«… gir et fargerikt overblikk over svunne tiår.»
ARBETARBLADET
Betyserien
500 000 SOLGTE I SVERIGE
Elskede Betty KATARINA WIDHOLM
ELSKEDE BETTY
I serien om Betty inngår bøkene:
Å telle hjerteslag (2024)
En stille kamp (2024)
Kjæreste venner (2025)
Elskede Betty (2025)
KaTarina WiDhoLm
ELSKEDE BETTY
Oversatt av
Hege Frydenlund, MNO
Originaltittel: Älskade Betty
Copyright © originalutgave Katarina Widholm 2024
First published by Historiska Media, Stockholm, Sweden
Published in the Norwegian language by agreement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Lonnie Hamborg / Imperiet
Forfatterfoto: Joakim Brolin
Sitatet på side 19 er hentet fra William Shakespeares Troll kan temmes, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1978
Papir: 60 g Holmen Book Cream 2.0 Boken er satt med 11/15 pkt. Sabon LT Pro
1.opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6494-7
Oversatt av Hege Frydenlund, MNO
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5058 Bergen
Telefon 55 38 88 00 eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Denne boken tilegner jeg mine elskede barn, Kalle og Joar.
Den tilegnes også deres barn. Og deres igjen …
S E p TE m BE r 1955
Kapi TTEL 1
«Fru Moriiin, jeg må si at jeg er en smule bekymret for gutten. Ikke for selve skolearbeidet, for det skjøtter han uklanderlig og helt utmerket. Nei, bekymringen dreier seg først og fremst om det sosiale livet og kontakten hans med kamerater. Han forekommer meg å være et svært ensomt barn?»
Adjunkt Björk på den andre siden av kateteret så bekymret på Betty over brillene, og Betty prøvde å smile. Hun lurte også på hvorfor han uttalte Morin med så lang i. Mens hun funderte på hva hun skulle svare, kom adjunkten henne i forkjøpet:
«Det kan natuuurligvis ha sammenheng med at Anders har hoppet ooover en klasse. Selv om eleven har alle kunnskapene som behøves for å gå på et høyere trinn, kan det likevel være vanskelig å følge med i det sosiale livet og forstå seg på kameraaatene. Det er stor forskjell på å gå på realskolen og å gå på folkeskolen.» Betty svelget.
«Har han oppført seg dårlig mot en kamerat? Han har vel ikke slått noen?»
Adjunkt Björk smilte igjen og sa:
«Nei, nei, ikke noe slikt. Anders er en fredsommelig liten gutt og som sagt meget dyktig og intelligent. Men
han virker litt stillferdig og innesluttet, og det later til at han har vanskelig for å snakke med så vel oss lærere som med kameraaatene. Han holder seg mest for seg selv …»
Betty rynket pannen. Var stille og holdt seg for seg selv? Hvordan kunne det være et problem? Hun rensket stemmen uten å vite helt hva hun skulle si. I mellomtiden åpnet adjunkten en notatbok og leste høyt før Betty rakk å si noe:
«Min kollega, adjunkt Larseeen, påpeker her at Anders lyver iblant.»
Brått kjente Betty at hun ble varm i kinnene. Hva var dette? Anders som alltid var så pliktoppfyllende, alvorlig og opptatt av å gjøre det rette. Hun svelget en gang og sa:
«Lyver? Nå skjønner jeg ikke …» Adjunkten smilte mildt og pekte ned i notatboken igjen mens han fortsatte:
«Nja, adjunkt Larsén skriver faktisk at Anders ‘fabuleeerer’ – ja, altså finner på ting som trolig ikke er sant.»
Betty bet tennene sammen. Hun visste inderlig godt hva fabulere betydde. Det irriterte henne at adjunkten åpenbart trodde hun var uskolert. Hun prøvde derfor langsomt å formulere et svar, men ble avbrutt på nytt.
«Ja, han har blitt tatt i å komme med overdrivelser, småløgner og skryt overfor kameratene, noe som sikkert er ment å skulle skape interesse for ham som persooon. Dessverre blir det stort sett gjennomskuet, og effekten blir derfor snarere den motsatte.»
