At forebygge Retsbrud og at opdage de Brud som dog skee av Geir Heivoll (utdrag)

At forebygge Retsbrud og at opdage de Brud, som dog skee

Geir Heivoll

At forebygge Retsbrud og at opdage de Brud, som dog skee

NORSK POLITI 1814 – 1940

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025

ISBN 978-82-02-85507-9

1. utgave, 1. opplag 2025

Omslagsdesign og sats: deTuria Design Trykk og innbinding: Livonia

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Kapittel 3

mot fare og rettsstatens befordring

Å fremme statsformålet middelbart og indirekte

og brudd 165 Ordenspolitiets oppgaver 166

arbeidsområder, nye trusler 166

statens religiøse orden 167

Våke over offentlig moral og sedelighet 169

Sørge for ro og orden i by og grend 173

Forebygge, avverge og stanse trusler mot folkehelsen 175

Bidra til disiplinering av underordnede og barn 177

Håndtere fattige, disiplinere tiggere og løsgjengere 179

Føre tilsyn med bygninger, brannvern og infrastruktur 182

Legge til rette for fri og sikker næringsvirksomhet 184

Kontroll med skyss, transport og reisende 188

Bidra til fremme av offentlige interesser 191

Oppdagelses- og kriminalpolitiets oppgaver 191

Fra sporadisk bistand til hovedoppgave 191

Preliminær undersøkelse og fengslenes bestyrelse 192

Det etterforskende politiet 195

Politiets gjøremål i praksis 196

Politimestrene og embetsmennene 196

Betjentene, vekterne og konstablene 198

Lensmennene og deres betjenter 201

Stats- og utrykningspolitiets oppgaver 201

Kapittel 5

Skape sikkerhet og oppdage forbrytere 204

Et politivesen mellom effektivt samfunnsvern og legalitet 204

Ordenspolitiets håndheving av lovgivning og reguleringer 206

Politijuristenes virkemidler mellom kontinuitet og endring 206

Fra politikammerrett til forelegg 208

Saken går til politidomstolen 211

Betjenters, vekteres og konstablers virksomhet 214

Ordenspolitiets hjelpemidler 221

Nye hjelpemidler 221

Uniformering skaper autoritet 221

Bevæpning 223

Teknologisk revolusjon 225

Oppdagelsespolitiets arbeid med straffesakene 228

Glimt fra politiets virksomhet 230

Ordenspolitiet 230

Et polisiært mangesysleri og økende saksmengde 230

Beryktede hus og offentlige fruentimmere 231

Alkohol og offentlig beruselse 234

Løsgjengere og tiggere 238

Slåsskamper og oppløp 243

Den moderne trafikken, de reisende og fremmede 247

Oppdagelsespolitiet og kriminalsakene 249 Å innskrenke borgernes frihet så langt det nødvendige fordrer 251

Mellom effektivt samfunnsvern og legalitet 251

Hva krever hjemmel i lov? 253

grenser

Forord

Denne boken handler om politivesenets historie i Norge fra en Grunnlov for kongeriket Norge ble vedtatt i 1814 frem til den tyske okkupasjonen i 1940.

Den norske Grunnloven var et politisk og statsrettslig gjennombrudd for tanker som hadde vokst frem under siste del av eneveldet. Den nye staten, snart i en personalunion med Sverige, brøt med eneveldets stats- og styringssystem. Den brøt med den gamle forståelsen av politisk suverenitet, og med den styring som hadde ment at staten ble styrket ved å skape velferd og lykke i samfunnet. I stedet ble det etablert et folkestyre, og prinsipper for en liberal styringsrasjonalitet. Den nye staten skulle styres av folkets representanter på Stortinget og i kommunene, og friheten sikres gjennom en rettsorden håndhevet av landets justismyndigheter.

At det ikke var tilstrekkelig å sikre folkets frihet gjennom rett, var den norske statens arkitekter klar over fra første stund, og snart fikk man erfare at det samfunnet en bidro til å realisere ikke bare skapte mer frihet, men nye typer trusler mot staten, retten og befolkningen. Det politivesenet den norske staten arvet fra enevel-

det, skulle bli et instrument for å håndtere disse truslene. De reformer og endringer av politivesenet som kom fra begynnelsen av 1800-tallet frem til andre verdenskrig, det vi kan kalle fremveksten av et moderne norsk politivesen, var i stor grad reaksjoner på trusler, eller det politikere og sosiale eliter oppfattet som trusler, som kom som følger av den nye liberale styringsorden og det moderne samfunnet som vokste frem gjennom perioden.

