23 minute read
Knut-Willy Sæther: Naturens forståelighet og finstemthet
Naturens forståelighet og finstemthet
Et fornyet forhold mellom naturvitenskap og teologi?
Av Knut-Willy Sæther Førsteamanuensis, dr.art. i religionsfilosofi, Institutt for religion, livssyn og kirkefag, Høgskolen i Volda, Norge
Innledning “If God has created the world one might expect there to be some signs that this is the case.”1 Dette sitatet er umiddelbart et uttrykk for det vi kan betegne som en naturlig teologi. Det emnet har vært sentral innen teologien, særlig i den anglo-amerikanske tradisjonen og spesielt innen debatten om forholdet mellom teologi og naturvitenskap. I den pågående debatten møter vi naturlig teologi i en revidert utgave, med et nytt innhold og en ny forståelse. En av de som taler for en slik revidert naturlig teologi, er fysikeren og teologen John Polkinghorne. Han uttrykker seg så sterkt at han betegner naturlig teologi som selve arenaen der teologi og naturvitenskap kan møtes. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på Polkinghornes konsept. Men først et kort historisk riss av naturlig teologi og noen av de tema og problemer som der var i fokus.
Kort historikk Foruten spor av en naturlig teologi i Bibelen, som for eksempel i Romerbrevet (1,19-20), kan vi si at en naturlig teologi som teologisk konsept blir utformet i ulike epoker i kristendommens historie. Det er særlig to perioder som skiller seg ut. For det første finner vi det i middelalderen, med Anselm av Canterbury og Thomas Aquinas som de mest sentrale. Der møter vi en naturlig teologi i særlig grad i tilknytning til gudsbevisene. Den førstnevnte bidrar i hovedsak med sitt ontologiske gudsbevis, mens Thomas bidrar med en mer omfattende tilrettelegging av forholdet mellom tro og viten, og han er særlig kjent for sine fem gudsbevis. Dette gjøres med det samme siktemålet som Anselm: å argumentere for Guds eksistens. Thomas’ ulike tilnærminger, samlet sett, handler om to hovedargument. Det ene er det kosmologiske argument, det faktum at verden krever en forklaring, eller uttrykt med Leibniz’ ord: “Why does something exist rather than nothing?”2 Det andre kan betegnes som designargumentet, at verden fremstår med en orden og sammenheng, og at dette indikerer en mening og en hensikt.
Den andre perioden der naturlig teologi gjør seg særlig gjeldende, er fra siste del av 1700-tallet og inn på 1800-tallet. W. Paley argumenterer for Guds eksistens ut fra naturens design.3 Paleys argument kan knyttes til middelalderens teleologiske gudsbevis. Det er derfor ikke en ny tenkning som her utvikles, men en revitalisering av gamle gudsbevis. Likevel er det i denne perioden en forkjærlighet for å plassere Gud ‘inn i’ de ubesvarte naturvitenskapelige spørsmålene. En slik tankegang har blitt betegnet som ‘God of the gaps’, noe vi skal vende tilbake til senere. Denne argumentasjonen holder seg i hevd godt inn på 1800-tallet, selv om tanken om en designer ut fra naturens design blir kritisert på ulik måte av både Hume og av Kant. Men det er ikke først og fremst av filosofiske grunner at den naturlige teologien blir svekket i denne perioden, men av naturvitenskapelige. Polkinghorne mener at dolkestøtet til tanken om en designer ut fra design i naturen kommer med Darwins utgivelse av On the Origin of Species by Means of Natural Selection i 1859.4
Etter den tid har tanken om en naturlig teologi vært mindre fremtredende. Grunnene til det kan være mange, både fra naturvitenskapelig og teologisk hold. Polkinghorne peker på at tradisjonen fra Kierkegaard har bidratt til at fokuset på en naturlig teologi har blitt svekket. Likeledes har den dialektiske teologien, med Barth i spissen, vært en medvirkende faktor til at naturlig teologi tapte terreng som teologisk tema.
