Et kongerike foran undergangen

Mona Ringvej Et kongerike foran undergangen

Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

© 2025 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Kart på omslag og forsats: Carta Marina (håndkolorert utgave), hentet fra Wikicommonss.

Layout: Dag Brekke, akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 70 g

Boka er satt med Minion 11,5/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3987-0

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Del 3 Mirakelet i Nidaros

Innledning:

Erik Valkendorfs reise

Kulturminneloven i Norge har festet seg ved et særlig historisk

øyeblikk – året 1537. Alt som dukker opp av jorden fra tiden før dette året, for eksempel i forbindelse med veiutbygging eller byggeprosjekter, er automatisk fredet. Ikke et spadetak kan tas før man har tilkalt en arkeolog til å tolke og registrere funnet. Som om minnene om tiden forut for dette tidspunktet er så skjøre at hver smitt og smule som dukker opp, må fortolkes så varsomt og metodisk som bare arkeologene kan. Ved å børste kulturminnet fri for ettertidens spor, katalogisere og systematisere det, gir de liv til spor som ellers er stumme. Domkirkeruinene på Hamar, for eksempel. Det måtte mange undersøkelser til før det var mulig å se hvilken enorm katedral som en gang hadde reist seg opp fra de sparsomme murrestene ute på odden. En katedral med gylne tårn, hvorfra forlokkende klokkeklang skal ha runget ut over byen. En by med flere kirker, med klokker som sluttet seg til katedralens spill i så vidunderlig samklang at det ble snakket om denne himmelske musikken lenge etter at både byen og katedralen hadde forsvunnet, etter at reformasjonen ble innført i nettopp 1537.1 Det er som om sporene fra tiden før skjuler en verden som er gått under. Og det kan stemme.

Det var en verden som gikk under den gang, en gammel kultur, holdt sammen av en helgen, en død konge i en kiste i byen Trondheim, også kalt Nidaros. Den døde kongen ble kalt Hellig Olav, og folket trodde på ham, at han kunne utføre mirakler, slik katolske helgener kunne – om man trodde sterkt nok. Og det gjorde disse norske katolikkene. De trodde også at han sørget for et rettssamfunn, at han beskyttet dem mot overgrep, at han vernet individets ukrenkelighet slik det sto skrevet i lovbokens bestemmelser, i den såkalte mannhelgebolken. Fordi også mennesket var hellig, som navnet tilsier, og derfor skulle beskyttes av lovene: «Enhver innbygger i Norges konges rike skal være fredhellig,» som det sto i lovbøkene.2

De kalte dem St. Olavs lover, selv om de var blitt revidert og endret av mange konger etter at kong Olav ga sine lover til landet nesten fem hundre år tidligere, da han ennå gikk under navnet Olav Haraldsson. Etter sin død på Stiklestad i 1030 var han blitt Olav den hellige, og i denne tiden, frem mot reformasjonen i 1537, hadde han hvilt i en gullog sølvbeslått kiste på Nidarosdomens hellige alter. I disse århundrene krevde erkebiskopen i Nidaros at alle jordiske konger som skulle krones i katedralen, måtte anerkjenne kongen i kisten som sin overordnede herre. Olav den hellige var landets evige konge, rex perpetuus Norwegiae. De jordiske konger var kun vikarer, midlertidige leietakere. Olav den helliges evige rike varte i omtrent fem hundre år og fikk sin presise og daterbare avslutning i 1537, da reformasjonen ble innført og helgendyrkelse ble avskaffet, fordrevet og erklært for overtro og avgudsdyrkelse. Dette religionsskiftet i Norge skjedde ved et kupp i København, der en ny konge tok makten i dobbeltmonarkiet Danmark og Norge, avsatte alle katolske biskoper og erklærte at Norge ikke lenger var et sidestilt rike, men et len under Danmark – og dermed underlagt den samme religiøse revolusjonen som i Danmark. I praksis måtte likevel en del motkrefter i Norge bekjempes, så den endelige datoen for reformasjonen i Norge settes til våren 1537, et halvt år etter kuppet i København.3 Slik ble fem hundre års kongedømme med evigheten som perspektiv avviklet, på grunn av maktkamp mellom kongsemner. Det er derfor kulturminneloven hverken runder av frem eller tilbake, men

beholder dette historiske øyeblikket som et slags år null for den verden som ble innført med den nye kristendommen.

Reformasjonen innvarslet nemlig en ny tid. Den gamle skulle glemmes. Bøker ble brent, katolsk kirkeinventar fjernet, til og med musikken stilnet – den musikken som hadde strømmet fra de mer enn tusen kirkene i landet, musikk med fortellinger om dette glemte riket, om landets evige konge i Nidaros. Historieverk og helgenfortellinger tilknyttet dette riket, forsvant fra landet. At vi kjenner dem, skyldes at det er funnet kopier i andre land. Magiske mariabønner og botsgang ble skvist ut av folket, og helgenen Olav ble vippet ut av kisten og dumpet ned i jorden, der hans mumifisert kropp sakte ville bli spist opp av flittige mikrober og mark i en anonym grav. Fremdeles vet ingen hvor kongen i skrinet ble av, men med ham forsvant siste rest av motstand, styrken til selvhevdelse.4

Reformasjonens pennestrøk ble etterfulgt av en glemselens politikk. Mange fortellinger forsvant, men noen ble gjenfunnet og gjenfortalt. Kongeriket Norge gjenoppsto egentlig ganske snart, i kongens papirer og politikk, men da uten den hellige kongen. Kisten i Nidaros forsvant, den døde kroppen også, sammen med alle ritualer som kongen på høyalteret i Nidaros domkirke hadde vært omsluttet av.

