Marte Michelet
Marte Michelet (f. 1975) er journalist og forfatter. For boka Den største forbrytelsen (Gyldendal, 2014) fikk hun Brageprisen, mens
Hva visste hjemmefronten? (Gyldendal, 2018) ga henne Bokhandelens sakprosapris og utløste en heftig historikerdebatt. Med Det har skjedd verre ting i utlandet gjør Marte Michelet noe helt nytt.
Forfatterportrett: Agnete Brun
Bilder forside og klaff: Privat
Omslag: Ellen Lindeberg
det har skjedd verre ting i utlandet
marte michelet
Det har skjedd verre ting i utlandet
Scener fra et farskap
forlaget oktober 2025
Til Leila
For det er bare å la disse beina styre deg, så vil noe hende. De brekker ikke så lett. De styrer deg ut av havneområdet, og straks opplever du noe; et merkelig møte, et lite drama, en oppsiktsvekkende begivenhet.
jon michelet : Den flygende brasilianer
hvis det var én ting som var sikkert, var det at jeg aldri skulle skrive en bok om pappa. Etter begravelsen kom en av hans gamle forleggerkompiser bort, klemte meg og hviska i øret mitt: – Du må skrive en liten bok om Jon. Jeg bare rista på hodet. Hva skulle være poenget med det? I tida etterpå fikk jeg forespørsler fra flere forlag om det samme, og det forsterka bare min motvilje. Jeg så på det som en ulekker kommersiell idé, en måte for forlagene å melke kjendisfaktoren hans for en siste skvett på. Hele mitt liv hadde jeg strevd for å være noe mer, noe annet, enn bare «dattera til Jon Michelet». Jeg trodde dessuten jeg hadde et avklart, nøkterntkjærlig forhold til pappa. Søstrene mine gråt mer enn meg da han døde, gikk mer i oppløsning enn meg. Midt oppe i sorgen følte jeg i hemmelighet en viss lettelse: Nå kan vi puste ut.
Men så gikk årene, og han gnagde i meg. Ikke mindre og mindre, som jeg hadde forventa, men mer og mer. En kaotisk, grumsete elting av fortida, som jeg ikke klarte å slutte med. Uklare følelser jeg på autopilot bekjempa med samme midler som ham: flukt og vrede.
Pappa og hans vaner og uvaner levde i meg, nei, herja i meg, og jeg så hvor det bar. Heldigvis, eller dessverre, er jeg kvinne, og vi kan ikke oppføre oss sånn, i alle fall ikke i lengden. Vi kan ikke gå rundt i en uvaska slåbrok og drite i å lage middag. Vi kan ikke røyke innendørs og være helt fjerne. Vi kan ikke klikke på partnerne og ungene våre i hytt og vær og regne med å bli tilgitt. Vi kan ikke legge ut om ubåter uten øye for om noen følger med, eller spise opp hele sjokoladekalenderen i fylla. Eller, det kan vi sikkert, men vi blir ikke betrakta som betagende kunstnersjeler. Det er koner som får sånn oppførsel til å funke, som glatter over og rydder opp, og jeg har aldri hatt noen kone, bortsett fra en tafatt indre en.
Denne indre kona mi insisterte spakt: Du er ute å kjøre fordi du mangler Et Stort Og Viktig Prosjekt. Jeg prøvde å stable på beina det ene kjempetunge bokprosjektet etter det andre – tredveårskrigen, Stay Behind, svenskenes sanne vesen – men den innledende, nysgjerrige energien ble hver gang avbrutt, av fortidselting, av sterke minner som trengte seg på, det heter vel sorgprosess, men en prosess pleier å ha en slutt, og denne ville ingen ende ta.
