HiroArikawa
En reisendekatts beretninger
OversattavMagneTørring,MNO
Originaltittel: TabinekoRipôto
Copyright©HiroArikawa2017 Allrightsreserved.
FirstpublishedinJapanin2015byKodanshaLtd.,Tokyo. PublicationrightsforthisNorwegianeditionarrangedthrough KodanshaLtd.,Tokyo.
Copyright©norskutgaveVigmostad&BjørkeAS2025
Grafiskproduksjon:JohnGrieg,Bergen
Omslagsdesign:PenguinRandomHouseUK Omslagsillustrasjon:ShuaiLui/www.chiculture.com Bokenersattmed11/14pkt.AdobeGaramond
1.opplag2025
ISBN:978-82-419-6649-1
OversattavMagneTørring,MNO
Spørsmålomdennebokakanrettestil Vigmostad&BjørkeAS Kanalveien51 5068Bergen Telefon55388800
Ellere-posttil post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Detmåikkekopieresfradennebokenistridmedåndsverklovenelleravtaler omkopieringsomerinngåttmedKopinor.
Vigmostad&BjørkeASerMiljøfyrtårn-sertifisert,ogbøkeneerproduserti miljøsertifisertetrykkerier.
Innledendebemerkninger
Vierenkatt.Viharennåikkenoenavn. Disseorda stammervisstnokfraenellerannenviktigkattsom levdeherilandetengang.
Nøyaktighvorviktigdennekattenvar,skaljegikke uttalemegom,menéntingjegkanskryteavsomikke hanhadde,erat jeg haretnavn.
Hvorfornøydjegermeddettenavnet,erenannensak. Spørdumeg,erdettemmeliglitevelvalgtforenkattav mittkjønn.
Detervelenfemårstidsidenjegfikkdetnå.Detvar pådentidajegnettoppvarblittmyndig.Nåversererdet forskjelligeteorieromdetkorrekteforholdstalletmellom katteårogmenneskeår,menenvisskonsensushersker detlikevelomatenettårigkattreintutviklingsmessiger pånivåmedetmenneskepåtjue.
Pådettidspunktetsovjegoftepåpanserettilensølvgråstasjonsvognsomstoparkertutaforenavboligblokkeneinabolaget.
Grunnentilatjeghaddeutpektnettoppdennestasjonsvognatilmittforetruknesovested,varatjegderfikk slippeydmykelsenavåblihusjavekkaveierenheletida. Jegveitikkeomdereharlagtmerketildet,menmennes-
kenehargenereltganskehøyetankeromsegsjøl,iallfall medtankepåatdeibunnoggrunnbareernoenforvokste,tobeinteaper.
Forklarmegforeksempelåssendethengerpågreipat folkpådenenesidalarbilenståuteiallslagsvær,men bareenkattspankulereroverden,såklikkerdeivinkel?
Veitdeikkeatforosskattererenhverspankulerbarflate foroffentligferdselsveiåregne?Oglikevel,såsnartvisetterdetminstepoteavtrykkpåpanseret,begynnerklappjaktaforåfåossvekk.
Hvoromalltingerhaddedensølvgråstasjonsvognapå dennetidafåttstatussomminfavorittslumreplass.Dette vardenførstevinterenimittliv,mensålengesolaskinte, haddejegminegenpersonligegolvvarmederoppepå panseret,ogdeterenbekvemmelighetenhverkattveitå verdsettenårviskaltaossenlur.
Medtidameldtevårensinankomst,ogjegkunne klappemegpåskuldraforåharundaminførsteårstidssyklusmedlivetibehold.Forenkatthardetsinefordeler åværefødtomvåren.
Riktignokblomstrerkjærlighetenblantartsfrendene minebådevåroghøst,mendefærrestehøstbarnaoverleversinførstevinter.
Mentilbaketilsaken,forderlåjegaltsåogkveilameg pådetsolvarmepanseretdajegmedettkjenteetintenst blikkpåmeg.Jegåpnaøyapågløtt…ogtrorduikkedet stoenhengsletestakeavenungmenneskehannogplira påmeg?
«Heisann,dupleiervisståsoveher,du?» Ja,jeggjørdet.Harduetproblemmeddet,eller?
«Duvarjammensøt.»
Joa.Fårhøredettilstadighet.
«Fårjegklappedeg?»
Kandubareglemme,frestejegogløftaframpotenlett truende.Fyrensåskuffapåmegogsyntesåpenbartjeg varskrekkeligurimelig.Hvatroddehan?Åssenvillehan liktdetomGudoghvermannskullestimlesammenfor åklappeogkløhamhverganghantoksegenlur?