Allerede noen tiår etter revolusjonen i 1537 begynte historikere og skribenter å beskrive den gamle tiden med en påfallende nostalgisk undertone, som 1500-tallspresten Absalon Pederssøn Beyer, født i katolsk tid, utdannet etter reformasjonen i den rette tro, men likevel. Han skrev et verk, Om Norgis rike, der han forteller om tapt storhetstid, men med en programmatisk forsikring om at denne storhetens fall skulle man ikke begråte. Alle riker hadde en levetid på omtrent fem hundre år, mente han, og Norge hadde vært krokrygget og svak som en gammel olding uansett. Likevel sniker det seg forræderiske tanker inn i dette verket – en tristesse over alle kirker og klostre som ble revet, beundring for Nidarosdomen: «Hvilket menniske er den, som haver seet Trondhjems domkirke oc icke forundret sig paa hennis storhed.»5

Glemselen rundt Olav den hellige var villet politikk. For eksempel hadde Absalon Pederssøn Beyers lærer i København fått i oppdrag å avlære de norske studentene «deris falske mening om St. Oloff».6 Denne glemselspolitikken viste seg effektiv, og med den skulle befolkningen omvendes til protestantismens tro på at frelse lå i troen alene, ikke i det gamle batteri av religiøse ritualer, som messe, botsgang, skrifte, velgjerninger. Kongen var Guds representant på jorden. Ikke kirken, paven eller biskopen. For å være lydig mot Gud måtte man med andre ord være lydig mot kongen.

Religionsskiftet i 1537 var ikke et resultat av folkelige ønsker om endring. Omvendelsen kom etter at reformasjonen var et faktum, motstrebende, ikke uten tvang, men etter hvert svært effektivt og altomfattende. Enkelte mener det tok århundrer, at prosessen knapt var fullført på 1800-tallet, da historikerne i Norge vakte historien om det gamle kongeriket til live igjen, i den nyetablerte staten Norges arbeid med å finne tilbake til egne røtter bakenfor de mange hundre årene med union.

Men disse historikerne valgte ofte å se bort fra det gamle kongerikets katolske karakter, med den hellige kong Olav i Nidaros som rikets evige beskytter.Da den første katolske menigheten ble etablert i Oslo på 1800-tallet, ble tillatelsen gitt under sterk tvil og strenge restriksjoner: Enhver form for smektende misjonering måtte for enhver pris unngås.7 Heller ikke kirkehistorikerne, som var overbeviste protestanter, var interessert i å utforske en tid der landet hadde vært underkastet det de anså som vrangforestillinger.8 Den middelalderhistorien som ble undersøkt fra 1800-tallet av, ble derfor en fortelling der den religiøse grunnstammen ble omgitt av taushet, et forsvinningsnummer som historikere først de siste årene har begynt å grave i.9

En viktig figur i denne religiøse grunnstammen var rikets skytshelgen, den hellige kong Olav. Men han var mer enn et pilegrimsmål og gjenstand for from tro og tilbedelse. Denne kongen holdt også kongeriket samlet på bredere front.

Derfor hadde han vært under angrep lenge.

Angrepene på dette kongeriket, med én fot i evigheten og én i samtiden, hadde nemlig begynt lenge før Martin Luther kunne brukes som skyts i kampen. Den hadde lite med religion å gjøre. Ikke i begynnelsen. Kampen dreide seg om politikk, om regimeskifte, om dynastiske drømmer. Den dreide seg om hvem som skulle ha den overordnede makten i de tre nordiske kongerikene Danmark, Sverige og Norge. Var det de tre rikenes rådsforsamlinger eller deres felles unionskonge? Dette spørsmålet var gjenstand for forhandlinger; det førte til kriger, kidnappinger, massakrer og atter nye forhandlinger i mer enn et århundre etter at de tre landene i 1397 valgte samarbeid i union. Denne unionen går nå under navnet Kalmarunionen, men i sin egen samtid ble den omtalt som en kjærlig bebindelse. For det meste var den svært lite kjærlig, med tanke på alle liv som ble ofret i kampen for og imot dens opprettholdelse.

Den gangen da unionen ble vedtatt, var det fordi Danmark, Sverige og Norge befant seg i en kinkig situasjon. Tilgangen på kongsemner hadde tørket ut i alle tre rikene. Den som sto igjen i dette maktvakuumet, var dronning Margrete, henholdsvis mor, enke og datter av de avdøde kongene. Selv kunne hun ikke bli konge, men hun klarte likevel å regjere over de tre rikene ved å overbevise dem om at fellesskap ga styrke, og at de derfor skulle gå sammen under én felles konge. Hennes forhandlingspartnere på ferden mot en enighet om denne ordningen var de tre rikenes riksråd, det vil si eksklusive aristokratiske forsamlinger av kongelige rådsmenn som i økende grad hadde ansett seg som rikenes råd, like mye som kongenes. De representerte dermed kongerikenes selvstendige status i forhandlingene med dronning Margrete, de som endte med valget av én felles konge i en nordisk union.