Problemet med tradisjonell naturlig teologi Ifølge Polkinghorne er et hovedproblem med den tradisjonelle naturlige teologien at en plasserer Gud inn som forklaring på ulike fenomener. De naturvitenska-
pelige, uløste, problemene har dermed blitt urettmessig besvart av teologien. En utfordring som melder seg i kjølvannet av en slik tenkning, er en ‘God of the gaps’tankegang.5 Ved å plassere Gud i kunnskapshullene blir den samme Gud redusert når forskningen fyller hullene. Resultatet er tydelig: Desto mer en vet og får kartlagt, desto mindre plass blir det til Gud.
Han hevder at dette er noe av svakheten i en del av argumentasjonen knyttet til naturlig teologi, slik en finner det hos f.eks. Paley. En slik type naturlig teologi må derfor forkastes: “The God of the Gaps is dead and with him has died the old-style natural theology of Paley (…). No theologian need to weep for them, for the God of the Gaps, hovering at the periphery of the known world, was far from being someone of whom it could be said that ‘all understand that this is God’.”6 Paleys argument skiller seg derfor fra Thomas’ argument. Polkinghorne hevder at Thomas’ tanke ikke er at Gud plasseres i de kunnskapshullene en til enhver tid måtte ha, men at Gud er “… the ground of all that is in the world and not to be identified with any part of its process.”7 For å illustrere det poenget, sier Polkinghorne at Gud ikke er en aktør på scenen i virkelighetens store drama, men at han er selve forfatteren og produsenten av dramaet.
Han peker videre på at hans egen forståelse av naturlig teologi ikke er en ny runde med gamle spørsmål relatert til ‘God of the gaps’. Han hevder at problemet med Paleys designargument er at en prøver å gi teologiske svar på det som er naturvitenskapelige spørsmål. Derimot er det viktig å fremheve at naturvitenskapelige spørsmål må gis naturvitenskapelige svar. Hvis en ikke holder dette klart fra hverandre, vil en havne i ‘God of the gaps’.
‘God of the gaps’ er altså en teologisk bom. Det at Gud blir plassert i kunnskapshullene, gjør urett mot hvordan en bør forstå Gud som skaper. Hvis Gud er Skaperen, så er han knyttet til hele virkeligheten, både det forklarlige og det uforklarlige. Det er en slik bredde en må ha, skal det være meningsfylt å tale om naturlig teologi i dag, mener han.
Polkinghornes reviderte naturlige teologi “Natural theology is important, because if God is the Creator of the world he has surely not left it wholly without marks of his character, however veiled.”8 Hva er så Polkinghornes tenkning om en revidert naturlig teologi? Selv om naturlig teologi fikk en slagside som følge av ‘God of the gaps’-tankegangen, så kan en nå registrere en fornyet interesse for temaet. Han sier selv at det nye initiativet, interessant nok, ikke kommer fra teologisk hold, men fra naturvitenskapelig hold, nærmere bestemt fra det fysiske forskningsmiljø. Det er denne endringen, fra teologi til naturvitenskap, som er noe av det nye i hans naturlige teologi: “Nevertheless, a contemporary revival of natural theology is taking place, more at the hands of the physical scientists than at the hands of the theologians.”9
Poenget er at naturvitenskapen frembringer spørsmål og problemstillinger som peker utover sitt eget område. I den forbindelse sier Polkinghorne at virkeligheten ikke er naturvitenska- John P John P John P John P John Polkinghorne olkinghorne olkinghorne olkinghorne olkinghorne pelig selvforklarende, og at det er særlig fysikken som bidrar til det han kaller de metafysiske spørsmålene. Teologi, og herunder naturlig teologi, bør derfor kunne gi utfyllende perspektiv på det som ligger i forlengelsen av den naturvitenskapelige forskningsaktiviteten: “What theology can do for science is to provide answers to those meta-questions that arise from science but go beyond what science itself can answer.”10 Naturvitenskapen kan bare ta naturlovene som et gitt startpunkt, men teologien kan gi perspektiv på hvorfor lovene er slik de er, sier Polkinghorne. En må altså gå til teologien for å finne en dypere og mer helhetlig forståelse av virkeligheten.
