av samme forfatter
Rekkeviddeangst (boksingel, 2020)
Ida Gilbert
Tute med de ulver som er ute
© 2023 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2023
Omslagsfoto: Helge Skodvin Design: Aslak Gurholt (Yokoland) Satt i H&FJ Mercury 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print Sia, Latvia
ISBN 978-82-8288-516-4
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av Ă„ndsverklovens bestemmelser. Uten sĂŠrskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjĂžring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til Ă„ndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medfĂžre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bĂžter eller fengsel.
Gradvis og sÄ plutselig
Det hele begynte nok i de dager jeg gradvis â og sĂ„ plutselig â ble avhengig av kake. Avhengigheten sammenfalt med ansettelsen av Karen-Britt i organisasjonen jeg jobbet for, og ble fullbrakt da hun fikk kontorplass til venstre for meg i det Ă„pne kontorlandskapet i sivilsamfunnets hĂžyborg i Storgata 1. Legemet krevde kake hver dag etter lunsj. Jeg fikk lyst pĂ„ kake bare jeg hĂžrte ord som menneskerettigheter, solidaritet, rovdyr og artsmangfold, klimakrise, regnskog, vĂ„penhandel og undertrykkende regimer. Sult- og katastrofemeldinger ga meg lyst pĂ„ kake. Taler om Ă„ skape samfunnsbevissthet, naturmangfold og grĂžnn framtid ga meg lyst pĂ„ kake. Etter hvert hadde jeg ogsĂ„ fĂ„tt lyst pĂ„ kake bare jeg hĂžrte ordet «myndighetene». Kroppen tok kontroll over sjela og krevde blĂžtkake attĂ„t milelange diskusjonstrĂ„der pĂ„ intranettet, som strakk seg inn i uendeligheten i konkurransetempo mot en stadig omskrevet oppskrift pĂ„ hvordan man omtaler menneskegrupper pĂ„ Ă„pne og inkluderende mĂ„ter. Herre- og dametoaletter var for lengst fusjonert og blitt kjĂžnnsnĂžytrale, men mannen vant alltid og jeg mĂ„tte tĂ„le stanken av herrepiss, og det medfĂžrte toalettvegring. UtpĂ„ kvelden under julebordet Ă„ret fĂžr hadde jeg foreslĂ„tt begrepet «funksjonsnĂžytrale toaletter» som erstatning for handikaptoalett, men ingen skjĂžnte at det var en vits. «Det forslaget mĂ„ vi ta pĂ„ alvor,» sa Karen-Britt, og jeg tenkte at det mĂ„tte vĂŠre fĂžrste gang Karen-Britt hadde tatt noe av det jeg sa pĂ„ alvor.
Og sukkeret hadde forplantet seg bĂ„de fysisk og psykisk. Jeg fikk ikke sove uten sukker i blodet, og ble gretten og motlĂžs om jeg ikke fikk en kakebit til Kveldsnytt. Det eneste som fikk meg gjennom fĂžrste halvdel av arbeidsdagen, var vissheten om at det snart ble kake â enten til lunsj eller fordi noen hadde bursdag eller skulle i permisjon eller kom tilbake fra permisjon. Til alt hell og uhell fantes det nok av andre anledninger.
Det var kake som holdt meg sÄnn delvis oppe gjennom uka, som gikk med til Ä sitte i mÞter, surfe pÄ nettaviser, trykke vilkÄrlig liker pÄ Facebook-statuser uten egentlig Ä lese hva som
sto der, skrive en kommentar pĂ„ en og annen status om et tema som fordret diskusjon og fortsette Ă„ legge kabal pĂ„ dataen â helt til det endelig ble fredag etter lunsj og helga toppet uka med Ăžl og masse sĂžvn. Arbeidsuka kom tilbake, og denne dagen som dagene fĂžr lette jeg etter noe meningsfylt Ă„ heve blikket mot.
Jeg vĂ„knet for fĂžrste gang pĂ„ lenge altfor tidlig, ti over halv sju â sju timers sĂžvn var ikke nok, jeg trengte minst to timer til for Ă„ ikke fĂ„ morderiske tanker og tendenser utpĂ„ dagen. Jeg talte ned fra hundre, opp igjen til hundre, kjĂžrte gangetabellen, ble bare mer og mer stresset, grep telefonen for Ă„ google flere innsovningstips. Isteden gjorde jeg noe jeg hadde lovet meg selv Ă„ ikke gjĂžre; Ă„pnet e-posten mens jeg fremdeles lĂ„ i senga.