Unionenes konge fikk sin base i København og sitt tyngdepunkt i Danmark. Ganske snart ble også unionsavtalens premisser om at unionens tre riker skulle være selvstendige, satt under press fra kongelige ambisjoner om egen makt. De påfølgende unionskongene fikk for vane å trenge seg inn på domenet til riksrådene, som forsvarte sine respektive riker etter beste evne. Det svenske riksrådets midler var resolutt trass, uforutsigbarhet og militær motstand, mens det norske stadig forsøkte å gjenoppbygge tilliten og inngå nye avtaler med kongsemnene fra

København. Slik bølget maktkampene frem og tilbake, lenge. Også det norske riksrådet viste muskler, men var langt mindre krigersk og hadde heller ikke de samme økonomiske ressursene å kjempe med.

Men det de hadde, var Hellig Olavs beskyttelse, der han lå på høyalteret i Nidaros. Han var Nordens viktigste pilegrimsmål. For nordmennene og deres riksråd var han også en beskytter av lovene – som derfor ble et hellig rammeverk for deres kongerike. Slik ga den døde kongen i skrinet også politisk styrke, en styrke som særlig ble voktet av Nidaros-kirkens overhode, den til enhver tid sittende erkebiskop.

Det var her kampen til slutt skulle stå, i og rundt den hellige kongens politiske makt. Om unionskongene skulle nedkjempe det norske riksrådet og kongerikets makt, måtte de nedkjempe den mirakuløse kraften til kongen i kisten i Nidaros. Det var mange fotsoldater i unionskongens tjeneste for å nedkjempe denne kraften.

Den merkeligste av dem var Erik Valkendorf.

Erik Valkendorf var den danske kongens kansler og rådgiver og opererte i kongens tjeneste i flere tiår. Som kansler bidro han til snedige spill med gamle dokumenter, til å uthule innholdet i gamle avtaler og skape nye maktforhold gjennom metodisk forskyvning av ordenes betydning, ved å fange folk i retoriske feller der de ble tvunget til å erklære at lovene heretter skulle tolkes i unionskongens favør. I mange år var han en effektiv medhjelper i arbeidet med å uthule St. Olavs lover og angripe riksrådets forsvar for det gamle kongerikets selvstendighet. Så verdifull var han i dette arbeidet at han ble forfremmet til en særlig viktig oppgave – nemlig å undergrave Olav den helliges kraft, den han hadde som pilegrimsmål, som trøst og håp for landets innbyggere, som lovenes beskytter og rikets forsvarer. Han ble derfor betrodd et særlig utstudert oppdrag da han i 1510 fikk i oppgave å reise til Nidaros for å tappe katedralens motstandskraft fra innsiden, som katedralens nye erkebiskop, forkledd som en prest, rustet som en kriger.

Men den vårdagen da Erik Valkendorf trådte inn i katedralen, var miraklenes tid ennå ikke over. Han klarte ikke å utføre oppdraget. Det

er lite trolig at han i det hele tatt fikk begynt – for noe av det første han måtte gjøre da han trådte inn i katedralen, var å møte kongen i skrinet. Var han likevel ubevæpnet, uforberedt? Åpen til sinns etter en lang reise, kanskje. Det er ikke godt å si, men Erik Valkendorf ble selv rammet av den kraften han skulle bekjempe. Kongen i skrinet tok makten over ham – og det var han, av alle, som skulle gi alt i kampen for denne helgenenes overlevelse, for rikets frihet.

For denne bragden har han stadig dukket opp i historiebøkene, men som regel i margen, i en sidebemerkning, i et hevet øyenbryn, kanskje. Ikke mer, ingen større oppmerksomhet til en aktør som bør vekke den aller største historiske interesse – som en av dem som snur, som vender seg imot en bevegelse som er i ferd med å bli til en overmakt. Som likevel ikke gir seg. Hvem vet, kanskje han hadde vunnet også, om bare tilfeldighetene spill hadde stilt seg litt annerledes. Om han hadde kjempet mer som den gamle erkebiskopen, Gaute Ivarsson, kanskje hadde han da kunnet redde Hellig Olavs evige kongerike?

I mer enn tretti år hadde erkebiskop Gaute Ivarsson forsvart Olav den hellige og hans kongerike mot den danske kongen og mot Erik Valkendorfs utrettelige arbeid med å sno seg unna inngåtte avtaler, i et aldri hvilende strev med å befeste dronning Margretes union. I deres øyne skulle unionen ledes av en sterk konge, som i tillegg til å eie tre riker på ingen måte skulle dele ett av dem med en evig konge liggende i et gyllent skrin på et alter i Nidaros-katedralen. Erkebiskop Gaute, som ved sitt dødsfall hadde åpnet denne umistelige muligheten til å tre inn i hans sted og bygge ned alt han hadde bygget opp, denne erkebiskopen hadde vært en av Erik Valkendorfs mest prinsippfaste motstandere. Han hadde vært riksrådets formann, han hadde i praksis vært en konkurrerende konge, en hersker i sitt nordlige bisperike. Mektig og selvbevisst, eier av halve kongerikets jordiske gods, landets største handelsmann. En verdig motstander, en prinsippfast tjener for katedralens pilegrimer – og dessuten en uredd militær leder.