Det som blir viktig, er å hevde et kosmologisk argument som korresponderer med det tidligere nevnte spørsmålet hos Leibniz. To alternative svar kan gis: Enten er verden der i kraft av seg selv, eller så eksisterer verden fordi det finnes en guddommelig intelligens. Polkinghorne hevder at det som har frembrakt en fornyet tanke om naturlig teologi, er “… the insight that the laws of nature possess certain characteristics that have resulted in their being seen not to be sufficiently intellectually satisfying and complete in themselves alone.”11
Han peker på noen karakteristika ved virkeligheten som den naturvitenskapelige forskningen aktualiserer, men som den selv ikke kan forklare. Behovet for en dypere forklaring kommer som en følge av at en observerer “… the potentiality inherent in the structure of the world, its interlocking tightly-knit character, and, indeed, its very intelligibility which makes it open to our inquiry.”12 Det er bl.a. disse karakteristika ved virkeligheten som danner utgangspunktet for hans reviderte naturlige teologi.
Ambisjonsnivå til en naturlig teologi Hvilket ambisjonsnivå kan en slik naturlig teologi ha? For det første er en revidert naturlig teologi å forstå som en moderat utgave av den tidligere naturlige teologi. Polkinghorne vil ikke benytte begrepet bevis, men heller begrepet indisier, om hva naturen kan gi av informasjon om en skaper. En naturlig teologi må ikke ha ambisjoner om å finne et guddommelig stempel på det skapte. Det bør være mulig å hevde en naturlig teologi ved å nærme seg skaperverket på en mindre ambisiøs måte: “… one might anticipate that there would be some hints that could be construed as pointing in a divine direction.”13 I en annen sammenheng uttrykker
Polkinghorne det slik at en revidert naturlig teologi bør heller fokusere på “… insight rather than demonstration.”14 For det andre er en revidert naturlig teologi kjennetegnet av at en ikke fokuserer på enkeltheter, slik utgangspunktet for Paley er.15 Ifølge Polkinghorne vil en revidert naturlig teologi “… [look] to the ground of all science’s explanation, the laws of nature that it has to take as the assumed and unexplained basis for all its explanation, and it asks whether there is more to be understood about these laws beyond their mere assertion.”16 Han argumenterer både mot de som hevder at en slik naturlig teologi trenger seg inn på naturvitenskapens domene, og mot de som hevder at dette er en ny variant av en ‘God of the gaps’-tankegang.
Til den førstnevnte kritikken vil han si at en revidert naturlig teologi ikke er en rival til naturvitenskapelig forklaring. Den vil derimot være et bidrag til å sette de naturvitenskapelige forklaringene inn i en videre og mer meningsfylt sammenheng. Til den andre kritikken vil han si at det ikke blir en ny runde med kunnskapshullenes Gud fordi en slik tilnærming fokuserer på det som er gitte naturvitenskapelige forhold istedenfor det som er naturvitenskapelig åpne ubesvarte spørsmål.17 Det er viktig for Polkinghorne å påpeke at teologien ikke skal plassere Gud inn som forklaring til det naturvitenskapen ikke kan forklare.
I den teologiske diskursen er en revidert naturlig teologi også begrenset. I den forbindelse ser han naturlig teologi i lys av Guds åpenbaring ved Jesus Kristus: “Natural theology may only be able to help us to discern ‘something like a superme being, an absolute nature’, and it is certainly powerless by itself to bring us to know the God and Father of our Lord Jesus Christ, but its insights are not for that reason to be despised.”18 I en annen sammenheng uttrykker han at naturlig teologi leder frem til en begrenset forståelse av Gud som den store arkitekten av universet. En får med andre ord ikke innsikt i Gud selv, men innsikt i Gud slik han fremstår som arkitekten av universet. Kjennskap til Gud får en derimot på en annen måte: “However valuable natural theology may be in pointing to the divine and affording insight into his creation, it will only at best be able by itself to bring us to the Cosmic Architect or Great Mathematician. The God and Father of our Lord Jesus Christ is to be sought by other means.”19 Polkinghorne viser her til bl.a. teologiens praktiske dimensjon gjennom bønn og tilbedelse.