Før jeg en sommer mer eller mindre begynte å laive at jeg var Jon Michelet.
det er juli, det er en varm, lys ettermiddag, det er fullt av folk i Kristiansand. Vi har vært på en nokså krevende vestlandsturné for å vise dattera mi og den ene niesa mi hvor mormors slekt kommer fra. Tre voksne og to barn i en trang, liten bil, sterke viljer som stanger inn i hverandre og fyller kupeen med elektrisk anspenthet og tungpusta luft. Turen avsluttes med et stopp i Kristiansand og et besøk på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter. Arkivet ligger i bygningen der det tyske sikkerhetspolitiet hadde sitt hovedkvarter på Sørlandet under andre verdenskrig. Innerst i biblioteket, over de gamle cellene og torturkamrene, er det en permanent liten utstilling om pappa, siden han testamenterte hele sin samling med krigslitteratur til Norsk senter for krigsseilerhistorie, som er en del av Arkivet. Vi kommer uanmeldt, og egentlig åpner det ikke før om en time, men vakten slipper oss inn likevel. Store svart-hvitt-bilder av pappa lyser mot oss idet vi kommer inn i biblioteket. Vi ser på gjenstander brakt hit fra kontoret hans for at ihuga fans skal få en følelse av
nærhet. Etterpå kan jeg ikke huske hva noen av gjenstandene var. Kart? Fyllepenner? Figurer laget av hvalrosstenner, fra pulten hans? Det finnes skuffer man kan dra ut for å kikke på utvalgte ting og dokumenter, og det gjør vi, halvhjerta, for ingen av oss veit hvordan vi skal oppføre oss her. Vi er flaue og rastløse da vi til sist poserer ved siden av papp-pappa i helfigur og mamma tar bilde. Ungene skjærer grimaser.
Ute på parkeringsplassen begynner jeg på et eller annet belærende om Gestapo og peker mot den delen av bygget der motstandsfolk ble torturert, men ingen lar seg engasjere. Slektsekspedisjonen er ferdig. Vi vil ikke hale det ut. Dattera mi skal kjøre tilbake til Oslo med resten av gjengen og leveres til pappaen sin, mens jeg skal videre for å besøke venner.
Først møter jeg en kompis, en innfødt kristiansander som er hjemme på ferie og viser meg rundt i den nyåpna Kunstsiloen. Vi spiser en tidlig middag før vi går hver til vårt. Jeg har bestilt et hotellrom så jeg kan få en natt for meg selv og sove av meg familienervene før jeg tar toget til Stavanger neste morgen. Det er luksus, jeg har gleda meg til det, og under normale omstendigheter ville jeg ha lagt meg rett ned i det reine sengetøyet, drukket dyr flaskecola fra minibaren og bare blitt på rommet. Men den flaue rastløsheten sitter i og driver meg til å ta heisen opp til hotellets utsiktsbar. Jeg står ved vinduene og ser ned på folkevrimmelen da en teit tanke detter ned i hodet: What would Jon Michelet do?
Unge kristne går gjerne med armbånd der det bare står WWJD, forkortelse for «What Would Jesus Do», som skal minne dem på å handle og tenke i Jesu ånd.
Jeg ler litt av ideen om å la meg besjele av Jon Michelets ånd, men lar likevel tanken folde seg ut: Hva ville han gjort? Hvis han hadde løse, frie sommeruker foran seg, et lite stipend på konto og et hotellrom i Kristiansand?
Jeg nøler noen sekunder, men lander på at han ville ha bestilt en whisky. Servitøren bak den skandi-elegante, buede bardisken gir meg et stort glass med isbiter og brun sprit. Jeg snur meg og kikker rundt i den halvtomme baren. Jeg får med én gang angst over å skulle stå der og drikke aleine. Alle de andre gjestene er menn, to og to eller i grupper, og jeg merker blikkene som dartpiler i nervesystemet.
Ser jeg rar ut? Har jeg noe i ansiktet? Jeg tar whiskyen med tilbake til rommet og konstaterer at jeg ser nokså vraka ut, ikke på en oppsiktsvekkende måte, men med stram kjeve, grå øyeposer og noe vilt i blikket. Jeg dusjer av meg litt av slitasjen og føner for én gangs skyld håret, siden JM ville ha pomadert sitt. Jeg tømmer whiskyglasset og prøver å lage Marlon Brando-minen hans i speilet, men den har ikke samme effekt i mitt tryne, jeg ser ut som en slagpasient. Jeg finner en leppestift som dattera mi har glemt i toalettmappa mi. Den er dyprød og ville ha fått JMs bifall. I veska slenger jeg ned en notatbok fordi JM alltid hadde med seg notatbok. Det er tropisk varmt ute, og siden JM utvilsomt ville ha kneppa opp skjorta, gjør jeg det også, men bare
de øverste knappene, ikke noe synlig pupp, det får være grenser for innlevelse, og sånn rusler jeg ut i byen.