Karen-Britt hadde allerede sendt liste over alt hun skulle gjÞre denne dagen. E-posten hadde ankommet innboksen klokka 07:11. Hele staben lÄ i kopifeltet, selv om opplysningene knapt nok var relevant for sjefen. Selv pleide jeg stÄ opp rundt 08:15, tre kvarter fÞr kjernetid, etter Ä ha slumret fra 07:59 mens jeg rutinert forhandlet ned antall minutter til de daglige sÞk etter mest behagelige BH , en underbukse som verken satt sÄ stramt at den laget minibilringer under buksene, eller sÄpass lÞst at den flyttet rundt sÄ jeg mÄtte drive og rette pÄ den i Äpent landskap.
Mens jeg kledde pĂ„ meg, sendte Karen-Britt en ny e-post: «Teksten om vĂ„penhandelsseminaret skulle vĂŠrt publisert fĂžr helga â mĂ„ publiseres ASAP !»
Jeg anstrengte meg for Ä ikke bli sur fÞr jeg i det hele tatt var pÄ jobb.
Jeg rakk sÄ vidt trikken som gikk 08:48, sÄ jeg kom bare fjorten minutter for seint, men jeg tror ingen merket det. Jeg har nemlig lÊrt meg Ä gÄ pÄ en mÄte som gir inntrykk av at jeg kommer rett fra printeren. Jeg passet pÄ Ä rasle raust med papirer mens dataen slo seg pÄ.
Jeg fikk en glad fÞlelse av at det var kakeonsdag, og at vi snart bikket halvveis i arbeidsuka. Helt til sjefen minnet meg pÄ at det var tirsdag ved Ä hviske at jeg hadde glemt Ä legge ukeplanen min i kalenderen dagen fÞr, og den skulle alltid vÊre pÄ plass innen utgangen av mandag. Skuffet grep jeg etter mulige grunner til Ä gÄ hjem for dagen, kom fram til at det Ä bare gÄ og hÄpe alle trodde jeg hadde en jobbrelatert avtale var en mulighet. Men jeg var for
dÄrlig til Ä gjÞre det med tilstrekkelig selvtillit til at det gikk ubemerket hen.
Jeg Äpnet kalenderen for Ä se om det var noe jeg absolutt mÄtte delta pÄ. SÄ oppdaget jeg med fryd at jeg hadde notert at i dag hadde à se pÄ Utvikling bursdag, og da ble det kake pÄ hele etasjen!
Jeg var fÞrst ute, bortsett fra resepsjonsdama som skaffet kaka, og for Ä ikke virke for ivrig gikk jeg pÄ do. Da jeg kom tilbake, sto alle samlet rundt kaka. Jeg kjente pulsen Þke da jeg oppdaget at Karen-Britt hadde invitert med seg to personer fra Norad-mÞtet til kakegildet. Hun foreleste over manglende midler til hennes satsningsomrÄder, og Norad-delegatene kjedet seg pÄfallende mens blikkene festet seg pÄ kaka der fremme i enden av tunnelen. Jeg krysset fingrene for at resepsjonsdama hadde tatt hÞyde for gjester.
Det var to kakestykker igjen da jeg nĂ„dde bordet, og mens jubelen sprudlet i mitt indre, kom Bente pĂ„ Bistand bak meg i kĂžen. FĂžrst var jeg glad. Jeg fikk kake. Men sĂ„ ble det straks mer vrient. Ett av stykkene var stort, mens det andre var pĂ„fallende lite. Det var jeg som mĂ„tte ta valget mellom det store og det lille stykket, og det var marsipankake med mye vaniljekrem. Jeg mĂ„tte ta det lille stykket, smile og si â ta det store, du â ja, jeg er sikker. Bente smilte mer til kaka enn til meg, plasserte kakespaden under stykket, jekket det litt opp og trakk det mot seg. Og kors pĂ„ halsen: Marsipanlokket fra mitt stykke ble trukket med fĂžr det revnet og bare halve ble igjen.
I morgen er det kakelunsj, sa jeg til meg selv. I morgen er det kakelunsj.
Etter Ä ha spist kakebunn med litt marsipanlokk mÄtte jeg redigere en sÞknad om midler fra Norad. PrÞvde Ä dytte fram en vilje til Ä gjÞre det, men vekten av ulyst ga ikke viljestyrken en sjanse.