Naturens forståelighet Når en går mer inn i Polkinghornes forståelse av naturlig teologi, er det flere tema som utkrystalliserer seg som interessante. Jeg vil her kortfattet presentere to: naturens forståelighet og naturens finstemthet.
En revidert naturlig teologi bør, ifølge han, bringe på banen den naturvitenskapelige innsikten som er knyttet til naturens forståelighet. Det er nødvendig fordi emnet peker utover det rent naturvitenskapelige. Naturens forståelighet er et mysterium, mener han. For å utdype og tydeliggjøre sitt poeng, tar han utgangspunkt i matematikken: “The mystery deepens when one recognizes that it is mathematics that provides the key to understanding the deep structure of the physical world.”20
Hvis en ikke hevder en forståelighet i naturen, vil naturvitenskap være en umulighet. Forholdet mellom matematikk og fysikk viser at det er et forståelig trekk ved virkeligheten: “Why do reason within (mathematics) and reason without (physics) fit together so perfectly?”21 Han peker på at matematikkens modeller viser seg å korrespondere med det en faktisk avdekker i naturens oppbygning. En motsatt posisjon, at mennesket projiserer en orden over på naturen, er ikke holdbar. Hans tydelige grenseoppgang til en konstruktivistisk forståelse er her klar. Fysikere tilegner seg de ulike matematiske teknikkene fordi erfaringen har vist at dette er den beste, og eneste, veien til å forstå den fysiske verden.
Men overensstemmelsen mellom subjektets forståelse og den objektive verden gjelder ikke bare det interne forholdet mellom matematikk og fysikk. Det gjelder i bunn og grunn all naturvitenskap. Polkinghorne viser til Einsteins kjente formulering om at det underlige og uforståelige ved universet er at det er forståelig.
Et annet poeng er at naturvitenskapen ikke selv kan forklare den rasjonelle strukturen som finnes i den fysiske verden. Han uttrykker at denne egenskapen ved naturen, og den naturvitenskapelige aktiviteten, er et signal om noe transcendent. At naturen er forståelig, er derfor en forutsetning for å arbeide naturvitenskapelig, samtidig som naturens forståelighet åpner opp for noe mer.
Han stiller også spørsmål om kvantefysikken forstyrrer dette bildet av naturens forståelighet, fordi kvanteverdenen fremviser et bilde av naturen som uforutsigbar og uberegnelig. Det er likevel slik at naturens forståelighet ikke er svekket på grunn av dette forholdet. Det er rettere å si at på grunn av naturens forståelighet har en fått en innsikt i kvanteverdenen der det er begrensninger i hva menneskets rasjonalitet kan trenge gjennom. Poenget er at mennesket kan ane noe mer ved denne forståelighet og rasjonalitet.
Naturens forståelighet og teologien Med utgangspunkt i naturens forståelighet og rasjonalitet foretar Polkinghorne en tilknytning til kristen tro: “The deep intelligibility of the world is made under-
standable for me by the theological insight that the universe is a creation and that we, to use an ancient but powerful way of speaking, are creatures made in the image of our Creator.”22 I den sammenheng peker han på at kristen skapertro vil hevde at Skaperen er en rasjonell Gud. Det eksisterer derfor rasjonelle strukturer i universet. Likeledes er det en grunnleggende forståelse i kristen skapertro at mennesket er skapt i Guds bilde. Det tolker han slik at mennesket har noe rasjonelt ved seg.
Grunnen til at menneskets tanke passer godt med den strukturen en finner i verden for øvrig, er at det finnes en dypere rasjonalitet som favner begge, mener han. Denne dypere rasjonaliteten er altså Skaperen selv. Polkinghorne bringer i den forbindelse på banen det innholdsrike greske ordet ‘logos’. Han peker på at ‘logos’ har flere betydninger, og at det i Johannesevangeliet blir forstått som Guds sønn, både preeksisterende og historisk. Han viser også til kirkefedrene. For Polkinghorne gir det derfor mening å tale om en skaper som har tilrettelagt verden slik at det er en felles basis og en sammenheng mellom den ytre rasjonaliteten i verden og den erfarte rasjonaliteten i menneskets tanke.