Jeg flanerer. JM lærte søstrene mine og meg å flanere en gang vi var i Paris på 1980-tallet.
– Når man skal noe viktig, da går man. Sånn. Med retning og tempo. Når man ikke skal noe spesielt, da flanerer man. Sånn her. Rolig! Se dere rundt.
– Hva skal vi se på?
– Hva som helst! Se på bygningene og folka og faen og hans oldemor!
Så nå går jeg sakte, uten noen bestemt retning, med henda nonsjalant i lommene, og ser på bygningene og folka og faen og hans oldemor slik de fortoner seg i Sørlandets hovedstad et stykke inn på 2020-tallet. Ved domkirka – man havner alltid ved en stor kirke når man flanerer – setter jeg meg på en benk, under et tre. Det er mange ledige benker, så jeg får sitte aleine. Et par benker bortafor sitter det tre yngre karer, den ene vipper på en sykkel mens han holder seg fast i benken. Alle tre er tynne, men muskuløse, og klart rusa. Amfetamin, ketamin, sikkert noe sånt. Ikke heroinister, mer sånne har-aldri-gått-hjem-fra-festen-typer.
What Would Jon Michelet Do? Han ville ha observert.
Området rundt domkirka føles som Spikersuppa på Karl Johan, de samme butikkene og kjedene. Tjåka fullt av ferierende. Amerikanske cruiseturister med «Norwegian ancestors» som de snakker høylytt om. Unge menn som prøver å se ut som Haaland. Unge kvinner
som prøver å se ut som Mette-Marit. Sørlandske familier i lutheranske pastellklær, med flokker av hvithåra barn. Kaptein Sabeltann overalt. Suvenirposer fra Kunstsiloen. Nær sagt alle som passerer, har en iskrem i hånda, soft is med sjokoladepulver på, kuleis med strøssel, pinneis med fruktsmak. Med jevne mellomrom velter det forbi små grupper av støyende, unge kjekkaser fra Oslo vest, nyfriserte, pengeluktende, saltvannsbrune. De kommer fra skjærgårdshyttene sine, har frest inn med båtene sine, de har kokainmanerer, de eier denne tullete lille byen og de veit ikke om de helst vil knulle eller slåss. Mette-Marit-jentene fniser mot dem med skrekkblanda fryd før de forter seg videre. Et og annet par med det jeg antar er østeuropeisk bakgrunn, kommer forbi, i sine fineste sommerklær, kvinnene påfallende lettkledde, med bitte små vesker og høyhælte sko. Disse parene tar massevis av bilder, der kvinnen stiller seg opp og poserer foran blomsterarrangementer og trestammer, mens kjæresten holder mobilen opp foran seg sånn at den litt for trange dressjakka spenner seg inn i ryggfettet. Jeg ser tre–fire slike par komme og gå mens jeg sitter der på benken, og de virker gladest av alle. Damene hopper med ekte smil fram etter endt photoshoot, tillitsfullt sikre på at kjæresten har fått til den contenten de vil ha, og så kjøper de seg store iskremer de også. De er de eneste som flanerer, de eneste som kikker ordentlig på kirka. Sånn sitter jeg og dømmer folk. Med JMs blikk ser jeg etter interessante typer og gjetter på hvor de kommer
fra. Jeg innbiller meg at jeg er uvanlig treffsikker. Senegaleser eller nigerianer, kurder eller iraner, svensk eller tysk, bygda eller byen, mye eller lite penger, trygg eller utrygg, rusa eller nykter. Man får vite mye ut fra folks tenner, smykker og hår. Men jeg må høre dem snakke før jeg kan bestemme meg.
