Jul under krigen (9788241967153)

JUL UNDER KRIGEN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS og Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven 2025

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Papir: Amber Graphic 120 g

Boken er satt med Adobe Caslon Pro Regular 11/13

Trykt i Polen

1. opplag 2025

ISBN: 978-82-419-6715-3

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

PETTER WILHELM BLICHFELDT SCHJERVEN

INNHOLD

Innledning

Alvor, uro, utholdenhet, glede, samhold, mot, solidaritet, ansvar, angst, flukt, varme, frus trasjon, tap, sinne, hat, kamp, hverdagsutfordringer, kreativitet, nøysomhet, optimisme, sorg, humor, overraskelser, skuffelser, oppturer og kos. Krigen rommet alt og var full av kontraster.

▴ Middagsselskap med blendingsgardin.

Jul under krigen er et forsøk på å fange stemningen i landet og utfordringene de fleste møtte under julehøytidene gjennom krigsårene. Og så rart det kanskje høres ut, folk koste seg jo i julen under krigen også, selv om alvoret lå der og utfordringene var mange. Samholdet, en felles fiende, felles utfordringer og en felles drøm om et fritt Norge holdt liv i oss, og jul skulle det jaggu bli!

Kanskje kan vi i vår tid, 35 år etter, stoppe litt opp i jaget og maset og ta litt mer vare på de positive verdiene som vi fant frem til under krigen – uten at vi derfor ønsker oss denne forferdelige tiden tilbake igjen. (...) Nettopp i en tid da brød var en typisk mangelvare, viste seg at mennesket tross alt ikke lever av brød alene.

– sven hestmann

Alle skjønner at julen ikke var uberørt av verdens ufred og okkupantenes herjinger, formaninger og forordninger, men klarte vi likevel vi likevel å se julestjerna i tyskernes mørke planer for et tredje rike? Hvordan påvirket det den vanlige feiringen av norsk tradisjonsjul?

Mens krigen herjet på alle fronter og på alle hav, skulle vi her hjemme leve et slags liv. Et hverdagsliv. En normalitet i en unormal tid. Hverdagslivet var preget av krigen på forskjellige måter. Du kunne ikke reise hvor du ville, du kunne ikke kjøpe det du ville, og, ikke minst, du kunne ikke si det du ville!

▴ Julekø i Torggata i Hamar, lille julaften 1943.

▸ Farfars innkallingsordre.

En tid der alle matvarer og andre nødvendigheter etter hvert ble rasjonert, der det var forbudt å gå med røde toppluer og binders i jakkeslaget, og forbudt med flaggets farger og blomst i knapphullet på kongens bursdag. En tid der det var påbudt med blending fra solnedgang til soloppgang (og i deler av landet var det det samme som døgnet rundt ved juletider). Det var mørketid i dobbel forstand. En tid med usikkerhet og ufred der du risikerte å havne i fengsel og utsettes for tortur for enhver form for motstand eller for å ha ytret dine meninger.

Men julen ble ikke avlyst. Den skulle feires, og kanskje var den viktigere enn noen gang. Ikke minst var det viktig for barna at det ble jul. De skjønte også alvoret, og forventningene ble justert noe, men det måtte tross alt bli jul likevel.

Julen var selvsagt forskjellig, alt avhengig av hvem du var, hvor du bodde i landet og hvor langt ut i krigen det var. Alle hadde forskjellige utfordringer, men utfordringer hadde alle. Noen var faktisk knapt berørt av krigens vederstyggelighet, annet enn det de fikk servert i avisen – hvis de hadde en. Andre levde i endeløs tragedie.

Mange hadde også vært aktivt med fra 9. april i kamphandlingene som foregikk helt frem til kapitulasjonen 10. juni 1940, mange av dem mistet livet, mange ble såret.

Min farfar ble raskt en del av de aktive kamphandlingene da han fikk innkallingsordre og skulle melde seg hurtigst mulig 11. april 1940 for 1. Hjulrytterskvadron i Akershusleiren på

Gardermoen. Mobiliseringsordren måtte skje «stille», med post og ikke over radio, fordi regje ringen bare hadde vedtatt delvis mobilisering. Dette ble det småkrangling om i maktens korridorer, men det endte opp med den stille og trege måten (som antakelig var et resultat av dårlig kommunikasjon til den militære ledelsen), noe som forklarer at farfars innkalling ber ham møte så sent som 11. april.