Naturens finstemthet Naturens finstemthet, slik den kommer til uttrykk i det antropiske prinsipp, har aktualitet på bakgrunn av nyere naturvitenskapelig innsikt.23 Det er en felles oppfatning fra naturvitenskapelig hold at naturen er så finstemt at den minste forandring av mikrokosmisk art ville ha medført et annet univers enn det vi har: “The Anthropic Principle suggest that quite small variations in any of these fundamental specifications of our world would have rendered it anthropically sterile.”24 Det antropiske prinsipp kan avdekkes på en rekke områder. Jeg skal ikke her gå i detalj i Polkinghornes presentasjon av eksempler på naturens finstemthet, bare kort skissere noen viktige poeng i hans tenkning.
For det første finner han det antropiske prinsipp knyttet til den kosmologiske konstant: “It corresponds to a term that logically can be present in the field equations of general relativity (the modern theory of gravity) but appears to be absent in our world to the extent that its value is zero to within one part in 10120.”25 Hvis ikke denne kosmologiske konstanten var så eksakt og praktisk talt null, ville det gjøre utviklingen av liv umulig. Ifølge Polkinghorne er dette den fineste balansen som uttrykker det antropiske poeng.
Noen andre naturvitenskapelige temaområder der Polkinghorne identifiserer en antropisk finstemthet, er innenfor livets tilblivelse, elektromagnetismen, gravitasjonen og de sterke og svake kjernekreftene som virker i universet.
Hva kan en si utover det faktum at naturen er finstemt? spør Polkinghorne. Det finnes ulike tilretteleg-
ginger, eller forklaringer, til hvordan en kan forstå det antropiske prinsipp. Kan det være slik at det antropiske prinsipp egentlig bare gir uttykk for en dypere, underliggende, teori? Det vil i så fall bety at det en forstår som finstemthet, ikke trenger å være det i det hele tatt. Han fører i den forbindelse et naturvitenskapelig resonnement: “The necessary conditions in the very early universe – just the right rate of expansion, and the right degree of smoothness – probably don’t have to be written in, but are achieved automatically by a physical process called ‘inflation’, which many think took place when the universe was a minute fraction of a second old. It’s kind of ‘boiling’ of space, and, although it’s a guess that this happened, in my view, it’s a pretty plausible guess.”26 En slik hendelse vil likevel ikke kunne finne sted i et hvilket som helst univers. Polkinghorne mener at et univers med mulighet for å utvikle karbonbasert liv må være en helt spesiell type univers.
En annen side ved resonnementene rundt det antropiske prinsipp som han kommenterer, er at en i utgangspunktet låser tenkningen til grunnstoffet karbon. Kan det være slik at andre univers har sine former for liv som ikke er karbonbaserte? Det blir for Polkinghorne et vrient (da.: vanskeligt) resonnement å følge fordi en beveger seg ut i det ukjente, og han hevder at
de som går for et slikt resonnement “… are drawing very large intellectual blank cheques on a totally unknown account.”27 Hans kommentar til en slik tanke er at bevissthet ser ut til å kreve svært kompliserte fysiske strukturer, og han viser til menneskets hjerne. Det er langt fra overbevisende at det kan være mange forskjellige veier til å frembringe en slik kompleksitet som bevisstheten representerer, mener han.
Spørsmålet som Polkinghorne blir stående igjen med, er om det antropiske prinsipp gir indikasjoner om noe utover det faktum at vi eksisterer. Universets finstemthet, slik det antropiske prinsipp uttrykker, leder han til en fascinasjon som peker ut over det rent naturvitenskapelige: “… [that] the universe is capable of such fruitfulness speaks to me of a divine purpose expressed in the given structure of the world.”28
Det antropiske faktum i universet har altså for Polkinghorne metafysiske koplinger, og han viser i den sammenheng til J. Leslie som hevder at det er to metafysiske mulige forklaringer til det antropiske prinsipp. Enten må det være mange forskjellige universer, eller så må dette universet være et resultat av en skaper. Polkinghorne vil argumentere for den siste mulighet.
