roman | forlaget oktober
Om Morgenstjernen (2020)
«Knausgård er blant våre største nålevende forfattere»
New York Times
«et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk»
Los Angeles Times
Om Ulvene fra evighetens skog (2021)
«en av de store kronikørene av livet fra øyeblikk til øyeblikk»
Washington Post
«en filosofisk roman med nesten uhyggelig vitalitet»
Süddeutsche Zeitung
Om Det tredje riket (2022)
«Det er djevelsk godt gjort»
Politiken
«en utrolig dyktig historieforteller … jeg er bergtatt»
Svenska Dagbladet
Om Nattskolen (2023)
«Som dyptgående psykologisk skildring er Nattskolen verdt å skrive inn i litteraturhistorien»
Göteborgs-Posten
«Avsindig medrivende spenningsroman»
Berlingske
Om Arendal (2024)
«romanstoff som får leseren til å grunne over eget liv»
NRK
«utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende»
VG
Karl Ove Knausgård
jeg var lenge død
Roman
forlaget oktober 2025
Det finnes kun én verden, den naturlige verdenen, som viser mønster av det vi kaller «naturlovene», og som lar seg oppdage gjennom vitenskapens og de empiriske undersøkelsenes metoder. Det finnes ingen adskilt sfære for det overnaturlige, åndelige eller guddommelige; ei heller finnes det noen iboende kosmisk teologi eller transcendent formål i universets eller menneskelivets natur.
Sean Carroll
Mysteriets dører tillater deg å gå inn, men de tillater deg ikke å gå ut igjen.
Giorgio Agamben
FØRSTE DEL
florenskij møtte visstnok ikke blikket til dem han snakket med. Mange som har skrevet om ham, har nevnt det. Det må ha vært et påfallende trekk ved ham. At det var det folk satt igjen med etter å ha møtt en av Russlands mest originale tenkere, sier mye om betydningen av det sosiale og dets lover. Det fikk meg til å fundere. Ikke minst siden jeg selv er en som ugjerne ser andre mennesker inn i øynene. Jeg vet hvorfor – det er fordi jeg slipper dem inn da; sjelen deres eller hva det nå er, entrer mitt indre, og det sier seg selv at jeg må beskytte meg mot det – men de jeg unnviker blikket til, vet det ikke. Det angår dem, de blir urolige av det, og ikke sjelden provosert. Det er kraft i de nedslåtte øyne. Men hva slags kraft? Hva slags signaler sender de nedslåtte øyne ut?
1) Jeg skjuler noe (jeg er ikke til å stole på)
2) Jeg unnviker noe (jeg er feig)
3) Jeg vil ikke se deg (du betyr ikke nok for meg)
De nedslåtte øynes urscene er den mellom Kain og Abel og Gud i Bibelen. De to brødrene bærer fram hvert sitt offer, Kain fra marken han dyrker, Abel fra dyrene han holder. Herren liker Abels offer, og han liker ikke Kains offer. Hva skjer?
Da ble Kain brennende harm og så ned. Dette går ikke ubemerket hen for Herren, som sier:
Hvorfor er du harm, og hvorfor ser du ned? Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.
Det er rene ord for pengene. Ser du ned, vil du det onde – eller er du mer utsatt for det onde. Ser du opp, derimot, og møter blikket til dem du snakker med, vil du det gode, er du god.
Kain ville definitivt ikke det gode. Han foreslår for sin bror at de skal gå ut på marken. Vel der går han løs på ham og dreper ham.
De eldgamle bibelfortellingene er ikke stedet for nyanser. Der er de nedslåtte øynes budskap enkelt og greit:
1. Jeg skjuler noe (jeg har ondt i sinne)
Det Kains nedslåtte blikk skjuler, er vilt og skånselløst. Du dreper ikke din egen bror sånn helt uten videre. Det krever stor kraft å gjøre det. Mye må overvinnes. Og Herren er ikke dum, han vet at den kraften som kreves for å gjøre det onde, og ikke bare ville det, må samles opp, og at det bare kan skje innenfor de nedslåtte øynes begrensede horisont.
