Jesaja KAPITTEL 1 1 Synet til Jesaja, sønn av Amos, som han så om Juda og Jerusalem i dagene da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. 2 Hør, I himler, og lytt, I jord! For Herren har talt: Jeg har fostret og oppfostret barn, og de har gjort opprør mot meg. 3 Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe, men Israel kjenner ikke, mitt folk gir ikke akt. 4 Ve, det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, en ætt av onde gjerningsmenn, barn som driver fordervelse! De har forlatt Herren, de har vakt Israels Hellige til vrede, de har veket baklengs. 5 Hvorfor skal dere bli slått enda mer? Dere skal gjøre enda større opprør! Hele hodet er sykt, og hele hjertet er motløst. 6 Fra fotsålen til hodet er det ikke noe hel, bare sår og blåmerker og råtnende sår; de er ikke lukket, ikke forbundet eller lindret med salve. 7 Landet deres er øde, byene deres er brent opp av ild. Fremmede fortærer landet deres foran dere, og det er øde som om det er blitt styrtet ned av fremmede. 8 Og Sions datter er blitt tilbake som en hytte i en vingård, som et herberge i en agurkhage, som en beleiret by. 9 Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, bare en liten rest latt oss bli igjen, da hadde vi vært som Sodoma og lik Gomorra. 10 Hør Herrens ord, dere Sodomas herskere, lytt til vår Guds lov, dere Gomorras folk! 11 Hva skal jeg ha med de mange slaktofferene deres? sier Herren. Jeg er mett av brennoffer av værer og fett av gjødte dyr, og blodet av okser, lam eller geiter har jeg ikke lyst til. 12 Når dere kommer for å tre frem for meg, hvem har da krevd dette av dere, å tråkke mine forgårder? 13 Bring ikke flere tomfenge offergaver! Røkelse er en vederstyggelighet for meg; nymåner og sabbater, innkalling til sammenkomster, kan jeg ikke kvitte meg med; det er misgjerning, selv den høytidelige sammenkomsten. 14 Min sjel hater deres nymåner og deres fastsatte høytider. De er meg til plage, jeg er trett av å bære dem. 15 Når dere rekker ut hendene deres, skjuler jeg øynene mine for dere. Når dere ber mange bønner, hører jeg dem ikke. Hendene deres er fulle av blod. 16 Vask dere, gjør dere rene! Fjern deres onde gjerninger fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt! 17 Lær å gjøre det gode, søk rett, hjelp de undertrykte, rettferdiggjør de farløse, før enkens sak. 18 Kom nå, la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagenrødt, skal de bli hvite som snø; om de er røde som karmosinrødt, skal de bli som ull. 19 Hvis dere er villige og lydige, skal dere få spise landets gode ting. 20 Men dersom dere nekter og gjør opprør, skal dere bli fortært av sverd. For Herrens munn har talt det. 21 Hvor er den trofaste byen blitt til en skjøge! Den var full av rett, rettferdighet hadde bosted i den, men nå er det mordere. 22 Ditt sølv er blitt til slagg, din vin er blandet med vann.
23 Dine fyrster er gjenstridige og tyver i følge. Alle elsker gaver og jager etter lønn. De dømmer ikke den farløse, og enkens sak kommer ikke til dem. 24 Derfor sier Herren, Herren over hærskarene, Israels mektige: Å, jeg vil gi meg ro over mine motstandere og gi meg hevn over mine fiender. 25 Jeg vil vende min hånd mot deg og rense bort ditt slagg og ta bort alt ditt tinn. 26 Jeg vil gi deg igjen dommere som i begynnelsen, og rådgivere som i begynnelsen. Siden skal du kalles rettferdighetens by, den trofaste byen. 27 Sion skal bli forløst ved rett, og hennes omvendte ved rettferdighet. 28 Og ødeleggelsen av overtredere og syndere skal være alle sammen, og de som forlater Herren, skal bli tilintetgjort. 29 For de skal skamme seg over eiketrærne dere har ønsket dere, og dere skal bli til skamme over hagene dere har valgt. 30 For dere skal bli som en eik med visnende blader, som en hage uten vann. 31 Og den sterke skal bli som stry, og den som lager den som en gnist, og de skal begge brenne sammen, og ingen skal slukke dem. KAPITTEL 2 1 Det ordet som Jesaja, Amos' sønn, fikk se om Juda og Jerusalem. 2 Og det skal skje i de siste dager at fjellet der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene og opphøyet over haugene, og alle folkeslag skal strømme til det. 3 Mange folk skal gå og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus! Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på hans stier. For fra Sion skal loven utgå og Herrens ord fra Jerusalem.» 4 Og han skal dømme blant folkeslagene og irettesette mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, og de skal ikke lenger lære å føre krig. 5 Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys. 6 Derfor har du forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de får rikelig med mat fra østen og er spåmenn som filisterne, og de fryder seg over fremmedes barn. 7 Landet deres er fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på skattene deres. Landet deres er fullt av hester, og det er ingen ende på vognene deres. 8 Landet deres er fullt av avguder; de tilber sine egne henders verk, det som deres egne fingre har laget. 9 Og den ringa mannen bøyer seg, og den store mannen ydmyker seg; derfor tilgi dem ikke. 10 Gå inn i klippen og skjul deg i støvet for Herrens frykt og for hans majestets ære. 11 Menneskets stolte blikk skal ydmykes, og mennenes hovmod skal bøye seg, og Herren alene skal være opphøyet på den dagen. 12 For Herrens, hærskarenes Gud, sin dag skal komme over hver den stolte og opphøyde, og over hver den som er opphøyet, og han skal bli ydmyket. 13 Og over alle Libanons sedrer, som er høye og opphøyde, og over alle Basans eiketrær, 14 Og over alle de høye fjellene og over alle de opphøyde åsene,