o g H j e r t e s t e i n e n f r a A l l u r i a
M
Wilkinson âą Lavanya Naidu
H j e r t e s t e i n e n
f r a A l l u r i a
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson o g
PlatÄet
D en store Skogen
PROFETIEN
NĂ„r himmelen mĂžrkner og skumring senker seg, da vil Edelpote komme.
NÄr hÄp blir til aske og skygger sluker deg, da vil Edelpote komme.
For hjertet vil strÄle, lyse opp, vise vei, nÄr Edelpote kommer.
«Overgi dere, FĂLE KRYP!»
brĂžlte Tiril mens hun svingte tresverdet gjennom luften.
To smÄ knappeÞyne stirret tilbake fra en haug med hvit pels.
«Jeg er Edelpote. Overvinn meg eller mÞt din skjebne!» ropte Tiril, og viftet
med sverdet pÄ den mest truende mÄten hun klarte.
Ullingen rĂžrte seg ikke fra trestubben.
Ullinger rĂžrer seg i det hele tatt ganske sjelden, med mindre det er salat i nĂŠrheten.
De er veldig glade i salat.
«SkjÞnner ikke at du orker», gjespet
Krekling. Han var Tirils bestevenn, og lÄ
nÄ henslengt i skyggen av et villplommetre, med potene klissete av lilla plommesaft.
«Det skjer jo aldri noe viktig her pÄ PlatÄet.»
Krekling satte tennene i enda en plomme og brummet fornĂžyd. Hvem trengte
spenning nÄr det fantes villplommer?
Tiril sukket. Krekling hadde rett. Hjemmet deres lÄ hÞyt, hÞyt over den store Skogen, og var omringet av bratte klipper. Det var umulig Ä klatre opp klippene. Selv fugler slet med Ä fly helt opp til PlatÄet. Tiril bodde med andre ord pÄ det tryggeste stedet i hele Alluria.
Trygt ⊠og fryktelig kjedelig.
«Tiriltunge BalderbrÄ, kom hit med en eneste gang!»
Krekling skvatt opp og gjemte seg bak en haug med kÄlhoder. Ullingene fÞk til begge sider idet Fiola BalderbrÄ kom
trampende inn i lysningen. Tiril prÞvde Ä gjÞre seg mindre. Det var ikke lett, for hun var allerede den minste musen pÄ hele PlatÄet.
«Ba jeg deg ikke om Ä ta med ullingene til beitemarken i nord?» sa Fiola BalderbrÄ.
VÊrhÄrene hennes dirret av SINNE .
Tiril skrapte i bakken med bakpoten.
«Jo, mamma.»
«SÄ hvorfor har du ikke gjort det?»
Tiril prĂžvde Ă„ skjule tresverdet bak ryggen, men Fiola la merke til det og snappet det fra henne.
«Og hva er dette?»
«Et s-sverd, mamma», stammet Tiril.
Fiola rynket pÄ snuten. «Et sverd . Hva
i all verden skal en musunge med et sverd?»
«J-jeg Þver pÄ Ä bli kriger, mamma.»
«Kriger!? Vi trenger ikke krigere. Vi trenger bÞnder til Ä plÞye jorda. Vi trenger murere og snekkere til Ä bygge hyttene vÄre.
Og vi trenger ulling-gjetere . Som kan flytte ullingene vÄre til beitemarken i nord, sÄ de kan gro tykk, varm ull!»
Fiola dro i genseren hun hadde pÄ under forkleet sitt. Den var laget av myk ullingpels, og var lett og luftig, men likevel lun og varm om vinteren.
Tiril hang med Þrene. Fiola sÄ mildt pÄ henne og sukket. «Jeg vet hvor glad du er i de gamle legendene», sa hun forsiktig.
«Det er vi alle. Fortellingene om Edelpote som redder Alluria fra monstrene. Men de er bare fortellinger, Tiriltunge. De er ikke sanne.»
«De ER sanne!»
sa Tiril hÞyt. «Det skjedde virkelig!»
«Kanskje det, men det er uansett veldig lenge siden. Det finnes ikke monstre nÄ lenger. Det er ingenting Ä vÊre redd for. Vi trenger ikke krigere til Ä beskytte oss!»
Tiril glodde ned pÄ grusen under skoene sine. «Edelpote var ekte», mumlet hun.
«Han var den
MODIGSTE
musen noensinne.»
Fiola BalderbrÄ sukket. «Livet handler om mer enn bare sverd og strid, Tiriltunge. Du har plikter her. Landsbyen trenger deg. Vi mÄ alle bidra, liten og stor, enten vi liker det eller ikke.»