Å gjennomføre disse reformene ble på mange måter mer krevende enn det hadde vært for eneveldet å realisere sin samfunnsorden og utvikle et politivesen som kunne bidra til det. Interessemotsetninger i forholdet mellom statens folkerepresentasjon og den svenske kongemakten gjorde utvikling av politivesenet krevende gjennom store deler av 1800-tallet. Forholdet mellom statens og befolkningens ansvar for de lokale politiforholdene forble preget av motsetninger og konflikter gjennom så å si hele perioden. Men styrkeforholdet mellom folkemakt og kongemakt endret seg gradvis. Det samme gjorde den politiske sammensetningen på Stortinget, og på 1900-tallet overtok staten stadig mer av

ansvaret for å gjøre landets politi i stand til å løse sine oppgaver på en effektiv og tillitvekkende måte.

Det var i dette politisk, rettslig og økonomisk spenningsfylte landskapet staten og kommunene utviklet politivesenet rundt om i norske byer og bygder til å bli et landsdekkende forvaltningsorgan, med stadig mer spesialiserte og profesjonelle ansatte. Det vokste frem et politi som håndhevet politireguleringer og lover, og sanksjonere overtredelser av disse, i en konstant spenning mellom krav om samfunnsbeskyttelse på den ene side og liberale forventninger om legalitet på den andre. Bistand til andre offentlige etater ble på noen områder en stadig større del av politiets arbeidshverdag. Dette gjaldt ikke minst bistand til justismyndighetenes håndheving av den alminnelige straffelovgivningen, som fikk sitt gjennombrudd med etableringen av det etterforskende politiet i siste del av perioden.

Utviklingen av det moderne norske politivesenet kom først og ble drevet lengst i de største byene. Særlig gjelder det i Christiania/Kristiania/Oslo, som på mange områder ble et forbilde for reformer av

politivesenet i resten av landet gjennom stort sett hele perioden. Det var i landets hovedstad at truslene mot den bestående samfunnsorden ble mest utfordrende, men det var også her det fantes evne og vilje til å bygge ut og utstyre politiet på en slik måte at det kunne slå ned på de farene de styrende samfunnsgruppene ønsket å gjøre noe med.

Disse forholdene har ført til at de større byene også i denne boken har fått en særlig prioritet, og, for å kunne sammenligne utviklingen før og etter 1814, har de gamle stiftsbyene fortsatt en sentral plass. Det betyr ikke, som det heller ikke gjorde før 1814, at politivesenet i de små byene og landdistriktene var mindre viktig eller jevnt over nedprioritert. Perioden vi skal se på i denne boken var snarere tvert om preget av at politiet gradvis ble bygget ut over hele landet, at det ble ansatt flere og mer profesjonelle politifolk, og at skillet mellom by- og landpoliti ble stadig mindre viktig.

Geir Heivoll, Eiksmarka, juni 2025

Frie forlystelser og offentlig sedelighet

I 1827 fikk Christiania et fast teater, og tyve år senere bidro politimester Carl Andreas Fougstad til opprettelsen av et ordentlig danselokale i byen.1 Offentlige teatre, forestillinger og dans ble mer vanlig i hovedstaden, og andre steder i landet. Men denne virksomheten var fortsatt regulert i forordninger og reskripter fra 1700-tallet. Folkets representanter på Stortinget forsøkte å få vedtatt ny lovgivning, men den politiske situasjonen var krevende. På 1860-tallet fikk Stortinget vedtatt en lov som skulle liberalisere adgangen til å sette opp offentlige forestillinger, men kongen, den svenske Carl IV, ville ikke sanksjonere den. Først i 1875, kom endelig en lov om konserter og dramatiske forestillinger, som både de folkevalgte og kongemakten satte sin signatur på.2