Del 1 Rikets røst

Et kongelig håndtrykk

F orbitret og forbannet hadde riksrådet gått til kamp, under erkebiskop Gaute Ivarssons kommando: «Vi har nå, i Jesu Kristi navn, i enighet med allmuen, dratt til Båhus og beleiret festningen, og tenker med Gud og St. Olavs hjelp å få vår rett.»10 De hadde samlet en hær av riddere, prester, biskoper og bønder for å beleire den uinntakelige Båhus slottsborg, der den lå så beskyttet og høyreist på en 40 meter høy klippe i Göta älv, elven som markerte grensen mellom Sverige og Norge. Bagaholmen kalte svenskene denne klippen der nordmennenes borg sto, og de som bodde bortenfor – norrbagger.11 Men det var ikke nordmenn på denne borgen nå, og det var ikke svensker Gaute Ivarssons hærrop gjaldt, nei, hærropet var rettet mot den danske slottsherren som ulovlig hadde okkupert borgen – imot alle inngåtte avtaler.

Så der sto de, en septemberdag i 1482. Erkebiskop, biskoper, riddere, væpnere og en god dose menn fra allmuen i nærområdet, norrbagger som var bevæpnet med sine lanser, hellebarder, armbrøster og til og med et og annet primitivt gevær, de såkalte hakebøssene. Aristokratene blant krigerne bar rustning og hjelm i jern og stål, bøndene var noe mindre beskyttet i sitt myke tøy, i den grad datidens plagg av lin og ull kunne kalles myke. Hjelm av jern hadde de ikke råd til, men beskyttet seg trolig med hodeplagg av lær og skinn. Det kunne hjelpe noe. Særlig håp om å erobre festningen hadde de likevel ikke, denne sammensatte

angrepshæren av høy og lav, verdslig og geistlig. Båhus festning lå som sagt på en klippe i elven, som utgjorde en naturlig vollgrav rundt borgen. Terrenget nedenfor klippen var dessuten vanskelig å forsere, noe som gjorde borgen lett å holde, også fordi den var såpass beskjeden i størrelse. Her behøvde man ikke så mange vakter, ikke så mye proviant. Det var likevel proviantsituasjonen som skulle gi angrepsstyrken suksess i lengden. Området rundt borgen hadde vært rammet av uår, og høstens skatteinnkreving til borgen var ennå ikke foretatt, så lagrene var beskjedne, svært beskjedne. Den uinntakelige borgens herre og voktere ble nødt til å inngå forhandlinger med beleiringsstyrken, som krevde at han skulle forlate borgen. Angrepshæren, det norske riksrådet, kunne sette premisser og stille krav: Borgens herre skulle velges av dem.

Båhus var landets viktigste grensefestning, og sto til unionskongenes tjeneste, men hver gang en konge døde, falt råderetten over borgen tilbake til riksrådet, «til riksrådets hånd», som var tidens språk for den typen avtaler. Kong Christian I hadde nå vært død i over ett år, men fremdeles huserte hans utvalgte slottsherre, slottshøvedsmannen, på borgen som om ingenting hadde hendt, som om ikke det var det norske riksrådet som skulle forvalte rikets forsvarsverk inntil en ny konge var kronet.

Kongen i København hadde en rett til å ansette slottshøvedsmennene, det var riktig nok, men ikke uten samtykke fra riksrådet, og nå var kong Christian I død, og riksrådet hadde ennå ikke kronet hans utvalgte etterfølger, sønnen Hans.

Borgen skulle med andre ord ha tilfalt riksrådet. At så ikke var tilfelle, gjorde dem forbannet. Så forbannet at sønnen Hans ikke var akseptert av riksrådet ennå. Rådet var forbannet på den gamle kongen, på slottshøvedsmannen på Båhus, på situasjonen, som faktisk også rommet den forsmedelige kjensgjerning at sønnen Hans egentlig var valgt til etterfølger allerede som barn. Det riksrådet drev med var altså mer uthaling enn ren maktutøvelse. Det eneste riksrådets medlemmer for øyeblikket kunne konstatere med en viss grad av triumf, var at oppførselen til slottsherren på Båhus nettopp illustrerte betydningen av prinsippet om at slottsherrene skulle være innenlandske, et prinsipp

riksrådet hadde kjempet for gjentatte ganger. Innenlandske borgherrer var lojale til riket, kongens utvalgte danske borgherrer hadde en tendens til å være lojale til ham. Den avdøde kong Christian hadde gått med på å styre etter riksrådets prinsipp, men hadde brutt avtalen og ansatt en av sine egne fortrolige danske medarbeidere likevel. Helt i pakt med hva riksrådet hadde forventet, opererte denne slottsherren som kongens, ikke rikets, forsvarer på borgen. Han overga ikke festningen ved kongens død, og anerkjente dermed ikke riksrådets posisjon som innehaver av kongerikets suverenitet.

Som sagt, noe håp om å innta borgen hadde ikke denne angrepsstyrken.

Nei, riksrådets mål var heller å vise muskler og stille betingelser før de ville anerkjenne den avdøde kongens foretrukne etterfølger. Kongene skulle ikke forvente noe automatikk i å overta makten i unionen.

