Etter og før
Skulle tro man ville kjenne igjen en morder på stemmen.
At løgnene ville ha en annen klang, en nesten umerkelig endring i tonen. En stemme som ble tykkere, skarpere og mer ustø etter hvert som sannheten begynte å sive ut gjennom den sprukne fasaden. Man skulle vel tro det? Alle tror de ville vite det, om det virkelig gjaldt. Men Pip hadde ikke gjort det.
«Det er en forferdelig tragedie at det skulle ende på den måten.»
Hun hadde sittet overfor ham, sett inn i de snille øynene med smilerynker i øyekrokene mens hun tok opp hver eneste lyd på telefonen, hvert minste innpust og kremt. Hun hadde trodd på alt, hvert eneste ord.
Pip strøk fingrene over styreplaten og klikket lydfilen tilbake.
«Det er en forferdelig tragedie at det skulle ende på den måten.»
Elliot Wards stemme runget nok en gang ut av høyttalerne og fylte det mørklagte soverommet. Fylte hodet hennes.
Stopp. Klikk. Og igjen:
«Det er en forferdelig tragedie at det skulle ende på den måten.»
Hun hadde hørt det hundre ganger. Kanskje til og med
tusen. Og det var ingenting der, ingenting som røpet noe, ingen endring i stemmen mens den gled mellom løgner og halvsannheter. Mannen hun en gang nærmest hadde sett på som en slags farsfigur. Men hadde ikke Pip også løyet? Hun kunne gjerne si til seg selv at hun hadde gjort det for å beskytte dem hun var glad i, men var ikke det akkurat det samme som Elliot hadde sagt? Pip overhørte den stemmen i hodet. Sannheten var ute, i alle fall det meste av den, og det var det hun klamret seg til.
Hun lot opptaket fortsette, til den andre delen som fikk hårene til å reise seg.
«Og tror du det var Sal som drepte Andie?» spurte Pips stemme fra fortiden.
«… Han var en så fin gutt. Men bevisene tatt i betraktning forstår jeg ikke hvordan det ikke skulle vært ham. Selv om det føles feil, tror jeg nok at det må være han som gjorde det.
Det finnes ingen annen forklaring …»
Pips dør fløy opp med et lite brak.
«Hva gjør du?» avbrøt en stemme fra her og nå, og hun kunne høre det lure lille smilet i stemmen, for han visste veldig godt hva hun holdt på med.
«Du skremte meg, Ravi», sa hun irritert og kastet seg frem for å sette lyden på pause. Ravi trengte ikke å høre Elliot Wards stemme, aldri mer.
«Du sitter i mørket og hører på det der, og så er det jeg som er skummel?» sa Ravi og slo på lysbryteren slik at det gule lyset glimtet i den mørke panneluggen. Han skar den
grimasen som alltid fikk henne til å smile, og Pip smilte, for det var umulig å la være.
Hun trillet bort fra skrivebordet. «Hvordan kom du deg inn?»
«Foreldrene dine og Josh var på vei ut med en sitronterte. Den så ganske imponerende ut.»
«Å ja», sa hun. «De skal gjøre sin plikt og ønske de nye naboene velkommen. Et ungt par som nettopp har flyttet inn i huset til familien Chen nede i gaten. Det var mamma som ordnet salget. Green, tror jeg de heter … eller kanskje Brown, jeg husker ikke.»
Det var rart å tenke på at en annen familie skulle bo i det huset, at nye liv skulle fylle de gamle rommene. Pips venn
Zach Chen hadde alltid bodd der, fire hus unna, helt siden
Pip flyttet hit som femåring. Det var ikke et ordentlig farvel, hun traff fremdeles Zach på skolen hver dag, men foreldrene hans hadde bestemt seg for at de ikke lenger kunne bo i byen, ikke etter alt oppstyret. Pip var sikker på at de så på henne som en stor del av oppstyret.
«Det er middag halv åtte, forresten», sa Ravi og snublet plutselig i ordene. Pip kikket på ham. Han hadde på seg den fineste skjorten sin, pent stukket ned i buksene, og … var det nye sko? Hun kjente lukten av aftershave da han skrittet mot henne, men han stoppet keitete opp, kysset henne ikke på pannen eller strøk hånden gjennom håret hennes. I stedet satte han seg på sengen og fiklet med hendene.