Jeg lente hodet tungt i hÄnda og angret pÄ at jeg ikke hadde lagt meg i anstendig tid kvelden fÞr. Men jeg orket ikke lenger Ä ha noe mÄl om Ä bli bedre; tenke selvutvikling og love meg selv at jeg skulle legge meg tidlig neste kveld. For det skjedde ikke. FÞr ble
jeg i det minste sint pÄ meg selv, og med sinnets potente drivkraft lyktes jeg oftere med Ä ta meg sammen.
Etter hvert sluttet jeg Ă„ bli sint. Jeg hadde lyktes i Ă„ venne meg av med det ubehaget sinnet skapte, men det fĂžrte ikke noe godt med seg, jeg trengte det sinnet. Isteden var jeg nĂ„ bare lei â nummen og lei av Ă„ prĂžve Ă„ fĂ„ en tilstrekkelig natts sĂžvn, og jo sjeldnere jeg ble sint, desto mindre sov jeg. Jeg falt stadig for fristelsen om Ă„ sitte oppe og se spenningsserier pĂ„ Netflix â utsatte morgendagen som kom sĂ„ fort hvis jeg sovnet. For jeg sĂ„ for meg Karen-Britt sitte klar med alle kravene og rĂ„dene og setningene sine nĂ„r jeg Ă„pnet e-posten neste morgen.
En dag trodde jeg at jeg slapp unna, det lĂ„ ikke en eneste e-post fra Karen-Britt i innboksen. Jeg fĂžlte umiddelbart for Ă„ fikse pĂ„ hĂ„ret, lĂžsnet hĂ„rstrikken rundt den dovne knuten pĂ„ hodet og gredde det skulderlange hĂ„ret med fingrene, sjekket at det ikke kom noen bak meg fĂžr jeg speilet mitt misfornĂžyde jeg i mobilkameraet. Jeg savnet tiden da jeg fremdeles forsĂžkte Ă„ se bra ut pĂ„ jobb â i kvalitetsbukser med knapp, som var ment Ă„ vĂŠre en investering i karrieren, en investering i et image av meg selv som profesjonell og presentabel. Disse buksene hadde begynt Ă„ klemme litt, og sĂ„ litt til. Etter hvert hadde jeg begynt Ă„ kneppe opp knappen under pulten, men det ble slitsomt Ă„ skulle huske pĂ„ Ă„ kneppe den igjen fĂžr jeg reiste meg for et mĂžte eller en tur til printeren. Istedenfor Ă„ gi helt opp og hengi meg til en stĂžrrelse stĂžrre, gikk jeg til innkjĂžp av bukser i samme stĂžrrelse, bare med strikk i livet. Jeg sov ogsĂ„ stadig lettere og vĂ„knet av at jeg svettet flere ganger i lĂžpet av natta. Da jeg googlet symptomer som nedsatt matlyst (men Ăžkt trang til sukker), overfladisk sĂžvn og nattsvette, svimmelhet og motlĂžshet, kom diagnosene «overtrening» opp ved siden av en hel masse kreftdiagnoser.
Jeg hadde vippet over nÄ. Til de akk sÄ voksne trettiÄrene. Hvilte under presset om Ä se til Ä bli voksen, hadde begynt Ä innse at livet var noe som skjedde her og nÄ, og at dette kjipe her og nÄ liksom ikke gikk over. Jeg ble forfulgt av nÄet, og jeg innsÄ at verden hadde
vĂŠrt den samme hele tiden. Ă r etter Ă„r gikk den â i en oval runding â hvor alt begynte pĂ„ nytt hver Ă„rstid.
Jeg sÄ Äret for meg som en slags jordklode. Hver enkelt mÄned hadde en egen farge og temperatur. I tenÄrene svingte denne jordkloden av mÄneder seg sirkulÊrt framover mot noe som liksom visste med seg selv hvor den skulle, det hadde et slags formÄl som jeg bare regnet med.
Helt til her og nĂ„ kom og tok meg. Her og nĂ„, hvor arbeidsdagene stort sett gikk med til Ă„ sitte i mĂžter med ulike organisasjoner, nikke og se bekymret ut â mĂžter som like godt kunne vĂŠrt en SMS . Der gjorde jeg det samme som alltid â mishandlet frontalpannelappen ved Ă„ streve med Ă„ imitere samme uttrykk som de andre. Jeg hadde husleie Ă„ betale og studielĂ„n til opp over Ăžrene, sĂ„ her var det bare Ă„ holde pĂ„ jobben. Og sĂ„ lenge jeg ikke sa noe, sĂ„ lenge jeg bare holdt kjeft; hvis jeg konserverte mine krefter og frĂžs ned alle sinte brĂžl som truet med Ă„ flamme oppover halsen og utover mĂžtebordet, sĂ„ klarte jeg meg litt til. Tok pĂ„ meg jobbstemmen â talte i hodeklang, pĂ„ samme mĂ„te som man snakker til barn for liksom Ă„ ufarliggjĂžre alt man mĂ„tte komme til Ă„ si som ikke passet seg.