Unionen skulle ikke være noe arvekongedømme, selv om slike drømmer lett fant veien inn i unionskongenes fantasi og politikk, slik det hadde gjort hos Christian I da han fikk riksrådet til å love å velge sønnen

Hans når den tid kom. Unionen var basert på kongevalg, slik at hver konge kun fikk overdratt makten etter en minnelig avtale om hvordan kongemakten skulle utøves – en såkalt håndfesting, en slags grunnlov.12

Da erkebiskop Gaute og hans hær stilte seg opp foran Båhus festning, var det gått 86 år siden unionen ble opprettet, og disse håndfestingene var stadig blitt brutt, reforhandlet, justert og brutt igjen. Av kongene. Den avdøde Christian I var intet unntak. Tvert imot, det norske riksrådet mente han hadde vært den verste kongen noensinne, en hersker av lovløse tilstander, og et slikt eksempel kunne ikke på noen måte følges opp av sønnen. Sønnen Hans måtte instrueres, eller undervises, som var ordet denne tidens aktører foretrakk. Denne undervisningen ble i første omgang gjort med beleiringen av Båhus, i andre omgang ved å fremføre en rekke klager over farens mange forbrytelser og avtalebrudd.

Ett av Christian Is avtalebrudd var nettopp dette prinsippet om at riksrådet skulle ha kontroll med rikets festninger. Dette var blitt nedfelt i Christian Is håndfesting den gang han ble valgt. Riksrådet hadde sett seg lei på at kongens løfte om å respektere dette prinsippet ble brutt. Det

var derfor de var væpnet til tennene og på full fart inn i vel forberedte forhandlinger som skulle finne sted kort tid etter beleiringen. De vant frem. Den kommende kong Hans ga dem til slutt borgen og signaliserte at prinsippet om innfødte slottsherrer skulle følges videre.

Med en slik seier var det for riksrådet all grunn til å tro at den kommende håndfestingen ikke bare ville gjenspeile rådets styrke, men at den kommende kongen faktisk også ville overholde avtalen. Og hvorfor ikke? Erkebiskop Gautes angrepsstyrke var tross alt den eneste som noen gang hadde klart å beleire denne uinntakelige Båhus festning.13 Forhandlingene om en ny håndfesting kunne begynne gjennom et nytt vennlig håndtrykk mellom riksrådet og den nye kongen. Ikke bare det norske riksrådet, forresten. Alle de tre rikenes råd skulle møtes i den da danske byen Halmstad for å sette betingelsene for en ny fremtid, sammen.

Noen måneder etter angrepet på Båhus festning tok forhandlinger til i februar 1483 i Halmstad, litt sør for det som i dag er Göteborg. I Halmstad skulle det danske, det svenske og det norske riksrådet stake ut kursen for unionen og kong Hans’ forpliktelser som fremtidig unionsmonark. Unionssamarbeidet hadde gått fremover på en noe humpete vei så langt. Helt fra dronning Margretes tid nesten hundre år tidligere hadde unionskongene forsøkt å leve ut drømmer om en sterkere personlig kongemakt enn den som var bestemt i unionsavtalene, og unionen ble tidlig preget av dragkamper. Noen ganger hadde det gått så hett for seg at unionskongen var blitt oppsagt og unionen oppløst. Dette skjedde da Margretes etterfølger, Erik av Pommern, hadde styrt i noen tiår. Han var unionens første konge, men var noe mindre interessert i statssaker enn hva hans grandtante, den politiske strategen Margrete, selv hadde vært. Erik av Pommern var en eventyrer, en pilegrimsfarende sjørøver som gjerne overlot styret av unionen til sin hustru, dronning Filippa. Grunnet sin manglende interesse for politikk ble Erik av Pommern derfor rett og slett oppsagt som konge av det svenske riksrådet. Kort tid etter fulgte det norske riksrådet opp, og den nordiske unionens dager så ut til å være talte – særlig fordi svenskene gikk bort fra hele

unionsprosjektet og valgte seg en egen riksstyrer, en riksforstander.

Nordmennene telte på knappene, skulle de følge svenskenes eksempel, skulle de kanskje inngå i en union med svenskene i stedet for med danskene? Det norske riksrådet endte imidlertid med å underkaste seg unionen likevel etter at forviklingene rundt valget av en etterfølger til Erik av Pommern var vel overstått. Dog uten svenskenes deltakelse – de skulle komme tilbake til saken senere.

Senere var nå, i Halmstad i februar 1483, da den 28 år gamle kongssønnen Hans endelig skulle få en mulighet til å etterfølge sin far på tronen – snart to år etter farens død. Det norske riksrådet hadde markert sin styrke og sin vilje gjennom beleiringen av Båhus, og Hans hadde mørnet nok til at han nok ville følge deres krav og høre deres klager.

For de hadde klager. Det norske riksrådet var ikke bare rustet med våpen, de hadde deliberert seg imellom i to år, konferert med det svenske riksrådet og forberedt seg godt. Disse forberedelsene hadde resultert i et klagebrev som kong Hans var nødt til å ta til etterretning for å kunne sikre seg kongekronen. Klagene gjaldt den gamle kongens brudd på den forrige håndfestingen. Den unge Hans måtte love å rette opp i flere av sin fars feil for å bli valgt.

Forpostfektninger og forhandlinger

I klagebrevet ble det blant annet påpekt at den avdøde kongen hadde behandlet det norske kongeriket mer som en privat eiendel enn som en unionspartner. Christian I hadde nemlig gitt bort deler av rikets områder, blant annet øyene i vest, Orknøyene og Shetland. Disse vesterhavsøyene var såkalt norsk skattland, hvilket vil si at innbyggerne betalte skatt til Norges konge, uten å være styrt av ham. Områdene var norsk skattland, de var ikke del av det norske kongeriket. Christian I hadde gitt bort disse skatteinntektene til den skotske kongen, som pant eller medgift da han giftet bort sin datter. I tillegg hadde han lagt beslag på andre inntekter Norge hadde fått fra Skottland og fra øya Man.