«Med andre ord er du nesten to timer for tidlig ute», smilte Pip.
«J-ja.» Han kremtet.
Hvorfor oppførte han seg så kleint? Det var valentinsdagen, den første siden de ble kjent, og Ravi hadde bestilt bord til dem på The Siren utenfor byen. Pips bestevenninne Cara var overbevist om at Ravi ville be Pip bli kjæreste med ham i kveld. Hun sa at hun var bombesikker på det. Tanken fikk noe i Pips mage til å svulme, og varmen spredte seg opp til brystet. Men selv var hun alt annet enn sikker: Valentinsdagen var også bursdagen til Sal. Ravis storebror ville ha fylt tjuefire i dag, hvis han hadde rukket å bli eldre enn atten.
«Hvor langt har du kommet?» spurte Ravi og nikket mot den bærbare datamaskinen hennes, der lydredigeringsprogrammet Audacity fylte skjermen med taggete blå linjer. Hele historien var samlet i de blå linjene. Hele prosjektet fra begynnelse til slutt: hver eneste løgn, hver eneste hemmelighet. Til og med noen av hennes egne.
«Det er ferdig», sa Pip og senket blikket mot den nye USBmikrofonen som var koblet til datamaskinen. «Jeg er i mål. Seks episoder. Jeg måtte bruke en støyreduksjonseffekt på noen av telefonintervjuene, for å forbedre lydkvaliteten, men nå er det gjort.»
I den grønne plastmappen ved siden av mikrofonen lå skjemaene hun hadde sendt ut til alle. De hadde signert og returnert dem og gitt henne tillatelse til å publisere intervjuene i en podkast. Til og med Elliot Ward hadde skrevet under fra
fengselscellen. To personer hadde nektet: Stanley Forbes fra lokalavisen, og, selvfølgelig, Max Hastings. Men Pip trengte ikke stemmene deres for å fortelle historien. Hun hadde fylt ut hullene med opptakene fra produksjonsloggen, som nå var spilt inn som monologer.
«Er du ferdig allerede?» sa Ravi, selv om han egentlig ikke burde være overrasket. Han kjente henne, kanskje bedre enn noen andre.
Det var bare et par uker siden hun hadde reist seg opp i skolens aula og fortalt alle hva som egentlig hadde skjedd. Men mediene formidlet fortsatt ikke hele sannheten: Selv nå tviholdt de på sine egne vinklinger fordi de var renere, ryddigere. Men Andie Bell-saken hadde vært alt annet enn ryddig.
«Skal du få noe gjort ordentlig, må du gjøre det selv», sa Pip mens hun lot blikket gli over lydsporets berg og daler. Akkurat nå kunne hun ikke bestemme seg for om dette føltes som en begynnelse eller noe som tok slutt. Men hun visste hva hun ville det skulle være.
«Så hva er neste skritt?» spurte Ravi.
«Jeg skal eksportere filene, laste opp en ny episode til SoundCloud én gang i uken, og deretter kopiere RSS-feeden til podkastkataloger som iTunes og Stitcher. Men jeg er ikke helt ferdig ennå», sa hun. «Jeg må spille inn introen først, over denne kjenningsmelodien jeg fant på Audio Jungle. Men for å spille inn en intro, trenger man en tittel.»
«Aha», sa Ravi og strakte seg tilbake, «så lady Fitz-Amobi mangler fortsatt en tittel?»
«Det gjør hun», sa hun. «Men jeg har snevret inn listen til tre alternativer.»
«Kom med dem», sa han.
«Nei, du kommer bare til å le.»
«Nei da, jeg lover», sa han alvorlig, med et ørlite smil i munnviken.
«Ok.» Hun kikket ned på notatene. «Alternativ A er: Undersøkelse av et justismord. Hva …? Hallo, Ravi, jeg kan se at du ler.»
«Det var et gjesp, jeg sverger.»
«Vel, du vil ikke like alternativ B heller, for det er Studie av en avsluttet sak: Andie Bell … Ravi, kutt ut!»
«Hva … Unnskyld, jeg kan ikke noe for det», sa han og lo så han fikk tårer i øynene. «Det er bare … av alle dine mange kvaliteter, Pip, er det én ting du mangler …»
«Mangler?» Hun snurret stolen mot ham. «Mangler jeg noe?»
«Ja», sa han og møtte hennes forsøk på et olmt blikk.
