Knut Andreas Bergsvik
En kort introduksjon til steinalderen i Norge
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-67443-4
1. utgave, 1. opplag 2025
Forsideillustrasjon og omslagsdesign: Kristin Berg-Johnsen. Forsideillustrasjon etter motiv fra bergkunstfeltet Ausevik i Kinn, Vestland. Sats: deTuria Design.
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2025.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
KAPITTEL
KAPITTEL
KAPITTEL 5
KAPITTEL 6 YNGRE
KAPITTEL
KAPITTEL 8 SLUTTEN PÅ STEINALDEREN:
FORORD
I løpet av de siste tiårene har steinalderarkeologien vært i rivende utvikling her i landet så vel som internasjonalt. Det er større teoretisk bredde og videre forståelsesrammer enn før, og nye metoder har gitt dypere og mer presis kunnskap. Det er mange flere arkeologer enn tidligere og empirisk har det også vært en eventyrlig vekst, spesielt på grunn av de omfattende utgravningene knyttet til forvaltning av kulturminneloven. Tiden er derfor moden for en oppsummering, og det er dette jeg forsøker på i denne boken.
Å gi en oppdatert oversikt klarer man likevel ikke uten hjelp, og den har jeg fått fra gode kolleger, til alt fra faglige ting – det være seg spørsmål om kronologisk utvikling, dateringer, gjenstander, råmaterialer, aktuelle diskusjoner og tolkninger – til henvendelser om illustrasjoner. En stor takk går derfor til: Nils Anfinset, Sveinung Bang-Andersen, Inger Marie Berg-Hansen, Hein Bjartmann Bjerck, Heidi Mjelva Breivik, Yvonne Dahl, Hege Damlien, Jan Magne Gjerde, Håkon Glørstad, Fredrik Hallgren, Knut Helskog, Anne Karin Hufthammer, Jutta Lechterbeck, Victor Lundström, Anja Mansrud, Ingvild Mehl, Trond Meling, Axel Mjærum, Anja Niemi, Trond Lødøen, Astrid Nyland, Arne Johan Nærøy, Morten Ramstad, Carine Rosenvinge, Lars Røgenes, Raymond Sauvage, Almut Schülke, David Simpson, Marianne Skandfer, Birgitte Skar, Konrad Smiarowski, Steinar Solheim, Heidrun Stebergløkken, Arild Teigen, Christine Tøssebro, Tor Arne Waraas, Camilla Zinsli, Einar Østmo, Kari Klæboe Årrestad, Hanne Årskog og Leif Inge Åstveit.
Mye av grunnlaget for hvordan boken skulle se ut ble lagt under mitt opphold på CAS i Oslo i 2022 i forbindelse med prosjektet «Exploring the Migration Narrative» som var ledet av Daniela Hofmann og Martin Furholt. Arbeidsmiljøet mitt ved Universitetsmuseet i Bergen
har også støttet godt opp, og jeg retter en stor takk til Kari Loe Hjelle og Björn Nilsson for å ha fulgt opp arbeidet og lagt til rette for at jeg kunne få sammenhengende tid til lesing og skriving. Ragnar Børsheim og Adnan Icagic ved Universitetsmuseet hjalp meg med illustrasjoner.
Trond Linge og Erlend Kirkeng Jørgensen leste hele manuset og kom med konstruktive kommentarer. Det hjalp! Jeg er også takknemlig for at Charlotte Damm påtok seg å være fagkonsulent. Hun gjorde en grundig gjennomlesning og ryddet opp der jeg hadde sett meg blind på teksten. Arve Vidar Lauvnes gjorde en solid språkvask, og jeg er glad for tålmodighet underveis og for god hjelp under de avsluttende fasene fra Lars Aase ved Cappelen Damm Akademisk.
Til sist en takk til Gitte – min beste kollega og venn – som har vært en god støtte gjennom hele prosessen.
Bergen, 2. november 2025
INNLEDNING
Steinalderen har et blandet rykte i populærkulturen. Vi hører nesten ukentlig om faren for å bli bombet tilbake til den, til et bestemt stadium i menneskehetens utvikling: til en primitiv, kunnskapsløs og asosial tilstand. På den annen side er det mange som tenker på steinalderen som noe positivt og som en tilstand av uskyld. Vi kan bli inspirert av den til å ta mer hensyn til naturen, spise sunnere og leve mer i harmoni med hverandre, uten konflikter.