I brevet beklages det også at Christian hadde delt ut kirker og len i Norge til utenlandske menn, som i manglende respekt for rikets lover og

sedvane hadde begått både vold og urett. I brevet hevdes det at kongen til og med skal ha tillatt egne tjenestemenn å plyndre folket. Riksrådet mente videre at kong Christian selv hadde vist manglende respekt for lovene. Han hadde for eksempel latt være å gjøre opp rett i saker der biskoper, riddere og svenner var blitt drept. Det var en eldgammel og inngrodd oppfatning i alle de nordiske landene at kongens første plikt var å sørge for lov og rett i landet – å sluntre unna denne oppgaven var et grunnleggende brudd på den underliggende samfunnskontrakten som lå til grunn for kongens makt, uavhengig av om han var unionskonge eller rikskonge. Christian hadde altså brutt denne kontrakten ved å ikke følge opp alvorlige lovbrudd. Han skulle til alt overmål ha sett gjennom fingrene med den helligbrøde det var å la kirker og klostre brenne.14

Med slike klager tegnet riksrådet et bilde av den avdøde kongens styre nærmest som et lovløst regime. For sønnen Hans var slike klagepunkter en klar beskjed om hva han måtte gjøre for å fortjene riksrådets tillit: velge en annen vei, og gjøre godt igjen sin fars feil. Unionen kunne bare opprettholdes om Hans valgte å korrigere kursen: «Disse er de artikler som Norges rike og dets innbyggere har funnet bristfeldige under vår herre konge Christians tid, ock begäre forbetring der uppa, førenn noen herre […] samtykkes til Norges rike», konkluderte riksrådet i brevet.15

Riksrådets klagebrev røper slitasje på tilliten til kongemakten, men på den annen side også en vilje til å fortsette unionssamarbeidet såfremt disse normbruddene ble rettet opp. Såfremt den nye kongen ville respektere rikets rettstradisjoner og felles avtaler, dersom han ville respektere riksrådets myndighet, dets egen råderett over landets eiendommer, slott og len, deriblant at Båhus festning skulle legges «til rikest hånd», med alle inntekter og rettigheter. Kun da ville en avtale med den nye kongen kunne inngås.

Hans bøyde seg. Han hadde allerede vist vilje til samarbeid da slottsborgen Båhus var blitt gitt til en av riksrådets andre fremtredende karakterer, den selvrådige ridderen Jon Smør, en av det norske riksrådets gamle travere. Med sine 63 år hadde Smør erfart både nylig avdøde Christian Is lange regjeringstid på 35 år og tiden forut, og i Halmstad

sto han frem som en selvskreven lederskikkelse ved siden av erkebiskop Gaute.16 Såpass selvskreven var han at han lot seg utrope til riksforstander i tiden frem mot forhandlingene i Halmstad. Denne bruken av tittelen riksforstander var et signal om at også det norske riksrådet – som det svenske – kunne finne på å velge seg ut av unionen hvis det ville.

Det var et mektig virkemiddel. Ikke minst fordi svenskenes tvil rundt unionen atter en gang kom til uttrykk her i Halmstad da det svenske riksrådet ikke dukket opp som avtalt. I stedet sendte de noen representanter med bud om at riksforstanderen, den notorisk uforutsigbare herr Sten Sture, var blitt forhindret fra å møte opp. Det var visst snakk om en øyensykdom. Synd, men sant – eller kanskje ikke. Den norske historikeren Ole Jørgen Benedictow leser uteblivelsen som et uttrykk for denne svenske lederens mesterlige forhalingstaktikk. «Det har vært en alminnelig oppfatning at denne øyensykdommens rette navn var politisk gangsyn og manøvreringsferdighet», skriver han.17 Øyensykdom eller ei – svenskenes uteblivelse var et signal om at unionen ikke ville falle Hans i armene uten at han gjorde en viss innsats. Han var nødt til å gi konsesjoner, vise samarbeidsvilje.

Den ydmykheten svenskenes uforutsigbarhet tvang frem hos Hans, nøt da også det norske riksrådet godt av. Det var åpenbart at alle hans trekk overfor nordmennene ville bli fulgt med svenske argusøyne, hvorpå den kommende kong Hans må ha sett seg nødt til å være ekstra samarbeidsvillig. Ville han ha Sverige, måtte han vise seg mild mot nordmennene, og ga etter på punkt etter punkt.

Tiden skulle raskt vise at kong Hans på ingen måte sto inne for den ettergivenheten han viste i Halmstad, også han skulle bryte flere av bestemmelsene som straks fant veien til pergament og papir. Det norske riksrådet, på sin side, visste ingenting om den fremtid full av avtalebrudd som ventet dem, og nøt dette øyeblikket på høyden av sin makt, uttrykt blant annet gjennom Jon Smørs riksforstandertittel som et ris bak speilet.

