REECE CARTER
Illustrert av Simon Howe
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Originaltittel:TheLonelyLighthouseofElston-Fright
Copyright©Text,ReeceCarter2023
Copyright©Mapandillustrations,SimonHowe2023
Copyright©norskutgaveVigmostad&BjørkeAS2025
OversattavKirstiVogt,MNO
Grafiskproduksjon:JohnGrieg,Bergen
Satsvedforlaget
Omslagsdesignvedforlaget
Omslagsillustrasjon:EleonoraAsparuhova
Papir:70gHolmenBookCream1,8
BokenersattmedPaciencia11,5
2 opplag2025
ISBN:978-82-419-5880-9
Spørsmålomdennebokenkanrettestil Vigmostad&BjørkeAS Kanalveien51 5068Bergen
Telefon55388800 Ellere-posttil post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Detmåikkekopieresfradennebokenistridmedåndsverkloven elleravtaleromkopieringsomerinngåttmedKopinor.
Vigmostad&BjørkeASerMiljøfyrtårn-sertifisert,ogbøkeneer produsertimiljøsertifisertetrykkerier.
Til mamma, som lovet.
Langt sør og langt vekk fra alt som er godt, ligger et sted som det gudskjelov er veldig få som har vært så uheldige å besøke. Det er et bittert sted, et høyt og taggete fjell, som ligger helt i utkanten av den beboelige delen av kloden. Et trist og goldt landskap der ingenting vokser, bortsett fra svartfrostbærbusker som klynger seg sammen på skjulte steder, og slyngende vintertidsranker, tunge av sure belger, som trives i skyggene og liker mørket.
Fjellet er et enslig fjell, og høyt oppe i fjellsiden ligger en enslig borg bygget for et enslig formål. Festningen er av samme slags svarte stein som fjellet og nesten
helt perfekt kamuflert. De eneste levende vesenene
som kjenner til den – bortsett fra de som sitter fanget der, og en håndfull velinformerte skurker – er faktisk rottene som søker ly for kulda innenfor murene.
Om kvelden, når himmelen blir mørk, og alt annet også, kan man høre to fanger inne i festningen. De snakker lavt og dempet sammen om noe som skjedde for lenge siden. Om noen de måtte dra fra.
Men denne historien foregår ikke i den iskalde borgen på det øde fjellet. Det som skjer i denne historien, utspiller seg langt, langt unna, på et helt annet kontinent og i en by der sola – i alle fall akkurat nå – er i ferd med å stå opp, og sammen med den kommer et falskt løfte om en ordentlig koselig dag.
Snart skal flokker av sjøfugl med brede vinger kretse på himmelen, på leting etter frokost, og lokale fiskere som er ute med trålerne sine, skal trekke inn tomme garn med et forvirret uttrykk i ansiktet.
Byen dette handler om, er ikke så mye mer enn en falleferdig klynge med hus som er bleket hvite, svingete gater og en velbrukt kai, og utenfor kysten ligger en klippe – en klippe som en gang var rustrød, men som i tidens løp ble grå og trist. Inni klippen er det en
hule, og inni den hulen er det et skur, og der spøker et spøkelse av voks. Hun er ikke alene. Et spøkelse til, som ikke er av voks, spøker også i skuret, og de to deler hjemmet sitt med en edderkopp. En usedvanlig diger edderkopp.
For ikke så lenge siden bodde det også tre hekser i skuret. Men ikke nå lenger.
Det har ikke engang gått en måned siden spøkelset av voks forviste de tre heksene med et trylleformular.
De er borte for lengst, og i tiden som har gått siden de forsvant, har klippen gått fra grå til hvit. Nå ser det ut som klippen som stiger opp av havets dyp, er laget av bein.
