Evolusjonens egne grenser Av Professor Ingolf Kanestrøm Universitetet i Oslo
Det er blitt etterlyst hvilke prosesser i evolusjonen som har ledet til kompliserte organer som for eksempel menneskets øye. Det vanlige svaret er at tilfeldige variasjoner (mutasjoner) med naturlig utvalg kan frembringe alle de organer og individer vi observerer i dag, om en bare har nok tid. Tiden er ikke den eneste kritiske faktor, men produktet av tid og antall individer. Dette er viktig, for det betyr at når vi studerer utviklingen av mikroorganismer, som visse arter bakterier, vil utviklingen over noen tiår kunne tilsvare utviklingen av mennesket i
hele menneskets historie. Dette skulle gi oss en mulighet til å studere evolusjon i laboratorier over noen tiår. Michael Behe, professor i biokjemi ved Lehigh University, Pensilvania, stiller spørsmål om riktigheten av evolusjonslærens grunnsetninger. For å finne svaret må utviklingslæren stilles på inngående prøve. Vil ideene om tilfeldig mutasjon, naturlig utvalg og felles avstamming bestå en kritisk prøve? Vi skal her se på de to førstnevnte og basere oss på boken The Edge of Evolution av Behe. Den kom ut i 2007. Det mest kritiske elementet i utviklingslæren er tilfeldige variasjoner. I følge Darwin er den eneste måten en plante eller et dyr kan bli bedre tilpasset omgivelsene enn deres slektninger, er å opprettholde en fordelaktig mutasjon. Dersom mutasjonen gjør organismen sterkere, raskere etc, kan naturlig seleksjon overta og bidra til at antall avkom øker. Men inntil en vilkårlig mutasjon inntreffer, må naturlig seleksjon bare sitte og vente. Forskningsresultater gjennom det siste hundreåret viser at tilfeldige mutasjoner koplet med naturlig utvalg kan modifisere livet betydelig. Men den samme forskning viser at tilfeldige mutasjoner har en ekstremt begrenset virkning.
Malaria
Malariamygg
Malariaparasitt
24
Malaria har virket som en svøpe over store deler av verden. Mange steder har malaria tatt livet av halvparten av barnepopulasjonen før de ble fem år gamle. Midt i forrige århundre kom det nye medisiner mot sykdommen, og håpet om at malaria kunne utryddes, ble tent. Men etter noen år utviklet malariaparasitten resistens mot medisinen. Nye medisiner ble utviklet, men uten varig effekt. Så i stedet for håpet om at menneskene kunne utrydde malaria, oppstod det frykt for at malaria kunne utrydde menneskene i deler av verden. Dette indikerer at utviklingen er ubarmhjertig, den avfeier virkningen av moderne medisin. Genene til menneskene og malariaparasitten har ligget i strid i tusener av år. I denne kampen har enhver mutasjon som har gitt den ene en fordel overfor den andre, blitt favorisert av naturlig utvalg og fått økt avkom. ORIGO 110