Det var et mektig råd, som kunne sole seg i glansen av sin egen suksess i Halmstad i 1483. Rådet besto kun av jordeiere, av aristokrater, prester og biskoper. Ingen fra allmuen. Det norske riksrådet var ingen representativ forsamling, medlemmene stilte ikke til valg, de ble utpekt av kongen i samråd med de allerede valgte rådsmedlemmene. De ble utpekt fordi de hadde en posisjon, fordi de eide godssamlinger – gjerne over hele landet. Den norske topografiens mer ruglete fremtoning, med fjell og daler, skrenter og fjorder, ga kanskje ikke rom for samme konsentrasjon av jord og rikdom som i Sverige og Danmark, men den menneskelige hang til samlemani og hamstring ser ut til å ha overkommet slike geografiske hindringer også i Norge. Det gikk an å bli rik i dette landet også, ved å samle seg lappetepper av spredt eiendom, fiskerettigheter, jaktrettigheter og andre inntekter fra hele landet. Som for eksempel i riksrådsmannen Otte Mattsons godskompleks.

Otte Mattson, som i ettertid kanskje er blitt mest berømt for å være far til den mektige fru Inger til Austrått, hadde i årene før møtet i Halmstad vært svært ivrig i riksrådets politiske aktiviteter, og han eide enormt mange gods. Mattsson hadde eiendommer og len langs hele kysten av landet. Fra Nordkapp og sørover langs hele kysten eide han fiskevær, jord og andre innbringende rettigheter. I nord, på den grønne Sørøya med de hvite strendene, hadde han for eksempel andeler i inntekter fra hvalfangst, nærmere bestemt hvalspekk, som ble utvunnet og brukt som lampeolje, såpe eller til impregnering av tauverk og redskaper og i tilvirking av maling. I tillegg hadde han inntekter fra gårder eller fiske i så spredte områder som Troms, Trøndelag, Sogn og Lindesnes og hele veien videre langs Agder-kysten til Larviks-området.

Mens hvaljegerne på Sørøya skaffet inntekter til rike godsherrer som Otte Mattson, arbeidet fiskere og bønder på eiendommer, båter og fiskevær langs hele kysten for å høste av havets og jordens ressurser til sine godsherrer og lensherrer, noe de gjorde ved å «bygge og bo», som var tidens beskrivelse av livets produktive gang. Det å slå seg ned med sin familie, på annen manns jord, eller å ta arbeid i annen manns båt, innebar at man var ønsket og nødvending som innbygger. De færreste bønder i Norge var selveiere; de leide jord, eiendom og rettigheter som

tilhørte andre enn dem selv – godsherrene eller -fruene. Eiendommene tilhørte enten kirken, jordeieraristokratiet eller kongen selv. Hvis kongen eide jorden, hadde han som regel overgitt eiendom i en godsforvalters hånd, en forvalter som fikk eiendommen i len. En lensherre. Var han mektig nok, satt han til og med i riksrådet, som Otte Mattson. Som bemidlede jordeiere kunne man oppnå å få enda mer jord å forvalte, på kongens vegne. Kongen sto selv som eier av mye jord. Ble man utpekt til kongens lensherre, fikk man i oppgave å kreve inn leieinntektene som skulle videre til kongen, skattene som skulle til ham, bøtene og andre bidrag – og som lønn fikk man deler av lenets inntekter selv. Også prestene var jordeiere, også de krevde inn jordleie, også de kunne virke som lensherrer for kongen.

Riksrådene var med andre ord som småkonger å regne, som på den ene siden samarbeidet om å danne et kollegium for å forvalte kongerikets enhet, men som samtidig konkurrerte seg imellom om å eie mest mulig av jordens ressurser. Til syvende og sist konkurrerte de også om kongens gunst, i og med at viktige inntekter var å hente i hans tjeneste som høvedsmann, som Jon Smør, som nå satt som lensherre på Båhus festning – et av landets aller rikeste len. Det er de som hevder at kongens leieinntekter fra dette lenet utgjorde en tredjedel av inntektene fra all kongelig jord i landet.18 Den som forvaltet Båhus, forvaltet dermed enorme mengder med rikdom, i tillegg til å ha kommandoen over denne høyst betydningsfulle festningen på grensen til Sverige.

Jon Smør var imidlertid ikke av dem som lettest lot seg blende av egen inntjening og fremgang. Han skal ha vært en mann som kunne holde på prinsipper også mens han manøvrerte i maktens sirkler, som da han var slottshøvedsmann i Bergen. Her hadde han opponert mot den daværende kong Christian og holdt fast ved sin egen politikk overfor tyskerne på Bryggen. Disse kjøpmennene, som tilhørte det såkalte Hansaforbundet av rike og geskjeftige handelsbyer langs Østersjø-kysten, hadde kongelig monopol på mye av handelen i Bergen, noe som ikke hindret Jon Smør i å forsøke å begrense deres makt.19

Med aktører som Jon Smør, Otte Mattson og Gaute Ivarsson i sin midte var riksrådet anno 1483 en myndig forsamling som så seg godt i stand til å ivareta rikets interesser. Som privatmenn forvaltet de allerede enorme gods og inntekter, selv om historikere vil påpeke at det i det norske riksrådet ikke var mange høyadelsmenn å finne, faktisk ikke en eneste aristokrat som i kraft av egen rikdom ville være i stand til å opprettholde sin posisjon i landet over tid – om det ikke også var for kongens gunst og utmerkelser. Som riksråd, for eksempel, eller som lensherre.