Innimellom alle de ferierende smetter stressa, unge voksne. Jenter med kraftig ansiktssminke, gutter med billig hettegenser, på vei til og fra butikk- og restaurantjobbene sine i handlegata. De manøvrerer seg raskt og rutinert gjennom trafikken.
Ganske fort blir jeg lei av menneskene, lei av den ordinære, nygotiske kirka, lei av å notere. Jeg fisker opp røykpakka fra veska, det er jo fest, er det ikke det, da? Jeg lener meg tilbake, legger armene bak på benken, prøver å gjøre det litt mandig. Jeg bør gå på bar hvis jeg skal fortsette denne laivinga. Mens jeg sitter og tenker på hvor jeg i så fall skal gå, ruller en blond fyr i Adidasbukser opp på el-sparkesykkel og spør om jeg vil kjøpe weed.
– Vil du kjøba vid?
Før jeg sier nei takk, rekker jeg å tenke: What Would Jon Michelet Do?
Et par ganger har folk sagt til meg at de har sett pappa kjøpe hasj. Første gang var da jeg var i tjueårene, jeg bodde i kollektiv på Grønland, og pappa bodde på en hybel i nærheten. Han var redaktør i Klassekampen da
og gikk på antabus for å holde drikkinga si i sjakk. Det var alltid dealere på Grønlands torg, og en kokk jeg hadde jobba med, hadde vært der for å kjøpe til seg selv, sa han, da han «så faren din kjøpe tjall». Sikkert, tenkte jeg, du har bare sett en eller annen brun mann med stor nese og mørkt, krøllete hår.
Et par år seinere skjedde omtrent det samme igjen, en løs bekjent sa at han hadde stått og venta på kjæresten sin utafor t -baneoppgangen på Grønlands torg, rett før siste banen, da han «så Jon Michelet, jeg lover», ta ut penger av minibanken, gå rolig fram til to typer i enden av torget, skravle med dem en stund og så komme ruslende forbi igjen med en påtent joint. Jeg veit ikke hvorfor folk har behov for å fortelle meg sånt.
Disse nokså upålitelige øyenvitnebeskrivelsene (mørke omgivelser, kjendisskrøner) gir ikke på noen måte grunnlag for å fastslå at JM ved én eller flere anledninger kjøpte cannabisprodukter på gata. Men for å være på den sikre sida, og fordi jeg faktisk ikke liker whisky i det hele tatt, kjøper jeg «vid» av den blonde gutten. Hvis jeg skal la meg beruse som JM, må jeg gjøre det med et middel jeg vanligvis ikke tillater meg, men som lokker meg.
Det er et kronglete opplegg, viser det seg. Jeg må laste ned en meldingsapp på mobilen. Så stikker fyren på el-sparkesykkelen. Jeg skal gå og ta ut penger, fem hundre kroner, og så skal jeg vente på en melding. Jeg må innom diverse matbutikker og kiosker før jeg finner noen som har kontanter. Nå flanerer jeg ikke lenger,
nå er jeg egentlig litt stressa. Jeg beroliger meg selv med at jeg akkurat nå laiver kriminalromanforfatteren som i legitimt ærend utforsker bibelbeltets underverden, men likevel er jeg så nervøs at jeg glemmer å kjøpe rullepapir. Etter at jeg har gått til det der stedet og møtt den der fyren, må jeg derfor gå tilbake til samme butikk, og jeg rødmer garantert på overvåkningskameraene fra den kvelden.
Sliten ung fyr i kassa:
– Hei igjen?
Meg, stotrende, hviskende:
– Eh, hva heter det, har du eh, rullepapir?
Med en rar blunking prøver jeg å formidle solidaritet med hans arbeidssituasjon.