Jeg Ă„pnet Facebook, det var kommet en melding. Karen-Britt hadde opprettet en gruppechat for «oss ansatte» i Framtid med Visjon. Meldingen var sendt for litt under fem minutter siden. Hun hĂ„pet alle var klar for en ny dag â «⊠tenk at vi fĂ„r lov til Ă„ dra lasset sammen». Jeg sĂ„ henne for meg der hun satt pĂ„ trikken og ville si noe optimistisk. «Jeg har opprettet denne chatten til formĂ„l for mer dynamisk samspill,» skrev hun og fortsatte: «For raske spĂžrsmĂ„l, bilateralt og multilateralt â for Ă„ skape gjennomsiktighet og dele hva vi gjĂžr. Det er sĂ„ viktig med godt samspill for tjenlig synergi.»
Karen-Britt hadde selvsagt kommentert at slikt som internkommunikasjon egentlig lÄ under «Aslaug sin stillingsbeskrivelse», men at det fikk sÄ vÊre.
Jeg rullet hÄret inn i en slapp knute igjen.
En kveld klikket jeg meg inn pĂ„ VG-saken «Syv typer ansatte ledere ikke liker» og tenkte at jeg hadde trekk av de fleste: Jeg var typen som aldri kom i mĂ„l; den lĂžse kanonen som nĂ„r som helst kunne klikke; jeg kjente daglig pĂ„ frykten for Ă„ komme til Ă„ slippe alt ut, angripe dagen â alt jeg tenkte og fĂžlte og ikke burde avslĂžre. Alt jeg tenkte sammenfalt ogsĂ„ med trekk av det som ble kalt Grinebiteren, den som var negativ til alt og alle forslag og prosjekter â jeg som forsĂžkte Ă„ drepe entusiasmen til den mĂžteelskende Karen-Britt! Jeg matchet med Skeptikeren â den som ikke liker eller takler endringer. Jeg taklet jo ikke en ny kollega som ville ha ting annerledes! Jeg tror ikke Karen-Britt matchet med noen av dem som sto der, hun fikk kun treff pĂ„ MĂžteplageren, men jeg var usikker pĂ„ om hun var til plage kun for meg. Det fantes ingen kategori for dem som gjorde alt rett, men likevel klarte Ă„ dempe enhver stemning, bare ved Ă„ vĂŠre. Hele Karen-Britt lĂ„ ute i dagen, og denne gjennomsiktigheten gjorde henne uangripelig. Jeg, derimot, forsĂžkte Ă„ skjule alt jeg tenkte, kunne nĂ„r som helst bli avslĂžrt for liksom Ă„ ha lurt meg inn i denne noble jobben â ha utelatt disse dĂ„rlige trekkene da jeg ble spurt om mine negative sider, for jeg visste jo om dem. De lĂ„ der i sĂ„ fall bare og lurte, som ugler i mosen. Mitt indre beist ulmet der inne, ventet pĂ„ Ă„ bli lokket ut i dagen av Karen-Britt-typer â et beist, hittil deaktivert av jevne forsyninger raske karbohydrater.
Her var ingen vei ut â evigheten gikk opp og ned med heisen i Storgata 1.
DĂžra til kontorlandskapet slo opp. Lyden av stĂžvlettene til KarenBritt var umiskjennelige. Skikkelsen hennes inntok sidesynet mitt â stor offwhite kĂ„pe uten kaffeflekker, og jeans over brune stĂžvletter med litt hĂŠl, det lange, velpleide hĂ„ret delvis dekket av et svart sjal i halsen.
Hun pustet pÄ en mÄte som nÊrmest krevde spÞrsmÄl fra sjefen.
«Har det vÊrt en travel morgen?»
Hun ventet litt, liksom «leste nyhetene» fÞrst.
«Ja, jeg kommer rett fra frokostseminar i Folkehjelpen. Det var mye Ä spille inn, vi kan ta det bilateralt litt senere.»
Jeg satte pÄ meg hodetelefoner og begynte Ä sÞke etter spillelister pÄ Spotify som passet humÞret, hadde begynt Ä lage spillelister til ulike sammenhenger: «jobb», «trening», «fest» og sÄ videre. Neil Young pleide Ä funke, men nÄ fikk jeg plutselig med meg teksten.