Men ikke alle blikk slås ned for å skjule og i hemmelighet bygge opp noe ondt. De fleste nedslåtte blikk, vil jeg våge å påstå, er nedslåtte av den motsatte grunnen, de vil unngå kreftene, de vil noe passivt, de vil verge sin eier. La meg være i fred. Ikke: La meg være i fred! Ingen aggresjon, men forsiktig, varsomt, hjelpeløst: La meg være i fred … De er nedslåtte av
svakhet, ikke av styrke. Det aner meg at Florenskijs nedslåtte blikk var av den typen.
Hva med meg?
Når jeg ikke møter blikkene, men ser ned og fomler med et eller annet i hendene, hva foregår i meg da? Er det bare passivt, vil jeg bare unngå nærværet av sjelen deres inni meg, eller er det også sinne der? Som bygger seg opp? Et begynnende mørke? En stigende ondskap?
Sikkert. Noen ufine følelser romsterer jo i meg også. Men jeg tror ikke at jeg er et dårligere menneske enn for eksempel broren min – som morsomt nok er rank som et spett, ren som en tidlig vårmorgen og kikker alle han møter, rett inn i øynene – men sannsynligvis noe svakere. Han forstår ikke så mye, og det er en åpenbar styrke. Jo mindre kunnskap, jo færre valg, og jo færre valg, jo større handlingskraft. Han får ting gjort, og han er for det meste glad, siden heller ikke introspeksjon er noe han sysler med. Sunn og sterk, med andre ord. Problemet med kunnskap er at den åpner opp verden i alle retninger, ofte på motstridende måter, og det underminerer det klare og det sanne, for det viser seg jo at ingenting er klart, og at ingenting er sant. Jeg burde gi Syvert Talmud i julegave. Da kunne han få brynt seg litt. Jødedommen vet noe om sannhet og kompleksitet, Talmud er et endeløst verk, fordi det stiller et spørsmål som aldri kan besvares endelig: hvordan skal vi forstå Toraen? Kommentaren kommenteres, den kommenterte kommentaren kommenteres, og så videre i det uendelige, gjennom hundreårene. Det er ikke til å undres over at nazistene ville utrydde jødene. Hitler satte det muntlige over det skriftlige, nettopp fordi kraften i budskapet forsvant når det ble skrevet ned, og dét gjaldt tross alt hans
egne tanker – hva måtte ikke han og de andre nazistene, med sin enkelhetslengsel, tenke om en slik enorm skog av skrift, som helt manglet et utsiktspunkt, man var alltid midt inne i den, og alle stiene man kunne følge, forgrenet seg konstant i alle retninger? Bort med det. Historien, kulturen, folket. Én beslutning, én handling. Utvetydig styrke, millioner døde.
Men det er ikke styrke og svakhet det egentlig handler om, parameterne er feil, det handler om rikdom og fattigdom. Syvert er et fattigere menneske. Han er sterkere, han er gladere, men han er fattigere. Samtidig: Jesus gjorde opprør mot de skriftlærde, og han ønsket de fattige i ånden velkommen …
Hva viser vel det, annet enn at ingenting er sant, at det ene er like riktig som det andre, samtidig?
Ifølge Florenskij er ikke formelen for identitet A = A, men A + (– A).
Jeg er ikke lik jeg.
Verden er ikke lik verden.
Florenskij ble skutt i nakken og veltet ned i en massegrav i 1937. Ikke av Hitlers menn, men av Stalins. Det er fristende å si at de gjorde det fordi han visste for mye. Det var nok snarere fordi de ikke kunne stole på ham. Men det er kanskje, når jeg tenker etter, to sider av samme sak?
Han var uansett en som så ned.
Det nedslåtte blikket er en negativ kraft – vil ikke, kan ikke, tør ikke, klarer ikke, er ikke – det er nei på alle kanter. Det negerer møtet, som ikke blir fullverdig, og da er det ikke lenger noe møte. På den andre siden, kanskje det nedslåtte blikket gjør synlig noe som egentlig er karakteristisk for møtet, nemlig at det aldri kan være helt åpent, aldri kan
være likeverdig, men at det alltid er usymmetrisk, med store, uoverskuelige områder og hemmelighold på begge sider.