«Ah,duvilhanoetilgjengjeld?»
Hardusett,mennesketharhjerne,jo.Jegmener,skal duførstforstyrreskjønnhetssøvnenmin,børduihvert fallhaskamvetttilåbetalefortortogsvie.Jeggløttaopp påham,oghanbegynteåromstereihandleposensin.
«Detervisstikkesåmyehersompasserforkatter.»
Ingenfare,kompis.Vigatekattererikkekresne.Den tørkakamskjellsnacksen,foreksempel,serheltperfekt ut.Jegsniffapåpakkensomtittaoppavposen,ogfyren smiltebryddogklappamegpåhodet.Hei,detderer tjuvstart.
«Trorikkedisseersåbradeg.Jegvetikkeomchilier dingreie.»
Ikkebraformeg,duliksom.Trorduengatekatttenker påsånt?Jegveitjoknaptomjegleverimorra.Enestejeg bryrmegom,eråfyllevommenherognå.
Ettermyeomogmenlandafyrentilsluttpåensandwichmedsvinesnitsel,tokutsnitselenogpellavekkgriljeringapåførhanholdtframkjøttstykket.Spiseavhånda di?Dutrorduerskikkeligsmartnå,ogskalbligodvennermedmeg,mendeteldgamletriksetmådulengerut på…Pådenannenside,deterikkehverdagjegfårgasse megmedkjøtt,såetaldrisålitekompromisserkanskje påsinplass.
Knapthaddejegbegyntåmumseimegkjøttetdajeg kjentefingrenehanssmygesegunderkjakenogbakøret mitt.Fyrenhaddesettsittsnitttilåmanøvreredenledige høyrehåndaiposisjon,ognåbegyntehanvarsomtåklø megbakøret.Deterklart,vedåforsynemegavmaten hanshaddejegimplisittinnvilgahamlittkosetid,men jegmåsiatdennefyrenvardreven.
Mendukompis,hvisdugirmegetstykketilavden der,erjegikkefremmedforåladegklømeglittunder hakaogså.Jeggneihodetmothåndahans,og…Menneskerersålettlurte.
«Jaja,blirvisstbarekåligjentilmeg»,safyrenidet hanpellagriljeringaavsnitselenisandwichnummerto ograktemegden.Hei,ingengrunntilåtaavgriljeringaforminskyld,jegsetterprispåaltjegkanfåav vomfyll.
Etteråhagittfyrenrikeligmedkosevalutaforalmissene,bestemtejegatdetvarpåtideåstengesjappa.Men førjegrakkåløfteframpotenforåjagehamvekk,hadde hanalleredetrukkettilseghånda.«Visees»,sahanog forsvantopptrappatilblokka.
Fyrenkjentesinbesøkelsestid,detskullehanha.
Slikvarvårtførstemøte,menennåskulledetgåen stundførjegfikknavnetmitt.
Etterdendagenbegyntedetådukkeopptørrfôrunder densølvgråstasjonsvognaomkveldene.Bakdetenebakhjulet,enlitenmenneskenevefull,akkuratnoktilettkattemåltid.
Sammefyrensomforsvantopptrappadenkvelden, komnåsvinsendenedettermørketsframbruddforå
leggedetfram.Hvisjeglådernårhankom,snekhanseg tillittkos,menhanvarfaktiskpliktoppfyllendenoktilå setteframalmisserogsånårjegikkevarder.
Nåhendtedetiblantatenannenkattkommegiforkjøpet,ognoennettermåttejegventeforgjevesfordi fyrenvarbortreist,menidetstoreoghelekunnejeg regnemedettsikkertmåltidomdagen.Ikkefordet,du veitjoaldrimedmennesker,såjegkunneikkegjøremeg foravhengigavdennematkilden.Engodgatekattsørger alltidforflerebeinåståpå,reintmatfinansielt.
Sjølomjegikkeakkuratvilsiatvivarvenner,opparbeidaviosssåpasstilrelasjonatdukunnekalleossbekjente.Menakkuratdatingvarbegyntåstabilisereseg, greipskjebneninnogendraforholdetvårtforalltid.
Ensmertefullskjebnevardetòg,iallfallformindel.
Detvarnatt,ogjegskulleakkurattilåkryssegatada jegplutseligstobadaiflomlysetfraenbillykt.Jegvar akkuratpåveitilåsmetteunna,dadetljomaibilhornet.
Dermedvardetgjort.