På den andre siden av vannet, inne på tørt land igjen, står det et fyr på en odde. Det solide og værbitte fyret ble bygget et lite stykke fra byen, og det er sjelden byfolkene tenker på det. Men akkurat nå er det noe som foregår der. Mens sola kikker opp over horisonten og himmelen lyser oransje, kikker en gutt ut av vinduet sitt i fjerde etasje på fyret og gnir seg vantro i øynene.
Han river til seg et gammelt messingteleskop og presser det mot det ene øyet for å ta en nærmere titt på den merkelige bevegelsen han oppdaget. Og så, når han
er helt sikker på at det ikke var noe han innbilte seg, snur gutten seg og lister seg lydløst ut av rommet sitt. Han lytter etter lyden av snorking lenger oppe, og så blåser han i hva som hadde vært raskeste vei til bunnen av fyret, og sniker seg ned trappa i stedet. Gutten glir ut av inngangsdøra for å undersøke hva det egentlig var han så fra vinduet sitt.
Det er her dette eventyret begynner. Her denne historien foregår.
Her ved det ensomme fyret i Eidsbofrykt.
Hvis det er én ting jeg vet, så er det dette: Å være lysvokter er en veldig alvorlig sak. Å beskytte en hel by mot farlig trolldom? Det er et stort ansvar. Skikkelig stort. Men noen er nødt til å gjøre det. Du kan tross alt ikke bare la hjemmet ditt bli overtatt av ondskap og skygger, ikke sant? Du kan ikke la bølgesalte busemenn og sleipe skrømt få herje fritt rundt og skade folk. Nei, du må forsvare hjemmet ditt. Du må beskytte det mot fare. Og når det gjelder fiskerlandsbyen Eidsbofrykt, som er hjemme for meg, har det mennesket som har beskyttet den mot ond magi, alltid hett Lille.
Sånn som meg. Jeg heter Lille – Flipp Lille.
Og vi som heter Lille, er lysvoktere.
Familien min har holdt på med dette bestandig – tatt
vare på Eidsbofrykt, altså. Helt siden tipptippoldefaren min, Leopold Lille, bygget fyret der jeg nå bor sammen med bestemor. Den gangen var ikke byen stort mer enn en håndfull små hus, og brygga var bare en skjev molo.
Fiskemottaket var ikke bygget ennå, og rådhuset hadde ikke en klokke å ringe med engang.
Fyret var en av de aller første bygningene som dukket opp i Eidsbofrykt, og det ble raskt den aller viktigste.
Det var i fyret, der det står helt ute på odden, at familien
Lille gjorde jobben med å beskytte byen. Lysvokterne var bestandig på vakt, hadde alltid et øye – to øyne, faktisk – festet på Eidsbofrykt og var klare til å reagere på den neste magiske trusselen som meldte seg på stranden her.
Det er derfor jeg, etter å ha sett det utrolig merkelige og virkelig ikke normale jeg så fra vinduet mitt i morges, vet at det er jeg som må undersøke dette. Det er jo ikke sånn at rare ting bare skjer. Og mysterier løser ikke seg selv.
Noen må se på saken, og ingen er vel bedre egnet enn en som heter Lille?
Motoren til Bertil knurrer høyt. Hånden min
klemmer så hardt rundt rorpinnen at hvis jeg hadde snudd meg og sett på den, ville knokene helt sikkert være kritthvite. Men jeg snur meg ikke. Jeg ser rett frem, mot målet, og kniper øynene sammen i morgensola. Vinden som pisker inn fra havet, er iskald, og innimellom smeller baugen til Bertil inn i en lunefull bølge og sparker vann opp i ansiktet på meg.
Jeg får det i munnen, det er salt og skarpt, og opp i nesa også, men jeg skynder meg å tørke det vekk med den ledige hånden og presse Bertil til å gå raskere. Hjertet hamrer i brystet.
Bertil er den lille gule jolla mi, forresten. Eller, altså, det er bestemors lille gule jolle. Jeg bare låner den.
Kan man kalle det å låne når besta ikke vet om det?