Motstanden var ikke spesielt godt organisert, og vi var dårlig forberedt på krig mot andre land og mot å forsvare oss mot en aggressiv invasjon av det fiendtlige slaget. I antall soldater var vi faktisk overlegne. Norge hadde 30 000 soldater på såkalt nøytralitetsvakt (i løpet av de to første månedene av krigen kom flere til), men mot 15 000

velorganiserte tyskere var vi likevel totalt underlegne. (9. april var det bare 8 850 tyske soldater på norsk jord, og i prinsippet var det drøyt 20 tyske fallskjermsoldater som klarte å lande i tåken på ▴ Dette oppropet hadde de tyske soldatene med seg da de kom til Norge. Det ble slått opp som store plakater på sentrale steder og delt ut som flygeblad.

krigsfangebevis.

Fornebu. Disse var nøkkelen til at Oslo, inkludert Storting, Telegrafen, posthuset og etter hvert jernbanestasjonene, ble tatt.) Etter en rotete start, klarte vi å fremvise heroisk innsats. Det holdt som kjent ikke til å stanse invasjonen, men det reddet konge og regjering til eksil i London. Det er hevdet at vi kunne ha mobilisert så mange som nærmere 120 000 mann, og da hadde antakelig situasjonen vært en annen.

Nøyaktig én måned etter at farfar ble mobilisert var han tatt til fange av tyskerne og ble sendt hjem til Nordstrand fra fangeleiren på Lillehammer. Ikke lenge etter engasjerte han seg i motstandsarbeidet og ble etter hvert Nestkommanderende (Nk. 200) i Milorg-gruppe 13135. Farfar gikk inn i Milorg, og min grandonkel Kjell Staff hjalp Max Manus med sabotasjeaksjoner og møtte ham i Østmarka da han ble sluppet ut fra fly i fallskjerm etter trening i England (den snodige dingsen du ser på bildet er den faktiske fallskjermlåsen Max manus brukte under flydroppet i 1943). Samtidig sto farmor og mormor og andre mødre til knes i krigens harde hverdag. Disse små og store heltehistoriene om bestefedre og andre motstandsfolk som mange av oss i etterkrigsgenerasjonene har fått høre opp gjennom årene,

og som sikkert har vokst seg store og feite med tiden, har overskygget historiene om kampen for å få mat på bordet, klær på ungene og syv slag bakt til jul. Ingen hardtarbeidende og kreativ husmor, ingen julefeiring. Berlinerkranser uten hvetemel og perlesukker? Mor måtte finne løsningen på denne småkake-floken og

▴ Ljan Milorgtropp foran slottet i 1945. Reidar Schjerven nærmest kameraet i første rekke.

langt større utfordringer for å komme i mål til jul.

Rasjonering av omtrent alt gjorde julene strammere og strammere utover i krigen. Oppfinnsomhet, tålmodighet, praktiske ferdigheter og gode kontakter avgjorde hvor godt vi taklet hindrene okkupantene tredde over oss. Hvordan forberedte det norske folket seg til høytiden? Hva fikk vi tak i av mat, og hvordan løste vi det når alt manglet? Vi sto i kø! Kø for kjøtt, kø for fisk, kø egg, kø for tobakk, kø for polvarer, kø for rasjonerte varer – som etter hvert var de aller fleste varer.

Det ble utgitt store mengder med krisekokebøker og gjenbruks- og sparetips. I Jul under krigen får du et lite innblikk i hvordan vi norskinger løste de praktiske – og temmelig ugreie – utfordringene som ble kastet på oss alle. Dette var også utgangspunktet for de to juleheftene med samme navn som kom ut i 2023 og 2024. Heftene fikk ben å

gå på, og denne boken er et forsøk på samle alt dette stoffet sammen med mye annet fantastisk innhold som vi ikke har fått plass til i de proppfulle heftene. Nye fortellinger, bilder, dagboknotater, oppskrifter, reportasjer, nøysomhetstips og -triks, alskens intrikate forordninger og tips til aktiviteter og underholdning, som viser humøret, stå-på-viljen, oppfinnsomheten, kosen, smilet ... og alvoret. Det er vanskelig å undertrykke alvoret selv om julen skal handle om glede og hygge. Så forhåpentlig har jeg klart å fange spennet mellom alvoret og tragediene – og de lysglimtene som fantes – og som tross alt gjorde at vi ikke mistet humøret helt i julehøytiden. De aller fleste i Norge hadde det etter forholdene relativt levelig – alle bestemmelsene, forordningene, rasjoneringene til tross, og mye bedre enn mange andre krigsrammede land. Men alvoret var der, i høyeste grad.