Ulydenskremtemegnoktilatjegnølteethalvsekund.Normaltvillejegglattbergamegunna,menden lilleforsinkelsenødelaalt.Dermedsmaltdet,ogjegblei slengtveggimellom–ja,jeganerikkeegentligsjølhva somskjedde.
Dajegvåkna,stojegpåhodetienhekkiveikanten. Kroppenverkasomdenaldrihaddegjortfør.Menjeg varilive.
Derfikkjegmegenrealkaramell,tenktejegogskulle tilåreisemeg,dajegskreiktil. Ævve!Ævve!Ævve! Det vardainnigranskauensåvondtdetgjordeidethøyre bakbeinet!
Jeglamegnedogbøydemegforåslikkesåret…Men forsvingende,detstakkjoutenbeinsplint!
Nåerjegriktignokutstyrtmedenmirakeltungesom kanfiksestortsettaltavbådebittogflenger,menidette tilfelletvarjegsjanseløs.Itillegghaddedenutstikkende beinsplintenetpresserendebehovforåminnemegpåsin eksistens,sådetverkasombarepokker.Jegmener,halvpartenkunneværtnok,jegskjøntejotegninga.
Hvaskullejeggjøre?Hva kunne gjørejeg?Ombare…
Ombarenoenkunnehjelpemeg,duliksom.Somom noengidderåhjelpeengatekatt.
Likevelkunnejegikkefrimegforåtenkepåfyrensom satteframtørrfôrtilmegomkveldene.
Detkunnejotenkesathanvillehjelpemeg,komjeg avenellerannengrunntilåtenke.Jegveitikkehvorfor, hanvarjobareenbekjentsomsatteframalmisseribytte motkortvarigeklappeprivilegier.
Jegkrekamegbortovermeddetskaddebakbeinetpå slep.Detverkanårjegsleptepotenettermeg.Fleregangermistajegmotetogtenktedethergårikke,jegklarer ikkemer,ikkeettskritttil.
Egentligvardetikkelangeveientilbaketildensølvgrå stasjonsvogna,meninnenjegkomfram,haddedetalt begyntålysne.
Dethergårikkemer,jegorkerfaktiskikke,ikkeet enesteskritt.Detteerslutten.
Jegskreikavfullelunger: ÆÆÆVVVVVVVEEEEEE!
Gangpågangvræltejeg,menropenebleispakereog spakere.Bareåhevestemmenfikkdettilåverkeifoten. Jegkødderikke.
Dahørtejegnoenkommenedtrappapåutsidaav blokka.Jegsåopp,ogdervarhan.
«Jeg visste detvardeg!»Hankomløpendebortogblei bleikdahanfikksemeg.«Hvaharskjedd?Bledupåkjørt?»
Jegveit,deterpinlig,menjegdreitmegut.
«Gjørdetvondt,eller?Detserveldigvondtut.»
Hallo!Sluttåstilleidiotiskespørsmålogtadegav denneskaddekattenførdetklikkerformeg!
«Jegvåknetavatduskrek,duhørtessåfortviltut.Du roptepåmeg,ikkesant?»
Ja,jegropteogropte.Hvorfortokdetsålangtid?
«Duvissteatjegvillehjelpedeg,ikkesant?»
Ja,duvarikkeakkuratførstevalget,skullejegtilåsi, dajegoppdagetatfyrenstoderogsnufsa.Hvadreiv han oggråtfor?
«Jegersågladforatdutenktepåmeg.»
Imotsetningtilmenneskerdriverikkevikatteroggriner.Menjegmåsi,derogdatrorjegfaktiskjegskjønte littmeravhvagreiaer.
Ogjegskalinnrømme,kompis,duvarfaktiskden førstejegtenktepådajegtroddealthåpvarute.Forjeg haddeetørlitehåpomatduvilleordneopphvisjegbare kommeghit.
Så?Dufikserdette,ikkesant?Forakkuratnågjørdet sinnssyktvondt,skjønnerdu.
Såvondtatjegerlivredd,faktisk.Sånnåssen-skal-dette-gå-vondt,liksom.
«Såså,detskalgåbra.»Hanlamegienpappeskemed etmykthåndkleibunnenogtokmegmedidensølvgrå stasjonsvogna.
Såsattevikursenmotdyreklinikken.Jegskalspare derefordetaljene,mensåpasskanjegsiatdettebesøket forallframtidsikradenneinstitusjonenstatussommitt personligehelvete.Alledyrsomharsattsinpoteien dyreklinikk,veitatdetikkeerstedmanbesøkerfrivillig, såjegtrengerneppeutbrodere.
Jegendtemedåkamperehosfyrentilbeinetblei bedre.Hanhaddedetfaktiskikkesåverstpentogryddigileiligheten.Detvartydeligathanboddederaleine.