Jeg rister den tanken ut av hodet. Jeg har ikke
tid til å tenke på alt det der akkurat nå. Det er en av lysvokternes viktigste regler: Noen ganger må man tenke, og andre ganger må man handle. Og da jeg fikk øye på dette mystiske fra vinduet mitt, skjønte jeg at dette helt klart er en sånn gang man må handle.
Og dessuten er jeg omtrent så vant til å bryte regler som det går an å bli.
Men før jeg kan undersøke det utrolig merkelige og virkelig ikke normale, er det noe jeg trenger. Alle helter trenger noen medhjelpere, så det er derfor jeg raser over vannet i full fart nå, for å hente forsterkninger. Og rett foran meg, på vei opp av vannet som en slags gigantisk hval, ligger klippen der jeg finner dem. Klippen der de beste vennene mine bor.
Når jeg tenker meg om, er det der de eneste vennene mine bor.
Og hvis jeg skal formulere meg helt korrekt, er det vel egentlig bare en av dem som bor der. De to andre er døde.
Så det er vel kanskje riktigere å si at de spøker der.
Da jeg nærmer meg revet som omgir klippen, hever jeg propellen opp av vannet. Og når Bertil har glidd over revet og stanset innenfor kanten av det, slår jeg av motoren. Så beveger jeg meg så kjapt som denne morgenens kjempestore oppdagelse krever, slipper dreggen over siden på skroget til Bertil med et plask! og stanser ikke opp for å se den forsvinne ned i dypet. Jeg hopper ut av den lille gule jolla og lander på flatsteinene.
Blodet begynner å syde litt, som om det er fullt av bruspulver. Det prikker i skuldrene, og blodet suser i ørene. Jeg tilhører tross alt familien Lille, og det er
helt naturlig at vi som tilhører familien Lille, blir litt spent når det ser ut til at vi skal ut på eventyr.
Jeg er født til sånt som dette.
Føttene bærer meg raskt mot den sentrale delen av klippen, den digre delen som minner litt om en ullhåret mammut, bare at den ikke har støttenner og er av stein. Den har en sprekk som er formet som et lyn og sikksakker seg nedover forsiden som et arr. Jeg skynder meg, inspirert av forpliktelsen som ligger i navnet Lille, og mens jeg spurter, legger jeg merke til hvor mye blekere klippen er blitt siden sist jeg var her – og det var så sent som i går.
I det siste er den blitt hvitere for hver dag som går, men i dag ser hele greia ut som noen har skåret den ut av kritt. Jeg kan kjenne den smuldre opp under føttene mens jeg løper. Kan ikke fundere over det nå, tenker jeg. Man kan ikke gå i skogen etter kulefisk. Det er et rart uttrykk, særlig siden ingen her spiser kulefisk. Men besta har alltid sagt det – hun har masse rare uttrykk – så derfor sier jeg det også.
Jeg går gjennom sprekken som er formet som et lyn, og inn i hulen. Foran meg står skuret til vennene mine. Jeg kan ikke se det, for det har en skjulefortryllelse som gjør det usynlig. Men jeg vet at det er der. Da jeg nærmer meg, begynner jeg å føle meg kvalm, men det er antagelig fordi hulen også er fylt av en kuvendingsforhekselse som skal få inntrengere til å snu og gå tilbake dit de kom fra. Noen ganger, sånn som i dag, gjør forhekselsen deg kvalm, og andre ganger kan den gjøre deg skikkelig tissetrengt eller føre til at du plutselig kommer på en viktig avtale som du helt hadde glemt.
Det er veldig effektiv trolldom for å holde uønskede gjester unna.
Men jeg er ikke uønsket her, altså. Det er vennen min som har brukt kuvendingsforhekselsen, og jeg vet hvordan jeg skal stanse virkningen. Jeg er vant til den nå, så etter noen få skritt er jeg gjennom. Skuret kommer til syne foran meg.