«Jeg vet det, mamma.»
«Jeg mÄ tilbake til syltingen», sa Fiola, og begynte Ä gÄ tilbake mot den lille hytta som lÄ i skyggen av en berglÞnn. Hun stanset et Þyeblikk og sÄ seg over skulderen.
«Det er mange mÄter Ä vÊre modig pÄ, Tiriltunge», sa hun. «Og det har ikke alltid med sverd eller strid Ä gjÞre.»
Tiril ventet til moren var gÄtt, fÞr hun plukket opp tresverdet sitt og studerte det.
Hun hadde spikket det selv av en solid eikegren, i skjul fra fornuftige museĂžyne.
Men ingen trengte krigere pÄ PlatÄet.
Tiril skottet bort for Ă„ forsikre seg om at moren ikke fulgte med. SĂ„ marsjerte hun
mot utkanten av BalderbrÄ-gÄrden.
Ullingen pÄ trestubben pep ivrig da hun
gikk forbi. Tiril lĂžftet ham opp og hjalp ham
ned i lommen pÄ forkleet. «VÊr stille, Fnokk», mumlet hun.
«Tiril, hvor skal du?» ropte Krekling og stakk ut snuten
fra haugen med kÄlhoder.
Tiril svarte ikke. Hun brĂžytet seg vei gjennom bĂŠrbuskene. PĂ„ den andre siden
svaiet langt gress og villblomster i vinden.
«Tiril,
vent!»
Krekling kom lÞpende etter henne. «Du
kommer til Ä havne i trÞbbel!»
Tiril ignorerte ham. Hun trampet videre gjennom gresset bort til kanten av PlatÄet.
Hun kjente et sug i magen da hun nĂŠrmet seg. Det var et
E IM N L
fall til Skogen langt der nede.
Ingen mus hadde forlatt PlatÄet pÄ mange generasjoner. Fra tid til annen nÄdde en stork eller en krÄke opp til PlatÄet, og brakte med seg nyheter fra Skogen og landene bortenfor. Men de ble aldri lenge.
Hvilke FARER
lusket i Skogen?
Hvilke EVENTYR
ventet der ute?
Tirl kom aldri til Ä fÄ vite det.
«Tiril!» Krekling kom brasende gjennom buskene, og ble stÄende og puste og pese.
Tiril trakk pusten dypt, lukket Ăžynene og strammet grepet om tresverdet.
Moren hennes hadde rett. Det var pÄ tide
Ä gi slipp pÄ barnslige leker og drÞmmer om eventyr. Det var pÄ tide Ä bli en moden mus. Hun lÞftet sverdet og gjorde seg klar
til Ă„ HIVE det over kanten âŠ
«Ikke gjÞr det, Tiril», sa Krekling. «Du elsker det sverdet!»
«Det er ikke et sverd», sa Tiril. «Det er bare en pinne.»
Men hun kastet det ikke. Hun klarte ikke. Kanskje hun kunne gjemme det i bjĂžrnebĂŠrkrattet i stedet.
Hun snudde ryggen til stupet og begynte
Ä gÄ hjemover. Men Krekling beveget seg ikke.
«Kom igjen», sa Tiril. «Vi mÄ gjete ullingene til beitemarken i nord.»
Krekling svarte ikke.
Han sto som frosset fast og stirret pÄ noe bak skulderen til Tiril. Det ene vÊrhÄret hans skalv.
«Krekling?»
Sakte lĂžftet Krekling en skjelvende pote og pekte.
Tiril snudde seg for Ă„ se, og kjente en grĂžsning lĂžpe gjennom pelsen.
NOE
var pÄ vei over kanten av
PlatÄet.
EN LITEN M U S
EN STOR O PPGAVE
Tiril drÞmmer om Ä vÊre som den legendariske helten Edelpote, som gang pÄ gang har reddet Alluria fra fare.
Men hun er den minste musa i landsbyen, og ingenting skjer der hun bor ⊠frem til det en dag dukker opp noen mystiske skapninger pÄ PlatÄet.
Tiril og bestevennen hennes Krekling mÄ legge ut pÄ en farlig reise for Ä prÞve
Ă„ reparere sprekken som har dannet seg i Allurias hjerte. Men kan Tiril leve opp til legenden om Edelpote â fĂžr hele verden gĂ„r i stykker?
En fantastisk fortelling om , og Ă„ eventyr, vennskap sin frykt . overvinne
ISBN: 978-82-8373-256-6
www.fontini.no