Sjølfikkjeginnlagttoalettutaforbadethans,ogpersonligmat-ogvannskålpåkjøkkenet.
Duskullekanskjeikketrodet,menjegerfaktisken ganskesmartogveloppdragenkatt,såjegskjøntestraks åssentoalettetfungerte,oghaddealdrinoeuhellpågolvet.Ikkekvessajegklørnederjegikkeburde,heller.Veggerogdørkarmervartydeligvisforbudtområde,såjeg nøydemegmedåbrukemøbleneogteppet.Hansajo aldrirettutatjegikkefikklov.(Hanskøytriktignoketog annetbryddblikkiminretningdeførstegangene,men jegharsåpassvelutviklasosialeantenneratjegskjønner forskjellenpåhvasomer absolutt forbudt,oghvasom nesten erdet.Ogmøbleneogteppenetilhørteheltklart nesten-kategorien.)
Ettertomånederstidvarstingatattogbeinetgrodd. Iløpetavdennetidahaddejegogsålærtatfyrenhet SatoruMiyawaki.
Satorupåsinsidekaltemeg«du»,«pus»eller«pusekatten»,altetterdagsformoghumør.Ikkeatjegklagde, jeghaddejoikkenoenavnennå.
Ogsjølomjeghaddehattdet,villejegikkekunnet fortellehamdet,sidenmenneskerikkeskjønneretkvekk
avdetvikattersier.Deerganskeubehjelpeligesånnsett, sombareskjønnersittegetspråk.Dereveitkanskjeikke dette,menhvaflerspråklighetangår,errestenavdyreriketfaktisklangtbedrestiltenndere.
Nårjeggjordetegnatjegvilleutentur,senkahan øyebrynabryddogprøvdeåovertalemegtilåbli.
«Slipperjegdegut,kommerdualdritilbake.Barevent litttil,tilduerblittbraigjen.Duvilikkegårundtmed destingeneibeinetrestenavlivet,vilduvel?»
Egentligsåjegikkedetstoreproblemetmedåla stingavære,forsjølomdetfortsattverkalittibeinet, komjegmegjogreitrundt,mendajegsåhvorbrydd hanble,bestemtejegmegforåutsettespaserturenetpar måneder.Dessutenvilledetikkeværeoptimaltåråke påenavrivalenemineogblitvungettilåslåssmeden haltpote.
Tilsluttbleibeinetbraigjen.
Jegstiltemegientreenderdetbryddeoppsynethadde stansamegsåmangegangerhittil,oggabeskjedomatnå villejegut.
Takkforhjelpa,kompis,duharværttiluvurderlig hjelp.
Franåavskaldufaktiskfåklappemegheltgratisnår dufinnermegpådensølvgråstasjonsvogna.
DennegangenvirkaikkeSatorusåmyebryddsom direktesørgmodig.Hansåpåmegmeddetblikkethan sendtemegdengangenmedmøbleneogteppet.Duveit, ikkeetabsoluttnei,menetnesten-nei.
«Ja,duvilvelfortsattdra?»
Hei,komigjen,da–skaldubegynneågrineigjen? Fortsetterdusånn,blirdetjobaretristådra.
«Duskjønner,jeghaddehåpetdukanskjekunne tenkedegåblikattenmin.»
Foråværeærlighaddeikketankenstreifameg engang.Forenvaskektegatekattsommeghaddeikkeen tilværelsesomtamkattværtetalternativ.
Sålengejegvarskada,haddejegsåklartingenproblemerålafyrenstelleformeg,menplanenhaddehele veienværtåstikkesåsnartjegbleifriskigjen–ellerretteresagt:Jegtroddeikkejeghaddenoevalg.
Oghvisjeguansettmåttestikke,føltesdetbedreå gjøredetpåegetinitiativennåhengedertilhanjagameg vekk.Vikattererstoltedyr,trossalt.
Menhvisdetfaktiskvaretalternativåbliboende… Hvorforsaduikkedetmedengang?
Satoruåpnamotvilligdøra,ogjegsmattut.Såsnudde jegmegogmjauatilham.
Kom,da.
TilmenneskeåværeharSatoruikkesåverstgrepom kattespråket,ogdetvirkasomhanfaktiskskjøntemeg. Hannølteriktignoklitt,mentilsluttfulgtehanetter.
Nattavarmåneklar.Byenvarfalttilro.
Jegsprattopppåpanserettildensølvgråstasjonsvognaogregistrertemedintensnytelseatspenstenvar tilbake.Såhoppajegnedpåbakkenigjenogrullameg rundtavhjertenslyst.