«Schwung. Du eier ikke schwung, Pip.»
«Jeg eier vel … schwung?»
«Du må lokke folk inn, fascinere dem. Ha med ord som ‘drepe’ eller ‘død’.»
«Men det er jo altfor sensasjonelt.»
«Nettopp, og det er det som trengs hvis du faktisk vil at folk skal lytte til podkasten», sa han.
«Men mine tittel-ideer er i det minste presise og …»
«Kjedelige?»
Pip kastet en gul markeringstusj på ham.
«Du trenger noe som rimer, eller bokstavrim. Noe med …»
«Schwung?» sa hun med Ravi-stemmen sin. «Få høre, da.»
«Crime Time», sa han. «Nei, skal vi se … Døden i Little Kilton … eller hva med Little Kill Town?»
«Æsj, nei», sa Pip.
«Du har rett.» Ravi reiste seg opp og begynte å skritte frem og tilbake. «Det som gjør podkasten din unik, er egentlig deg. Det er slik du må markedsføre den. En syttenåring som klarte å løse en sak politiet for lengst betraktet som avsluttet. Og hva er det som best fanger nettopp deg?» Han myste på henne.
«At jeg er blottet for schwung, tydeligvis», sa hun med påtatt irritasjon.
«At du er skoleelev», tenkte Ravi høyt. «At du er jente.
At saken var et skoleprosjekt … Hva med Prosjekt mord?»
«Nei.»
«Ok …» Han tygget på leppen, og Pip kjente et sug i magen. «Et eller annet med mord, drap eller død. Og du er skolejenta Pip, som er flink til å … Ja!» sa han plutselig og sperret opp øynene. «Jeg har det!»
«Hva?» sa hun.
«Nå har jeg det faktisk», sa han, altfor fornøyd med seg selv.
«Så si det, da!»
«Flinke pikers håndbok for mord.»
«Neeei.» Pip ristet på hodet. «Det høres teit ut, det høres ut som om jeg prøver for hardt.»
«Hva snakker du om? Det er perfekt.»
«Flink pike?» sa hun tvilende. «Jeg fyller atten om to uker, jeg vil ikke bidra til min egen infantilisering.»
«Flinke pikers håndbok for mord», sa Ravi med dyp filmtrailerstemme mens han dro Pip snurrende opp fra stolen og trakk henne til seg.
«Nei», sa hun.
«Jo», svarte han og la den ene hånden rundt livet hennes så de varme fingrene danset oppover ribbeina.
«Nei! Ikke tale om.»
ANMELDELSE, Flinke pikers håndbok for mord: Den uhyggelige finalen i true crime-podkasten alle snakker om
BENJAMIN COLLIS, 28. MARS
Hvis du ennå ikke har hørt episode 6 av Flinke pikers håndbok for mord, ikke les videre. Seriøse spoilere følger.
Mange av oss visste selvfølgelig hvordan dette mysteriet endte da det eksploderte i nyhetsbildet i november i fjor, men hvem som begikk mordet, var ikke hele historien. Den virkelige historien i Flinke pikers håndbok for mord har vært selve reisen, fra en syttenårig amatørdetektivs magefølelse om en avsluttet sak – drapet på tenåringen Andie Bell, angivelig begått av kjæresten Sal Singh – til det stadig voksende nettet av mørke hemmeligheter hun avdekker i den lille byen sin. De stadig nye mistenkte, løgnene og overraskende avsløringene.
Den siste episoden fylles definitivt opp av overraskelser etter hvert som sannheten nøstes opp for oss, og den begynner med Pips sjokkerende avsløring om at Elliot Ward, faren til bestevenninnen hennes, skrev de truende lappene Pip mottok under etterforskningen. Dette er et ugjendrivelig bevis på at han er innblandet, og virkelig det øyeblikket Pip mister sin uskyld for alltid. Hun og Ravi Singh – Sals yngre bror og medetterforsker i saken – trodde at Andie Bell fortsatt kunne være i live, og at Elliot hadde holdt henne fanget hele tiden. Pip konfronterte Elliot Ward alene, og når hun gjenforteller Wards
ord i episoden, rulles hele historien opp. Et hemmelig forhold mellom elev og lærer, angivelig initiert av Andie. «Hvis det er sant», teoretiserer Pip, «tror jeg at Andie ønsket å flykte fra Little Kilton, og spesielt fra faren sin, som ifølge en kilde skal ha vært kontrollerende og utsatt henne for psykisk mishandling. Kanskje trodde Andie at Elliot Ward kunne skaffe henne en studieplass ved Oxford, slik han hadde gjort for Sal, og at hun på den måten kunne komme seg langt vekk fra hjembyen.»