Så hvor står egentlig steinalderen? Var den en god periode for menneskeheten, eller burde vi frykte at vi havner der igjen?
Vi kan begynne med å avlive noen myter.
Steinalderfolk var ikke mindre intelligente enn oss i dag og hadde ikke dysfunksjonelle samfunn. Utviklingen av den menneskelige hjernen hadde foregått i lang tid før de første menneskene kom til Norge, og lite har skjedd senere; fordelingen mellom mindre smarte og veldig smarte folk var nok omtrent som i dag. Utvilsomt var mange av dem smarte, vi kjenner jo utfordringene de sto ovenfor, og som vi vet at de løste. I dag tar vi for gitt at verdenen omkring oss sørger for ny teknologi, mat, beskyttelse, læring og underholdning. Ikke noe av dette var tilgjengelig i steinalderen. Folk var avhengige av egne krefter, kreativitet, intelligens og gode samarbeidsevner for å klare seg. Bare tenk på det å lage en skinnbåt (som steinalderfolkene hadde fra dag én i Norge). De måtte skaffe og lage stein- og beinredskapene selv, lage buen og pilene, felle dyrene, flå dem, ta dem hjem, klargjøre skinnene, lage rammen til båten, lage tau, lage sytråd, sy skinnene på så det ble stramt, tett og sikkert, og så hugge til og forme padleårene. Mens de holdt på med dette, var det tusen andre ting å tenke på: mat som måtte skaffes, lagres og lages, gamle som skulle passes på, barn som skulle læres opp, naboer som skulle hjelpes, reiser som måtte forberedes, al-
lianser som skulle skapes. Men alt dette gjorde de, over en periode på nesten 8000 år.
Så var de dermed gode forbilder for oss i dag? Hadde de en visdom som «vi» har mistet; var de mer økologisk bevisste enn oss, levde de sunnere, og var de mer harmoniske og fredelige? Sannsynligvis ingen av disse tingene. Igjen, hjernen og kroppen deres var temmelig lik den vi selv er utstyrt med, og fordelingen av personlighet og egenskaper likeså. Det vil si at individualisme kontinuerlig ble balansert mot sosialt sinnelag, og det var ulik grad av fleksibilitet i møte med utfordringer. Noen så kanskje det store bildet i ressursutnyttelsen og kan ha fått med seg andre til å vise måtehold. Men det trumfet neppe alltid utsiktene til kortsiktig gevinst. Vi vet at steinaldermenneskene hadde kapasitet til vold og konflikt, så læringspunktene til et fredfylt samfunn er nok ganske få. Kanskje var de bedre trent og spiste sunnere enn oss av og til. De vekslet likevel hyppig mellom perioder med knapphet og perioder med overflod. Å gå sulten i dagevis var neppe noe de gjorde frivillig, og når alt kommer til alt, så er det heller ikke noe å trakte etter.
Steinalderen var heller ikke lik overalt, og den endret seg mye over tid. Vi kaller det steinalderen fordi folk brukte stein og ikke metaller for å lage redskaper som økser, pilspisser og kniver. Men der stopper også mange av likhetene. Det er påfallende stort mangfold i hvordan menneskene innrettet seg i denne perioden; det var ulikheter i teknologi, økonomi, sosial organisering og trosforestillinger avhengig av om folk bodde i kalde eller tempererte strøk, ved kysten eller i innlandet, hvor mobile de var, hvor store befolkningene var, om det var mye eller lite kontakt mellom ulike grupper, og, ikke minst, som følge av regional historisk utvikling.
Denne boken forsøker altså verken å idyllisere steinalderen eller å sette opp et skremmebilde av den. I stedet vil vi forsøke – først og fremst basert på arkeologisk materiale og nyere tverrfaglig forskning – å få fram variasjoner i hvordan det var å leve, hvordan menneskene klarte seg, hva de trodde på, hvordan de organiserte seg, hvor de kom fra, og hvordan samfunnene endret seg.