Loven om konserter og forestillinger fra 1875 ga landets kommuner adgang til å gi vedtekter om slike arrangementer, så lenge de ble godkjent av kongen. Der slike vedtekter ikke var gitt, skulle retten til å fremføre forestillinger være fri. Men denne friheten skulle ikke brukes til å krenke offentlig orden eller sedelighet. For å passe på at det ikke skjedde, fikk det lokale po-

litiet hjemmel til å fungere som et slags sedelighets- eller moralpoliti. Der det var laget lokale vedtekter om oppføring av forestillinger, skulle politiet håndheve disse. Der det ikke var gitt vedtekter, kunne politiet selv gi bestemmelser «til Opretholdelse af Orden og Forebyggelse af offentlig krænkelse af Sædeligheden». Alle som ønsket å gi en forestilling som falt inn under loven måtte på forhånd melde dette til politiet, som hadde rett til å være til stede under forestillingen og få anvist passende plasser. Når det gjaldt «Kunstberidning, Kapløbning, magiske, ekvilibriske og lignende Forestillinger, Menagerier, Panoramaer eller Verdenstheatre og andre Seværdigheder», måtte de godkjennes av politiet, som når som helst kunne trekke godkjennelsen tilbake. Overtredelser av loven, vedtektene eller politiets bestemmelser skulle behandles av den lokale politirett og straffes med pengemulkt.

Forholdet mellom liberalisering av adgangen til forlystelser i det offentlige rom og behovet for å forebygge, avverge og stanse skadelige følger av denne aktiviteten, viser et grunnleggende trekk ved det nye norske folkestyret og den styringsra-

sjonalitet som ble grunnleggende for utviklingen av politivesenet. Staten, kommunene og borgerne realiserte gradvis en mer liberal samfunnsorden, som samtidig skapte nye typer trusler. Det var fysiske trusler mot folk og eiendom, mot befolkningens helse, mot handel og håndverk, mot gjøren og laden. Men det var også trusler mot den moralske orden, oppfatninger om sedelighet og anstendighet. Skulle folkestyret og det liberale samfunn ha livets rett, måtte slike trusler håndteres. De måtte forebygges, de måtte avverges og stanses, og krenkelser forfølges og sanksjoneres.

Det var landets politivesen som fikk denne oppgaven. Politiet skulle arbeide for å forebygge, fjerne eller minimere fare, og forfølge overtredelser av lovgivning og politireguleringer gitt for å ivareta statens, samfunnets og borgernes sikkerhet. Stortinget vedtok liberale reformer på det ene samfunnsområdet etter det andre, og ga samtidig politivesenet i oppgave å se til at de trusler den nye virksomhet skapte, eller trusler mot denne virksomheten, ble forebygget og avverget, og om ikke det var mulig, i alle fall reagere på overtredelser.

Det liberale samfunnets fremvekst krevde økte ressurser til justismyndighetenes håndheving av den nye statens kriminallovgivning og politiet ble stadig mer involvert også i dette. For å kunne løse alle disse oppgavene, måtte det politivesenet den norske staten hadde arvet fra eneveldet reformeres og endres. Hva karakteriserte denne overgangen fra eneveldets politivesen til det politivesenet som ble til gjennom perioden? Hvordan ble det organisert, hvem arbeidet der og hvordan virket de i samfunnet?

Etter avskjedsparaden for politimester Nils Otto Hesselberg, Grønland politistasjon 28. januar 1906. foto: Justismuseet

KAPITTEL 1

Det suverene folket mellom frihet og sikkerhet

FOLKESTYRETS POLITIVESEN

Bruddet tok til i januar 1814. Det startet med at de europeiske stormaktene bestemte at Danmark måtte avstå Norge til Sverige, på grunn av danskekongens støtte til Napoleon. I denne situasjonen satte den danske stattholderen i Norge, Christian Frederik, sammen med fremstående embetsmenn og borgere, i gang et arbeid for å gjøre Norge til en selvstendig stat med egen forfatning. I løpet av noen hektiske måneder ble det laget flere utkast til en norsk grunnlov, en grunnlovgivende forsamling ble valgt og møttes på Eidsvoll. Grunnloven ble vedtatt 17. mai, og Christian Frederik valgt til den nye norske statens konge. Dette kunne ikke Sverige akseptere. Etter at Norge tapte en kort krig mot svenskene gjennom sommeren og måtte gå med på en personalunion, ble det

gjort noen endringer i Grunnloven. Men de grunnleggende prinsippene og reglene ble beholdt, og Norge hadde blitt en stat med fri forfatning, styrt i personalunion med Sverige og av en norsk folkeforsamling, Stortinget.