They killed us in our teepees, and they cut our women down, They might have left some babies, cryinâ on the ground.
Det var pokker sĂ„ synd pĂ„ indianerne â det var gode grunner til Ă„ hate hvite menn. SĂ„ kom jeg pĂ„ at det ikke het indianer lenger â hva var det riktige ordet for indianer nĂ„ da? Fantes det noen norske begreper tilsvarende Native American? Eller var det ikke noe annet det hadde begynt Ă„ hete nĂ„, tro â den opprinnelige befolkning âŠ? Eller noe.
They massacred the buffalo âŠ
Det var drÄpen. à nden krevde popmusikk. Jeg satte pÄ den velsignede funksjonen Private Session, lot tommelen vaie betenkt over Þverste lÄt pÄ «Popular»-lista til Lady Gaga.
SÄ lÞd en dump lyd pÄ Þret og jeg lot hodet falle ned i hendene. Ny e-post i innboksen.
«NĂ„ har du fĂ„tt flere sjanser til Ă„ selge historien til NTB , uten at du har gjort det. Og nĂ„ brenner det for alvor. Hva er forklaringen? â Karen-Britt, seniorrĂ„dgiver i Framtid med Visjon.»
I kopifeltet hadde hun lagt til Alf, sjefen. Karen-Britt trykket stort sett alltid «svar alle». Ofte la hun til alle medarbeiderne i e-poster som pÄpekte noe jeg hadde glemt, selv om e-postkorrespondansen begynte mellom oss og angikk bare vÄrt samarbeid. NÄ hadde hun bare lagt til Alf.
Jeg kjente kjeven stramme og hamret et svar med tilsvarende mangel pĂ„ ydmykhet â trygg pĂ„ at det ikke endte med verbal konfrontasjon i et kontorlandskap hvor det skal vĂŠre stille i arbeidstiden.
Jeg lukket venstre Ăžye, slettet Karen-Britt i sidesynet, hodet fungerte bedre da.
I was born this way, sang Lady Gaga. Karen-Britt var garantert fĂždt som en sĂ„nn som sparte pĂ„ ukelĂžnna si da hun var barn. Som brettet sammen sjokoladepapiret etter Ă„ ha knekt av en Ă„ttendedel av Freias lille Eventyrsjokolade og la det i en skuff til senere. Som ble ferdig med lappeputa i hĂ„ndarbeid fĂžrst, og ba om et nytt oppdrag â om hun kunne fĂ„ lage et lappeteppe? Determinert til Ă„ bli en sĂ„nn som kom pĂ„ fest, snakket om samfunnsaktuelle temaer, holdt hĂ„nda demonstrativt over vinglasset og ristet smilende pĂ„ hodet nĂ„r tredje runde ble skjenket oppi, og som skjenkerunden fĂžr hadde bedt om «bare litt». Besudlet stemningen og samlet disipler. Ăsj!
«Men det er ikke noen nyhet at vi reagerer pÄ at ulven i Nordmarka er utrydningstruet. Vi kan ikke selge den inn til aviser som en stopp opp-nyhet.»
Jeg klikket pĂ„ send, der jeg burde ha stoppet opp og tenkt fĂžrst, husket den gangen jeg insisterte pĂ„ at Usbekistan slett ikke var i Asia overfor en medstudent i kollokviegruppa. FĂžlelsen som fulgte da medstudenten hoverende holdt opp Wikipedia â lĂ„ sĂ„ visst i Asia, tenk! â fĂžltes som fylleangst uten fyll Ă„ skylde pĂ„.
Karen-Britt gjorde som jeg mistenkte at hun alltid gjorde hvis hun ble usikker pÄ om hun hadde rett: Hun lot vÊre Ä svare. Jeg lot meg stresse og skrev en ny e-post.
«Hvis du kan oppsummere poenget i saken pÄ én setning, sÄ skal jeg vurdere det.»
Den var ment Ă„ vĂŠre en sĂžknad om forsoning, men tonen ble helt feil.
Jeg hÞrte fingrene hennes trille over tastene og et nytt pling i innboksen. Jeg mÄtte prÞve Ä finne ut hvordan jeg fikk slÄtt av lyden for varslinger, hadde tenkt pÄ det ganske lenge.
«Det er din jobb Ä gjÞre dette. Vi er alle avhengig av hverandre i denne organisasjonen, sÄ da er det viktig at du gjÞr din jobb, og sÄ gjÞr jeg min. Hvis ikke ender det opp med at vi andre mÄ gjÞre oppgavene dine, og det har vi ikke tid til noen av oss.»