I denne boken baserer vi oss på ting og fysiske data. Derfor vil vi gå relativt grundig gjennom det empiriske materialet som arkeologer
og andre forskere bygger på: gjenstander, hustomter, gravplasser eller naturvitenskapelige data. Likevel er det menneskene vi ønsker å forstå og å vite noe om. Derfor legger vi også opp til et økologisk-antropologisk perspektiv. Det vil si at vi vil ha det norske landskapet, ressursene og de naturlige endringene som bakteppe. Samtidig vil vi benytte oss av innsikter fra antropologisk forskning på jeger-fisker-sankere og tradisjonelle jordbrukere som fremdeles lever – eller nylig har levd – i ulike deler av verden. Bruken av disse innsiktene gjør at vi er i stand til å skape en form for menneskelig gjenkjennelse og mening i det arkeologiske materialet; de hjelper oss i tolkningene. Men de gir ingen fasit, for selv om menneskene den gangen levde på «vår» kyst og ved «våre» fjorder, sjøer og fjell, så var de ikke «oss» og heller ikke en tidlig versjon av «oss». Vi kan altså ikke regne med å forstå dem fullt ut. På den annen side – det er jo akkurat dette som gjør steinalderen så fascinerende!
Før vi starter, vil vi først si noe om de kronologiske og geografiske inndelingene deretter om utviklingen av steinalderarkeologien i Norge og til slutt om endringer i naturmiljøet. De påfølgende kapitlene er organisert kronologisk. Dette betyr at vi ser på begynnelsen av eldre steinalder først, der vi skriver om funnmateriale, resultater og tolkninger. Deretter beveger vi oss opp i tid med slutten av eldre steinalder, yngre steinalder i Nord-Norge og yngre steinalder i SørNorge og Midt-Norge. Vi avslutter med en gjennomgang av de yngste steinalderfunnene i Norge, fra det som kalles senneolittisk tid.
Kronologi og regioner
Steinalderen er en lang periode og starter med de første funnene av redskaper blant tidlige mennesker for 3,3 millioner år siden. Den kalles paleolittisk tid (paleo betyr gammel og lithos betyr stein på gresk) og varer fram til ca. 10 000 år f.Kr. Foreløpig er det ikke gjort paleolittiske funn i Norge – de eldste er datert til omkring 9300 f.Kr.1 Men etter dette bodde det mennesker kontinuerlig i landet fram til steinalderens slutt ved overgangen til bronsealderen ca. 1700 f.Kr. Det er dette tidsrommet vi tar for oss her. Store endringer foregikk etter at de første menneskene kom, og norske arkeologer har derfor delt
ØST-NORGE
Tidligmesolittisk 9300–8300 Fase 1
Mellommesolittisk 8300–6300 Fase 2
Tidligmesolittisk 9300–8000
Tidlig eldre steinalder
Mellommesolittisk 8000–6500
Senmesolittisk 6300–4500 Fase 3
Senmesolittisk 4500–3900 Fase 4
Tidligneolittisk 3900–3300
Senmesolittisk 6500–4000
Mellom eldre steinalder 8000–6500 9300–8000
Sen eldre steinalder 6500–5000
Tidlig yngre steinalder 5000–4000
Tidligneolittisk 4000–3300
Mellomneolittisk 3300–2350
Senneolittisk 2350–1700
Bronsealder
Mellom yngre steinalder 4000–3300
Sen yngre steinalder 3300–1800
Metalltid
Inndeling i arkeologiske perioder for ulike deler av landet.
steinalderen inn i flere perioder der betegnelsene varierer litt avhengig av hvilken region det er snakk om. I Nord-Norge anvendes hovedsakelig begrepene eldre og yngre steinalder, mens en i Sør-Norge i tillegg bruker betegnelsene mesolittisk (meso betyr midt) og neolittisk tid (neo betyr ny). Disse hovedperiodene er også delt inn i underperioder. Grunnlaget for å skille mellom periodene er endringer som vi
kan observere i det arkeologiske materialet. Slike endringer skjedde ikke samtidig over hele landet, og derfor er det også regionale kronologiske forskjeller i rammeverkene. I denne boken vil vi gjennomgående bruke såkalte kalibrerte dateringer, altså dateringer som tilsvarer kalenderår før Kristus (f.Kr.).
Det er viktig å huske på at periodene og dateringene bare er hjelpemidler for oss i dag; ingen i steinalderen tenkte noe sånt som at «jeg lever nå helt i begynnelsen av tidligmesolittisk tid». På den annen side kan det hende at de forsto at de var med på noe nytt og viktig. Periodeskillene er da heller ikke tilfeldig valgt. De markerer endringer i den materielle kulturen, ved at nye teknologier eller gjenstandstyper relativt raskt kom i bruk og erstattet de gamle, eller ved at det skjedde viktige økonomiske skifter. Disse endringene betydde sannsynligvis mye for folk som levde den gangen, for de hang sammen med grunnleggende sosiale, demografiske og økonomiske forandringer, kanskje som følge av innvandringer. Kapitlene i denne boken følger derfor i stor grad disse inndelingene.