Han bøyde seg over notatene og leste:
«Her har vi et eksempel fra forrige uke. Anders skal ha påstått overfor klassekameratene at faren hans var en
berømt oppdagelsesreisende som var ‘på mange farlige reiser rundt om i verden’, og at han på en av disse reisene ‘pådro seg en ukjent sykdom han senere døde av’.»
Det ble helt stille i rommet. Bare stemmene til noen skolegutter som gikk forbi utenfor, drev inn gjennom det halvåpne vinduet. Betty så ned i fanget mens tankene for rundt i hodet. Adjunkten fortsatte:
«Så vidt vi vet, var redaktør Moriiin journalist her i Stockholm?»
Hun trakk pusten dypt, nikket og sa lavt uten å bry seg om de lange vokalene:
«Ja, ja, det stemmer selvfølgelig. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor Anders har sagt det.»
Stemmen til Björk var nå riktig så vennlig og forståelsesfull, men den hadde likevel en slags truende undertone som hun ikke helt forsto:
«Det henger sikkert sammen med – hva skal vi kalle det – baaarnsligheten eller kanskje snarere uuumodenheten hans, hvem vet? Men først og fremst tror vi det er et klossete forsøk på stille seg i bedre lys overfor kameratene.»
Betty så hjelpeløst opp på mannen på den andre siden av bordet. Han smilte og strøk seg gjentatte ganger over den særdeles tynne barten. Kinnene til Betty var blussende røde og varme. Hva var det han prøvde å si? At hun hadde gjort noe feil? Men hun hadde jo bare gjort det skolen hadde sagt til henne at hun skulle gjøre. Det var jo klasseforstanderen til Anders som hadde vært så bestemt på at gutten skulle hoppe over et trinn. Hun husket mer enn vel hvor usikker hun selv hadde vært på
beslutningen. Og hvor inderlig hun skulle ønske at hun hadde hatt noen å rådføre seg med. Olof.
Som vanlig gjennomboret smerten henne og fikk henne nesten til å miste fatningen et øyeblikk. Egentlig ville hun bare gråte, men greide å besinne seg før tårene trengte seg frem. Hun trakk pusten dypt og prøvde å tenke klart. Men, ja, Olof ville ha visst hva som var riktig. Han ville ha visst hvordan hun skulle svare denne læreren som smilte og smilte samtidig som han på utspekulert vis kom med fordekte antydninger.
Som om adjunkt Björk hadde lest tankene hennes, sa han:
«Kjære, fru Moriiin. Det jeg ønsket med dette møtet, var bare å underrette Dem. Ja, så De kan holde et øye med gutten. Det er jo ikke så lett for en enslig mooor og yrkeskvinne å rekke å ta seg av et barn på den rette måten. Og gutter i den alderen savner ofte en fars faste hånd og veiledning for ikke å miste fotfestet i liiivet.»
Betty svelget og nikket. Nå forsto hun helt tydelig hva han ville oppnå. Det var ikke Anders’ beste han var opptatt av – han ville ganske enkelt sette Betty i dårlig lys som enslig mor og forelder.
Men det tjente ikke til noe å bli opprørt over tonen eller insinuasjonene hans. I stedet smilte hun så blidt hun kunne, reiste seg og rakte frem hånden.
«Tusen takk for omtanken, adjunkt Björk. Jeg skal snakke med Anders allerede i kveld. Han må naturligvis lære seg at han ikke kan ‘fabuleeere’ på den måten De beskriver. Var det noe mer?»
Björk så en anelse forbløffet ut over den uventet myndige tonen og ikke minst etterligningen av hans egen uttale, men ristet bare smilende på hodet.
«Nei, nei, nei. Ikke noe mer. Det var ualminnelig hyggelig og passende at De hadde mulighet til å komme hit i dag, fru Moriiin.»
Hun nikket og tenkte på den skriftlige innkallelsen hun hadde fått hjem i postkassen. Der hun ble anmodet om å komme til en viktig samtale angående Anders.
Hun hadde selvsagt blitt fryktelig urolig og satt himmel og jord i bevegelse for å kunne ta seg fri fra butikken. Hun hadde til og med bedt Dagmar om å komme noen timer for å få kabalen til å gå opp. Noe hun ytterst nødig gjorde, siden det kostet en god del. Med ett kunne hun kjenne en bitter smak av galle i munnen. I grunnen hadde hun god lyst til å si denne adjunkten et og annet.