Den norske Grunnloven ble basert på helt andre prinsipper enn eneveldets kongelov. Den etablerte en stat som skulle styres etter prinsipper om folkestyre, fordeling av statsfunksjonene og beskyttelse av visse borgerlige rettigheter. Suvereniteten skulle ligge hos folket, utøvet av valgte representanter på Stortinget. Nasjonalforsamlingen fikk i oppgave å utvikle stat og samfunn i tråd med forfatningen og skape en ny rettsorden, som skulle realiseres av domstolene og en utøvende makt. Politi stod det lite om i Grunnloven. Ut over de grunnleggende prinsippene om statens

suverenitet, maktfordeling og rettsorden, måtte den skrevne forfatningen her suppleres av politireguleringer, praksis og mer alminnelige forståelser av stat, styring og politi som hadde vokst frem i Europa og Danmark-Norge fra siste del av 1700-tallet.

Med utgangspunkt i Grunnlovens prinsipper, foreliggende reguleringer og forestillinger om statens formål ble det i tiden etter 1814 utviklet en statlig styringsrasjonalitet, hvor formålet med politi ble satt i kontrast til eneveldets politiforståelser. Under en fri forfatning skulle ikke politiet lenger bidra til velstand og lykke, men forebygge og stanse fare. Selv om politivesenet som andre offentlige etater måtte virke i tråd med forfatningen og lovgivning, var dette formålet så vidt åpent at det prinsipielt ikke var mulig å binde politiets virksomhet fullt ut til rettslige standarder. Det førte til etablering av en ny spenning mellom samfunnsbeskyttelse og legalitet, som ble et vesentlig kjennetegn ved forfatningstatens politi og som kom til å prege politivesenet helt frem til 1940.

Den nye norsk-svenske staten skulle styre politivesenet gjennom lovgivning, beslutninger om finansieringsordninger og instrukser til politiets embetsmenn. Den øverste ledelse av landets politivesen, ble lagt til det som nå ble kalt den utøvende makt. Ifølge Grunnloven skulle den utøvende makt ledes av kongen og hans råd og det var de som fikk ansvaret for å styre politivesenets virksomhet i det daglige. Et av de tydeligste tegn på statsskiftet i 1814, var at det under kongen og regjeringen ble etablert en ny statlig sentraladministrasjon

for politivesenet, som med ulike endringer bestod frem til 1940. På regionalt nivå forble staten representert av stiftsamtmennene og amtmennene, som ansvarlige for politivirksomheten rundt om i landets amter helt frem til slutten av 1800-tallet. I tiden før og etter 1900 ble disse embetene lagt ned og deres ansvarsområder fordelt til nye forvaltningsorganer og embeter. På lokalt nivå ble politivesenet som før basert på en sondring mellom politi i byene og på landet. Den merkantilistiske begrunnelsen for dette skillet forsvant gradvis, men så vel organisatorisk som funksjonelt var det forskjeller på by- og landpoliti helt frem til mellomkrigstiden. Landet var som før inndelt i fogderier, med fogdene og lensmennene som ansvarlige for politivirksomheten i landdistriktene. I byene var det først byfogder, men i stadig større grad politimestre, som var ansvarlige for politivesenet. Slik var det frem til begynnelsen av 1900-tallet, da fogderiene ble avviklet og erstattet av politidistrikt og fogdenes politioppgaver overført til politimesterembeter over hele landet. Selv om skillet mellom by- og landpoliti ble beholdt gjennom så å si hele den perioden vi skal se nærmere på i denne boken, gikk utviklingen gradvis i retning av et felles nasjonalt politivesen, for by og land. Som under eneveldet tok ikke staten på seg hele ansvaret for landets politivesen. Befolkningen måtte selv ta ansvar for sitt lokale politi på flere områder. Det ble også satt grenser for statens mulighet til å bestemme over hvor store ressurser lokale myndigheter brukte på politi. I årene etter 1814 ble den lokale selvbestemmel-

sesretten styrket, og på 1830-tallet vedtok Stortinget lovgivning som etablerte folkerepresentasjoner rundt om i landets byer og bygder. Som vi skal se utover i boken ble det norske politivesenet reformert og utviklet av staten og kommunene, dels i samarbeid, dels i konflikt, så å si gjennom hele perioden frem til 1940.