Den kvelden hun forsvant, dro Andie hjem til Elliot Ward. Det oppsto en krangel. Andie snublet og slo hodet mot skrivebordet hans. Men da Ward skyndte seg for å hente førstehjelpsutstyret, forsvant Andie ut i natten. I dagene som fulgte, da Andie offisielt ble meldt savnet, fikk Elliot Ward panikk. Han trodde Andie måtte ha dødd av hodeskaden, og når politiet til slutt fant liket hennes, ville det kanskje finnes bevis som førte tilbake til ham. Hans eneste sjanse var å gi dem en mer overbevisende mistenkt. «Han gråt da han fortalte meg», sier Pip, «hvordan han drepte Sal Singh.» Ward fikk det til å se ut som et selvmord og plantet bevis slik at politiet skulle tro at Sal hadde drept kjæresten og deretter tatt livet sitt.
Men flere måneder senere ble Ward sjokkert da han fikk øye på en tynn og herjet Andie som gikk langs veikanten. Hun hadde ikke dødd likevel. Ward kunne ikke la henne komme tilbake til Little Kilton, og slik endte hun opp som fangen hans i fem år.
Men i en vending som er underligere enn en oppdiktet grøsser, viste det seg at fangen på Wards loft ikke var Andie Bell. «Hun liknet veldig på henne», hevder Pip, «hun sa til og med til meg at hun var Andie.» Men i virkeligheten var hun Isla Jordan, en sårbar ung kvinne med en utviklingshemming. Og hele denne tiden hadde Elliot på en eller annen måte klart å overbevise seg selv – og Isla – om at hun faktisk var Andie Bell.
Nå gjensto det siste spørsmålet om hva som hadde skjedd med den virkelige Andie Bell. Vår unge etterforsker kom politiet i forkjøpet der også. «Det var Becca Bell, Andies lillesøster.»
Pip fant ut at Becca hadde blitt voldtatt på en hjemme alenefest (et såkalt «katastroferave»), og at Andie hadde solgt narkotika på disse festene, blant annet Rohypnol, som Becca
mistenkte spilte en rolle i voldtekten. Da Andie var ute med Ward den skjebnesvangre natten, skal Becca ha funnet bevis på søsterens rom for at Max Hastings hadde kjøpt Rohypnol av Andie og sannsynligvis var Beccas voldtektsmann (Max skal snart stilles for retten, tiltalt for flere tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep). Men da Andie kom tilbake, reagerte hun ikke slik Becca hadde håpet: Andie forbød lillesøsteren å gå til politiet fordi det ville skape problemer for henne. De begynte å krangle og dytte hverandre, helt til Andie havnet bevisstløs på gulvet og kastet opp. Obduksjonen av Andie – som ble fullført i november i fjor, da liket endelig ble funnet – viste at «Andies hjernehevelse som følge av et hodetraume ikke var dødelig. Selv om den utvilsomt førte til at Andie mistet bevisstheten og kastet opp, døde Andie Bell av kvelning, kvalt i sitt eget oppkast». Becca ble stående som frosset, angivelig mens hun så Andie dø, for sjokkert og sint til å redde søsterens liv. Så gjemte hun liket fordi hun var redd for at ingen ville tro det var en ulykke. Og der har vi opprullingen vår. «Ingen finurlige vinklinger eller filtre, bare den triste sannheten om hvordan Andie Bell døde, hvordan Sal ble myrdet og utpekt som hennes morder, og hvordan alle endte opp med å tro på det.» I Pips nådeløse konklusjon utpeker hun – med navn – alle hun mener bærer skylden for de to tenåringenes død: Elliot Ward, Max Hastings, Jason Bell (Andies far), Becca Bell, Howard Bowers (Andies narkolanger) og Andie Bell selv.