Det er et morkent gammelt bygg av tre, metall og råte, og selv om vennene mine har lappet litt på det her og der, virker det fortsatt som om skuret er mer eller mindre klart for å ramle sammen i en haug av skrot. Jeg peser da jeg løfter hånden.
BANK-BANK-BANK.
«Flipp?» sier en velkjent stemme der inne. «Er det deg?»
Døra går opp, og jeg står ansikt til ansikt med en lappeteppekappe som svever i lufta som om det er en stor, usynlig fugl inni den.
Og det er det ikke, selvfølgelig. Det er et spøkelse inni den.
«Hei, Jente.» Jeg får ordene frem mellom pust og pes. Gisp og hves.
Over det jeg går ut fra at er skulderen hennes, kan jeg se alt i skuret, som jeg kjenner så godt. Det er bare tre og en halv uke siden jeg var her for første gang, men det er ikke så ofte man kommer over et skur der det en gang bodde hekser, så det er mer enn nok tid til å huske alt som er der. Jeg ser den velkjente bålgropen midt i rommet. Trebenken som går langs den ene veggen. De hundre vokslysene som står oppstilt på hyller.
«Du er klissbløt!»
Jente sier det som om det at jeg er plaskvåt av sjøsprøyt, er en helt vidunderlig hendelse. En kjærkommen oppdagelse. Kanskje til og med som om jeg har valgt å bli så våt. Og selv om jeg ikke kan se ansiktet til Jente, skjønner jeg på stemmen hennes at hun stråler av glede.
«Har du vært og badet, Flipp?» spør hun. «Møtte du noen koselige fisker?» Kappen spreller, og jeg skjønner at hun rister på hodet. «Nei, så klart du ikke gjorde. Jeg glemmer alltid at du ikke er et spøkelse, sånn at du ikke kan snakke med dyr, sånn som jeg.»
«Ikke badet,» sier jeg mellom to digre innpust. «Kjørte fort. Bertil sprutet opp litt vann på veien.»
Så finner jeg frem den aller mest alvorlige lysvokterstemmen og sier: «Vi har en krisesituasjon.»
«En krisesituasjon?»
Jeg nikker. «Redd for det.»
Jente kan fly, og det synes jeg faktisk er ganske stilig. Hun glir baklengs fra den åpne døra, og jeg går inn. Kappen er knyttet sammen under det som må være haka hennes, og den brå bevegelsen får kappen til å danse og svinge. Den er sydd av små mønstrete firkanter i alle regnbuens farger. Noen av firkantene har små oransje gullfisk, andre har kystmotiver og små seilbåter, og andre igjen har store sjøfugler med utbredte vinger. I tillegg har Jente på seg elegante hvite hansker, og den ene av dem holder rundt dørhåndtaket.
Hun skyver døra igjen bak meg.
Hanskene og kappen har hun fått i gave av meg.
Spøkelser husker ingenting fra livet sitt, så Jente kan ikke huske å ha feiret bursdag eller jul eller noe sånt.
Det syntes jeg var trist, så jeg ba besta sy kappen (jeg sa at den var til meg), og så pakket jeg den og hanskene inn i gråpapir (for jeg fant ikke sånt pent og blankt papir) og satte på en sløyfe av fiskesnøre (jeg fant ikke bånd heller) før jeg ga dem til Jente. Nå går hun alltid med dem, og det viste seg å være kjempepraktisk for meg også, for siden Jente er usynlig for alle levende mennesker, har jeg faktisk aldri kunnet se henne. Og det er forvirrende å ikke kunne se andre, spesielt når den andre er en av de beste vennene dine. Nå kan jeg i alle fall se hvor hun er.
«Hva slags krise?»
Før jeg rekker å svare, kaster en diger haug med lurvete gråbrun pels og leddete bein seg mot meg. Jeg mister balansen og ramler i gulvet.