Vi tar for oss et stort område, med mange ulike typer naturmiljø og kulturelle utviklingstrekk. For eksempel er det stor forskjell på levevilkårene langs kysten og i innlandsområdene i Sør-Norge. De største forskjellene finnes likevel mellom nord og sør. Troms, Finnmark og deler av Nordland bød på helt andre betingelser enn Sør-Norge, og dette reflekteres tydelig i det arkeologiske materialet, spesielt i yngre steinalder da jordbruk bare ble introdusert i sør. Vi har derfor egne kapitler for yngre steinalder i Nord-Norge og Sør-Norge. Mange av de regionale forskjellene vi kan observere, henger selvsagt også sammen med at folk i steinalderen ikke forholdt seg til hele Norge som et geografisk område og heller ikke til dagens nasjonalgrenser. Kontaktnett og mobilitet for folk som bodde i Finnmark, Troms og Nordland, gikk utvilsomt fram og tilbake langs kysten, men de brukte også dagens Russland, Finland og Sverige. På samme måte hang skogs- og fjellområdene på Østlandet og i Trøndelag sømløst sammen med tilsvarende på svensk side. Vi vil i liten grad ta for oss materiale utenom Norges grenser, men noen ganger er det likevel nødvendig for å forklare hvorfor utviklingen gikk i en bestemt retning, og hvorfor materialet i et bestemt område er så forskjellig fra det en finner ellers i landet.
Steinalderforskning i Norge
De første faglige utgravningene av steinalderboplasser i Norge fant sted omkring forrige århundreskifte.2 Fram til omkring 1960 var nesten alle steinalderundersøkelser i Norge rene forskningsutgravninger som ga viktige data om kronologi og økonomi. Forskerne fokuserte spesielt på huler og hellere, slik som Skipshelleren og Ruskeneset ved Bergen, Vistehola ved Stavanger og Kirkhellaren på Træna. Dette skyldes gode bevaringsforhold (på grunn av bergoverhenget) for organiske materialer, spesielt bein. En del åpne boplasser, som tuftekomplekser i Varangerfjorden og lokaliteter på Hardangervidda ble også undersøkt, og det samme ble bergkunsten fra steinalder. Flere analyserte også fordelingen av «løsfunn» fra steinalderen. Fram til 1950-tallet var det likevel begrenset med kilder til steinalderen i Norge.3 Men på 1960-tallet skjedde en sterk økning i antall utgravninger. Årsaken var endringer i kulturminneloven som innebar at utbygger (oftest den norske stat) fra nå av skulle dekke omkostningene knyttet til arkeologiske registreringer. Konsekvensene var omfattende funn i områder som var planlagt for utbygginger – som økte sterkt i denne perioden – og som førte til en lang rekke store utgravningsprosjekter i dem som ble bygget ut. Samtidig var det også en betydelig økning i antallet studenter og ansatte ved universitetene. Fra å være et fag og en virksomhet som var drevet av interessefeltene til noen få individuelle forskere, ble feltarkeologien i Norge fra nå av primært organisert som en del av kulturminneforvaltningen. I 1990 ble også ansvaret for registreringer lagt til fylkeskommunene, noe som førte til ytterligere økning i den arkeologiske aktiviteten. Dette betydde – og betyr fremdeles – at utgravningsobjekter hovedsakelig kommer som følge av hvor utbygginger til enhver tid skjer, og i liten grad styres av rene forskningsbehov. Denne situasjonen kunne teoretisk ha representert en fare for at utgravninger gjennomføres rutinemessig uten målsetting om å bidra til kunnskapsproduksjon. I Norge unngår vi likevel dette langt på vei.4 Det er universitetsmuseene som har ansvaret for planlegging og gjennomføring av det arkeologiske feltarbeidet, og dette sikrer at undersøkelsene er målrettede, gravningene er metodisk oppdaterte, og resultatene blir tilgjengeliggjort for forskere. Det aller meste av forskningen vi skal referere til i denne boken, er gjort på ba-
over: Sokkamyro på Sør-Bømlo, Vestland, under utgravning i 1918 av Haakon Shetelig (til høyre) og Anders Nummedal.
under: Moderne utgravning av boplassen Kvastad A2 ved Arendal i Agder i 2015. Den er hovedsakelig fra eldre steinalder, men det ble også funnet spor etter jordbruk fra yngre steinalder.