Akkuratdakjørteenbilforbi,oghalenreagertespontantmedåstrittesomsinnssyk.Skrekkenforåblipåkjørtsattfortsatti,jegmener,dethaddetrossaltstukket beinsplinterut.Såførjegvissteordetavdet,stojegog gjemtemegbakbeinapåSatoru,somsmiltemedfølende nedtilmeg.
EtterpåtokjegSatorumedpåenlitenturrundti nabolagetførvivendtetilbaketilblokka.Derstoppa jegforanførstedøriandreetasjeogmjaua.Slippmeg inn,nå.
Jegsåopppåham,ogdetvarikkegodtåsiomhan smilteellergråt.
«Vilduvirkeligtilbake?»
Jepp.Fåoppfartaogslippmeginnnå. «Såduvilbohosmeg?»
Jepp.Menvimåtaossenturutiblant,ok?
SlikbleijegkattentilSatoru.
«Jeghaddeengangenkattungesomsåakkuratut somdeg.»
Satoruhentaetalbumfraskapet.
«Se!»
Albumetvarspekkamedbilder,ogallevaravsamme katt.Jeghaddehørtdetfantesmenneskersomdreivpå sånn,dekallesvisstkattegale.
Detstemtefaktiskatkattenpåbildenesåutsommeg. Hvitoverdethele,bortsettfrapåhodetoghalen.To svarteflekkerifjesetogensvart,kroketehale.
Halenbøydesegriktignokmotsattveiavmin,men flekkeneifjesetvarplassertpånøyaktigsammested.
«Jegsyntesflekkeneiansiktetlignetpåskrifttegnetfor ‘åtte’––såjegkaltehamHachi.»
Erdetmuligåhasåtotalmangelpåfantasi?Jegturte nestenikketenkepåhvadennefyrenkunnekommetilå kalle meg.
Ennomhanbaregikkfornestenummerirekkaog kaltemegKy¯u–«ni»?
«SåhvasierdutilNana,somitalletsju?»
Seriøst,dugårfor minus ?Densåjegikkekomme. «HalendinbøyersegjomotsattveiavHachis,såsett ovenfralignerdenfaktisketsjutall.»
Ok,sådeterhalendusnakkerom.
Menventlitt.ErikkeNanaetjentenavn?Baresånntil opplysningerjegenvaskektehannkatt,itilfelleduikke harmerkadet?
«Nanaeretfintnavn.Dessutenerjosjuetlykketall.
Luckyseven.»
Hallo,høretterda,mann!
Jegmjauaforhardelivet,menSatoruplirtebaremot megogkløddemegunderhaka.
«Dulikerdet?»sahan
Nei,sierjeg!…menok.Vanskeligåværevrangnårdu klørmegunderhaka.
Førjegvissteordetavdet,haddejegbegyntåmale.
«Ja,dulikerdet?Såfint.»
Jeggjørikkedet!…menok,da…
Sidenjegpådennemåtenlotsjansengåframegtilå oppklaremisforståelsen(fyrenvillejoaldrislutteåklø megunderhaka),harjegfradendagenhettNana.
«Vifårvelfinneossetnyttstedåbo.»
DetvarforbudtmedkjæledyriblokkatilSatoru,og hanhaddeværtnødttilåforhandlemedhuseierenforå fåhameghossegtiljegbleifrisk.Detendtederformed athanflyttatilennyleilighetisammebydel,medmegpå slep.Mendetmåjegsi,visnakkeromettemmeligframskredenttilfelleavkattegalskapnårfyrenvelgeråflytte pågrunnavenfillekattsommeg.
Uansett,slikbegyntevårnyetilværelsesammen.
det viktige er ikke hvor du reiser , men hvem du reiser sammen med .
Sammen med eieren Satoru legger katten Nana ut på en reise i Satorus sølvfargede bil. Det eneste Nana vet, er at de skal besøke tre av Satorus gamle venner. Så lenge han får sitte ved siden av Satoru, som reddet ham da han var skadet, er Nana fornøyd. Men hvorfor reiser de egentlig?
En reisende katts beretninger er en varm, rørende og filosofisk roman som appellerer til alle som setter pris på historier om vennskap, tap og livets små, men viktige øyeblikk. Og ikke minst: til katteelskere.
«Like varm, malerisk og øm som en Studio Ghibli-film – en fryd å lese.»
FINANCIAL TIMES
«Fortryllende … like selvsikker og trøstende som, vel, en katt.»
SUNDAY TELEGRAPH
ISBN 978-82-419-6649-1