FOLKETS SUVERENITET, STYRINGSRASJONALITET OG POLITI DEN FØRSTE OG NÆRMESTE HENSIKT ER SIKKERHET

Mens revolusjonen i Frankrike krevde sine siste ofre, fortsatte opplæringen av en ny generasjon embetsmenn ved det danske eneveldets fremste læreanstalt, Københavns universitet, omtrent som før. Det vil si, undervisningen fortsatte som før, men innholdet i det som ble lært, hadde endret seg. Selv om den foregikk innenfor eneveldets rammer, hadde opplæringen blitt preget av den nye tid. I 1798 sendte professor J. F. W. Schlegel sin nye bok i trykken. Schlegel var påvirket av de nye tankestrømningene som preget europeisk tenkning rundt stat, rett og administrasjon, og basert på dette trakk han i boken opp grunnprinsippene for hvordan en stat måtte forstås, hva som var dens grunnlag, formål og oppgave. En stat skulle så absolutt ikke ha borgernes lykke som mål. En stat, skrev han:

[…] er en Forbindelse iblant

Mennesker, hvis Hensigt er deres naturlige medfødte og erhvervede Rettigheders Betryggelse, eller

Sikkerhed, formedelst almindelig vedtagne Love eller en Constitution.1 Statens første og nærmeste Hensigt er Sikkerhed.2 […] [Det må være] en høieste Magt (summum imperium) i Staten. Denne høieste Magt indbefatter tre væsentlig forskiellige Magter, den lovgivende […], den exekutive […] og den dømmende […]. Disse trende Magter ere hinanden tilforordende […] forsaavidt enhver af dem indeholder et væsentligt Supplement til Statsforfatningen og ei maae tillade sig Indgreb i hinandens Funktioner, men tillige ere de hinanden underordnede […].3 Enhver Staat maa have Grundlove i Ordets vidtløftige Forstand, enten skrevne eller uskrevne […] Disse Grundlove bør ligesom alle positive Love i Almindelighed være grundede paa det Fornuften a priori fastsætter og suppleres ved hielp af den.4

Schlegels bok kom ut omtrent samtidig som den norske studenten Christian Magnus Falsen satte seg under hans kateter.5 Lite visste Falsen og hans medstudenter at noen år senere skulle unionen mellom Danmark og Norge være oppløst, og de selv lage en forfatning for Norge, basert på Schlegels prinsipper.

I 1814 var Falsen sorenskriver i Norge, og en av representantene som skulle delta i arbeidet med en forfatning for en ny norsk stat. Sammen med lektor Johan Gunder Adler laget han et utkast til en konstitusjon for kongeriket Norge, som ble det viktigste forarbeidet til den Grunnloven som

ble vedtatt i mai dette året. Det var i form og innhold påvirket av andre lands forfatninger, som den amerikanske fra 1787 og franske fra 1791, men også den litteraturen som lå til grunn for opplysningen på 1700-tallet og den nye tenkningen om stat, forfatning og rett som hadde kommet til de siste årene.

Som med andre forfatninger fra tiden rundt 1800, var tanken at Grunnloven skulle konstituere staten og dens organer, og fungere som en overordnet lov for all annen lovgivning. Og slik ble det. Grunnloven uttrykte politiske visjoner for en ny stats- og regjeringsform, og prinsipper og idealer som staten skulle leve opp til. Ifølge Grunnloven skulle statsmakten fordeles på en folkerepresentasjon, kalt den lovgivende makt, den utøvende makt, det vil si kongen, hans råd og administrasjon, samt en ny norsk Høyesterett, med ansvar for å avgjøre rettstvister i siste instans. Stortinget skulle gi lover og vedta landets budsjett, kongemakten skulle følge og iverksette lovene og være ansvarlig for den daglige forvaltning. Domstolene fikk i oppgave å avgjøre rettsspørsmål. Det var Stortinget som var suverent til å bestemme hva slags politi landet skulle ha, og så skulle utøvende og dømmende makt realisere dette.

Selv om prinsippene og hovedreglene var klare nok, var flere av Grunnlovens bestemmelser knappe og vage. Helt fra starten ble forestillinger om stat, forfatning og styring som hadde blitt utviklet før Grunnloven viktige for tolkningen av dens bestemmelser og generelt for utviklingen av folkestyrets styringsrasjonalitet. Sentralt her stod den tenkningen som

Schlegel og andre utviklet fra 1790-tallet og fremover.

STATENS HODE OG HENDER

Det grunnleggende prinsipp i den norske forfatningen var at folket hadde overtatt statssuvereniteten. Som før ble det å gi lover regnet som det fremste uttrykk for suverenitet, og denne ble ifølge Grunnloven § 49 og § 75 lagt til folkets representanter på Stortinget. Det var også Stortinget som skulle vedta landets budsjett og føre kontroll med kongen og regjeringen.