Det antropiske prinsipp blir ikke en bevisførsel for Guds eksistens. Han ønsker derimot å fremheve at det antropiske prinsipp bør knyttes til en revidert naturlig teologi. Han skisserer en vei mellom det svake og det sterke antropiske prinsipp. Det svake antropiske prinsipp uttrykker at fordi intelligent liv har oppstått, så følger det at de ulike fysiske variablene må ligge innen svært små marginer. Dette er ifølge Polkinghorne ikke noe annet enn en tautologi, som uttrykker at virkeligheten er slik den er, fordi mennesket er blitt til og er i stand til å erkjenne det. Det sterke antropiske prinsipp sier at universet må være i stand til å frembringe iakttakere som oss selv. Det går utover minstekravet om at naturens lover må ligge innenfor visse rammer. Universet må forstås slik at det bærer i seg muligheter og et tidsaspekt som er opp mot uendelig, og derfor før eller senere ville ha frembrakt den verden hvor mennesket kunne ha blitt til. Det sterke antropiske prinsipp uttrykker altså ikke noe teleologisk, men hevder at ‘rammevilkårene’ er av en slik art at det ville ha vært umulig å forutsi når og hvor liv ville ha blitt til.
Polkinghorne fremsetter et såkalt moderat antropisk prinsipp, som er en middelvei mellom de to anførte: “I have proposed a ‘Moderate Anthropic Principle’, which notes the contingent fruitfulness of the universe as being a fact of interest calling for an explanation.”29 Det betyr at han ikke godtar at verden bare er slik den er (det svake antropiske prinsipp), eller at verden før eller senere ville ha blitt slik (det sterke antropiske prinsipp). Polkinghorne hevder at det er et behov for en revidert forståelse av argumentet om kosmisk design slik en kjenner det hos Paley. En må foreta en endring, slik at det gir mening å snakke om en kosmisk planlegger som har gitt skaperverket et potensiale i og med den fine balansen i naturens egne lover.
Naturens finstemthet og teologien Polkinghorne knytter det antropiske prinsipp til en formulering i 1. Mosebok der Gud sier at skaperverket er godt: “The scientific counterpart to the reiterated statement of the creation myth in Genesis, that God saw that it was good, is the Antropic Principle’s recognition of the astonishing potentiality with which the laws of physics are endowed.”30 Det metafysiske spørsmålet som melder seg i forlengelsen av det antropiske prinsipp, kan teologien gi et svar på. Det vil være at den fine tilpasningen en finner i fysiske lover, har sin årsak i at Skaperen ville en slik fruktbar historisk utvikling. Det er viktig for Polkinghorne at troen på Gud som skaper i tilknytning til det antropiske prinsipp, ikke skal oppfattes som noe konkurrerende til naturvitenskapen. Troen på Gud som skaper av universet utfyller forståelsen av universets finstemthet. Teologiens bidrag skal derfor ikke oppfattes som en alternativ forklaring til det naturvitenskapen kan bidra med: “The question of the significance of the Anthropic Principle is a scientific metaquestion; that is to say it arises from the insights of scientific cosmology but goes beyond what science alone is competent to discuss.”31
Han stiller i denne konteksten spørsmålet om det antropiske prinsipp vil være bærekraftig i fremtiden: “[It is] based on our current understanding of the world and its process. […] Is there not the possibility, indeed the probability, that a generation or two into the future it will all look very different again and what will have become our arguments then? He who marries the scientific spirit of the age has every reason to fear imminent widowerhood and does that not make this sort of natural theology too precarious to be satisfactory?”32 Svaret Polkinghorne gir, er at selv om en i fremtiden kan forstå det som i dag er ukjente strukturer, så vil det likevel være “… a degree of balance necessary for life and irreducibly given in scientific terms, which call for a deeper explanation.”33
Sammenfatning Polkinghornes bidrag om en revidert naturlig teologi representerer et nytt grep i måten å reflektere over forholdet mellom teologi og naturvitenskap på, og om hvilke mulige tilknyttingspunkt det kan være mellom fagområdene. Han foretar en revidering av naturlig teologi ved at han tar utgangspunkt i naturvitenskapen og noen metaspørsmål som der aktualiseres, men som naturvitenskapen ikke selv kan besvare fordi de går utover naturvitenskapens metoder og rammer. To av disse temaene er naturens forståelighet og finstemthet. Teologien kan komme naturvitenskapen i møte og sette disse spørsmålene inn i en større sammenheng uten å øve urett mot naturvitenskapen.