Men i stedet sendte hun ham enda et yndig smil, nikket, grep håndvesken og gikk ut i gangen med hælene klaprende mot steingulvet.
Etter at Martina hadde reist seg fra middagsbordet med hurtige unnskyldninger om at hun hadde det gresselig travelt til teatertimen og derfor dessverre ikke kunne hjelpe til med oppvasken, ble Betty alene med Anders. Som vanlig hadde han mer enn halve porsjonen igjen på tallerkenen. Han spiste som alltid veldig langsomt, men siden sildekaker med korintsaus var en av livrettene hans, skyldtes ikke det lave tempoet motvilje – snarere at han koste seg med maten. Betty bestemte seg for å benytte anledningen til å snakke med ham.
Da døren hadde smelt igjen bak Martina og de hørte de løpende skrittene forsvinne nedover trappen, vendte Betty seg mot sønnen.
«Jeg var på skolen din i dag …»
Han sluttet øyeblikkelig å tygge, kikket lett hånlig opp på moren og avbrøt:
«På din skole, heter det vel?»
Betty så på sønnen med rynket panne.
«Nei, på Hälsinge-dialekt heter det skolen din. Ikke driv med ordkløveri, Anders, det er ikke pent. Spesielt ikke overfor moren sin.» Hun kunne ikke hjelpe for det, men hun nøt faktisk å provosere ham med enda litt mer dialekt.
Sønnen gjorde en sur grimase med munnen og konsentrerte seg om sildekakene igjen.
«Jeg var som sagt på skolen din i dag og traff læreren din.»
Nå slapp han bestikket ned på tallerkenen med en klirrende lyd. Den hånlige minen var borte, og igjen var bare en engstelig gutt som forskrekket møtte blikket hennes. Hun smilte varmt for å berolige ham.
«Han sa at du var en dyktig og intelligent gutt.»
Anders så litt roligere ut, men blikket var fremdeles engstelig. Hun snudde seg mot ham og klappet raskt den tørre hånden hans som lå på bordet ved siden av tallerkenen.
«Trives du på skolen, Anders?»
Han så ned i tallerkenen før han kikket opp på henne og deretter lot blikket flakke videre rundt i rommet – som om han lette etter en skjult grunn til at hun spurte. Så kremtet han som en voksen og sa nøytralt:
«Ja. Det er en god skole. Med gode lærere.»
Kanskje burde hun ha sagt seg fornøyd seg med det. Han grep forsiktig bestikket igjen og så spørrende på henne før han skar en bit av sildekaken og poteten og dyppet begge deler langsomt i korintsausen. Maten måtte være iskald nå, men han stakk uten å nøle alt inn i munnen og tygde uten å se på henne. Hun kunne imidlertid ikke la anledningen gå fra seg, så hun fortsatte ufortrødent:
«Men hvordan er det med skolekameratene, da, Anders? Er de greie mot deg?»
Han sluttet å tygge igjen, og bare det bulende kinnet avslørte at han ennå hadde mat i munnen. Til slutt svelget han med stor anstrengelse og drakk en slurk melk før han trakk lett på skuldrene og svarte:
«Det er de vel …»
Han så seg plaget omkring og tok deretter en bit av flatbrødet. Betty bestemte seg for å gå rett på sak:
«Anders, adjunkten sier at du har det vanskelig med kamerater på skolen, og at det fører til at du lyver og finner på ting for å gjøre deg mer interessant.»
I det samme hun hadde sagt det, angret hun, for sønnen ble først blek og så rød i kinnene. Han kikket på henne med de klare, blå øynene, og plutselig så hun at de ble fylt med tårer mot hans vilje. Han trakk pusten og sa lavt, men med ettertrykk, samtidig som han gned seg i øyekroken med tommelen.
«Jeg lyver ikke!»
Hun prøvde å ta hånden hans, men han slo den bort og reiste seg brått mens han skjøv den halvspiste tallerkenen fra seg.
«Takk for maten.»
«Anders! Vent, lille venn …» Hun grep etter skulderen hans, men han rev seg løs, løp inn på rommet sitt og smelte døren hardt igjen bak seg.
Betty ble sittende ved bordet. En voldsom tretthet veltet innover henne, og også hun kjente at tårene presset på bak nesen.