Flinke pikers håndbok for mord gikk rett til topps på iTuneslisten med sin første episode for seks uker siden, og ligger an til å holde seg der en stund. Den siste episoden ble sluppet i går kveld, og lytterne skriker allerede etter en sesong to av podkasten. Men i en uttalelse på hjemmesiden sin sier Pip: «Jeg er redd detektivkarrieren min er over, og det blir ingen andre sesong av FPGTM. Denne saken fortærte meg nesten; jeg forsto det først da jeg kom ut på den andre siden. Det ble en usunn besettelse som utsatte meg og folk rundt meg for stor fare. Men jeg skal fullføre denne historien, og oppdatere dere om rettssakene og dommene til alle de involverte. Jeg lover at jeg skal være her til siste ord er sagt i saken.»
TORSDAG Kapittel 1
Det var der fortsatt, hver gang hun åpnet ytterdøren. Hun visste at det bare var innbilning, bare tankene som fylte fraværet, bygde bro over gapet. Hun kunne høre det: hundeklørne som krafset ivrig over gulvet for å ønske henne velkommen hjem. Men det var ikke virkelig, kunne ikke være det. Det var bare et minne, spøkelset av en lyd som alltid hadde vært der.
«Pip, er det deg?» ropte moren hennes fra kjøkkenet.
«Hei», svarte Pip og slengte fra seg ranselen i entreen så skolebøkene deiset mot hverandre der inne.
Josh satt i stuen, på gulvet en halvmeter fra TV-en, og spolte seg gjennom reklamene på Disney Channel. «Du kommer til å få firkantede øyne», sa Pip da hun gikk forbi.
«Du får firkantet rumpe», svarte Josh med et fnis. Ikke akkurat en innertier av en replikk, objektivt sett, men han var kvikk til tiåring å være.
«Hei, skatt, hvordan gikk det på skolen i dag?» spurte moren hennes og nippet til et blomstrete krus mens Pip kom inn på kjøkkenet og slo seg ned på en av krakkene ved kjøkkenbenken.
«Greit. Det gikk helt greit.» Skolen var alltid helt greit nå.
Verken bra eller dårlig. Bare helt greit. Hun tok av seg skoene, det klamme læret løsnet fra føttene, og sålene klasket mot flisene.
«Æsj», sa moren. «Må du alltid sette fra deg skoene på kjøkkenet?»
«Må du bry deg om det?»
«Ja, jeg er moren din», sa hun og slo Pip lett på armen med den nye kokeboken sin. «Men du, Pippa, det er noe jeg må snakke med deg om.»
Det fulle navnet hennes. Så mye mening i den ekstra stavelsen.
«Hva har jeg gjort nå, da?»
Moren hennes svarte ikke på spørsmålet. «Flora Green på skolen til Josh ringte meg i dag. Du vet at hun er den nye hjelpelæreren der?»
«Ja …» Pip nikket for å få henne til å fortsette.
«Joshua havnet i trøbbel i dag og ble sendt til rektor.»
Moren rynket pannen. «Camilla Browns blyantspisser hadde visst forsvunnet, og Josh bestemte seg for å avhøre klassekameratene sine om det, samle bevis og sette opp en liste over mistenkte. Han fikk fire barn til å gråte.»
«Oi», sa Pip og kjente det vonde hulrommet i magen igjen. Ja da, hun var definitivt i trøbbel. «GREIT, GREIT … Skal jeg snakke med ham?»
«Ja, det synes jeg du skal. Nå», sa moren hennes, løftet kruset og tok en høylytt slurk.
Pip gled ned fra krakken med et sammenbitt smil og trasket tilbake til stuen.
«Hei, Josh», sa hun lett og satte seg på gulvet ved siden av ham. Hun skrudde av lyden på TV-en.
«Åååh!»
Pip ignorerte ham. «Jeg hørte om det som skjedde på skolen i dag.»
«Å ja. Det er to hovedmistenkte.» Han snudde seg mot henne, og de brune øynene lyste opp. «Kanskje du kan hjelpe meg å –»
«Josh, hør på meg», sa Pip og strøk det mørke håret bak ørene. «Det å være detektiv er ikke så kult som folk vil ha det til. Faktisk … er det ganske kjipt.»
«Men jeg –»
«Bare hør på meg, ok? Å være detektiv gjør folk rundt deg ulykkelige. Det gjør deg ulykkelig …» sa hun, og stemmen visnet bort helt til hun rensket halsen og fikk den tilbake. «Husker du da pappa fortalte deg om det som skjedde med Barney, om hvorfor han døde?»