Når julen først kom, ble den feiret i mørket bak tette blendingsgardiner. Skjønt inne var julelysene tent, julematen på bordet – om enn noe krigstilpasset – og julegavene lå under juletreet, mange av dem selvlaget og som regel av det nyttige slaget. Julesanger ble sunget, og vi gikk rundt et pyntet juletre. Noen var riktignok engstelige nok til å gjemme unna de fine papirflaggene på snor som vanligvis pyntet opp juletreet, i frykt for represalier. Hadde man slurvet med blendingen kunne man jo plutselig risikere å få NS eller tyskere trampende inn i julekosen. Den utryggheten lå alltid der. For mange ble medisinen mot utryggheten og ufriheten samholdet, en felles fiende ga en felles mening i tanken om at dette skal vi klare. Vi – de gode jøssingene – skal vinne denne kampen til slutt. I høytidene ble dette samholdet ekstra viktig, og sammen med kreativitet og nøysomhet ble det nøkkelen til å berge nok en jul. Nok en jul under krigen. Det ble fem av dem.

Det er klart den første julen under tyskernes klamme okkupasjons-hånd var spesiell. Men fordi den var spesiell, virket det som om mange markerte nettopp det ved å gjøre den så vanlig som mulig! «Alt som før»-holdningen preget mange norskinger i førjulstiden og i julehøytiden 1940. Den julen hadde også et slør av fornektelse og håp over seg. Man tenkte at det kanskje snart ville være over, at krigen ville ende om ikke altfor lenge. Her var det selvfølgelig stor variasjon, folk gikk inn i denne julen med forskjellige forutsetninger, og følgelig var graden av håp og optimisme også forskjellig, men det var allikevel sånn at ganske mange gikk inn i den første krigsjulen med ambisjoner om å feire jul som før. De fleste hadde også mulighet til å skaffe tilveie omtrent det som skulle til for å få en fin feiring. I 1942 og 1943 strammet det seg til, og rasjoneringer og herrefolkets sanksjoner var mye mer allestedsnærværende. Lærerstreiker, prestestreiker, idrettsstreiker og kinostreiker viste folkets generelle

uvilje mot okkupasjonsmakten, og selv de minste symboler på motstand ble slått ned på. Men jul skulle det jo bli i alle krigsårene. Det ble kanskje litt mer alvor, men jul ble det. Jeg tenker dette bildet fra en privat julemiddag i 1942 kan være beskrivende for en høytid med et visst alvor over seg, der blendingsgardinen elegant er skjult av det norske flagget.

En tradisjon Oslo-folk kunne regne med var tenningen av julegrana på Universitetsplassen. I 1944

◂ Julegranas 25-årsjubileum 1944.

hadde den sitt 25-årsjubileum, og Frelsesarmeens slumsøstre var på plass som alltid med sin innsamlingsaksjon. Disse beskriver grunnstemningen i 1944 ganske godt, tenker jeg. Jeg var ikke der, men jeg forestiller meg at det var sånn julen opplevdes for mange dette året. Ja, juletreet står der og det har lysene tent noen skarve timer på dagtid, men det er grått og trist. Det er få mennesker som er ute og koser seg, og tåken ligger tett over landet. Det regner og gatene er svarte.

barna utkjempet er mindre kjent. Det var rasjonering, rasjonering, rasjonering, og køståing. Hverdagslivet var grått og skrint og preget av alskens erstatninger i matveien. Midt i alt dette skulle man prøve å stable på bena en festlig julehøytid. Det ble i stor grad løst med en enorm kreativitet i alt fra bytting til oppfinnsomme løsninger. Nevenyttighet og i overkant kreativt dyrehold bidro til løsninger. Det gjorde også produktutvikling som overgikk fantasien, som papirklær og sko av fiskeskinn.

I denne boken tegnes et bilde av hverdagslivet og julefeiringen under krigen. Selv om krigen kom med et stort alvor, har boken også et godt blikk for det litt komiske i alt det som var rasjonert og traurig. Du kan lese om tidens mattradisjoner, gavene under treet og feiring i inn- og utland. Historien om denne delen av krigen blir fortalt gjennom rikelig med avisstoff , dagboknotater og andre nedtegnelser som gir oss et godt innblikk i hverdagslivet og julen under krigen. For julen skulle feires, åkke som. Det skulle ikke okkupasjonsmakten ta fra oss!