Så vanskelig det var å være alene! Helt alene.
Men øyeblikket etter trakk hun pusten dypt, reiste seg og begynte å rydde av bordet. Det var ingen vits i å sitte og sippe. Det var tusen ting å gjøre, og hun måtte prøve å snakke med Anders igjen. Han skulle få roe seg litt, og så skulle hun gå inn til ham.
Hun dasket seg lett på kinnene og tvang seg til å smile. Så tappet hun opp oppvaskvann og skylte sausen av tallerkenene.
Hun burde virkelig ta kontakt med moren i Hudiksvall også. Kanskje bestille en telefonsamtale eller skrive et langt og hyggelig brev? Selv om moren nå var gift på ny, hadde Betty likevel konstant dårlig samvittighet for at hun så sjelden hadde tid til å reise på besøk. Sist gang hun besøkte hjemstedet, måtte vel ha vært i forbindelse med begravelsen til tante Helmi?
Ja, hun skulle skrive et brev. Når hun var ferdig med å vaske opp.
Smått om senn merket hun at Anders åpnet døren til rommet sitt på gløtt. Det pleide å være et tegn på at han var klar til å prate igjen, så hun tørket hendene, som var våte av oppvaskvannet, og gikk inn på rommet hans.
Han satt med korslagte ben midt på gulvteppet og lente kinnet mot Siska, som satt helt stille og lot seg kjæle med. Selv sank hun ned på sengen rett ved ham, strøk ham raskt over håret og sa:
«Jeg mente ikke å gjøre deg trist, Anders. Jeg tror ikke at du lyver – jeg fortalte bare hva adjunkten sa. Etterpå sa han at du fabulerte. Det betyr vel omtrent det samme som å fantasere, å overdrive litt. Synes du det stemmer bedre?»
Anders så ned i gulvet og nikket taust. Hun trakk pusten og sa:
«Men du vet jo at far var en vanlig avisjournalist og ikke noe annet?»
Han så opp og møtte blikket hennes. Øynene var rødkantet og øyevippene fortsatt fuktige. Blikket var så usigelig bedrøvet at hun fikk vondt i hjertet.
«Kjære, Anders, lille …»
Han bøyde seg unna hånden hennes, gned seg hardt i øynene og blunket flere ganger.
«Jeg sa bare at han reiste rundt og skrev interessante reportasjer. At han var modig og dessverre ble syk på en av reisene. Det er vel ikke løgn?»
Betty måtte sukke.
«Nei, nei, det er selvfølgelig sant. Men hvordan kom det med ‘oppdagelsesreisende’ inn i bildet?»
Han så på henne. Øynene hadde fått en hardere glans, og han sa opprørt:
«De spurte etter faren min, og så sa de at jeg ikke hadde noen far, og at moren min var …»
Han tidde, som om han lette etter et annet ord enn det han hadde tenkt å si. Da hun åpnet munnen for å berolige ham, avbrøt han og fortsatte:
«Da fortalte jeg om far. Og da spurte Stig-Åke Nyman og den store gutten i andre klasse om far hadde vært en slags oppdagelsesreisende. De var så bort i hampen ekle og overlegne at jeg svarte ja. Etterpå fortalte de alt til Larsén, og da angret jeg, men da kunne jeg jo ikke ta det tilbake, akkurat …»
Hun nikket og strøk ham over det tynne, lyse håret som minnet sånn om farens.
«Anders, åh, Anders! Du må ikke ta deg så nær av det guttene på skolen sier. Du vet jo hvor gjerne folk vil …»
Han reiste seg brått, satte seg ved det pertentlig ryddede skrivebordet ved vinduet og avbrøt:
«Nei da. Men nå må jeg gjøre lekser.»
Hun reiste seg også og så på ham. Han hadde strukket seg i lengden, og bena og armene hadde vokst som på en folunge. Men holdningen og nakken lignet fortsatt på en liten gutts. Hun nikket til ham, smilte og tok i dørhåndtaket. Uten å snu seg mot henne sa han:
«Men han var vel den virkelige faren min, eller?»