Jeg vet godt at det ikke vekker tillit når blikket mitt bare streifer blikket til dem jeg møter. At det hefter noe usympatisk og kanskje til og med krøplingaktig over meg da, at jeg blir en slags mannsling. Folk blir irriterte og ikke sjelden også sinte. Dette vil de ikke ha noe av. Men hvis jeg tvinger meg til å se folk i øynene, fylles jeg ikke bare med ubehag. Jeg trosser også min egen personlighet, utøver tvang mot den, og i hvilken hensikt? Jo, for å framstå som en annen. Å spille skuespill er det motsatte av å være rak og ærlig og åpen, som det å møte den andres blikk liksom skal uttrykke.
Hovedfunksjonen til blikket er å se. Ikke å bli sett. Nesten alt det andre mennesker er for seg selv, er jo likevel usynlig. Kan man se tankene deres? Nei. Kan man se følelsene deres?
Nei. Andres tanker og følelser er skjult i det indre, og må fortolkes gjennom tegn som måtte vise seg i det ytre. Men selv i det ytre kan det være usynlighet – en sånn ting som utstrålingen, kan man se den? Nei. Man kan bare føle den. Og da er vi for lengst bortenfor det rasjonelle. I en usynlig, men følbar virkelighet. Den er ikke bak den synlige virkeligheten, men i den.
Virkeligheten er både synlig og usynlig.
Helt fram til han den dagen i 1937 fikk en kule i nakken, beskjeftiget Florenskij seg med nettopp det, forholdet mellom den synlige og den usynlige verden. I sin bok Ikonostasis fra 1922 skrev han: Disse to verdenene – den synlige og usynlige –er intimt forbundet, men deres respektive forskjeller er så veldige at det unngåelige spørsmålet melder seg: Hva er grensen deres? Grensen deres skiller dem, samtidig forbinder den dem. Hvordan
skal vi forstå denne grensen? Jo, fortsetter han, vi skal se innover. Som med alle vanskelige metafysiske spørsmål er det beste utgangspunktet det vi allerede vet i vårt indre. Og der skal vi se mot drømmene. Drømmene er vår første og enkleste inngang til den usynlige verdenen, som Florenskij skrev.
Da jeg hadde lest teorien hans om drømmer for første gang, måtte jeg ut og gå opphisselsen av meg. Med hendene i jakkelommene og hodet bøyd mot vinden og regnet trasket jeg gatelangs en lang stund. Å gå gjorde godt i seg selv, for noe hadde hendt med beina mine de siste månedene. De verket når jeg satt, og når jeg lå, føltes det som om de var fylt med blod, det presset liksom på under huden og var konstant ubekvemt, uansett stilling. Noen ganger var følelsen den at beina mine brant. Så snart jeg begynte å gå, forsvant imidlertid ubehaget som dugg for solen, og det var første gang jeg hadde opplevd at det å gå var godt. Jeg hadde alltid likt å gå, men av andre grunner. Tankene ble friere, fikk liksom mer rom til å utfolde seg, det var som om jeg ved å få kroppen opp i fart på en måte kom tankenes fart i møte, det var som om tankene følte at jeg gjorde det for deres skyld, at jeg hadde omsorg for dem, noe de da verdsatte overmåte. I alle fall ble kvaliteten deres bedre. Oppe i marsjfart tok det ikke lang tid før de begynte å bli abrupte, gjorde korthugne byks inn på steder de ikke hadde vært før, eller bare ytterst sjeldent oppholdt seg. Så ja, jeg likte å gå. Og nå gjorde det godt fysisk også. Kanskje var smertens viktigste rolle det som hendte når den slapp taket? Den var der åpenbart først og fremst for å varsle: det står ikke bra til i beinet eller tannen eller magen, noe må gjøres, det haster! Det haster! Men så når det faktisk er gjort, og smerten forsvinner, er det ikke slik at alt er som
før. Nei, det har endret seg, selv det mest selvsagte trer plutselig fram og har blitt verdifullt, og deilig.
Smerten var jo også usynlig. For alle andre enn den som følte den, var smerten en påstand. Kunne det være det samme med Gud? At noen følte Gud fylle seg – på en like overbevisende måte som smerten gjør det – men at det for alle andre bare var en påstand?
