Romhunden Krølle
Den hemmelige skatten
ETTER EN IDÉ OG ILLUSTRERT AV
lars rudebjer
Kapittel 1
Hvor Susanne, Joakim og romhunden Krølle er fanget i en labyrint
Susanne grep fast i Joakims gule T-skjorte
og hvisket:
– Hvilken vei skal vi velge? Høyre eller venstre?
Joakim svelget.
Hele kroppen skalv både av kulde og frykt.
Susanne og Joakim hadde nemlig gått
seg vill i en labyrint!
De var blitt lokket inn hit, fordi det
skulle ligge en hemmelig skatt her – helt innerst, i midten av labyrinten.
Men midten av labyrinten var umulig å finne! Og nå klarte de ikke å finne veien ut igjen, heller.
De var fanget!
Kanten på hekkeveggene rundt dem var to meter høy. Det var umulig å se over. De hadde gått rundt og rundt i labyrinten – i en time, minst.
Og det var ikke det eneste som var rart.
Hjelmen til Krølle hadde sluttet å blinke grønt.
Den blinket RØDT!
Det kunne vel umulig være bra?
Men altså: Nå var de kommet til et sted i labyrinten, hvor veien delte seg i to.
Hvilken vei de tok videre – høyre eller venstre – ville avgjøre alt.
Absolutt alt.
Stemmen til Joakim skalv idet han endelig hvisket tilbake:
– Vet ikke.
Susanne sukket.
– Du da, Krølle?
Krølle sniffet ut i lufta og sa:
– Voff?
Så tok hunden et steg til venstre, logret og kikket opp mot dem.
– Åkei? sa Susanne. – Skal vi gå til venstre, da?
Det skulle de.
Om Susanne og Joakim hadde visst hva som ventet … og hvorfor hjelmen til Krølle blinket rødt, ja, da ville de IKKE ha valgt veien til venstre, for å si det sånn.
Men nå gjorde de engang det.
De gikk til venstre – og videre inn i labyrintens forvirrende verden.
Kapittel 2
Hvor du får vite litt om det
som skjedde tidligere på dagen, blant annet dette:
Noen timer tidligere denne ettermiddagen
våknet Susanne av at noen slikket henne i ansiktet.
Hun var fortsatt kjempesliten etter
Dyrenes talentkonkurranse dagen i forveien. Så hun hadde bare sovnet – bums
– i sovesofaen på rommet.
Med klærne på.
Og hun hadde drømt. Oi-oi-oi, som hun hadde drømt!
I drømmen var hun og Joakim blitt
reddet fra den fæle gjengen i B – av en liten
hund! Med en merkelig hjelm som av og til blinket grønt!
Helt sprøtt!
Og de hadde kalt hunden Krølle på grunn av den krøllete pelsen.
Så hadde de meldt Krølle på Dyrenes talentkonkurranse i Sportshallen. Og selv
om de ikke vant, reddet Krølle dem fra Wilfred og Gjengen i B – enda en gang.
Alle elevene fikk dessuten gratis pizza på Grillen av rektor Mia Mollekleiv.
Og softis til dessert.
Det hadde vært den beste dagen på lenge.
– Voff!
Hm?
Susanne reiste seg forsiktig i sovesofaen.
Men …
Susanne spratt opp på beina.
– Krølle! Hurra! Du var ikke en drøm likevel!
Hun koste masse med den søte, rare hunden. Hjelmen hans begynte straks å blinke grønt.
Susanne lo.
– Den hjelmen din, altså. Den er jo bare helt koko rar.
Igjen: Hun skulle bare ha visst.
For Krølle var jo så absolutt ingen vanlig hund.
Krølle var en superintelligent romhund.
Og: Han var her på Jorden på hemmelig agentoppdrag fra Rådet på
planet KULIA.
Oppdraget hans var å finne ut mer om dem som bodde på Jorden. Ikke minst om de mest mystiske vesenene av dem alle: menneskene.
Gjett om Krølle hadde funnet ut mye sprøtt!
Dette var bare noen av notatene hans
til neste rapport til Rådet på planet
KULIA:
• Mennesker har ikke hjelm. Men de har noen slags tøystykker festet til kroppen, som heter forskjellige ting, blant annet «sokker» og «T-skjorte».
• T-skjortene festes til overkroppen og kan brukes til å gi hemmelige beskjeder, for eksempel «JA».
• Mysterium: Tøystykkene kalt sokker kommer to og to, én til hver fot (ja, mennesker har virkelig bare TO bein! Det er ikke tull!). Den ene sokken forsvinner visstnok stadig vekk – helt uforklarlig. Dette gir faren til Susannebarnet grå hår, sier han.
• Grå hår: Noe som bare vokser på hodet
til de store, ekstra voksne menneskene.
Ikke barna. Merkelig.
• Mobil: En ting som liksom sitter fast i hendene til menneskene, og som man kan gjøre teknologiske ting med.
Nesten litt som vår hjelm, bare med fem trilliarder ganger dårligere teknologi.
Eh … vent litt.
Ja. For akkurat i dette sekundet plinget det en melding i hjelmen til Krølle.
Krølle sluttet straks å logre.
For dette var det som stod i meldingen:
Kapittel 3
Hvor du får vite hva som faktisk
stod i den meldingen
Kjære Agent Tellus
Godt nytt: Vi mottok beskjeden din om at du ikke trengte hjelp av reddepatruljen fra planet KULIA likevel.
Dårlig nytt: Vi hadde naturligvis sendt av gårde en reddepatrulje for lengst, og nå har vi mistet kontakten med dem. (Har de glemt å lade batteriene til romhjelmene sine? Veldig klønete, i så fall. Helt dust, faktisk!) Uansett: Reddepatruljen er mest sannsynlig på planeten Jorden akkurat nå. Og de leter etter deg.
Dessuten: Alle våre andre reddepatruljer er opptatt med viktige oppdrag.
Så vi kan ikke sende en ny reddepatrulje for å redde reddepatruljen.
Godt nytt: Reddepatruljen på planeten
Jorden vil altså bare hjelpe.
Ikke fullt så godt nytt: De tror fortsatt du er i fare, og vil gjøre ALT for å hjelpe – og