hun mens hun setter seg opp.
– Hvorfor det?
– Jeg ... jeg kjenner denne mannen.
– Hva mener du med at du kjenner ham?
– Hjelp meg å kjøre ham hjem til meg, fortsetter hun uten å svare på spørsmålet.
Eriq rister på hodet og sukker.
– Hvem i helvete er denne fyren?
Nicole får et glassaktig blikk, lar det gå en lang stund før hun hvisker:
– Det er Mark, mannen min.
En regnfull ettermiddag i mars forsvinner en liten jente sporløst fra et kjøpesenter. I ukene som følger, saumfarer mer enn hundre politimenn og hundepatruljer området, men fem år gamle Layla er og blir borte. Tapet blir for tungt å bære for foreldrene, og tragedien ender i skilsmisse.
Fem år senere dukker imidlertid Layla opp på eksakt samme sted som hun forsvant. Hun har ingen fysiske skader, men har sluttet å snakke. Hvor har Layla vært i alle disse årene? Med hvem? Og fremfor alt: Hvorfor kom hun tilbake?
«Mussos beste roman til nå. Den mest overraskende, den mest menneskelige.»
LA VOIX DU NORD
«Store følelser som knytter oss tett til karakterene.»
LE FIGARO
ISBN 978-82-419-6644-6