Når noe smerter, tviler man jo ikke på smerten.
Jeg rundet hjørnet og måtte ta et skritt til side da to voluminøse, griseaktige mennesker dukket opp fra den andre siden. Det var et par, de bar på hver sin bunke handleposer, ikke de føyelige av plast fra supermarkedene, men de store, stive og rektangulære fra de dyre klesforretningene.
De sa ikke takk, så ikke engang på meg, marsjerte bare forbi side om side med sine voldsomt lubne lår.
Er det ikke pussig hvordan hundeeierne ligner på sine hunder, pleide folk å si. Jeg fant det enda mer pussig hvordan par lignet hverandre. Menneskeverdenen var viselig innrettet på den måten. Uansett hvordan du så ut, ville du kunne finne noen som så ut som deg, og som likte det de så. Var du overvektig, ja da stirret en annen overvektig på deg fra den andre siden av gaten, åpenbart tiltrukket. Har du oppstoppernese og fregner, ja da stirrer straks et annet menneske med oppstoppernese og fregner på deg og synes du er strålende vakker.
Det så jeg hele tiden, overalt hvor det ferdedes mennesker. Jeg fulgte gaten nedover mot handlestrøket. Vann hadde lagt seg i alle forsenkninger på veien, grunne dammer som speilet den grå himmelen og ellers fuktet alle overflater. Det var en lørdag formiddag, og til tross for været var det mange mennesker ute, kledd i allværsjakker eller regnklær, noen med
paraplyer holdt skrått opp foran seg som skjold, noen skyvende på barnevogner, de fleste av dem forseglet i gjennomsiktig plast. Som små, mobile gravkamre, tenkte jeg. Det må ha vært ordet «forseglet» som fikk meg til å tenke på det, siden rommet med den døde i de egyptiske pyramidene ble forseglet, og det utrolige i det, at liket ble latt alene balsamert i et forseglet rom, utenfor alt, men kanskje særlig tiden, opptok tankene mine noen minutter. Spedbarn lignet jo også oldinger. Så da var det om ikke nærliggende så i alle fall ikke helt ubegrunnet å tenke at barnevognene fraktet små mumier.
Jeg gikk inn i et busskur, fant fram mobilen og tekstet Ketil.
Kjenner du til Pavel Florenskij?
Da han ikke svarte med en gang, la jeg mobilen tilbake og fortsatte bortover. Ketil hadde fått sitt andre kull med unger, og var nok ute og gjorde noe med dem. Han trodde jeg i hemmelighet misunte ham ungene, ute av stand til å forestille seg et menneske som ikke var som ham selv. Det hjalp ikke at jeg sa at jeg ikke misunte ham et fnugg, da trodde han bare at jeg løy. Så han visste hva jeg egentlig følte! Åh, sånt var det så mye av, jeg ble dårlig av å tenke på det.
Mobilen plinget. Det var Ketil.
Ikke før jeg googlet ham nå. Ærlig talt, Joar, en russisk-ortodoks PREST?
En trikk kom glidende opp ved siden av meg. Jeg skottet opp på passasjerene. De hadde alle noe lørdagsettermiddagsaktig over seg, så helt annerledes ut enn de gjorde på la oss si mandager i totiden.
Og matematiker, fysiker, elektroingeniør, oppfinner, semiotiker, kunst-teoretiker, poet, tidsskriftredaktør og filosof, skrev jeg tilbake.
En liten klatt smør smurt utover en veldig stor brødskive, svarte han.
Ditt valg av bilde sier mer om livssituasjonen din enn om Fader Pavlov, svarte jeg.
Med på en kaffe? skrev han.
Nå?
Ja
Nei
Ok
Da jeg stakk mobilen i lommen, tenkte jeg at jeg kanskje burde ha sagt ja. Det hørte til sjeldenhetene at han kunne møtes utenfor arbeidstiden. Men uten forvarsel? Bare tanken fikk det til å tetne i brystet. Kaffe hadde jeg likevel lyst på, så jeg styrte skrittene mot den nærmeste kafeen jeg visste om. Det var av den typen som hadde en lang disk langs vinduet, hvor folk satt vaglet på barkrakker og stirret ut, og store bord med grove planker innenfor. Koppene de serverte kaffen i, var også store og grove. Vi var langt unna den finstilte porselensestetikken her. Den stammet vel fra syttenhundretallet. Rokokko. Pudder og parykker. Her bar ingen parykker, tvert imot, menn barberte av seg håret på hodet.