Det er selvfølgelig flere momenter i hans tenkning som har blitt og blir kritisk drøftet i debatten. Det har ikke her vært mulig å ta hele den diskusjonen opp til gjennomgang. Det er gjort andre steder.34 Men at hans bidrag bør gjennomtenkes og reflekteres over, er forholdsvis opplagt. Enhver deltaker i debatten om forholdet mellom teologi og naturvitenskap bør som minimumskrav ta begge fagområdene seriøst og yte tradisjonene rettferdighet innenfor sine respektive domener. Videre kan man på det grunnlag vurdere om det er mulige forbindelseslinjer. Det er nettopp dette som er noe av styrken i Polkinghornes bidrag til en revidert naturlig teologi.
Noter
1 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 69. 2 Se Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 9. 3 For Paleys argumentasjon, se J. D. Barrows avklaring av designargumentet i Barrow, J. D.: ”How Chaos Coexists with Order” i Gregersen, N. H. and U. Görman (eds.):
Design and Disorder. Perspectives from Science and Theology. 2002, 21-22 og Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 12. 4 Ifølge Polkinghorne uttrykker Darwins teori om naturlig utvalg at en kan tale om design i naturen uten å knytte det
til en designer. Polkinghorne mener at verken Hume, Kant eller Darwin har gjort det ufruktbart å tale om design. Se f.eks. Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 70ff. 5 Termen ’God of the Gaps’ er et innarbeidet begrep i debatten. På norsk kan en oversette ’God of the Gaps’ med ’kunnskapshullenes Gud’. Jeg har i det følgende benyttet meg hovedsakelig av den engelske termen, fordi den også er velkjent og benyttet i norsk fagdebatt. 6 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 13. 7 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 13. 8 Polkinghorne, J.: One World. 1986, 78. 9 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 71. 10 Polkinghorne, J.: Serious Talk. 1995, 63. 11 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 72. 12 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 15. 13 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 69. 14 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 51, og Polkinghorne, J.: One World. 1986, 78. 15 Se Polkinghorne, J.: Belief in God in an Age of Science. 1998, 10. 16 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 71. 17 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 23. 18 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 3. 19 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 86. Se også
Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 3. 20 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 72. 21 Polkinghorne, J.: Serious Talk. 1995, 37. Se også Polkinghorne, J.: One World. 1986, 45ff. 22 Polkinghorne, J.: Faith, Science and Understanding. 2000, 36. 23 Det antropiske prinsipp er en samling av naturvitenskapelig innsikt som gir uttrykk for at utviklingen av karbonbasert liv er avhengig av en veldig fintfølende balanse i de grunnleggende naturkreftene, og i de spesifikke begynnelsesvilkårene for universet. Det finnes flere antropiske prinsipper i naturen. Jeg har likevel valgt å bruke betegnelsen ’det antropiske prinsipp’, fordi det for Polkinghorne er et felles poeng i den naturvitenskapelige innsikten om finstemthet som er av relevans for teologien. Se f.eks. Polkinghorne, J.: ”Beyond the big bang” i Watts, F. (ed.): Science meets Faith. Theology and Science in Conversation. 1998, 19ff. 24 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 77. 25 Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 82. 26 Polkinghorne, J.: Quarks, Chaos and Christianity. 1994, 31. Se også Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 85-86. 27 Polkinghorne, J.: Quarks, Chaos and Christianity. 1994, 32. 28 Polkinghorne, J.: Science and Providence. 1989, 39. 29 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 78. 30 Polkinghorne, J.: Science and Providence. 1989, 37. 31 Se Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 89. 32 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 30. 33 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 30. 34 Se for eksempel Sæther, K.-W.: Spor av Gud John Polkinghornes forståelse av teologiens forhold til naturvitenskap med særlig henblikk på relasjonen mellom kristen skapertro og naturvitenskap i skolen. Trondheim: NTNU-trykk. 2005.