«Oi sann – hei, Simon!»
Simon lander oppå meg, åtte digre, blanke øyne er noen centimeter fra mine, og den gigantiske jegeredderkoppen gnir klosaksene sine mot ansiktet mitt som en ivrig golden retriever.
Selv om jeg alvorlig talt er her på grunn av noe veldig alvorlig, kan jeg ikke noe for det, jeg kjenner et smil boble opp et sted langt nede i magen. Det svulmer, beveger seg til brystet og så helt opp til munnen, og plutselig oppdager jeg at jeg gliser bredt. Jeg mener, hvor mange mennesker kan si at en av de beste vennene deres er en magisk forstørret edderkopp? Ikke mange. Simon er veldig, veldig kul.
«Fint å se deg også,» sier jeg til ham.
«Hva skjer?»
Stemmen tilhører det andre spøkelset som hjemsøker dette skuret. Min tredje og siste venn. Da Simon har fått kravlet seg ned og jeg kommer meg på beina igjen, ser jeg at hun sitter med korslagte bein på gulvet innerst i rommet, med en tung bok åpen i fanget. Jeg kjenner den igjen. Det er Magiske besvergelser, en bok med trylleformularer som tilhørte heksene som bodde her før. Hun har en hånd opp i lufta, og fingrene spreller, så jeg har helt sikkert avbrutt henne midt i den daglige trolldomstreningen. Det er kanskje tidlig, men spøkelser sover ikke. Hun har antagelig øvd seg hele natten.
«Skrott,» sier Jente alvorlig til henne. «Flipp sier at vi har en krisesituasjon.»
Jente og Skrott er veldig forskjellige spøkelser, forresten. For eksempel kan ikke Skrott fly, sånn som Jente kan. Det er andre måter hun er annerledes på, også.
Mens Jente er usynlig og ikke består av noe som helst, har Skrott laget seg en kropp av voks. Håret hennes er av sjøgress, hun har blanke abaloneskjell der øynene skulle ha vært, og tennene er to rader med runde småstein. Nå er sålene på de nakne voksføttene kjempemøkkete, og som vanlig har hun på seg yndlingssnekkerbuksa.
Ved siden av henne ligger en oval ting. Kirkegårdssteinen.
Den er også en gave fra meg, og den er den eneste grunnen til at jeg kan høre stemmen til Skrott.
For på samme måte som Skrott ikke kan fly, kan hun heller ikke snakke med mennesker som meg (levende mennesker), sånn som Jente kan. Ikke uten kirkegårdssteinen, i alle fall.
«Hva slags krisesituasjon?» spør Skrott.
Jeg kommer nærmere og gjør meg klar til å fortelle dem hva jeg så fra vinduet. Jeg kremter og skyter brystkassen frem, sånn som man gjør når man skal til å si noe veldig viktig. Og så erklærer jeg med min mest alvorlige stemme: «En som krever at vi undersøker saken øyeblikkelig.»
Lysvokterens viktigste oppgave er å beskytte byen Eidsbofrykt mot magiske krefter.
Men ingen i Eidsbofrykt tror på magi lenger.
Eller, ingen bortsett fra Flipp Lille. Og bestemoren hans, og en jente som heter Skrott, og et spøkelse som heter Jente og en veldig diger edderkopp som heter Simon. Når Simon
blir kidnappet av noen eldgamle skrømt, må Flipp og vennene hans lete i den siste lysvokterens gamle dagbøker etter svar.
Og i Eidsbofrykt er ingenting som det ser ut. Spørsmål bobler opp til overflaten. Mørke hemmeligheter kommer frem i lyset. Og Flipp og de andre skjønner at for å redde fremtiden til Eidsbofrykt må de gå tilbake til fortiden.
Den siste lysvokteren er andre bok i serien med Fortellinger fra Eidsbofrykt
ISBN 978-82-419-5880-9