På den måten hang verden sammen. Den samme ånden som skapte nette porselenskopper, fikk de som drakk av dem, til å bære parykk, mens ånden her fikk de som drakk av kraftige keramikkopper, til å framheve skallen – hjernens kopp.
Jeg foretrakk steder der det ikke var progressivt å drikke kaffe, som konditorier og kjøpesenterkafeer, men var også pragmatiker nok til ikke å irritere meg over kaffesnobberiet. Det var å misbruke følelsene. Det som ikke gjorde fysisk vondt, forsøkte jeg å overse. Du så aldri en katt bli frustrert
over annet i omgivelsene enn det som plaget kroppen dens, og det var vanskelig å tenke seg en fisk som var misfornøyd med havbunnens estetikk i den viken den gled inn i.
Jeg kjøpte meg en kaffe med melk og satte meg ved et av de store bordene. Brillene dugget litt, og jeg tørket dem med en flik av skjorten. Det var bare ukjente ansikter der inne, så jeg da jeg fikk dem på igjen. Nå var ikke Oslo noen metropol, men den var akkurat stor nok til at man kunne være anonym og gå i fred hvis man ville. Det fryktede utropet, Hei, Joar!, som bare kunne komme fra folk jeg vokste opp med, hørte jeg nå for tiden bare et par ganger i året. For studentene mine, som det ble flere av for hver høst, men som det ikke var mange av her oppe på Majorstua, var jeg Løyning, og såpass respekt hadde jeg med meg at de ikke praiet meg på gaten. Hvis det ikke var ryktet om min eksentrisitet som gjorde det, da.
En liten, vasstrukken park lå på den andre siden av veien. Gresset var gult, trærne brunsvarte og nesten uten blader. I hjørnet stod det noen lekestativer på et rødt kunststoffdekke. Ingen lekte der nå, naturligvis. Det satt heller ingen på benkene.
En ny trikk gled forbi, fylte for noen sekunder hele utsikten.
Tanken om at det skulle finnes en verden til, hvor kom den fra? Den var veldig gammel, det var sikkert. Kanskje stammet den helt fra den gangen de første menneskeaktige skapningene begynte å streife rundt på savannen. For dem, en håndfull apelike, grovbygde nydyr nede på det afrikanske kontinent, måtte verden fortone seg endeløs. Så hvorfor tenke at det faktisk var en verden til? Var ikke det en i overkant fantasifull
Jeg var lenge død inngår i det store Morgenstjernenverket som åpnet med romanen Morgenstjernen i 2020, og som videre består av Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023) og Arendal (2024).
Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk og har frambrakt en unik respons og gjenkjennelse hos brakt lesere verden over. Knausgård har mottatt en lang rekke litterære priser, blant annet Aschehougprisen, Kritikerprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Wall prisen, Street Journal’s Innovator Award for Literature, Die Welts litteraturpris, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris.
Kunstverk: © Mamma Andersson / bono 2025
Bokperm: Utan titel, 2020 (utsnitt)
Smussomslag: New Morning, 2025 (utsnitt)
Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
Joar Løyning jobber som professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Dagene hans er preget av rutiner, han lever et liv hvor alt har sin bestemte plass. En dag ser han noe ikke noe menneske er ment å skulle se. Han forsøker å få det til å passe inn i virkeligheten slik han kjenner den, men det går ikke, det er som om den kjente tilværelsen har begynt å slå sprekker.
Da en ny stjerne en kveld viser seg på himmelen, er Joar en av få som aner hva det kan dreie seg om, og for å få det bekreftet legger han ut på en reise som til slutt tar ham til et sted som ikke finnes på noe kart.
Jeg var lenge død er en roman om en verden i rask forandring, der det vitenskapelige verdensbildet uthules innenfra og den menneskelige eksistensen må forstås på nye måter. forlaget oktober