Jeg finner tilbake til domkirka, min trygge base denne kvelden, og der ruller jeg en klønete joint. Jeg blir så stein at det svaier i beina. Det er sånn genmodifisert ny weed, innbiller jeg meg, som blir dyrka i store, legale anlegg i usa . Den er mye, mye sterkere enn gammeldags marihuana. Jeg ser meg selv utenfra, ovenfra, fra domkirkespiret. En underlig dame godt oppe i førtiårene som lener seg mot en trestamme, holder seg fast i den, faktisk. Kommuneblondt, langt hår satt opp i en løs, skeiv knute. Store, runde briller. Svart bukse, svart skjorte, knapt sminka. Kan se ut som om hun er sekretær på et arkitektkontor. Kan se ut som om hun har rømt fra psykiatrien. Det er ingen som tar bilder av henne, så hvorfor står hun på den rare måten? Er det en grorudpalme hun har på hodet? Hvor er veska hennes?
To svarte menn i tjueårene kommer mot meg:
– Er denne din?
– Oi, shit, hvor lå den, svarer jeg.
– På den benken der.
– Herregud, så typisk meg. Tusen, tusen takk!
– Bare hyggelig. Ha en fin kveld!
– Vent, roper jeg da de har snudd ryggen til og nesten forsvunnet inn i solnedgangen. – Hvor er den bruneste baren i Kristiansand?
På det som neppe er den bruneste baren i Kristiansand, men tvert imot et gigantisk diskotek, spanderer jeg øl på mine to selvutnevnte utelivsguider, fordi WWJMD. Og på de tre kompisene deres som dukker opp. De er studenter på høyskolen, og alle kommer fra Østlandet, forent av den brune hudfargen sin, som stikker seg litt ekstra ut i denne landsdelen. De skal bli sykepleiere, lærere, én skal bli sosionom. De er morsomme, høylytte, gira. Jeg drikker brus, fniser av rare ting, stiller alle mulige spørsmål, fortsatt høy. Vi har tatt et bord rett ved dansegulvet. De spaner etter jenter, jeg hjelper dem.
– Dere må gå og danse, sier jeg.
– Da må du bli med, sier han ene.
– Aldri i livet, svarer jeg og peker på en jente med kort, glitrende topp ute på dansegulvet. – Gå dit.
I guttenes fravær ser en hvit mann på min alder sitt snitt og overrumpler meg.
– Du er hun Marte Michelet!
– Nei, sier jeg. – Det er ikke meg.
–Jeg ser jo at det er deg. Jeg har lest bøkene dine.
–Du tar feil, sier jeg. – Jeg er Jon Michelet.
Mannen rygger tilbake dit han kom fra. Den ene gutten deiser ned igjen i sofaen og spør hva jeg ler av.
–What Would Jon Michelet Do!!
–Hæ?
–Glem det.
Ja, jeg blir med dem på nachspiel. Ja, jeg røyker en joint til. Ja, til slutt danser jeg faen meg også, til noe kongolesisk popmusikk, i stua i kollektivet med papirvegger. Nei, sier jeg da han ene til min store overraskelse vil kline. Da jeg ved morgengry soser meg tilbake til hotellet, er jeg fylt av glede: I dag har jeg kjent fryd og forvandling. Med de skakkeste bokstavene noensinne skriver jeg i notatboka:
WWJMD som metode
Pappa forbilde
Pappa risiko
FORSONE SEG!
Så sovner jeg med klærne på.
Dagen etter bestemmer jeg meg for at det kanskje er noe å hente likevel, i å skrive en liten bok om pappa og meg. Kanskje kan jeg tvinge det kaotiske inn i en form jeg kan håndtere.
Da Jon Michelet døde i 2018, ble Marte Michelet oppfordra fra flere hold: Du må skrive om faren din! For Marte vakte det bare motvilje. En bok om pappa? Nei takk. Helt til hun en sommer får det for seg at hun skal laive ham. Hun har et hotellrom for natta, på konto står et lite stipend, og noen løse ferieuker ligger foran henne. Så hun sier som kristenfolket: What Would Jon Michelet Do?
I Det har skjedd verre ting i utlandet skriver Marte Michelet gnistrende og personlig om å vokse opp langs partilinja, om fordeler og ulemper ved Theatercaféen, om å tilhøre de suspekte utlendingene i Zambia, om farskapets oppturer og nederlag og om å lære seg å gå som en mann.