Denne overgangen fra en eneveldig konge til folkesuverenitet kan virke som en dramatisk omveltning. Hvem var dette folket som overtok statssuvereniteten?

Selv om den norske Grunnloven ga politisk innflytelse til flere enn i mange andre land, var det fortsatt bare en liten del av folket som fikk del i den politiske makten. I 1814 var Norge fortsatt et standssamfunn, og det var bare borgere som oppfylte visse krav, som kunne stemme ved valg til folkeforsamlingen, og selv bli valgt. I tiden etter 1814 bestod samfunnet av en overklasse, de kondisjonerte, som var fremstående handels- og embetsmenn, og en middelklasse av bønder, håndverkere, handelsfolk og andre småborgere i byene. Overklassen utgjorde et par prosent av befolkningen og middelklassen omtrent halvparten. Resten bestod av en underklasse av tjenestefolk, dagleiere, husmenn og et stort antall fattige og vanskeligstilte. Også innenfor samme stand var sosiale relasjoner som før preget av over- og underordningsforhold, slik som mellom husbond og tyende, mes-

ter og svenn og bonde og husmann. Det var fortsatt strenge regler som fastslo lydighetsplikt og underdanighet for den underordnede. Alt dette medførte at det bare var noen få prosent av den norske befolkningen som fikk hånd om statsmakten, og at store deler av samfunnet var stengt ute fra politisk innflytelse.

Fra starten var det derfor en begrenset gruppe menn som hadde politisk innflytelse i spørsmål om lovgivning, finansiering og styring av politiet, og som utviklet det på grunnlag av normer og verdier som preget den sosiale gruppen de selv tilhørte. Men dette endret seg. Gradvis ble det politiske embetsmannsstyret og sosiale eliter utfordret av andre samfunnsgrupper som krevde økt innflytelse over politikk og samfunnsutvikling. På 1880-tallet ble parlamentarismen statsskikk, de politiske partiene ble stiftet og stemmeretten utvidet for både menn og kvinner. Med det fikk en større del av befolkningen innflytelse på hva politiet skulle være.

Selv om Stortinget var bærer av statssuvereniteten, var det altså ikke de folkevalgte som skulle styre staten i det daglige. Ifølge Grunnloven § 3 var det kongen som hadde «Den udøvende Magt». Dette omfattet alt fra myndighet til å iverksette og gjennomføre Stortingets lovgivning, organisere statsforvaltningen, ansette embetsmenn og styre og instruere dem, til et generelt ansvar for statens virksomhet i samfunnet, herunder politi. En av de myndigheter som måtte «ansees ligefrem indeholdet i det almindelige Begreb om den udøvende magt», var ifølge juristen og politikeren Frederik Stang:

Øverste Politie-Myndighed eller Ret til at føre Opsyn med Alt, hvad der i Forhold til Statsvellet maa ansees af Vigtighed, og følgeligen til derom at fordre Underretninger af enhver vedkommende (jus supremæ inspectionis).6

Noe senere mente jurist og professor Torkel Halvorsen Aschehoug at begrepet om den utøvende makt omfattet «hele den Myndighed, som tilkommer Kongen ved Siden af hans Andeel i den lovgivende Magt», herunder blant annet myndighet til «at paasee Overholdelsen af den lovbestemte Samfundsorden og navnlig at vaage over den almindelige Retssikkerhed og offentlige Rolighed».7

I tillegg til den myndighet som kunne utledes av Grunnloven § 3, ga Grunnloven bestemte kompetanser til den utøvende makt. En slik kompetanse fulgte av Grunnloven § 17, hvor det ble bestemt at kongen kunne gi såkalte provisoriske anordninger om «handel, told, næringsveie og politie» når Stortinget ikke var samlet, så lenge de ikke stred mot forfatningen, og de skulle gjelde provisorisk frem til neste Storting.8

Stortinget skulle gi lover og utøvende makt håndheve dem, mens tvister om hva som faktisk var lov og rett, var det domstolene, med Høyesterett i spissen, som skulle avgjøre. Under eneveldet hadde det ordinære justissystemet og politivesenet i stor grad fungert som to adskilte styringssystemer. Selv om politisaker kunne ankes helt til Højesteret i København, ble slike saker ofte avgjort i politisystemet. Klager på politiet skulle behandles i politidom-