Naturens forståelighet og finstemthet Et fornyet forhold mellom naturvitenskap og teologi? Av Knut-Willy Sæther Førsteamanuensis, dr.art. i religionsfilosofi, Institutt for religion, livssyn og kirkefag, Høgskolen i Volda, Norge
Innledning “If God has created the world one might expect there to be some signs that this is the case.”1 Dette sitatet er umiddelbart et uttrykk for det vi kan betegne som en naturlig teologi. Det emnet har vært sentral innen teologien, særlig i den anglo-amerikanske tradisjonen og spesielt innen debatten om forholdet mellom teologi og naturvitenskap. I den pågående debatten møter vi naturlig teologi i en revidert utgave, med et nytt innhold og en ny forståelse. En av de som taler for en slik revidert naturlig teologi, er fysikeren og teologen John Polkinghorne. Han uttrykker seg så sterkt at han betegner naturlig teologi som selve arenaen der teologi og naturvitenskap kan møtes. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på Polkinghornes konsept. Men først et kort historisk riss av naturlig teologi og noen av de tema og problemer som der var i fokus.
Kort historikk Foruten spor av en naturlig teologi i Bibelen, som for eksempel i Romerbrevet (1,19-20), kan vi si at en naturlig teologi som teologisk konsept blir utformet i ulike epoker i kristendommens historie. Det er særlig to perioder som skiller seg ut. For det første finner vi det i middelalderen, med Anselm av Canterbury og Thomas Aquinas som de mest sentrale. Der møter vi en naturlig teologi i særlig grad i tilknytning til gudsbevisene. Den førstnevnte bidrar i hovedsak med sitt ontologiske gudsbevis, mens Thomas bidrar med en mer omfattende tilrettelegging av forholdet mellom tro og viten, og han er særlig kjent for sine fem gudsbevis. Dette
18
gjøres med det samme siktemålet som Anselm: å argumentere for Guds eksistens. Thomas’ ulike tilnærminger, samlet sett, handler om to hovedargument. Det ene er det kosmologiske argument, det faktum at verden krever en forklaring, eller uttrykt med Leibniz’ ord: “Why does something exist rather than nothing?”2 Det andre kan betegnes som designargumentet, at verden fremstår med en orden og sammenheng, og at dette indikerer en mening og en hensikt. Den andre perioden der naturlig teologi gjør seg særlig gjeldende, er fra siste del av 1700-tallet og inn på 1800-tallet. W. Paley argumenterer for Guds eksistens ut fra naturens design.3 Paleys argument kan knyttes til middelalderens teleologiske gudsbevis. Det er derfor ikke en ny tenkning som her utvikles, men en revitalisering av gamle gudsbevis. Likevel er det i denne perioden en forkjærlighet for å plassere Gud ‘inn i’ de ubesvarte naturvitenskapelige spørsmålene. En slik tankegang har blitt betegnet som ‘God of the gaps’, noe vi skal vende tilbake til senere. Denne argumentasjonen holder seg i hevd godt inn på 1800-tallet, selv om tanken om en designer ut fra naturens design blir kritisert på ulik måte av både Hume og av Kant. Men det er ikke først og fremst av filosofiske grunner at den naturlige teologien blir svekket i denne perioden, men av naturvitenskapelige. Polkinghorne mener at dolkestøtet til tanken om en designer ut fra design i naturen kommer med Darwins utgivelse av On the Origin of Species by Means of Natural Selection i 1859.4 Etter den tid har tanken om en naturlig teologi vært mindre fremtredende. Grunnene til det kan være mange, både fra naturvitenskapelig og teologisk hold. Polkinghorne peker på at tradisjonen fra Kierkegaard har bidratt til at fokuset på en naturlig teologi har blitt svekket. Likeledes har den dialektiske teologien, med Barth i spissen, vært en medvirkende faktor til at naturlig teologi tapte terreng som teologisk tema.
Problemet med tradisjonell naturlig teologi Ifølge Polkinghorne er et hovedproblem med den tradisjonelle naturlige teologien at en plasserer Gud inn som forklaring på ulike fenomener. De naturvitenskaORIGO 110