Hun bråstoppet og kjente det isne i magen. Hva var dette? Skulle han også begynne, nå? Betty trakk pusten dypt og sa med ettertrykk:
«Jaa, Anders! Selvfølgelig var han den virkelige faren din. Han …»
Så tok ordene slutt. Hun klarte ikke å fortsette. Greide ikke å komme på en eneste ting å si om Olof som ikke
gjorde vondt, ikke rev henne i stykker. Så hun tidde med et usikkert smil på leppene.
Anders, som hadde snudd seg da hun svarte, så lenge og forhåpningsfullt på henne, men da hun ikke sa noe mer, snudde han seg mot leksebøkene igjen.
Betty ville forklare, ville fortelle om den store smerten hun bar på inni seg, men fant ikke ord. Hun greide det ikke, og da Martina i samme øyeblikk åpnet døren til leiligheten med et muntert utrop, smilte Betty til Anders og skyndte seg ut for å ta imot datteren.
Usigelig lettet, men også trist på grunn av sin egen tilkortkommenhet.
Da klokken slo ti, hadde hun vasket opp, tørket støv, forberedt en suppe til dagen etter, bakt sukkerbrød og lyttet til Martina dramatisere en Shakespeare-monolog for henne foran sofaen i stuen.
«Den er fra Troll kan temmes. Sluttmonologen til Katharina. Den er egentlig helt forferdelig, men Marianne sier at den kan gjøres ironisk liksom. Hva synes du om det, mor? Hør på meg nå:
‘Glatt ut de biske rynkene i pannen! Send ikke pileskudd av hånske blikk mot din mester, drott og konge! For det gjør din skjønnhet til en frostbitt mark …’ Det handler om noen menn som vedder om hvem som har mest kustus på kona si. Kjempedumt, jeg vet det! Men det finnes også en operette av Cole Porter som heter Kiss me, Kate, og den handler om et teaterselskap som spiller det stykket. Og jeg skal kanskje …»
Martina satte seg på armlenet ved siden av moren og la armene rundt halsen hennes.
«Åh, mor! Tenk å kunne få reise til Italia. Hadde ikke det vært fantastisk?»
Betty strikket videre på jakken sin mens hun lyttet smilende med et halvt øre. Hun tenkte på Anders, som hadde sovnet uten at de hadde fått snakket mer sammen, og på hvor ynkelig hun var som ikke greide å prate trøstende om Olof med ham. Hun la fra seg strikketøyet, kysset Martina på kinnet og nøt den plutselige hengivenheten fra datteren.
«Du skal se at du en vakker dag kommer til å synge i Italia, skatten min!»
Martina kom seg raskt på bena og dro opp et utklipp av baklommen, som hun rakte til Betty. På utklippet var det et bilde av Audrey Hepburn med et par små, glitrende diamantøredobber i ørene.
«Se, mor, et par sånne stilige øreklips kan jeg vel få?
Ja, ikke ekte, så klart, men på PUB har de imitasjoner som er nesten makne …»
Betty smilte.
«Ja, det er jo fødselsdagen din snart, så det kan vel kanskje tenkes.»
Martina smilte strålende, bredte ut armene og sang med voksen, fyldig, skolert stemme mens hun valset ut på badet:
«Wunderbar, wunderbar! There’s our favourite star above!»
Betty så lenge etter henne.
Den store, lille jenta hennes!
Da hun skulle legge seg, innså Betty, ergerlig på seg selv, at hun ikke hadde rukket å skrive brev hjem til Hudiksvall. Nå, det fikk bli en annen kveld.
«Det er som å ta et skritt tilbake til en annen verden … en svært lesverdig serie.»
I HYLLAN
Året er 1955, og det har gått fire år siden Bettys ektemann Olof døde. Hun tynges av eneansvaret for barna – og av skyldfølelsen over det som skjedde mellom henne og Martin Fischer i København, mens Olof lå på dødsleiet.
Betty begynner å innse at livsvalgene hennes påvirker dem som står henne nærmest – kanskje spesielt datteren Martina, som har sluttet på skolen for å vie seg helt til musikken.
En dag snus alt på hodet. Betty tvinges til å ta et oppgjør med fortiden – og bestemme seg for hva hun egentlig vil. Men tør hun virkelig følge sine innerste følelser?
Elskede Betty er fjerde og siste bok i serien om Betty, som med sine fargesterke tidsmarkører har blitt hyllet av både kritikere og lesere.
ISBN 978-82-419-6494-7