Josh nikket, og øynene hans ble store og triste.
«Sånn går det når man leker detektiv. Folk rundt deg blir såret. Og du sårer folk uten å mene det. Du må holde på hemmeligheter du ikke er sikker på at du bør holde på. Det er derfor jeg ikke gjør det lenger, og det bør ikke du heller.»
Ordene sank tungt ned i hulrommet i magen, der de hørte hjemme. «Forstår du det?»
«Jaaa …» Han nikket, og drøyde lenge på a-en til den gled over i det neste ordet. «Unnskyld.»
«Ikke vær dum.» Hun smilte og ga ham en rask klem. «Du har ingenting å be om unnskyldning for. Men lov meg at du ikke leker detektiv igjen.»
«Jeg lover.»
Jøss, var det noen sak?
«Oppdrag utført», sa Pip da hun kom tilbake på kjøkkenet.
«Jeg antar at den forsvunne blyantspisseren vil forbli et mysterium for alltid.»
«Det er ikke sikkert», sa moren med et dårlig skjult smil.
«Jeg vedder på at det var Alex Davis, den lille drittungen.»
Pip snøftet.
Moren sparket unna skoene til Pip. «Har du hørt noe fra Ravi ennå?»
«Ja.» Pip tok frem telefonen. «Han sa at de ble ferdig for et kvarter siden. Han kommer snart for å gjøre opptaket.»
«Ok. Hvordan gikk det i dag?»
«Han sa at det var tøft. Jeg skulle ønske jeg kunne være der.» Pip lente seg mot kjøkkenbenken og hvilte haken mot knokene.
«Det vet du at du ikke kan, du må på skolen», sa moren hennes. Det var ikke en diskusjon hun var villig til å ta igjen, det visste Pip. «Og dessuten, fikk du ikke nok på tirsdag? Det fikk i hvert fall jeg.»
Tirsdag, den første dagen av rettssaken i Aylesbury straffedomstol, hadde Pip vært innkalt som vitne for aktoratet.
Hun hadde på seg en ny drakt og hvit skjorte, og prøvde å
holde fingrene i ro så juryen ikke skulle se at hun var nervøs. Svetten piplet nedover ryggen. Og hvert sekund hadde hun følt øynene hans på seg fra tiltalebenken, blikket som en fysisk organisme som kravlet over huden. Max Hastings.
Den ene gangen hun hadde kastet et blikk på ham, hadde hun sett det hånlige glimtet i øynene hans som ingen andre ville se. Ikke bak de falske brillene med klare glass, i alle fall. Hvordan våget han? Hvordan våget han å stå der oppe og erklære seg uskyldig når de begge kjente sannheten? Hun hadde et opptak, en telefonsamtale der Max innrømmet å ha dopet ned og voldtatt Becca Bell. Alt var der. Max hadde tilstått da hun truet med å fortelle hemmelighetene hans om påkjørselen og Sals alibi til alle. Men det spilte ingen rolle, det private opptaket kunne ikke brukes i retten. Aktor måtte nøye seg med Pips gjenfortelling av samtalen i stedet. Og hun hadde gjenfortalt alt, ord for ord … bortsett fra begynnelsen, selvfølgelig, og de samme hemmelighetene hun selv måtte holde på for å beskytte Naomi Ward.
«Ja, det var forferdelig», sa Pip, «men jeg burde likevel være der.» Det burde hun faktisk – hun hadde lovet å følge saken til siste slutt. Men i stedet skulle Ravi sitte på tilhørerbenken hver dag og ta notater for henne. For skolen var ikke valgfri, sa både moren hennes og den nye rektoren.
«Pip, vær så snill», sa moren med den advarende stemmen sin. «Denne uken er vanskelig nok som den er. Så kommer minnemarkeringen i morgen i tillegg. For en uke.»
«Jepp», sa Pip med et sukk.
«Går det bra med deg?» Moren stoppet opp og la en hånd på skulderen til Pip.
«Ja. Jeg har det alltid bra.»
Moren trodde henne ikke helt, det merket hun. Men det spilte ingen rolle, for et øyeblikk senere banket noen på ytterdøren med knokene: Ravis karakteristiske signal. Langt, kort, langt. Og Pips hjerte begynte å banke raskere for å følge takten, slik det alltid gjorde.