Det var et kretsløp rundt kongemakten der gods, makt og posisjoner var uløselig bundet sammen. De som mistet én av komponentene i dette kretsløpet, ville snart miste de to andre også og dermed falle helt ut av kretsløpet. De rike godseierne var med andre ord avhengige av kongens posisjoner for å holde seg øverst i makthierarkiet. Skulle de alle falle ut av kongens kretsløp, ville hele gruppen svekkes som riksbærende råd. Dermed var det viktig for riksrådet at disse posisjonene skulle forbeholdes innenlandske aktører, dessuten også at de skulle forbeholdes adelen. Ingen såkalt vanbyrdige skulle utnevnes – det vil si ingen utenom adelen.20

De 15–20 velbeslåtte herrene i Halmstad sto ikke i noen umiddelbar fare for utarming der de fant sammen i et felles mål som gjorde rådet slagkraftig, fremadrettet og prinsippfast – og fikk forhandlet frem en avtale der kongen lovet å styre landet i samarbeid med riksrådet, med råds råd.

Halmstadrecessen og råds råd

Den endelige håndfestingen fikk navnet Halmstadrecessen, og kanskje er valget av recess som betegnelse på avtalen av betydning, i og med at det latinske ordet innebærer en form for tilbaketrekning. I så fall er det kongen som her må ta et skritt tilbake, for å respektere kongerikets selvstendighet i den nordiske unionen. Denne selvstendigheten ble ivaretatt ved at kongen ikke kunne agere alene, ikke uten rikets representanter, ikke uten råds råd. 21 Dette prinsippet hviler over det

endelige dokumentet, der kong Hans også sverget i «ære, sannhet og god tro» at han skulle respektere og styre i pakt med rikenes egne lover og sedvaner.22 Som voktere av rikets interesser skulle riksrådsmennene, som slottsherrene, være innenlandske: «[I]ngen udlensker annamme i vårt råd», som det står å lese å lese i recessens bestemmelser.23

Tanken bak prinsippet om innenlandske rådsmenn, lensmenn og slottsherrer var en oppfatning av at lojaliteten gjerne fulgte innehaverens opprinnelse i disse posisjonene. Når den danske unionskongen ansatte danske tjenestemenn i Norge og Sverige, var det gjerne fordi han forventet at de ville være lojale overfor ham, ikke riksrådet. Lojalitet er jo ofte renter og avdrag på takknemlighetsgjeld. Det gjaldt å ansette folk som rettet takknemlighetsgjelden i riktig retning. Dette prinsippet om at slike stillinger skulle tilkomme innenlandsk aristokrati – såkalt innfødsrett – var noe alle de tre riksrådene var opptatt av.

Prinsippet var kanskje særlig viktig i Norge, der aristokratene, all sin rikdom til tross, var færre enn i Sverige og Danmark. Til gjengjeld hadde landet en kirkemakt som eide halvparten av alt jordegods i landet, og som dessuten kontrollerte enorme verdier gjennom den lukrative tørrfiskhandelen, som for det meste foregikk langs kysten av erkebiskopens rike. Erkebiskopen og hans kollegium av biskoper, prester og prelater var følgelig en sterk kraft i landet og i riksrådet, og deres vilje gjorde seg sterkt gjeldende i Halmstadrecessens bestemmelser. Kong

Hans ble tvunget til å respektere kirkens frie stilling – nesten som en stat i staten.

Denne avtvungne respekten for kirkens frihet kommer til syne allerede i åpningen av recessen, der kong Hans erklærer at han som konge i Norge skal elske Gud, han skal elske kirken – og han skal også elske alle de rettighetene som kirkens tjenere har ervervet seg gjennom historien. I recessen presiseres det at kirkens posisjon er forankret både i tradisjonen, i rettigheter som er gitt av den hellige romerske kirken, av paven og av hellige fedre og kristne konger.24 Mer konkret innebar dette at kong Hans skulle respektere kirkens egne valg av prester og biskoper. I henhold til kirkens friheter hadde de selv retten til å velge hvem som

skulle være deres biskop, eller som i Nidaros – erkebiskop. Kirken styrte altså seg selv. Dens overhode var paven i Roma, og kongene skulle i prinsippet ikke ha noen befatning med kirkens indre liv og selvstyre. De danske kongene hadde imidlertid helt fra Margretes tid fått en fot innenfor kirkens selvstyre, blant annet ved å tilta seg retten til å ansette prester i en rekke danske kirker. Den samme utviklingen ville ikke Gaute Ivarsson og hans kollegaer i riksrådet se i Norge.

Kirken i Norge skulle altså fortsette å styre seg selv, uavhengig av utviklingen i Danmark. Dette selvstyret hadde dessuten ytterligere ett klart kjennetegn, nemlig at rettssystemet var delt i to, der kongen var øverste domsmyndighet i det ene, kirken i det andre, i saker som falt under kirkeretten. Kirkens menn skulle blant annet dømmes av sine egne, ikke av verdslige herrer. Også vanlige folk var underlagt kirkeretten, nemlig i saker som gjaldt for eksempel ekteskap, incest og sex utenfor ekteskapet.

Kong Hans garanterte nå at han ikke ville påberope seg domsmyndighet i saker som lå under kirkeretten. Han måtte respektere at han ikke kunne være enehersker i Norge. Landet hadde også en herre i Nidaros, erkebiskopen. For øyeblikket var hans navn Gaute Ivarsson, han var erkebiskop og skulle forsvare dette riket i nord så lenge han levde. Gaute Ivarsson var ikke bare leder av riksrådet, han var konge i sitt eget rike. Han var leder av et teokrati, er det noen som hevder, teokratiet i Trondheim.25